lørdag, oktober 31, 2009

Frankenstein (1910)


Det er fucking Halloween og i stedet for å se skrekkfilmer så skal jeg se W.A.S.P. live.
Hvis du ønsker å se noe skikkelig old school, så se Frankenstein fra 1910. En av de aller første skrekkfilmene og et stykke med veldig interessant filmhistorie. Dan varer så vidt over 12 minutter og du kan se den her gratis.

Read More...

31. The Devil’s Rejects (2005)

Read More...

fredag, oktober 30, 2009

Scanners


Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Scanners fra 1981.
Har du hengt rundt på Internet en stund, så har du kanskje sett et animert .gif der hodet til en eller annen fyr eksploderer. Dette er filmen dette .gif kommer i fra. Filmen handler om at telepati og telekinese er virkelig, og at de er kaldt Scanners. Det er farlig gruppe hvor de som har disse evnene er organisert under den onde Darryl Revok. Dr. Paul Ruth som en ekspert på Scanners sender ut en Scanner som ikke er med i organisasjonen for å stoppe Darryl Revok. Det er langt i fra den beste filmen der ute, men allikevel en film en hver horrorfan burde se. Det er noen skikkelig kule scener i den som gjør denne filmen til en liten klassiker.

Read More...

Se7en


Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Se7en fra 1995.
Med Brad Pitt og Morgan Freeman i hovedrollene, så er dette alt annet enn en ukjent film. Det er en seriemorder som dreper folk etter de syv dødssynder fra katolsk lære. Man trenger ikke å være katolsk teolog for å forstå hva som foregår, men er man kvinne så har man en tidens til å ikke forstå hva som skjer og må stille spørsmål hele tiden. ”hva skjer?” ”hvem er det?” ”hvorfor gjorde han det?” HOLD KJEFT Å SE FILMEN FOR FAEN! KANSKJE HVIS DU FULGTE MED I STEDET FOR Å STILLE SPØRSMÅL; SÅ HADDE FÅTT MED DEG HANDLINGEN AAAAAAAAAAAAAAAARRGARGGRAGRGRARGARAGRAGRAGRAGRAGRARARA!

Read More...

Funny Games


Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Funny Games fra 1997.
En ting som går igjen i mange av oss horrorfans er den sykelige trangen til å se vold. Mange skrekk og actionfilmer er en glorifisering av vold og grusomheter, og vi tenker egentlig ikke over hvor grusomt det egentlig er. Vold i virkeligheten er ikke så hyggelig, så hvorfor glorifisere det? Funny Games er en tysk film som handler om en familie som blir ofre for to sadistiske menn. De har ikke noe annet motiv annet at de synes det er morsomt og for å underholde oss som ser på. Hele filmen har virkelig en ekstremt ubehagelig stemning siden volden er virkelig realistisk og er alt annet enn den underholdningen man finner i en slasher film eller en typisk Quentin Tarantino film. Dette er en uskyldig familie som blir utsatt for to psykotiske drittsekker. Det er nok av filmer som handler om at vold er fælt, men ingen av de jeg har sett kommer i nærheten av denne filmen. Det er god satire fra skurkenes side, og virkelig tragedie fra ofrenes side. Den får fram et poeng uten å slå deg over hode med moralistisk preik. Dette er en film alle oss som liker vold burde se.

I 2007 kom Funny Games U.S., som er en karbonkopi av originalen. Det er knapt noe forskjell og en virkelig god gjenskaping av originalen. Eneste problemet er at den ikke er like god. I originalen hadde den mest dominante sadisten ev virkelig drittsekkaura rundt seg som mangler i den amerikanske versjonen. Det er også en scene som ikke er langt nær så dramatisk og følelsesladet fordi den ble kortet litt ned. Man er liksom ikke like følelsemessig involvert og generelt er dette ikke en like sterk film. I gjengjeld er kona mye heitere.

Read More...

The last house on the left (1972)

Kombinasjonen av komedie og grøss ble gjort kjent av skrekkfilm-mesteren Wes Craven. Ofte med katastrofale resultater for det kresne publikum. Men i denne artikkelen skal vi se nærmere på en av Cravens klassikere.

Dessverre er et flertall av filmene til Wes Craven noe man utmerket ser med et halvt øye på en eller annen filmkanal, men ikke akkurat er noe man trenger å handle inn på DVD. De mest forglemmelige filmene hans er "Shocker" (1989), "Vampire in Brooklyn" (1995) og den idiotiske Scream-triologien. Ellers har han også noen helt anstendige godbiter som "A Nightmare on Elm Street" (1985) og en av mine favoritter "The people under the Stairs" (1991).

Men for entusiastene så står et par av de tidlige filmene til Wes Craven som monumentale påler i skrekkfilmsjangeren. Og da tenker jeg først og fremst på hans debutfilm fra 1972, the Last house on the Left (TLHOTL).

Den handler om Mary og Phyllis som drar til storbyen for å gå på rockekonsert. Som seg hør og bør i en skrekkfilm blir unge damer straffet for sin lefling med rock n roll og dop. De to jentene roter seg nemlig bort i skurkekvartetten Krug, Junior, Wiesel og Sandy, når de skal kjøpe hasj etter konserten. Og derfra går det nedover med Mary og Phillys. Nå er det nemlig tid for voldtekt, kidnapping og tur i skogen, og etter hvert et særdeles brutalt drap.

Voldtekts- og torturscenene i denne filmen var ekstremt rystende for kinopublikumet på begynnelsen av 70-tallet. Nå er vi jo alle blitt kynikere og godt vant med scener som er langt verre enn det vi blir servert i denne filmen. Men TLHOTL var likevel grensesprengende med sitt nærmest dokumentarfilm-preg i de mest voldelige scenene. Dette var ikke vanlig kost i 1972.

Unge mennesker som ikke har sett klassiske skrekkfilmer, men som er vokst opp på Saw og Turista-filmene, vil sannsynligvis oppfatte TLHOTL som en treg og usedvanlig lite skremmende film. Enkelte av slåsskampene ser ikke veldig ekte ut. Sett gjennom 2009-briller så er det et visst teatralsk drag over skuespillerne. Det er derfor viktig å ha litt filmhistorisk kontekst i bakhodet når du ser filmen. Vi snakker tross alt om 1972 her. Det er dessuten en ting som moderne skrekkfilmer tydeligvis ikke klarer å få til, så er det den intense analoge stemningen, som vi kjenner fra 70-tallets skrekkfilmer, før CGI og plastisk kirurgi. Dette gir en dybde og sjel i filmene som jeg dessverre føler mangler i mange nye filmer. Lydsporet er grunn nok alene til at du skal spore opp denne filmen.

Wes Craven bruker tampen av sin karriere til å spille inn klassikerene sine på nytt. I 2006 fikk vi en fantastisk remake av The Hills have Eyes, i år fikk vi en absolutt godkjent nyinnspilling av TLHOTL og neste år kommer det en ny versjon A Nightmare on Elm Street, som sannsynligvis også blir god Halloween-knall.

Og når dette er sagt, ha en god allehelgens natt. Husk å ikke banke på døren til det siste huset til venstre!

Den originale traileren fra 1972, med stemmen til Don LaFontaine er også et stykke kulturhistorie som er verdt å få med seg.

Read More...

CineMassacre: Top 10 Tales from the Crypt

Read More...

Happy Halloween from the ISS!

The NASA Young Astronauts Outreach Program celebrates every major holiday with the crew of the International Space Station. This year, every mission member was asked to write a brief scary story for the kids back home at each participating grade school. By his own admission, mission commander Lt. Col. AJ Tucker was "nearly blind from drinking isopropyl alcohol" and he had "got into some even worse stuff cooked up by the Russians." The resulting scary story was a bitter, self-loathing, and nearly nihilistic look at NASA and Lt. Col. Tucker's career. It was never submitted to the participating grade school.

Link

Read More...

Halloween Horror!



Se resten av bildene her.

Read More...

30. Cemetery Man (1994)

Read More...

torsdag, oktober 29, 2009

2009 Fashion SWAT Howl-o-ween Shocktober Spooktacular

You dare to violate the tomb of Fashion SWAT and disturb the 1000 year slumber of two of the baddest bros in apparel history? Prepare to get Fashion SPOOKED!

Dr. Thorpenstein: BooOoooooOOOo! You hear those rattling chains and woeful wails? I do believe some SPOOKS are approaching! And I don't mean that in a racist way, because we're all white people here-- no, there's nothing ethnically scary here, just MONSTROUSLY scary: Zackula and Dr. Thorpenstein approach!

