Defamation, Death Threats, & Rachel Oates - Reclaiming My Voice
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 30, 2019
fredag, november 29, 2019
torsdag, november 28, 2019
onsdag, november 27, 2019
tirsdag, november 26, 2019
mandag, november 25, 2019
søndag, november 24, 2019
Metal Søndag 24. november
Bronze Records, 1983
Etter at gitarist Fast Eddie Clarke forlot Motörhead midt under turneen for Iron Fist i 1982, ble tidligere Thin Lizzy gitarist Brian Robertson redningen for bandet. Med en såpass dyktig gitarist i bandet, så gikk Motörhead inn for å spille et album med han, noe som førte til et anderledes album enn man forventer fra dem. Motörhead er kjent for sine råe og ville sound. De har alltid vært skitne og tøffe, og åpningssporet Back at the Funny Farm reflekterer det. Raskt, hardt og med en dose punk rock. Neste låt, Shine, høres også ut som en skikkelig Motörhead låt. Men det er noe som skurrer, noe anderledes som dukket opp allerede i åpningssporet. Ting som gjør at Another Perfect Day står såpass ut fra resten av deres diskografi. Brian Robertson er langt mer en flinkis når det kommer til gitar. Det er langt flere gitarsoloer og de er lengre enn på tidligere album. Låtene på resten av albumet er generelt langt mer melodiøse og mykere enn hva som er typisk. Brian Robertson sitt gitarspill er også mer rolig og stabilt, noe som går bort i fra den langt mer røffe og farlige følelsen til bandet. Det er låter som er langt mer hard rock og radiovennlig. Og selv om det ikke er hva folk flest hører på Motörhead for, så er dette i mine ører et genialt album. Another Perfect Day er noe av det mest interessante Motörhead har gitt ut. Det er for meg et album hvor sounden og stemningen til Motörhead og Thin Lizzy møtes. Begge forskjellige, men geniale band. Det er for meg en perfekt mellomting hvor man kan med minimal omskrivning forestille seg Phil Lynott på vokal i stedet for Lemmy. Det høres fortsatt ut som Motörhead, bare mer dynamisk, variert og pent.
Men det var ikke det fansen ville ha. Dette var lenge sett på som det verste Motörhead albumet. Brian Robertson var for profesjonell og bruke lang tid i studio for at ting skulle høres riktig ut, noe som irriterte Lemmy. På toppen av det hele, så nektet han å spille de klassiske låtene live og insisterte kun på å spille låtene fra dette albumet på den kommende turneen. Han kledde seg for pent og pyntelig, og han oppførte seg ikke som et medlem av Motörhead, så det er en selvfølge at de skilte lag med han. Som sagt, dette var et album alle hatet den gang, men i ettertid har mange oppdaget hvor genialt Another Perfect Day egentlig er. Det er mer melodiøst og tamt, men såpass velspilt og med velskrevne låter at det ikke gjør noe. Gi dette albumet noen runder i platespilleren og du vil forstå hvorfor så mange anser det som en undervurdert klassiker.
-------------------------------------------------------------
Sandstorm er et canadisk heavy metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Den 20 november døde Baron Blood av et hjerteattakk. Ikke karakteren spilt av Otto Jespersen, men bassisten til det ikoniske greske black metalbandet Necromantia, et klassisk band enhver black metal fan burde være kjent med.
Nå over til metal musikkvideoer.
