Referat fra TAM London, dag 2
Følgende er fortsettelsen av mitt referat fra The Amazing Meeting i London 3-4 oktober 2009. For del 1, se tidligere innlegg.
Dag 2 av TAM London startet med musikalsk underholdning fra George Hrab. Hrab var kanskje den første musikeren som skrev låter om eksplisitt skeptiske temaer. Hans verk inkluderer udødelige klassikere som "Think for yourself" og "Heaven must be boring". Han har også sin egen podcast kalt Geologic Podcast selv om den er så godt som kjemisk ren for geologi [1]. Fra Hrab fikk vi bl.a. servert den hysterisk morsomme "Cruel Spines" om den parasittiske fisken candiru. Denne ubehaglige snylteren fra Amazonas har spesialisert seg på å krype inn i urinrøret på pattedyr, inkludert en og annen uheldig bader, og feste seg ved hjelp av spisse mothaker som gjør den så godt som umulig å fjerne uten kirurgiske inngrep (ouch!). Det er uklart hvorfor en intelligent designer skulle skape noe så redselsfullt med mindre han er en pervers sadist (som den bibelske Jahve), men akkurat hva vi kunne forvente ut fra evolusjonslæren. Som Hrab sier det:
1 "Geo" står simpelthen for George.
De som har lest Randis Flim-Flam! er allerede godt kjent med historien om the Cottingley Fairies hvor to sjarmerende ungjenter, Elise Wright og Frances Griffiths, lurte en rekke høyt ansette autoritetspersoner, inkludert Sherlok Holmes-forfatter Arthur Conan Doyle [2], med fotografier av papirfeer. Neste foredrag var fra Elise Wrights sønn Glenn Hill. Ut fra Flim-Flam! fikk jeg inntrykk av at Wright aldri åpent tilsto bløffen offentlig, men at hun helst ville slippe å snakke om det. Hill bekreftet at moren foretrakk å unngå temaet. Når han til slutt likevel fant ut om historien, forsto jeg det imidlertid som at hun aldri la skjul på at det hele var en bløff, i hvert fall ikke for sine nærmeste. I det hele tatt tyder ingenting på at Cottingley-feene var noe annet enn en uskyldig spøk som havnet ut av kontroll, og det er ikke vanskelig å sympatisere med de to ulykkelige jentene når de innså at det ikke lenger var mulig å vri seg ut av situasjonen uten å bli holdt ansvarlig for grov svindel og skade familiens ære.
2 Doyle selv var selve antitesen til sin hyperrasjonelle romanhelt og en overbevist tilhenger av teosofi og spiritisme.
Hill er også forfatter av boken Religion Explained in an Hour, og foredraget bar preg av å være i to mer eller mindre separate deler. Selv om jeg satte pris på Hills personlige historie, er det ikke til å stikke under en stol at dette nok var konferansens svakeste bidrag, i hvert fall når han skiftet tema til religion. For eksempel fremhevet han Abrahams visjoner som et eksempel på faren ved å tro på hallusinasjoner. Problemet er bare at Abraham nesten helt sikkert aldri eksisterte, og da bidrar det knapt til noen økt forståelse å argumentere som om han var en historisk person. Hill hadde noen helt legitime poenger å komme med, men de har nok vært uttrykt med større presisjon og klarhet av andre.
Adam Savage skulle ikke trenge noen nærmere introduksjon. Hans foredrag tok utgangspunkt i et spørsmål som han og Mythbusters-kollega Jamie Hyneman stadig kommer ut for, nemlig om de ofte blir overrasket over sine egne resultater. Savages svar er "all the time". Og det gjelder ikke bare resultatene, men alle de uventede problemstillingene og praktiske komplikasjonene de må ta stilling til underveis. Han illustrerte dette med eksempler fra en enkelt episode, nærmere bestemt episoden hvor de skulle teste ut om det går raskere eller tregere å svømme i sirup (!) enn i vann (basert på en tidligere studie og vinner av the Ig Nobel awards). Morsomt og lærerikt som alltid fra Adam Savage.