Zackula: Our inhuman hunger for a fashion frightmare has summoned us from beyond the skull-and-rhinestone-encrusted gates of eternity to once again rake our wicked talons across some really bad Halloween costumes. Devil's Night deserves better!

Link

Read More...

Catching up with Conal Cochran

Halloween III won't be released until 2011, and while neither John Carpenter nor Rob Zombie will be at the helm, this sequel should be in good hands with Patrick Lussier, who has already directed such third installments as The Prophecy 3: The Ascent and Dracula III: Legacy. Obviously, Lussier must take into account the legacy of the original "Halloween III." Season of the Witch marked a notable departure for the franchise, in that it was not a horror film about a serial killer but instead a documentary about the rise and fall of a colorful toy magnate. Something Awful has a treat for you: An interview with that movie's controversial central figure, Conal Cochran.

Link

Read More...

29. Leprechaun (1993)

Read More...

Why Didn't Anybody Tell Me?

Read More...

onsdag, oktober 28, 2009

2009 Golden Crocoduck Award Winner

Read More...

The Birds


Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale The Birds fra 1963.
Rett etter Psycho, så er dette min favoritt Alfred Hitchcock film. Folk blir angrepet av fugler og alt rundt dem går til Helvete. Det er aldri noen forklaring på hvorfor fuglene angriper, og det er en bra ting siden en idiotisk pseudovitenskapelig forklaring hadde ødelagt mye av stemningen. Mye av den virkelige skrekken er ikke selveste angrepene, men spenningen i mellom dem. Alt i denne filmen er bra laget og spesialeffektene er såpass geniale at de ikke kunne hvert noe bedre om filmen ble laget i dag (faktisk hadde de hvert verre siden man nå bruker elendig CGI). Det er en scene hvor effektene ikke er helt på topp, der de bruker film av fugler som flyr i forgrunnen mens skuespillerne later som om de er rommet og angriper dem. Dette er det nærmeste man kommer noe som i det hele tatt kan minne om noe dårlig i hele filmen. Dette er en film alle burde se. Selv de som ikke er fans av horrorsjangeren må innrømme et dette er en genial film.

Read More...

28. Spontaneous Combustion (1990)

Read More...

tirsdag, oktober 27, 2009

27. The Brain (1988)

Read More...

mandag, oktober 26, 2009

26. Child’s Play (1988)

Read More...

søndag, oktober 25, 2009

Cameron and Comfort dissing Darwin

Read More...

25. Hellraiser (1987)

Read More...

Metal Søndag 25.oktober


King Diamond - Abigail
Roadrunner Records, 1987

Det er Halloween neste uke, og da passer det perfekt å høre på horrorbasert metal som King Diamond. Dette er det andre albumet hvor tidligere Mercyful Fate medlemmene spiller under King Diamond tittelen. Det er også bandets første konseptalbum. Handlingen foregår i et gammelt herregårdshus i 1845 hvor et ungt ektepar flytter inn. Ektemannen møter familiespøkelse som viser hvor liket til dødfødte Abigail ligger. Han advarer ektemannen om at Abigail vil prøve å bli gjenfødt og at han må drepe sin kone for å unngå dette. Det er en forskrudd historie med en ren og ekte horrorstemning som blir fortalt med King Diamond sin unike falsettvokal. Har man ikke hørt King Diamond før kan vokalen bli komisk for førstegangslyttere, men så snart man venner seg til den går den over til å være virkelig creepy. Det er en utrolig effektiv og fantastisk vokalprestasjon, og muligens hans beste.
Det er ikke bare vokalen som er fantastisk, men det instrumentale virkelig solid tvers igjennom. Riffene og gitarsoloene flyter perfekt, og de gir den rene og ekte metalfølelsen samtidig som at de er fylt med unik horrorstemning.

Det er ingen tvil at dette er en av metalsjangerens store klassikere. Alt er perfekt sammensatt og unikt. Å sitte og høre på dette albumet i mørket er en opplevelse alle metalheads må gå i gjennom i sin åndelige reise for å bli ett med metal.

---------------------------

Hidden Gods et thrash band fra Colombia som har gitt ut en demo. Du kan høre dem på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.

Voyager - Avulsion

Insomnium - Down With the Sun

Celtic Frost - Wine In My Hand (Third From The Sun)

Read More...

lørdag, oktober 24, 2009

24. Texas Chainsaw Massacre 2 (1986)

Read More...

fredag, oktober 23, 2009

23. Return of the Living Dead (1985)

Read More...

'We Few, We Happy Few, We Band of Brothers' by Dr. Andy Thomson, AAI 2007

Read More...

torsdag, oktober 22, 2009

Wake up, America

Read More...

22. Re-Animator (1985)

Read More...

The Return of Spooky Steve's Halloween Sound Effects Album Reviews

Hello, "ladies" and "germs!" Welcome to Spooky Steve's Halloween Sound Effects Album Reviews: the Internet's definitive source on Halloween sound effects albums since 1996! Spooky Steve apologizes for the long delay since his last update, but he's been bedridden for the past six months, fighting a debilitating case of restless legs syndrome along with the demons of chocoholism. And in more hair-raising news, Spooky Steve's longtime live-in girlfriend Creepy Carol has decided to "fly the bat's nest" for a younger man who manages a Dairy Queen and isn't "afraid of intimacy." Talk about scary! With Spooky Steve in the state he's currently in, let's just hope that Carol and her new "boo" (beau) enjoy sleeping with the lights on!

Since Spooky Steve isn't one to throw in the "bowel," he's cooked up some new reviews for you kiddies just in time for HELLoween! Now that he's experienced the unspeakable horrors of heartbreak, the bar for Halloween sound effects albums has officially been raised!

Link

Read More...

onsdag, oktober 21, 2009

Creepshow 2


Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Creepshow 2 fra 1987.
Disse Cinemassacre’s Monster Madness videoene jeg har postet, har tatt for seg mange av de filmanbefalingene jeg hadde tenkt å skrive om, og i år hadde jeg tenkt å skrive om Creepshow fra 1982. Siden Cinemassacre har tatt for seg den, så tenkte jeg å anbefale oppfølgeren selv om den, som nevnt ikke er like bra. Det er bare tre historier som ikke helt måler seg med forgjengeren, men det betyr ikke at de er dårlige. De er faktisk ganske gode, og har noen av mine favorittøyeblikk fra Creepshowserien. De som har sett begge Creepshowfilmene kommer aldr til å glemme The Raft, hvor en gruppe ungdommer svømmer ut til en flåte midt i en liten innsjø, for å så bli drept av en rar blobaktig ting. De to andre historiene er kule nok og underholdene, men tror de fleste av oss kommer til å huske The Raft best.

Read More...

21. Poltergeist (1982)

Read More...

Holocaust denier sues survivor, calling Auschwitz memoir vicious lies'

A notorious Holocaust denier convicted of attacking Nobel Peace Prize winner Elie Wiesel in an elevator has now set his sights on an 80-year-old Pembroke Pines, Fla., woman whose memoir recounts her ordeal in the Auschwitz-Birkenau death camp.

In a lawsuit filed in Broward Circuit Court, Eric Hunt alleges that the "The Fifth Diamond: The Story of Irene Weisberg Zisblatt" is full of "vicious lies" and "fantastical tales" that turn Jews into haters and torment non-Jews.

Zisblatt's son-in-law, who is a lawyer, called Hunt's lawsuit "absurd" but expressed concern for his elderly relative's safety.

Link

Read More...

Village 'witches' beaten in India

Five women were paraded naked, beaten and forced to eat human excrement by villagers after being branded as witches in India's Jharkhand state.

Local police said the victims were Muslim widows who had been labelled as witches by a local cleric.

The incident occurred on Sunday in a remote village in Deoghar district.

Correspondents say the abuse of women who are branded as witches is common, but rare footage of the incident has caused outrage across India.

Police went to Pattharghatia village after being informed about the incident by a group of villagers.

Link

Read More...

tirsdag, oktober 20, 2009

The Four Most Hilariously Awful Things About Texas Chainsaw Massacre: The Next Generation

If you're a fan of the Texas Chainsaw Massacre franchise, you may have some mixed feelings when it comes to the fourth film in the series - Texas Chainsaw Massacre: The Next Generation. You may hate it because of the atrocious acting, and the general awfulness of the plot. On the other hand, you may hate it because it took everything about the series and made it stupid and silly. Whatever the case, I think we can agree that this installment of the series was... unique. I think we can also agree that "unique" is not the same as "good".