Omnium Gatherum - The Unknowing
Blackslash - Rock 'n' Roll
Accu§er - Catacombs
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 23, 2019
fredag, november 22, 2019
torsdag, november 21, 2019
onsdag, november 20, 2019
tirsdag, november 19, 2019
søndag, november 17, 2019
Metal Søndag 17. november
Selvfinansiert, 2015
Når de fleste metalheads leser ordet metalcore, så stopper de opp siden de vet at det ikke er verdt å lese videre. Tankegangen deres er at metalcore ikke er ordentlig metal, og er full av kjedelige breakdowns og teit fjortisangst. Men hva om jeg fortalte deg at metalcoresjangeren ikke bare har utviklet seg siden den var en irriterende trend på midten av 2000-tallet, men også et av black metalsjangerens mer progressive, interessante og unike band er faktisk et metalcoreband? Show Me Wolves startet på Island som et enmanns prosjekt i 2015. Hörður Lúðvíksson sto for alle instrumentene på debuten Between Man, God and False Idols, som kom ut samme året. Show Me Wolves har utviklet seg til et fullt band siden den gang, men fokuset i denne anmeldelsen er dette albumet han laget alene. Musikalsk sett er dette en hybrid av både black metal og metalcore, med et preg av post-hardcore. Det er en tydelig melankolsk og mørk atmosfære gjennom alle låtene, og med rask tremolo-picking og bruk av blast beats her og der, så tror jeg ikke at den gjennomsnittlige metalhead vil i det hele tatt tenke på metalcore hvis man skulle spille Between Man, God and False Idols for dem. Det høres ut og føles som et black metalalbum for meg. Når det er sagt, så er det ingen tvil om at det er et tydelig preg av hardcore som gjennomsyrer alle låtene. Mange av disse riffene hører mer hjemme på et progressiv metalcorealbum enn på et black metalalbum. Vokalen er skrikende rop, men av typen som er assosiert med post-hardcore fremfor black metal.
Det er ingen tvil om at dette er noe progressivt og sært. Det er ikke åpenlyst metalcore, men samtidig er det nettopp metalcore hvis man hører etter. Det er veldig få stereotypiske ting som breakdowns og lignende som dukker opp, men de er der hvis man hører etter. Between Man, God and False Idols er ikke et album alle kommer til å like. Det er først og fremst for folk som er ute etter noe veldig anderledes og det er ingen band som gjør det Show Me Wolves gjør. Det er metalcore som har hint av både black metal og post-hardcore der ute, men ikke på dette nivået. Er du ute etter bitter, sint og deprimerende metalcore eller unik atmosfærisk musikk, så er dette album som er verdt å høre på. Jeg kjøpte CD-en lenge før den var utsolgt, men det er fortsatt mulig å høre albumet på bandets Bandcamp.
----------------------------------------------------------------
Flame, Dear Flame er et tysk doomband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
God Dementia - Dominance
Dream Tröll - The Battle for Enki's Tower
A Sound of Thunder - A Sound of Thunder
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 16, 2019
fredag, november 15, 2019
torsdag, november 14, 2019
onsdag, november 13, 2019
How Jehovah's Witnesses Get Creationism Wrong (ft. Telltale)/Komodo Dragon Proves Creation! ft. Professor Stick
|
| 0
kommentarer
mandag, november 11, 2019
søndag, november 10, 2019
Metal Søndag 10. november
Selvfinansiert, 2016
Adder's Fork er enmannsprosjektet til østerrikske Marko Köfler. I 2016 postet han på forumet til metal-archives.com at han ville gi ut en gratis kopi av A Farewell to Expectations på CD til enhver som sendte han en epost og spurte om en kopi. Selvsagt sendte jeg en og fikk CDen med gratis frakt. Når det kommer til selveste musikken på A Farewell to Expectations, så er det snakk om gothic metal i sin reneste form. Altfor ofte når man sier gothic metal, så tenker de fleste på keyboards og kvinnelig vokalist ikledd korsett. I stedet snakker vi om sjangerens originale betydning her, nemmelig god gammeldags metal som møter goth rock. Vi snakker om den klassiske goth rock sounden fra 80-tallet med band som Siouxsie and the Banshees, The Cure og The Sisters of Mercy. Man kan høre tydelige likheter med de nevnte bande fra den tiden, fra den deprimerende og dypt melankolske stemningen i musikken til teksturen i lydlandskapet. Vokalen er av den dype sorten som ligger et sted mellom Andrew Eldritch fra The Sisters of Mercy og Robert Smith fra The Cure når det kommer til fremførelse og den triste følelsen. Samtidig, så er det ingen tvil om at dette er skikkelig heavy metal når man hører gitarene og trommene. Den har mye av den galopperende driven som gjør god gammeldags heavy metal så bra. A Farewell to Expectations er et album som har klart å fange opp begge elementene fra to av 80-tallets store outsidersjangre perfekt og gjort det til noe unikt og tøft.