Etter lunsj var det tid for dagens andre musikalske bidrag, denne gang fra Tim Minchin. Jeg hadde selvsagt god kjennskap til skeptikerfavoritten "Storm" fra før, så jeg viste han var god. Men at han skulle være så eksepsjonelt briljant var over all forventning. Ikke bare er han en tryllekunstner med ord og rim, men en virtuos på pianoet som han håndterer med en unik kombinasjon av perfeksjon og nonchalance. "If I Didn't Have You" er en slags parodi på alle klisjefylte kjærlighetsballader om hvordan ingen andre kunne enn "du" kunne gjort sangerens liv komplett etc. Minchin synger om hvor statistisk usannsynlig det er at han skulle ende opp sammen med den eneste blant verdens 3 milliarder + kvinner som var skapt spesielt for han, og konkluderer: "I would probably have somebody else". Minchins kone må føle seg så smigret... Han serverte også en hysterisk morsom låt som kombinerte politisk hyperkorrekte vers med et heller ukorrekt refreng ("I really love boobs though!"). Og selvsagt kunne han ikke opptre for et publikum som dette uten å fremføre "Storm", et 9 minutter langt beat-dikt om hvordan han motvillig trekkes inn i en opphetet diskusjon med selve inkarnasjonen av alle virkelighetsfjerne new-age-hippier du har møtt i ditt liv under et middagsselskap. Et av konferansens absolutte høydepunkter.
Og med det var vi kommet til konferansens siste foredragsholder, Phil Plait. Han diskuterte faren for at jorden treffes av en asteroide eller komet, hvor (u)sannsynlig et slikt scenario er på kort sikt og hva vi evt. kan gjøre for å avverge katastrofen hvis vi oppdager en asterodie eller komet på kollisjonskurs med jorden. Han slaktet kalkunfilmen Armageddon for å knapt få en eneste detalj riktig, men roste Deep Impact som forholdsvis realistisk. Alt i alt er det neppe noen god ide å prøve å sprenge en asteroide, da vi dermed risikerer å spre skaden over et større område. Det beste er å hindre asteroiden i å treffe oss i det hele tatt. En mulighet ville vært å feste en kraftig rakettmotor til asteroiden og skyve den ut av kurs. Dette alternativet er imidlertid problematisk ettersom de fleste asteroider spinner ukontrollert hvilket gjør det umulig å forutsi hvordan en rakett vil påvirke kursen. Trolig den beste løsningen noen har tenkt på hittil, er å plassere en sonde med tilstrekkelig masse tett inntil asteroiden og bruke tyngdekraften fra sonden selv til å trekke asteroiden ut av kurs. Tyngdekraften er riktig nok ufattelig svak, men så er det heller ikke mye som skal til for å endre asteroidens bane nok til at den bommer på jorden, og forutsatt at man når frem til asteroiden i god tid, har forskerne regnet ut at det faktisk ville virke. Glitrende som alltid av Phil Plait.
Under siste del av Plaits foredrag kunne jeg imidlertid ikke lenger befri meg fra den snikende melankolske følelsen av at det hele snart var over. Etter en kort forhåndsinnspilt avskjedshilsen fra James Randi var det som forhåpentligvis vil bli husket som det første TAM London historie. I hvert fall den offisielle delen. Etterpå gikk mesteparten av den norske delegasjonen over gaten til The Black Friar's Pub for å starte på den mer uformelle delen av møtet. Her møtte vi også Phil Plait, Brian Cox, Simon Sing, George Hrab og Rebecca Watson som var ute i samme ærend. Jeg fikk også sjansen til å spandere en drink på sjefs-organisator Tracy King som takk for at hun glemte min forespørsel om refusjon etter at Dawkins måtte melde avbud og dermed reddet meg fra en skjebne verre enn døden. Siste ord går til Brian Dunning, som hadde følgende å si til skeptikere som er usikre på om de skal dra til TAM eller ikke:
Dag 2 av TAM London startet med musikalsk underholdning fra George Hrab. Hrab var kanskje den første musikeren som skrev låter om eksplisitt skeptiske temaer. Hans verk inkluderer udødelige klassikere som "Think for yourself" og "Heaven must be boring". Han har også sin egen podcast kalt Geologic Podcast selv om den er så godt som kjemisk ren for geologi [1]. Fra Hrab fikk vi bl.a. servert den hysterisk morsomme "Cruel Spines" om den parasittiske fisken candiru. Denne ubehaglige snylteren fra Amazonas har spesialisert seg på å krype inn i urinrøret på pattedyr, inkludert en og annen uheldig bader, og feste seg ved hjelp av spisse mothaker som gjør den så godt som umulig å fjerne uten kirurgiske inngrep (ouch!). Det er uklart hvorfor en intelligent designer skulle skape noe så redselsfullt med mindre han er en pervers sadist (som den bibelske Jahve), men akkurat hva vi kunne forvente ut fra evolusjonslæren. Som Hrab sier det:
Biology offers no apology.Publikum fikk sjansen til å bidra på refrenget til "Far", en låt om de absurde avstandene man opererer med innen astronomien laget for den populære podcasten 365 days of astronomy. Vi som følger Hrab på Facebook og Twitter er vant til hans noe spesielle statusoppdateringer, og på siste nummer fikk han Richard Wiseman og Phil Plait opp på scenen for å lese opp noen av dem til musikk. Når man så dem sammen, kunne man heller ikke helt unngå å legge merke til en viss likhet mellom de tre velkledde, slanke, skallede, bebrillede mennene. Bra oppvarming fra George Hrab.