We could have done a movie feature piece on the movie, and I could've broken down everything that was wrong with the movie, starting with the nonsensical transition from high school prom to backwoods massacre. We could have done this, but after watching the film, I realized something: much of what's wrong with this movie, much of what went horribly wrong and turned it from a horror film into an unintentional surrealist comedy, can be boiled down into four events. Four black holes into which this movie was sucked. Four shit-spewing geysers that erupted regularly in this movie. Four very bad decisions that will stop you from taking any part of this movie seriously.

Link

Read More...

20. Creepshow (1982)

Read More...

mandag, oktober 19, 2009

19. Basket Case (1982)

Read More...

søndag, oktober 18, 2009

18. An American Werewolf in London (1981)

Read More...

Metal Søndag 18. oktober


Mortician - House By The Cemetery
Relapse Records, 1995

Halloween handler om skrekk, og her er et band som er skrekkelig. Hvis man er en death metal snobb er dette bandet skrekkelig dårlig. Mange death metal fans dyrker den klassiske tykke og skitne lyden mange death metal band på 90-tallet hadde, men det kommer til Mortician blir det fort for mye for dem. Men fuck snobbene, jeg liker min death metal overdrevent stygg og jævlig. Jeg liker at man ikke kan høre forskjel på gitar og bass, at vokalen er så dyp og utydelig som overhodemulig og alt smelter sammen til en tykk smørje. Jeg kan ikke huske et eneste riff fra denne EP-en siden de er nesten ikke-eksisterende, men jeg husker at jeg likte det. Låtene er knapt et minutt lange, og når de er lengre er det for de blir åpnet med en lydklipp fra en eller annen b-skrekkfilm som nesten bestandig er lengre enn selveste låten. Trommene er en trommemaskin som er programmert til å spille monotone blast beats uten stans.

Dette er en tykk suppe av death/grind på sitt mest hjernedøde og det fanger opp stemningen i b-skrekkfilmer som har mer blod enn handling perfekt. Dette er med andre ord en bra EP hvis man ikke er en pinglete homo. Dette er perfekt for en voldelig og grusom Halloween.
Liker du denne EP-en, så sjekk ut resten av deres diskografi. Alle utgivelsene er praktisk talt identiske (med unntak av lydklippene som blir brukt), men allikevel får man ikke nok. Så lenge man liker det groteske og det ubehagelige er Mortician en sikker vinner.

-----------------------------

Iron Maiden Aces High piano version


-----------------------------

Bonescraper er et enmannsband fra USA som tilber Mortician. Fyren har gitt ut en demo som du kan høre låter i fra på hans Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.

Jag Panzer - Iron Eagle

Municipal Waste - Wrong Answer

W.A.S.P. - Fuck Like A Beast

Read More...

lørdag, oktober 17, 2009

Predator


Halloween nærmer seg med stormskitt og du lurer kanskje på hva slaks skrekkfilmer du skal se. La meg anbefale Predator fra 1987.
Arnold Schwarzenegger spiller en amerikansk kommandosoldat i Sentral-Amerika som blir angrepet av en jeger fra en annen planet. Det er brutale drap hele veien og selveste predatoren er et av filmhistoriens kuleste monster. Mer plot trenger man ikke for å lage en god film.

Read More...

17. The Abominable Dr. Phibes (1971)

Read More...

fredag, oktober 16, 2009

'From the Heavens or From Nature: The Origins of Morality' by Dr. Andy Thomson, AAI 2009

Read More...

16. Monsters Crash the Pajama Party (1965)

Read More...

Anne Frank


Hitler burned people like Anne Frank for being Jewish.
For that, we call him evil.

God burns Anne Frank for being Jewish, forever.
For that, theists call him "good"

Read More...

torsdag, oktober 15, 2009

15. At Midnight I’ll Take Your Soul (1963) & This Night I’ll Possess Your Corpse (1967)

Read More...

onsdag, oktober 14, 2009

14. The Fly (1958)

Read More...

Korleis bli ein hedning

Skeptikeren presenterer herved nok en frafallshistorie fra forhenværende troende. Dagens gjesteskribent er Skryme.

Sidan før eg blei konfirmert hadde eg tvilt sterkt på kristendomen. Eg kom frå ein normal kristen familie, men utan foreldre som pressa meg til å verken gå i kyrkja eller på søndagsskulen. Eg var aldri nokon ivrig deltakar på søndagsskulen, synest liksom ikkje det var min greie. Men eg ba til gud ved fleire høve. Noko av det eg ba gud om, var at han måtte hjelpe meg med å bli kvitt rykningane mine. Eg lid nemleg av Tourettes Syndrom (TS), og dei mest synlege symptoma er ufrivillige rykningar. Der er også mange andre mindre synlege symptom som eg ikkje skal kome inn på her. Rykningane, eller tics, som det blir kalla, oppstod kring 7-årsalderen. Den gongen visste eg sjølvsagt ikkje om at det var noko som heitte Tourettes syndrom, og eg lurte på av og til om eg rett og slett var rar. Ticsene var svært plagsomme, eg kunne vere totalt utslitt om kvelden når eg la meg, og gråt meg ofte i søvn. Dette ba eg til gud om at han måtte hjelpe meg med. Sjølvsagt gjorde han ikkje det. Ikkje så mykje som eit lite teikn kom han med. Eg byrja difor å tvile på at bøner kunne hjelpe for noko som helst. Men eg hadde jo aldri høyrt om nokon som ikkje trudde på gud, så eg beheldt barnetrua lenge enno. Det kunne nok vere at eg møtte folk som kritiserte dei kristne, men eg tok dei kristne i forsvar.

Rundt 18-årsalderen byrja eg i ten sing-kor. Dvs. eg sang ikkje, men var med som sjauar, sette på plass og rydda vekk utstyr. Dessutan var der jo mange flotte jenter med. Men det var heilt nyttelaust for meg å bli kjent med dei. Eg hadde store komplekser pga ticsene. Etter sangøvingane var der mange som ville fortelje om sine opplevingar, om at dei hadde sett lyset. For å seie det rett ut: dette gjorde lite inntrykk på meg. Eg sat der med eit inntrykk at dette berre fortalte dei for å gjere seg sjølv viktige. Dei følte sikkert ein slags glede eller suggesjon ved å vere med i koret og kristne debattar, men dette lyset kunne eg ikkje forstå. Eg hadde jo bedd til gud utan å oppleve noko.

Så kom eg i militæret. Var nokså skeptisk. Lurte på om befalet ville mobbe meg når eg stod på geledd og ticsa og skar grimaser når eg burde ha stått i ro. Men utruleg nok var der ingen som nevnte det, bortsett frå ein medrekrutt som nok hadde diverse former for komplekser sjølv. Eg stortrivdes i militæret. Må få nevne at eg tenestegjorde i Flyvåpenet. Det ville sikkert vore anleis om eg hadde vore i Hæren. Har høyrt diverse om enkelte drittsekkar som gjer livet surt for mange der.

Mars 1979 verva eg meg til UNIFIL, FN-styrkane i Libanon. Var vel eigentleg nokså skeptisk, men det viste seg å vere heilt topp. Ja, ikkje alt var topp. Vi hadde knapt vore der i tre veker før det braka laust. Vi sat i dekning i tre dagar etter å ha blitt beskutt grundig av den kristne militsen, godt hjulpe av israelske soldatar. Det var aldri snakk om å ta igjen. Eg jobba ved det norske feltsjukehuset, og var i ikkje-stridande avdeling. Våpenet eg hadde var ein Luger pistol. Kva skulle eg med den når vi blei beskutt med artilleri. Eg kan godt seie at eg var redd, men i løpet av dei tre dagane tenkte eg ikkje eit sekund på å be ein bøn. Eg ofra ikkje gud ein tanke. Eigentleg litt rart, for eg trudde framleis på ein eller annan gud. Etter at det heile var over, kom feltpresten på besøk. Sikkert kjekt for mange, men eg trengte ikkje å snakke med han. Han sa eitt eller anna om at vi skulle takke gud for at det gjekk bra. Dette reagerte eg på. Kvifor skulle gud ha noko meir omsyn for oss enn for mange andre som både svalt og hadde det heilt for jævleg. Eg hadde jo så vidt sett korleis enkelte i Libanon hadde det, men ikkje så mykje, for vi hadde nokså begrensa friheit til å bevege oss i området.

