We Finally Watched Nukie: The VHS Grading Video
|
| 0
kommentarer
lørdag, desember 31, 2022
fredag, desember 30, 2022
torsdag, desember 29, 2022
onsdag, desember 28, 2022
tirsdag, desember 27, 2022
søndag, desember 25, 2022
fredag, desember 23, 2022
torsdag, desember 22, 2022
onsdag, desember 21, 2022
tirsdag, desember 20, 2022
mandag, desember 19, 2022
søndag, desember 18, 2022
Metal Søndag 18. desember
Draconian Records, 1987
Den første bølgen av black metal er full av ukjente band som knapt kom lengre enn å gi ut en demo eller to, enda sjeldnere om de i det hele tatt gav ut noe album. Det meste av det vi tenker på som tidlig black metal kom fra diverse avkroker av Europa, men det er nok få som tenker på Island når det kommer til sjangerens barndom. Dannet i 1984, så var Flames of Hell nesten det eneste metalbandet på hele Island. Med bare heavy metalbandet Drýsill som konkurrenter, som ble dannet samme året, så var Flames of Hell det andre metalbandet i Islands historie som gav ut et album på 80-tallet. Men Islands praktisktalt ikkeeksisterende metalscene fra den gang er ikke fokuset her. Fire and Steel fra 1987 er et interessant stykke med sær og unik metal som er en bisarr miks av tradisjonell heavy metal, thrash og kanskje et hint av doom når man tar de mer sakte partiene i betraktning. Den mer høy pitch skrikende vokalen kunne fint ha hørt hjemme på et mer typisk heavy metalalbum. Den er ganske overdreven og kanskje litt ufrivillig komisk i enkeltes ører, men den passer perfekt i mine ører. Gitaren har også sine overdrevende karakterstikker som kommer tydelig frem jo mer man hører på Fire and Steel. Med tanke på at samme fyr står bak både gitar og vokal, så er det noe passende med at begge er litt sære. Det mer kjente førstebølgebandet Flames of Hell minner meg mest om er Hellhammer. De har den samme forstyrrende og uslipte følelsen bak musikken som dem. Det, og de to EP-ene som Celtic Frost gav ut etter at de splittet opp som Hellhammer. Det er ikke helt den samme ekstreme sounden som dem, men det er ingen tvil om at Flames of Hell har mye av den samme viben på Fire and Steel. Og med den type skrikende vokalen, den nesten litt outsider music følelsen og at det er ganske godt forankret i heavy metal, så vil jeg også sammenligne dem med undergrunnslegendene Cirith Ungol.
Fire and Steel er et veldig unikt og interessant album. Man hører det raskt på åpning og tittelsporet når albumet setter i gang. Og tredjesporet, Heroes in Black, står absolutt ut fra det meste som foregikk i 1987 uansett hvilken sjanger man snakker om. 11 minutter med seig og sakte doomtempo der atmosfære er fokuset er noe man assosierer mer med moderne black metal enn med den første bølge, hvor det meste besto av rå speed metal. Ikke at Flames of Hell mangler raske låter på Fire and Steel. Det er nok av dem som viser at de tilba både Venom og Motörhead. Dessverre skulle det ikke bli noe mer fra Flames of Hell etter dette albumet. Etter at den kristne ungdomsklubben som eide studioet de brukte fant ut at de spilte satanistisk musikk, så ble de sparket ut rett etter at de spilte inn Fire and Steel. Trommisen hadde rusproblemer og bandet splittet opp selv om de to brødrene som spilte bass og gitar prøvde å holde bandet gående. Så sent som 2002 var det et forsøk på å spille inn nytt materiale, men det ble det ingenting av. I 2012 ble en kopi av dette albumet solgt for 5200 amerikanske dollar. En ganske stiv pris for de som måtte ønske seg en kopi. Heldigvis er det enklere og billigere å skaffe seg en kopi på CD. Ingen av dem kan sies å virkelig være offisielle, men den utgaven jeg har fra Metal Temple er nært nok. Det er med et intervju med fetteren til brødrene som spilte inn dette albumet, så det telles for noe. Uansett format man måtte høre på Fire and Steel, så er det ingen tvil om at det er et spesielt album. Jeg syntes det var litt kjedelig første gang jeg hørte på det, men det er ingen tvil om det har vokst i kvalitet hver gang jeg hører på det og nå rådigger jeg det.