1 "Geo" står simpelthen for George.
De som har lest Randis Flim-Flam! er allerede godt kjent med historien om the Cottingley Fairies hvor to sjarmerende ungjenter, Elise Wright og Frances Griffiths, lurte en rekke høyt ansette autoritetspersoner, inkludert Sherlok Holmes-forfatter Arthur Conan Doyle [2], med fotografier av papirfeer. Neste foredrag var fra Elise Wrights sønn Glenn Hill. Ut fra Flim-Flam! fikk jeg inntrykk av at Wright aldri åpent tilsto bløffen offentlig, men at hun helst ville slippe å snakke om det. Hill bekreftet at moren foretrakk å unngå temaet. Når han til slutt likevel fant ut om historien, forsto jeg det imidlertid som at hun aldri la skjul på at det hele var en bløff, i hvert fall ikke for sine nærmeste. I det hele tatt tyder ingenting på at Cottingley-feene var noe annet enn en uskyldig spøk som havnet ut av kontroll, og det er ikke vanskelig å sympatisere med de to ulykkelige jentene når de innså at det ikke lenger var mulig å vri seg ut av situasjonen uten å bli holdt ansvarlig for grov svindel og skade familiens ære.
2 Doyle selv var selve antitesen til sin hyperrasjonelle romanhelt og en overbevist tilhenger av teosofi og spiritisme.
Hill er også forfatter av boken Religion Explained in an Hour, og foredraget bar preg av å være i to mer eller mindre separate deler. Selv om jeg satte pris på Hills personlige historie, er det ikke til å stikke under en stol at dette nok var konferansens svakeste bidrag, i hvert fall når han skiftet tema til religion. For eksempel fremhevet han Abrahams visjoner som et eksempel på faren ved å tro på hallusinasjoner. Problemet er bare at Abraham nesten helt sikkert aldri eksisterte, og da bidrar det knapt til noen økt forståelse å argumentere som om han var en historisk person. Hill hadde noen helt legitime poenger å komme med, men de har nok vært uttrykt med større presisjon og klarhet av andre.
Adam Savage skulle ikke trenge noen nærmere introduksjon. Hans foredrag tok utgangspunkt i et spørsmål som han og Mythbusters-kollega Jamie Hyneman stadig kommer ut for, nemlig om de ofte blir overrasket over sine egne resultater. Savages svar er "all the time". Og det gjelder ikke bare resultatene, men alle de uventede problemstillingene og praktiske komplikasjonene de må ta stilling til underveis. Han illustrerte dette med eksempler fra en enkelt episode, nærmere bestemt episoden hvor de skulle teste ut om det går raskere eller tregere å svømme i sirup (!) enn i vann (basert på en tidligere studie og vinner av the Ig Nobel awards). Morsomt og lærerikt som alltid fra Adam Savage.