Etter at eg hadde vore der i seks månader, fornya eg kontrakten, men dei fleste reiste heim, og blei erstatta med nytt mannskap. Der kom to nye på rommet mitt, bl.a. ein bergensar. Ein gong kom vi inn på temaet bibel og kristendom. Denne bergensaren fnøs av bibelen og kristendomen. Bibelen var for det meste eventyr sa han. Eg blei overrraska og litt forbanna. Kristendomen hadde eg jo etter kvart fått litt avstand til, men bibelen var då historisk korrekt. Eg krangla med han og meinte ein ikkje kunne berre avvise det som stod i bibelen, det var jo historie. Nei, det var det ikkje. Mesteparten der var berre oppspinn, sa han. Det viste seg at denne bergensaren var med i Det Norske Hedningesamfunn. Dette fann eg rart. Eg hadde høyrt om desse hedningane, men berre frå utanforstående, som påstod mykje rart om dei. Vel, vi vart gode kompisar etterkvart, og han fortalte kvifor han var blitt hedning. Dette skal eg fortelje nokså kort om: Han hadde vore med i kristne miljø. Det blei tilogmed påstått at han hadde helbredande evner. Han blei som ung gut tatt fram på møte, og folk trudde dei ville bli helbreda dersom dei fekk berøre han. Alt dette berodde på ei misforståing og misbruk av ei oppleving han hadde hatt då han var yngre. Men du veit, dei kristne let ikkje sjansen til å vise mirakel gå frå seg. Dette gjorde at han fekk avsmak frå heile greia, og byrja og sjå om der ikkje var alternative måtar å leve på. Han kom i kontakt med Humanetisk Forbund og seinare Det Norske Hedningesamfunn. Denne historia gjorde eit mektig inntrykk på meg, men eg tenkte ikkje vidare seriøst over å endre livssyn.

Så kom den dagen då eg skulle reise heim. Eg søkte om endå ein kontrakt, men måtte reise. Vi landa på Gardermoen 27. mars 1980. I det eg sette foten på norsk grunn att, spurte eg meg sjølv om eg skulle takke gud for at alt hadde gått bra. Men då fekk eg ei aha-oppleving, eg såg lyset kan ein seie. ”Nei, faen heller om der er nokon gud som passar på oss- Kvifor skulle han bry seg meir med meg enn med andre som har det mykje verre, og aldri får oppleve eit lyspunkt i livet sitt? Eg hadde fått sett litt i Libanon korleis folk hadde det. Der var sikkert mange som bad til gud kvar dag, utan å få noko teikn på at han brydde seg om dei. Sat der ein gud og vurderte om dei bad sterkt nok? Kven skal eg hjelpe i dag? Der sit ei kone og ber for mat til familien sin, fleire familemedlemmar har ho gjerne mista. Ber ho nok? Nei, det får vere, ho må nok be kraftigare.” Då mista eg gudstrua, eg blei ateist, og seinare kalla eg meg hedning. I byrjinga var eg å rekne som ein passiv hedning. Men seinare byrja eg å lese masse om Midt-Austen, både om jødane og palestinarane. Slik kom eg og i kontakt med ateistisk litteratur. Og di meir eg las, di meir overbevist blei eg. På grunn av latskap meldte eg meg ikkje ut av statskyrkja før 1987, men var glad då eg hadde gjort det.

I september 1981 reiste eg til Libanon for andre gong, blei der i fjorten månader, og trivdest endå meir enn eg gjorde første gongen. Vi opplevde endå verre angrep enn eg hadde vore utsett for i 1979. Men aldri tenkte eg på å be noko bøn, det var absolutt aldri vurdert. Eg opplevde den israelske invasjonen i Libanon i juni 1982, der dei var delvis med på massakrar av tusen menneske, og dreiv fleire tusen på flukt. Mange av desse hadde levd på flukt heile sitt liv. No kom guds folk, som sjølv har måtte lide så mykje, og plaga dei endå meir. Nei, den allmektige, kjærlege gud fins nok berre i fantasien. Viss det var noko tak i han, så måtte han vere i stand til å straffe meg for det eg skriv. Kanskje eg blir lamma av dysleksi her og no. Bibelen er jo full av historiar om korleis han bryt inn og straffar menneske. Men jesus kom visst og gjorde alt så mykje betre, seier dei.

Bortsett frå at eg mista det vesle eg hadde av gudstru under mine periodar som FN-soldat, kom der andre nyttige erfaringar ut av det og. Eg fekk bl.a. oppleve korleis det er å bli utsett for rasisme. For rasisme fins i alle leirar. Jødane, som har måtta gjennomgå så mykje lidingar, er ikkje noko betre enn andre. Forutan at dei trakasserar arabarane som er busett i Israel eller på Vestbreidda, og libanesarane som budde i israelsk-okuppert område, verka det for meg som om at eg kunne lurast og svindlast berre fordi eg var utanfrå, eg var ikkje ein av dei. Dei er vel ikkje verre eller betre enn andre folk i så måte. Då eg i 1995 reiste til Makedonia, opplevde eg ofte å bli nekta å kome inn på utestader. Ein gong eg var saman med nokre vener på eit slags diskotek (brukar elles aldri å gå på noko slikt), vart vi kontakta av vaktane, og bedne om å forlate plassen. Der var ”element” blant gjestane som hadde snakka om å ta oss. At mange nordmenn og andre europearar hadde øydelagt inntrykket av oss før vi kom der, forklarar ein del. Det er jo det som er problemet, at nokre få øydelegg for dei mange. Og eg må få seie at ein del unge jyplingar oppførte seg svært dumt. Sjå berre på korleis ein del skandinavar oppfører seg når dei kjem til sydlegare land.

Men dette blei no eit sidesprang. Eg kom litt inn på Midt-Austen-konflikten. Eg håpar eg ikkje framstår som partisk i konflikten. Kan godt seie at eg ikkje var lei meg då Yassir Arafat døydde, men eg vil heller ikkje sørge om Ariel Sharon døyr (dette blei altså skrive før han blei sjuk). Desse to representerer/representerete ikkje folket sitt på nokon god måte, og har ansvaret for fleire tusen menneskeliv og mykje lidingar på begge sider.

Då eg rekna meg som kristen, las eg aldri i bibelen. Eg kunne jo det meste trudde eg, hadde lært på skulen. Men så seint som i 1995 kjøpte eg ein bibel, og viss mogeleg, eg blei endå meir overbevist hedning. Det er interessant å lese diverse kristne sine opplevingar og innspill, men det rokkar ikkje eit sekund ved mi overbevisning. Etter at eg tok til å delta på Starts religionsdebattforum, har eg aldri så mykje som eit sekund tvilt på at gud er menneskeskapt. Der har vore mange svært kunnskapsrike kristne, frå nokså mange ulike trusretningar, som har forsøkt å overbevise meg om det motsette. Ingen av dei har nokon gong greidd å overbevise meg. Eg må opplyse om at eg er medlem av foreninga ”Skepsis”, og veit såleis at internett er eit egna reiskap til å villeie folk. Eg har difor lært meg til å tenke meg om minst to gonger før eg godtek noko som ”sanning”.

Mine brør og foreldre spør meg gjerne kloke spørsmål om mine valg når det gjeld religion eller mangelen på det. Bortsett frå at temaet nok ikkje opptar dei så mykje som det gjer med meg, så har eg nok gitt dei ein ny innfallsvinkel til både kristendom og andre religionar. Men dei har ikkje tatt steget og kvitta seg med gamle kristne tradisjonar. Ungane blir både døpte og konfirmerte. Det er lettare med meg og min familie. Kona mi er buddhist, og ho ser ut til å vere glad til at eg ikkje ønskjer å døype ungane våre. Viss dei derimot sjølv ønskjer å konfirmere seg, så skal eg ikkje nekte dei. Men dei skal få bøkene ”Guds Lille Brune” og ”Luthers Lille Brune” i konfirmasjonspresang.

Skryme, 18. mars 2006

Takk til Skryme for tillatelse til å bruke denne teksten.