Adder's Fork er et veldig interessant prosjekt fordi det får til denne balansen. Trommene er programmerte, men det passer fint sammen med den syntetiske sounden mange goth rock og post-punk band hadde den gang. Det høres akkurat ut som goth rock, men det er samtidig null sekunders tvil om at det er også ren heavy metal når man hører riffene. Jeg gadd ikke å spørre Marko hvorfor han gav bort alle de hundre kopiene han hadde trykket opp gratis, men jeg er glad for at jeg fikk tak i en før det var for sent. Alle kopier av A Farewell to Expectations er forlengst bortgitt, men heldigvis er det mulig å streame det på prosjektets Bandcamp. Ønsker du å høre gothic metal som lever opp til goth-delen av sjangertittelen, så burde du sjekke ut alt utgitt av Adder's Fork.
-------------------------------------------------------------------
Xelas er et britisk melodiøs death metalband som har gitt ut tre demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Dessverre døde Timi "Grabber" Hansen av kreft den 4. november i en alder av 61 år gammel. Det var han som spilte bass på alle de klassiske Mercyful Fate og King Diamond albumene fra 80-tallet. Dette er ekstra tragisk siden Mercyful Fate har gjenforent og han kom tilbake som bassist i år. Da gjenstår det bare to av de originale medlemmene i denne gjenforeningen etter hans død.
Nå over til metal musikkvideoer
The Animals - House of the Rising Sun (Death Metal Version)
Dokken - Burning Like a Flame
Black Tower - Death March
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 09, 2019
fredag, november 08, 2019
torsdag, november 07, 2019
onsdag, november 06, 2019
tirsdag, november 05, 2019
mandag, november 04, 2019
søndag, november 03, 2019
Metal Søndag 3. november
Black Mark Production, 1994
Det er få band i metalsjangerens historie som er så viktig som Bathory. Etter de fire første albumene som praktisktalt definerte hele black metalsjangeren, etterfulgt av to album som skapte hele viking metalkonseptet, så kunne Quorthon bare ha sluttet der og latt Bathory stått som det bandet som kun gav ut klassikere. Han bestemte seg for å holde Bathory i livet, og selv om det som kom ut etter de klassiske albumene ikke er på samme nivå, så er jeg glad for at han gjorde det. Requiem er verken black eller viking metal, men rett frem rå thrash metal. Ikke noe av den nyskapende musikken Bathory var kjent for med andre ord, men en hyllest til rettfrem sint som faen metal. Thrash var assosiert med 80-tallet og var sett på som ganske ukult i 1994, men det er tydelig at Quorthon gav faen. Dette er som nevnt rå thrash. Man kan høre likheter med både det mest ekstreme av gammel thrash fra både USA og Tyskland, men med en slik råskap, så tror jeg at den skitne brasilianske undergrunnen er en inspirasjon. Det er en veldig rå lydproduksjon til alt, men man kan høre alle instrumentene ganske tydelig, og man fanger opp alle de tøffe riffene uten problemer. Det er som nevnt ingenting nyskapende med Requiem, bare rettfrem thrashriff og hardtslående trommer, men dette er ikke noe problem siden dette høres såpass sint og aggressivt ut. Det er den aggresjonen få band får til selv om de har de rette riffene.
Vokalen til Quorthon er ikke så ulik den han brukte på de gamle albumene som var med på å forme black metal, bare at han er mer ropende og ikke langt nær så skrikende her. Borte er den satanistiske følelsen og vi har i stedet lyrikk om mer politiske ting rundt samfunn og krig. Det er heller ingenting som minner om vikinger og nordisk natur, bare ren headbanging og knusing av alt rundt deg. Siden Bathory var et såpass revolusjonerende band, så forventet fansen enten noe nytt og radikalt, eller noe som minnet om de klassiske albumene. Mange var veldig skuffet og Requiem har et ufortjent dårlig navn som et resultat. Hadde dette vært et obskurt album fra et ukjent thrashband, så hadde dette blitt hyllet som en bortglemt klassiker. I stedet er det en bortgjemt klassiker overskygget av flere ikoniske album. Elsker du thrash metal med rå produksjon og rendyrket raseri, så er dette noe du absolutt må sjekke ut.
-------------------------------------------------------------------
Seventh Servant er et amerikansk power metalband som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Dew-Scented - That's Why I Despise You
Church of the Dead - Hole in the Head
Haken - Cockroach King
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 02, 2019
Abonner på:
Innlegg (Atom)