Etter lunsj var det tid for dagens andre musikalske bidrag, denne gang fra Tim Minchin. Jeg hadde selvsagt god kjennskap til skeptikerfavoritten "Storm" fra før, så jeg viste han var god. Men at han skulle være så eksepsjonelt briljant var over all forventning. Ikke bare er han en tryllekunstner med ord og rim, men en virtuos på pianoet som han håndterer med en unik kombinasjon av perfeksjon og nonchalance. "If I Didn't Have You" er en slags parodi på alle klisjefylte kjærlighetsballader om hvordan ingen andre kunne enn "du" kunne gjort sangerens liv komplett etc. Minchin synger om hvor statistisk usannsynlig det er at han skulle ende opp sammen med den eneste blant verdens 3 milliarder + kvinner som var skapt spesielt for han, og konkluderer: "I would probably have somebody else". Minchins kone må føle seg så smigret... Han serverte også en hysterisk morsom låt som kombinerte politisk hyperkorrekte vers med et heller ukorrekt refreng ("I really love boobs though!"). Og selvsagt kunne han ikke opptre for et publikum som dette uten å fremføre "Storm", et 9 minutter langt beat-dikt om hvordan han motvillig trekkes inn i en opphetet diskusjon med selve inkarnasjonen av alle virkelighetsfjerne new-age-hippier du har møtt i ditt liv under et middagsselskap. Et av konferansens absolutte høydepunkter.
Og med det var vi kommet til konferansens siste foredragsholder, Phil Plait. Han diskuterte faren for at jorden treffes av en asteroide eller komet, hvor (u)sannsynlig et slikt scenario er på kort sikt og hva vi evt. kan gjøre for å avverge katastrofen hvis vi oppdager en asterodie eller komet på kollisjonskurs med jorden. Han slaktet kalkunfilmen Armageddon for å knapt få en eneste detalj riktig, men roste Deep Impact som forholdsvis realistisk. Alt i alt er det neppe noen god ide å prøve å sprenge en asteroide, da vi dermed risikerer å spre skaden over et større område. Det beste er å hindre asteroiden i å treffe oss i det hele tatt. En mulighet ville vært å feste en kraftig rakettmotor til asteroiden og skyve den ut av kurs. Dette alternativet er imidlertid problematisk ettersom de fleste asteroider spinner ukontrollert hvilket gjør det umulig å forutsi hvordan en rakett vil påvirke kursen. Trolig den beste løsningen noen har tenkt på hittil, er å plassere en sonde med tilstrekkelig masse tett inntil asteroiden og bruke tyngdekraften fra sonden selv til å trekke asteroiden ut av kurs. Tyngdekraften er riktig nok ufattelig svak, men så er det heller ikke mye som skal til for å endre asteroidens bane nok til at den bommer på jorden, og forutsatt at man når frem til asteroiden i god tid, har forskerne regnet ut at det faktisk ville virke. Glitrende som alltid av Phil Plait.
Under siste del av Plaits foredrag kunne jeg imidlertid ikke lenger befri meg fra den snikende melankolske følelsen av at det hele snart var over. Etter en kort forhåndsinnspilt avskjedshilsen fra James Randi var det som forhåpentligvis vil bli husket som det første TAM London historie. I hvert fall den offisielle delen. Etterpå gikk mesteparten av den norske delegasjonen over gaten til The Black Friar's Pub for å starte på den mer uformelle delen av møtet. Her møtte vi også Phil Plait, Brian Cox, Simon Sing, George Hrab og Rebecca Watson som var ute i samme ærend. Jeg fikk også sjansen til å spandere en drink på sjefs-organisator Tracy King som takk for at hun glemte min forespørsel om refusjon etter at Dawkins måtte melde avbud og dermed reddet meg fra en skjebne verre enn døden. Siste ord går til Brian Dunning, som hadde følgende å si til skeptikere som er usikre på om de skal dra til TAM eller ikke:
All I can say is that once you do go, you'll kick yourself for ever even having considered not going.
1 Comment:
I tillegg til og sett Tim Minchin live og hengt ut med en rekke av foredragsholderne, så må du bare smøre det inn med dette sitatet "All I can say is that once you do go, you'll kick yourself for ever even having considered not going."
Det irriterer meg så til de grader at det ble utsolgt så fort at jeg ikke fikk sjanse til å registrere meg. Jeg får satse på at neste år blir større, og dermed kanskje litt lettere å registrere seg på.
Post a Comment