Hume's Razor

Jeg er fremdeles interessert i bidrag fra tidligere troende som kunne tenke seg å dele historien om sitt frafall. For oss som skulle ønske at alle religiøse ville følge deres eksempel, kan ingenting være viktigere enn å forstå hva som kan få illusjonen til å briste for noen. Hvis du har en historie å dele, hører jeg gjerne fra deg på adressen: bjarte.foshaug@gmail.com. Du vil selvsagt bli kredittert under det navn du selv måtte ønske. Jeg kan også garantere full anonymitet til alle som ønsker det.

Read More...

tirsdag, oktober 13, 2009

13. The Giant Claw (1957)

Read More...

Referat fra TAM London, dag 2

Følgende er fortsettelsen av mitt referat fra The Amazing Meeting i London 3-4 oktober 2009. For del 1, se tidligere innlegg.

Dag 2 av TAM London startet med musikalsk underholdning fra George Hrab. Hrab var kanskje den første musikeren som skrev låter om eksplisitt skeptiske temaer. Hans verk inkluderer udødelige klassikere som "Think for yourself" og "Heaven must be boring". Han har også sin egen podcast kalt Geologic Podcast selv om den er så godt som kjemisk ren for geologi [1]. Fra Hrab fikk vi bl.a. servert den hysterisk morsomme "Cruel Spines" om den parasittiske fisken candiru. Denne ubehaglige snylteren fra Amazonas har spesialisert seg på å krype inn i urinrøret på pattedyr, inkludert en og annen uheldig bader, og feste seg ved hjelp av spisse mothaker som gjør den så godt som umulig å fjerne uten kirurgiske inngrep (ouch!). Det er uklart hvorfor en intelligent designer skulle skape noe så redselsfullt med mindre han er en pervers sadist (som den bibelske Jahve), men akkurat hva vi kunne forvente ut fra evolusjonslæren. Som Hrab sier det:
Biology offers no apology.
Publikum fikk sjansen til å bidra på refrenget til "Far", en låt om de absurde avstandene man opererer med innen astronomien laget for den populære podcasten 365 days of astronomy. Vi som følger Hrab på Facebook og Twitter er vant til hans noe spesielle statusoppdateringer, og på siste nummer fikk han Richard Wiseman og Phil Plait opp på scenen for å lese opp noen av dem til musikk. Når man så dem sammen, kunne man heller ikke helt unngå å legge merke til en viss likhet mellom de tre velkledde, slanke, skallede, bebrillede mennene. Bra oppvarming fra George Hrab.
1 "Geo" står simpelthen for George.

De som har lest Randis Flim-Flam! er allerede godt kjent med historien om the Cottingley Fairies hvor to sjarmerende ungjenter, Elise Wright og Frances Griffiths, lurte en rekke høyt ansette autoritetspersoner, inkludert Sherlok Holmes-forfatter Arthur Conan Doyle [2], med fotografier av papirfeer. Neste foredrag var fra Elise Wrights sønn Glenn Hill. Ut fra Flim-Flam! fikk jeg inntrykk av at Wright aldri åpent tilsto bløffen offentlig, men at hun helst ville slippe å snakke om det. Hill bekreftet at moren foretrakk å unngå temaet. Når han til slutt likevel fant ut om historien, forsto jeg det imidlertid som at hun aldri la skjul på at det hele var en bløff, i hvert fall ikke for sine nærmeste. I det hele tatt tyder ingenting på at Cottingley-feene var noe annet enn en uskyldig spøk som havnet ut av kontroll, og det er ikke vanskelig å sympatisere med de to ulykkelige jentene når de innså at det ikke lenger var mulig å vri seg ut av situasjonen uten å bli holdt ansvarlig for grov svindel og skade familiens ære.
2 Doyle selv var selve antitesen til sin hyperrasjonelle romanhelt og en overbevist tilhenger av teosofi og spiritisme.

Hill er også forfatter av boken Religion Explained in an Hour, og foredraget bar preg av å være i to mer eller mindre separate deler. Selv om jeg satte pris på Hills personlige historie, er det ikke til å stikke under en stol at dette nok var konferansens svakeste bidrag, i hvert fall når han skiftet tema til religion. For eksempel fremhevet han Abrahams visjoner som et eksempel på faren ved å tro på hallusinasjoner. Problemet er bare at Abraham nesten helt sikkert aldri eksisterte, og da bidrar det knapt til noen økt forståelse å argumentere som om han var en historisk person. Hill hadde noen helt legitime poenger å komme med, men de har nok vært uttrykt med større presisjon og klarhet av andre.

Adam Savage skulle ikke trenge noen nærmere introduksjon. Hans foredrag tok utgangspunkt i et spørsmål som han og Mythbusters-kollega Jamie Hyneman stadig kommer ut for, nemlig om de ofte blir overrasket over sine egne resultater. Savages svar er "all the time". Og det gjelder ikke bare resultatene, men alle de uventede problemstillingene og praktiske komplikasjonene de må ta stilling til underveis. Han illustrerte dette med eksempler fra en enkelt episode, nærmere bestemt episoden hvor de skulle teste ut om det går raskere eller tregere å svømme i sirup (!) enn i vann (basert på en tidligere studie og vinner av the Ig Nobel awards). Morsomt og lærerikt som alltid fra Adam Savage.

Etter lunsj var det tid for dagens andre musikalske bidrag, denne gang fra Tim Minchin. Jeg hadde selvsagt god kjennskap til skeptikerfavoritten "Storm" fra før, så jeg viste han var god. Men at han skulle være eksepsjonelt briljant var over all forventning. Ikke bare er han en tryllekunstner med ord og rim, men en virtuos på pianoet som han håndterer med en unik kombinasjon av perfeksjon og nonchalance. "If I Didn't Have You" er en slags parodi på alle klisjefylte kjærlighetsballader om hvordan ingen andre kunne enn "du" kunne gjort sangerens liv komplett etc. Minchin synger om hvor statistisk usannsynlig det er at han skulle ende opp sammen med den eneste blant verdens 3 milliarder + kvinner som var skapt spesielt for han, og konkluderer: "I would probably have somebody else". Minchins kone må føle seg så smigret... Han serverte også en hysterisk morsom låt som kombinerte politisk hyperkorrekte vers med et heller ukorrekt refreng ("I really love boobs though!"). Og selvsagt kunne han ikke opptre for et publikum som dette uten å fremføre "Storm", et 9 minutter langt beat-dikt om hvordan han motvillig trekkes inn i en opphetet diskusjon med selve inkarnasjonen av alle virkelighetsfjerne new-age-hippier du har møtt i ditt liv under et middagsselskap. Et av konferansens absolutte høydepunkter.

Og med det var vi kommet til konferansens siste foredragsholder, Phil Plait. Han diskuterte faren for at jorden treffes av en asteroide eller komet, hvor (u)sannsynlig et slikt scenario er på kort sikt og hva vi evt. kan gjøre for å avverge katastrofen hvis vi oppdager en asterodie eller komet på kollisjonskurs med jorden. Han slaktet kalkunfilmen Armageddon for å knapt få en eneste detalj riktig, men roste Deep Impact som forholdsvis realistisk. Alt i alt er det neppe noen god ide å prøve å sprenge en asteroide, da vi dermed risikerer å spre skaden over et større område. Det beste er å hindre asteroiden i å treffe oss i det hele tatt. En mulighet ville vært å feste en kraftig rakettmotor til asteroiden og skyve den ut av kurs. Dette alternativet er imidlertid problematisk ettersom de fleste asteroider spinner ukontrollert hvilket gjør det umulig å forutsi hvordan en rakett vil påvirke kursen. Trolig den beste løsningen noen har tenkt på hittil, er å plassere en sonde med tilstrekkelig masse tett inntil asteroiden og bruke tyngdekraften fra sonden selv til å trekke asteroiden ut av kurs. Tyngdekraften er riktig nok ufattelig svak, men så er det heller ikke mye som skal til for å endre asteroidens bane nok til at den bommer på jorden, og forutsatt at man når frem til asteroiden i god tid, har forskerne regnet ut at det faktisk ville virke. Glitrende som alltid av Phil Plait.