---------------------------------------------------------------------------------
James Pankhurst er et sveitsisk enmanns heavy metalband som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre musikken på Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
torsdag, desember 15, 2022
onsdag, desember 14, 2022
tirsdag, desember 13, 2022
Why didn't Italy join the Central Powers in World War One? (Short Animated Documentary)
|
| 0
kommentarer
mandag, desember 12, 2022
søndag, desember 11, 2022
Metal Søndag 11. desember
Selvfinansiert, 2009
Together We Perish er et ganske så obskurt stykke med groove metal fra Trondheim. En EP på 24 minutter med en god mix av groove metal og moderne thrash. Altså post-thrash som vi ville kalt det den gang. Post-thrash er kanskje ikke et utrykk som er mye brukt i disse dager, men det beskriver det Strain of Sanity spiller ganske bra her. Det er et innblikk i hva mye av kommersiell metal og hard rock var fra slutten av 90-tallet til midten av 2000-tallet. Groove metal, metalcore og nu-metal var det som var trendy og Strain of Sanity er uten tvil inspirert av det. De kjører på med et brukbart raskt tempo som gir riffene et tøft preg, og den hese og sinte ropingen er akkurat det man forventer fra et slikt band. Det er en dyp gitartone som er nesten dyttet litt i bakgrunnen siden trommene er det som har det høyeste volumet i lydbildet. De gjorde altså ingenting originalt med Together We Perish, men kvaliteten er uansett på topp. Dette er absolutt et bra stykke med groove metal når man er i humøret for slik musikk.
Strain of Sanity er nok forlengst oppløst som band. Ingen oppdatering på Facebook siden 2018 og deres eneste andre offisielle sosiale media er Myspace, som er en forlengst død side. Jeg bestilte EP-en på CD da den fremdeles var tilgjengelig, men jeg tviler på at det er mulig å spore opp en kopi i dag. Ganske synd siden norsk groove metal er en mangelvare, men hvis man ikke er så opptatt hvordan man hører på dem, så er alle låtene på Youtube.
----------------------------------------------------------------------------
Futurephobia er et tysk thrashband som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
onsdag, desember 07, 2022
tirsdag, desember 06, 2022
Are Conservatives Just Mad At Kanye For "Saying The Quiet Part Out Loud"? | DEBATE
|
| 0
kommentarer
Why did Prussia lose Poland after the Napoleonic Wars? (Short Animated Documentary)
|
| 0
kommentarer
søndag, desember 04, 2022
Metal Søndag 4. desember
Osmose Productions, 1993
Debuten til Blasphemy fra 1990 er et av tidenes beste og viktigste black metalalbum. Et album som var med på å popularisere bruken av blast beats i black metal, og som dyttet sjangeren til ekstreme nivåer og la grunnlag for war metal. Uten tvil en klassiker, men er oppfølgeren Gods of War fra 1993 en like stor klassisker? Gods of War starter med en kort atmosfærisk intro før vi blir angrepet av skikkelig tøffe riff og tromming. Det er akkurat det man burde forvente fra Blasphemy etter å ha hørt debuten, bare med en renere og mer profesjonell lydproduksjon. Mye av det som fikk debuten til fungere var den mer råe og skitne lydproduksjonen, men den mer rene lydkvaliteten på Gods of War ødelegger ikke for den råe brutaliteten Blasphemy er kjent for, så det er ikke noe som trekker ned på musikken. Låtene er det ene raske anfallet av vold og død etter det andre. Det er ingen tvil om at det er det samme barbariske bandet som spilte inn debuten. Vokalen er fortsatt mer en death metal growling enn den typiske black metalskrikingen man assosierer med sjangeren, riffene er fylt med sinne og hat, og trommingen er knusende. Det er litt mer variasjon i trommingen sammenlignet med debuten, men utbruddene av blast beats er fortsatt der og er like intense.
Så er Gods of War en like stor klassiker som Fallen Angel of Doom....? Det er kanskje ikke et like historisk viktig album, men når det kommer til kvalitet, så er det et ja fra meg. Ti låter som strekker seg til bare 20 minutter, så plateselskapet la til demoen Blood upon the Altar fra 1989 som bonusspor på alle utgavene unntatt på kassett. Med bonussporene, har vi nesten 42 minutter med noe av det tøffeste og mest ekstreme av black metal fra sin tid. Gods of War er et album ikke bare black metalfans, men alle som hører på ekstrem metal burde være godt kjent med. Det er en ekte klassiker.
------------------------------------------------------------------------------
L.o.W er et polsk stoner/sludge doomband som har gitt ut tre demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, desember 03, 2022
Abonner på:
Innlegg (Atom)