Under siste del av Plaits foredrag kunne jeg imidlertid ikke lenger befri meg fra den snikende melankolske følelsen av at det hele snart var over. Etter en kort forhåndsinnspilt avskjedshilsen fra James Randi var det som forhåpentligvis vil bli husket som det første TAM London historie. I hvert fall den offisielle delen. Etterpå gikk mesteparten av den norske delegasjonen over gaten til The Black Friar's Pub for å starte på den mer uformelle delen av møtet. Her møtte vi også Phil Plait, Brian Cox, Simon Sing, George Hrab og Rebecca Watson som var ute i samme ærend. Jeg fikk også sjansen til å spandere en drink på sjefs-organisator Tracy King som takk for at hun glemte min forespørsel om refusjon etter at Dawkins måtte melde avbud og dermed reddet meg fra en skjebne verre enn døden. Siste ord går til Brian Dunning, som hadde følgende å si til skeptikere som er usikre på om de skal dra til TAM eller ikke:
All I can say is that once you do go, you'll kick yourself for ever even having considered not going.

Read More...

Mr. Deity and the Science Advisor

Read More...

mandag, oktober 12, 2009

12. Dementia, a.k.a Daughter of Horror (1955)

Read More...

søndag, oktober 11, 2009

11. House of Wax (1953)

Read More...

Metal Søndag 11. oktober


Devil Doll - The Girl Who Was... Death
Hurdy Gurdy Records, 1989

Det er ikke lenge til Halloween, så hvorfor ikke høre på metal som reflekterer høytiden? Horror har alltid vært en viktig del av metal, så de tre neste Metal Søndagene frem til Halloween kommer til å handle om nettopp det.
Devil Doll er et av musikkhistoriens mest unike band. Mr. Doctor er en ganske sær mann som lager musikk bare for seg selv, og bare noen få av de uttallige albumene han har spilt inn har noen gang blitt utgitt. De få som har blitt utgitt har lenge vært praktisktalt umulige å få tak i, og det er først i senere tid at man kan kjøpe dem på nettet gjennom diverse distroer.
Musikken på The Girl Who Was... Death er virkelig sær avantgarde klassisk musikk med metalliske partier spredt utover nesten 40 minutter. Det er langt mellom metalpartiene, men når de setter i gang er de ufattelig tøffe melodiøse riff. Jeg hadde drept for et helt progressiv/power metal album i den stilen de bruker på dette albumet. Men de lange symfoniske partiene er selvsagt det som gjør denne musikken så genial. De har virkelig drepende mørk og skummel atmosfære, som gir følelsen av horror. Vokalen til Mr. Doctor er en av de mange tingene som gjør Devil Doll så unik. Det er vanskelig å beskrive stemmen hans, eneste jeg kan si at den er forskrudd.
Etter nesten 40 minutter med terror, så er det 20 minutter med stillhet før de to siste minuttene, der de spiller en metalversjon av introen til kultserien The Prisoner.

Er du ute etter horror og unik musikk, så er det ingenting som kan måle seg med Devil Doll. Dette albumet ble spilt inn i 1989. Det var ingen ting på den tiden som i det hele tatt minnet om hva det Devil Doll gjorde på dette albumet. Vi er i år 2009 nå, og det er fremdeles ingenting her i verden som i det hele tatt minner om dette albumet.
Jeg anbefaler alle album jeg skriver om, men dette er et av de jeg virkelig anbefaler over det meste jeg har skrevet om så langt. Mer avantgarde enn dette eksisterer ikke.

-------------------------

Finntroll Trollhammaren piano version

-------------------------

Heonia er et fransk symfonisk metal band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Du kan høre dem på deres Myspace.

Jeg var på konsert på Glasshein igjen. Jeg så tre solide band, og drakk meg så dritings at jeg knapt husker noe av det.
Først ut på scenen var heavy metal bandet Stone Bone Crosses. De var virkelig gode og jeg kjøpte demoen og den nye EP-en deres.
Neste var hard rock bandet Dobermann. Jeg hadde sett dem før, så jeg hang heller backstage med gitaristen til kveldens hovedattraksjon. Fikk bare med meg den siste låten, men den var bra og bandet så ganske energiske ut, så jeg antar det var et bra sett.
Hovedbandet var Jørn, men jeg var for dritings til å virkelig følge helt med. Synd siden både Jørn og bandet hans er talentfulle. Jeg tyner bestandig i meg store mengder øl på konserter, men i går fikk jeg det for meg at jeg måtte tyne i meg mest mulig øl på kortest mulig tid. Uansett var det en god konsertopplevelse og jeg anbefaler alle å sjekke ut disse bandene.

Nå over til metal musikkvideoer.

Warpath - Damnation

Arakain - Thrash the Trash

Krisiun - Combustion Inferno

Read More...

lørdag, oktober 10, 2009

10. The Body Snatcher (1945)

Read More...

'Design vs. Chance' by PZ Myers, AAI 2009

Read More...

fredag, oktober 09, 2009

9. The Man They Could Not Hang (1939)

Read More...

Voting video 0001

Read More...

The Moon's Luck Just Ran Out

The NASA Young Astronauts Outreach Program's Space Newz Bulletin is a regular update about space news written by real NASA astronauts for grade school students across the United States. Several of these updates have been written by ISS Mission Commander Lt. Col. AJ Tucker. After careful review, NASA has decided not to release these bulletins to the schools participating in the YAOP. Lt. Col. AJ Tucker is currently mission commander, but is the subject of an internal NASA psychological evaluation. He has been warned repeatedly about his use of inappropriate language.

Link

Read More...

torsdag, oktober 08, 2009

Referat fra TAM London, dag 1

The Amazing Meeting (TAM) har lenge vært kjent som en enestående anledning for skeptikere fra hele verden til å samles og ta imot ordre fra våre overordnede omgås likesinnede samt pønske ut nye strategier for å hindre at sannheten om psi, kornsirkler og naturlige mirakelkurer blir kjent høre på interessante foredrag fra noen av verdens ledende promotører av vitenskaplig og kritisk tenkning. Da det ble kjent at illuminatiordenen og deres medsammensvorne innen myndighetene, militæret og farmasøytindustrien The James Randi Educational Foundation (JREF) skulle arrangere TAM for første gang i London, følte jeg meg derfor umiddelbart kallet. Følgende er mitt sammendrag fra konferansen som fant sted 3 og 4 oktober 2009.

Konferansen fant sted på The Mermaid Conference & Events Centre ikke langt fra St. Paul's Cathedral og - viste det seg - heller ikke langt fra scientologikirkens hovedkvarter. Norge stilte med en meget respektabel delegasjon, og noe av det hyggeligste for meg var å stifte så mange sympatiske nye bekjentskaper. Hilste så vidt på Rebecca Watson fra The Skepticks' Guide to the Universe, men regner med å snakke mer med henne når hun (etter planen) kommer til Trondheim senere i måneden. Professor David Deutsch var også blant deltakerne, men jeg innså raskt at jeg ikke hadde noe intelligent nok å si til en slik tungvekter. Ole Eivind Siggerud, leder for Studentenes Skeptikerlag i Trondheim, fikk imidlertid intervjuet en rekke av foredragsholderne for studentradioen, så her er det bare å følge med.

JREF kunne ikke funnet en bedre vert for konferansen enn Richard Wiseman. Ikke bare er han stappfull av interessante kuriositeter fra psykologiens område, men også en habil tryllekunstner og ikke minst en eksepsjonelt morsom og underholdende fyr. I løpet av konferansen fikk han demonstrert alle disse egenskapene i rikelig monn. Han skal ha mye av æren for å redde situasjonen da tekniske problemer med lyden førte til at James Randis forhåndsinnspilte velkomstvideo måtte utsettes til etter lunsj. Randi selv var forhindret fra å komme da han for tiden er under behandling for kreft. Vi fikk imidlertid en fin velkomsttale fra Phil Plait, president for The James Randi Educational Foundation og ellers kjent for den populære bloggen Bad Astronomy, boken med samme tittel samt den kritikerroste Death From The Skies.

Første foredragsholder for dagen var professor Brian Cox som snakket om sitt arbeid ved The Large Hadron Collider (LHC), verdens største maskin laget for å detektere noen av de minste fenomenene i universet. I LHC akselereres protoner opp til 99,999999% av lysets hastighet ved hjelp av kraftige magnetfelter før de kolliderer med protoner som beveger seg like raskt i motsatt retning. I disse kollisjonene gjenskapes forholdene som eksisterte i universet under et milliardtedels sekund etter The Big Bang. Jo lenger vi ser tilbake i tid desto enklere synes universet å fortone seg. Ved å se lengre tilbake enn noen gang tidligere håper fysikerne derfor å redusere kompleksiteten vi finner i dag til noe langt enklere og mer fundamentalt. Cox snakket bl.a. om jakten på den såkalte Higgs-partikkelen som forutsies av standardmodellen innen partikkelfysikken, og forklarer hva som gir partikler masse. En annen hypotese som fysikerne håper å teste ut ved hjelp av LHC, forutsier at hver av partikkeltypene i standardmodellen har sin spesielle "superpartner" som bl.a. inkluderer en av de heteste kandidatene for mørk materie. Hypotesen kan også hjelpe til å forene alle kjente krefter innen fysikken unntatt tyngdekraften. Cox kommenterte også de tekniske problemene som har forsinket arbeidet ved LHC samt ryktene om at maskinen vil generere mikroskopiske sorte hull som vil fortære jorden, hvilket for ordens skyld er tøv. En interessant og inspirerende presentasjon av Brian Cox.

Neste foredrag var fra John Ronson. Ronson er kjent fra en rekke dokumentarfilmer, radioprogrammer og avvisspalter samt bestselgerne Them - Adventures with Extremists og The Men Who Stare at Goats. Sistnevnte har også inspirert en film med superstjerner som George Clooney, Ewan McGregor, Kevin Spacey og Jeff Bridges i noen av rollene. The Men Who Stare at Goats handler om en hemmelig spesialenhet i det amerikanske forsvaret tidlig på 80-tallet som forsøkte å temme paranormale krefter til militære formål. Tittelen refererer til et eksperiment som gikk ut på å drepe geiter ved å stirre på dem. Ronson viste en kort trailer av filmen som dessverre ble noe spolert gå grunn av tekniske problemer. Foredraget var imidlertid både morsomt og interessant, og det skal bli spennende å se filmen når den kommer ut i januar 2010.

Simon Singh er fysiker av utdannelse, men best kjent som en ledende vitenskapsreporter og forfatter av flere bøker om vitenskaplige temaer. Singh fortalte hvordan hans tidligere arbeid med koder og krypteringer ledet han til å fatte interesse for falske "koder" som bibelkoden, og etter hvert for pseudovitenskap generelt. For skeptikere er Singh trolig best kjent for boken Trick or Treatment - Alternative Medicine on Trial skrevet i samarbeid med Edzard Ernst, kanskje den definitive behandlingen av kvakksalveri og uvitenskaplige mirakelkurer i bokform. Singhs presentasjon kom naturlig nok til å handle mye om injuriesøksmålet mot han fra The British Chiropractic Association og hvorfor han fortsetter kampen på tross av at han risikerer betydelige økonomiske tap selv om han skulle vinne. Singh nekter imidlertid å gi seg uten kamp fordi, som han sier:
I think I'm right.

Forsøk på å skremme kritikere til taushet ved hjelp av lover og straffetrusler er også en reell trussel mot den vitenskaplige prosessen som er helt avhengig av åpenhet og saklig kritikk for å fungere. Ikke minst har Storbritannias middelalderske injurielover, hvor bevisbyrden i praksis ligger på tiltalte, blitt et våpen mot legitim kritikk og en trussel mot ytringsfriheten langt utenfor Storbritannias egne grenser. Singhs presentasjon ble fulgt av stående applaus og den kunne ikke vært mer fortjent. Til alle som enda ikke har undertegnet oppropet til støtte for Singh og ytringsfriheten på nettsidene til organisasjonen Sense About Science, kan jeg bare si: Vær så snill og gjør det nå! Dette er en kamp vi ikke har råd til å tape.

Etter lunch fikk vi endelig sett James Randis forhåndsinnspilte velkomsthilsen, etterfulgt av journalist og tidligere komedieforfatter Ariane Sherine som snakket om hvordan hun endte opp med å organisere den berømte Atheist Bus Campaign. Det hele ble utsløst av en ganske annerledes kampanje som fremhevet et utvalg av lett truende bibelvers på siden av busser, finansiert av en kristenfundamentalistisk gruppe. Som et rent retorisk virkemiddel - nærmest for å poengtere hvor utenkelig et slikt scenario ville vært - skrev Sherine i spalten sin at ateister burde finansiere en busskampanje med beskjeden:
There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.

Men til Sherines store overraskelse strømmet det inn kommentarer av typen "Count me in" i kommentarfeltet. Dette fikk henne til å lure på om et slikt prosjekt faktisk lot seg gjennomføre, og hun opprettet en konto hvor interesserte kunne donere til kampanjen. Etter en heller mislykket start innså Sherine at det trengtes bedre organisering, så hun opprettet en egen nettside samt en Facebook-gruppe og begynte å kontakte potensielle givere personlig. Høydepunktet kom da Richard Dawkins lovte å matche høyeste donasjon opp til £ 5500,- Sherine fortalte at hun holdt på å lage toast da Dawkins ringte, og måtte løpe fra telefonen midt i samtalen fordi røykvarsleren utløste seg!

Resten er historie. Kampanjen ble en ubetinget suksess, og har allerede blitt kopiert i en rekke andre vestlige land. Sherine snakket også om reaksjonene hun mottok i etterkant av kampanjen som selvsagt inkluderte hele spekteret fra the Good til the Bad til the Ugly. Noen av beskjedene hun fikk var så truende at hun valgte å gå i dekning den første tiden. Sherine har nylig redigert boken The Atheist's Guide to Christmas med bidrag fra bl.a. Richard Dawkins og flere av de andre foredragsholderne. Til dels som en reaksjon på Pavens uttalelser mot kondombruk, skal inntektene fra boken gå til inntekt for kampen mot AIDS. Sherine fremstår ellers som selve antitesen til stereotypien av ateister som aggressive, arrogante og intolerante, og sjarmerte i hvert fall denne konferansedeltakeren i senk.

Siste foredragsholder for dagen var Ben Goldacre, kjent fra den populære bloggen Bad Science og boken med samme tittel. Han snakket om hvordan mediene er med å skape et forvrengt bilde av vitenskapen, og kanskje spesielt på det medisinske området. Dette merkes allerede i valget av temaer som for det meste havner i noen ganske få distinkte kategorier. En slik kategori er det Goldacre betegnet som "whacky stories", slik som spekulasjoner om at alle menn i fremtiden vil utvikle "big willies". Latterlig sier du? Selvsagt, men etter mediedekningen å dømme, kunne man lett få inntrykk at dette var et av de viktgste spørsmålene som opptok vitenskapen i vår tid.

Medienes forkjærlighet for revolusjonerende gjennombrudd og skjulte trusler er også problematisk ettersom vitenskaplige fremskritt for det meste består i gradvis akkumulering av små forbedringer. Dette leder mediene til å fokusere selektivt på sensasjonelle påstander som etter all sannsynlighet er gale, mens langt viktigere og mer pålitelige saker havner helt i skyggen. En tredje kilde til forvrengning er simpelthen oppdiktede data som at cannabis er 25 ganger sterkere i dag enn på 60-tallet. Nok et problem er medienes hyppige appeller til autoritet og falske "eksperter". I et tilfelle ble en amatør uten noen formell opplæring i mikrobiologi presentert som "The UK’s top MRSA expert". "Laboratoriet" hans viste seg å være et alminnelig uthus. Goldacre var også innom hysteriet omkring vaksiner og den påståtte sammenhengen mellom vaksiner og autisme. Han mener mediene må ta sin del av skylden for panikken, men spår at de heller vil forsøke skyve alt ansvar over på Andrew Wakefield alene uten å konfrontere sin egen rolle i å hype opp hans diskrediterte studie hinsides alle proporsjoner. Alt i alt et glitrende foredrag av Ben Goldacre. Som en ekstra bonus til dem som ikke var tilstede, gjengir Skeptikeren her også Goldacre's lov (etter hukommelsen):
There is no imaginable proposition so fuckwitted that you can’t find at least one PhD or Dr to defend it to the death.
Jubelen sto selvsagt i taket da sjefen selv, James Randi, dukket opp på skjermen, live på direkten fra Florida. Dessverre kunne han ikke se den stående ovasjonen han fikk, men etter smilet å dømme må han i hvert fall ha hørt oss. Randi virket full av energi og pågangsmot og svarte på spørsmål fra publikum med upåklagelig engasjement. Han fremholdt avsløringen av Peter Popov som sin største triumf og ønsket han kunne gjenoppleve Johnny Carsons reaksjon da Randi offentliggjorde avsløringen på direkten under innspillingen av The Tonight Show. Han bekreftet også at utfordringen på $ 1 000 000 blir stående etter at det en stund var snakk om å avvikle den. Neppe særlig populært blant dem som håpet å kunne vinkle det som at Randi var redd for å tape pengene, men desto mer populært blant konferansens deltakere.

Etter Randi var det tid for prisutdeling til den personen som hadde gjort mest for å forsvare vitenskapen og fremme kritisk tenkning i Storbritannia det siste året. Det burde ikke overraske noen at prisen gikk til Simon Singh (som også ble personlig hyllet av Randi) for sin utrettelige kamp mot knebling av ytringsfriheten og legitim vitenskaplig kritikk. Singh virket oppriktig rørt og det var han neppe alene om. Han benyttet også anledningen til å annonsere at han skal bli far. Gratulerer Simon!

Vert for kveldsunderholdningen var Robin Ince som bl.a. kommenterte hvor spesielt det var å kunne nevne Richard Feynman under et standup-show og motta øredøvende applaus fra publikum. Han gjorde også narr av Ann Coulters bok Godless. Nærmere bestemt: han siterte ordrett litt av det som faktisk står der, hvilket trolig er den mest drepende kritikk man kan gi av en slik bok (ikke ulikt Bibelen i så måte...). Ellers fant jeg underholdningen noe variabel. men stort sett god. Høydepunktet for min del var trolig B. Baba Brinkmans Rap Guide to Evolution, trolig verdens første fagfellevurderte hiphop-låt!

Følg med i neste episode for referat fra TAM London, dag 2.

Read More...

8. The Black Cat (1934) & The Raven (1935)

Read More...

onsdag, oktober 07, 2009

Cinemassacre’s Monster Madness 2007: History of Horror

Her er alle episodene av Cinemassacre’s Monster Madness fra 2007.

The Cabinet of Dr. Caligari (1920)


Nosferatu (1922)


Phantom Of The Opera (1925)


Dracula (1931)


Frankenstein (1931)


The Mummy (1932)


Dr. Jekyl and Mr. Hyde (1932)


The Wolf Man (1941)


Cat People (1942)


Creature from the Black Lagoon (1954)


The Tingler (1959)


Hammer Films (late 50’s to early 70’s)


Roger Corman’s Poe films (1960’s)


Psycho (1960)


Night of the Living Dead (1968)


The Exorcist (1973)


The Texas Chainsaw Massacre (1974)


Jaws (1975)


Halloween (1978)


Dawn of the Dead (1978)


Alien (1979)


Friday the 13th (1980)


Nightmare on Elm St (1984)


The Evil Dead Trilogy (80’s)


The Monster Squad (1987)


Brain Dead (Dead Alive) 1992


Scream (1996)


From Dusk Til Dawn (1996)


The Last Broadcast (1998)


BubbaHoTep (2002)


2000’s Recap

Read More...

7. King Kong (1933)

Read More...

6. The Invisible Man (1933)

Read More...

mandag, oktober 05, 2009

5. Freaks (1932)

Read More...

4. The Old Dark House (1932)

Read More...

3. White Zombie (1932)

Read More...

2. The Spanish version of Dracula (1931)

Read More...

1. Edison’s Frankenstein (1910)

Read More...

comics by rosemary mosco




Du kan se resten her.

Read More...

søndag, oktober 04, 2009

Man to Man with Dean Learner ep1







Read More...

Metal Søndag 4. oktober


Thin Lizzy - Thin Lizzy
Decca Records, 1971

Det var mange hard rock band på 70-tallet som var med på å forme metal og inspirere de gudene vi tilber. Band som Uriah Heep, Blue Öyster Cult, AC/DC og UFO. Disse bandene er like viktig del av utviklingen av metal som de første metalgudene, men selv om de har enkelte låter som er metal, har de aldri gitt ut noe virkelig album som i sin helhet kan kalles metal. Uansett hvor god og viktig musikken deres er, så kan de ikke være på Encyclopaedia Metallum eller bli skrevet om i sin helhet her på Metal Søndag. Men det er et av disse rockebandene som vokste fra å bare være et viktig hardrockeband til å bli et ekte metal band, og dermed mer enn bare en innflytelse. De vokste til et av de bandene vi kommer til å møte i Valhall.
Men det er et langt stykke til vi kommer dit. Som sagt, så startet de som et hardrockeband, men i gjengjell er de ekstremt bra hardrockeband. Dette albumet kom ut i 1971, så selvsagt er det hint av både blues, prog og psychedelic. Dette er selvsagt ikke noe problem for en hver fan av 70-talls hard rock, og dette albumet fungerer som påminnelse på hvorfor 70-tallet blir tilbedt av hard rock fans og stonere verden over. Gitarspillet til Eric Bell flyter perfekt, og atmosfæren Phil Lynott skaper med sin vokal og bass er uslåelig.

For meg er dette en stor klassiker som slår ut mange andre klassiske 70-tallsalbum. Det er også det første steget på den lange reisen til å bli et metalband. Det er en reise med mange humper og det er tider man glemmer målet som ligger langt fremme i 1983, men opplevelsene fra denne reisen er noen av de beste opplevelsene jeg noen gang har hatt. Phil Lynott er død og Thin Lizzy er nå ikke annet et coverband av seg selv, men når man går fra det første album frem til det siste, så kjenner man at ånden deres aldri kommer til å dø. Phil Lynott blir levende igjen og alt er som det skal være.

--------------------------------------------

Haizum er et britisk black metal band med to demoer ute. Du kan høre dem på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.

Echoes of Eternity - Voices In A Dream

Bitch - Be my Slave

Toxic Holocaust - Nuke the Cross

Read More...

fredag, oktober 02, 2009

I Am the Number One Astronaut

As part of the Young Astronauts Outreach Program NASA astronauts visiting the International Space Station have been answering questions from grade schools around the United States. Mission Commander Lt. Col. AJ Tucker filled out the following questionnaire and crew bio for students of Thomas Jefferson Elementary in Rosemont, North Carolina. It was one of several questionnaires returned to NASA by Lt. Col. Tucker but never submitted to the students by NASA.

Link

Read More...

torsdag, oktober 01, 2009

Det er fra sine egne man skal ha det

Hvis ateister skal fri seg fra beskyldninger om dobbeltmoral, er det viktig at vi også våger å si tydelig fra når vi er kritiske til våre egne. Å kritisere én form for overtro gir deg ingen bonuspoeng som kan tas ut i form av fri adgang til å promotere annet tøv uimotsagt. I den anledning gjengir jeg en kommentar jeg skrev på http://www.richarddawkins.net/ som reaksjon på at The Atheist Alliance International har tildelt The Richard Dawkins Award for 2009 til Bill Maher, en vitenskapsfornekter og konspirasjonsteoretiker av første klasse notorisk for sine antivitenskaplige holdninger til medisin og vaksiner:

As someone who has supported the RDF with a monthly pledge for the last few years I am not at all happy with this award and even less happy with your defensive response to the concerns expressed by a large portion of the skeptical community. It seems to me that the critics in this case are representing the very values that I thought the RDF was trying to promote. If that is a waste of your time, then perhaps that's not the only thing we are wasting...

While Religulous contained some good bits, I don't see Maher as representative of the kind of values that I for one have always associated with Richard Dawkins. It is not enough to just reject belief in god(s). What's more important is the method of thought that lead a person to such a conclusion in the first place. As I see it, the conflict we're in is not limited to evolution vs. creationism or even naturalism vs. supernaturalism; the real battle is between good and bad reasons for believing. By that criterion Maher clearly belongs to the opposing team.

I still think that critical thinking - if applied concistently - can't help but make you a non-theist (as well as a non-"toothfairyist, a non-"trollist" etc.), but that doesn't mean that non-theism also makes you a critical thinker. The best thing that can be said about "atheists" in general is that they lack one particular delusion that theists don't lack. It is clearly possible to be an atheist for the wrong reasons and I certainly think that Maher (but not Dawkins!) fits that description. His hostility to religion seems to have nothing to do with logic and evidence and everything to do with ideology.

I would not expect Prof. Dawkins, whom I respect and admire enormously, to speak out against Maher's views without having first looked into the matter. However, in light of everything that has since been pointed out regarding Maher's antiscientific views this is no longer an excuse, and it breaks my heart to see the good professor's name associated with this disgraceful award.

Og med det forlater jeg fedrelandet med kurs for TAM London. Regner med det kommer et lengre sammendrag i løpet av de neste ukene.

Read More...