søndag, februar 22, 2015

Metal Søndag 22. februar


Selvfinansiert, 2003

Det er sikkert nok en del som er møkk lei rettfrem og typisk norsk black metal, men jeg får aldri nok. Norsk black metals gullalder var første halvdel av 90-tallet, og etter det var det utenlandske band som fikk mye av oppmerksomheten. For meg var bare 90-tallet starten på norsk black metal. Et band som holder stilen i livet på 2000-tallet er Koldbrann fra Drammen. Nekrotisk Inkvisition har virkelig denne råe norske lydbildet som utvilsomt drar in en del inspirasjoner fra blant annet gammel Darkthrone og Satyricon. Gitarene er råe, iskalde, stygge og veldig norske. Det er lyden av ondskap som ønsker å trekke oss tilbake til den mørke middelalderen uten nåde. Det som står fremme i lydbildet er trommene. De er skarpe og veldig varierte sammenlignet med mye black metal der ute, noe som er med på å gi musikken sitt eget særpreg. De har mer lyden av maskingevær til tider enn den stereotypiske blast beat sounden. All lyrikken er på norsk og spyr ut død og hat rettet imot kristendom og menneskehet. Dette føles og høres akkurat ut som god gammeldags black metal.

Er du typen som er mer opptatt av eksperimentell post-whatever black metal og synes rettfrem black metal er kjedelig, så er det en selvfølge at dette albumet ikke er for deg. Men verdsetter du bra gjennomført klassisk norsk black metal, så står dette albumet og resten av Koldbranns diskografi som perfekte eksempler på at den norske sounden overlevde fint på 2000-tallet. Nekrotisk Inkvisition er kanskje ikke en viktig klassiker på lik linje med de albumene som kom ut på 90-tallet, men det er et like godt eksempel på den typiske norske sounden som de albumene. Dette er et album som fortjener oppmerksomhet av fans av skikkelig norsk black metal.

----------------------------------------------

Wench er et australsk stoner metal band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre EP-en på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

fredag, februar 20, 2015

The Ra-Men podcast EP15 - Alleged Evidence for Jesus - with Robert Price.


Read More...

søndag, februar 15, 2015

Metal Søndag 15. februar




Det er få ting som er så fantastisk som god gammeldags tradisjonell doom. Uansett hvor mange uoriginale band som bare repeterer de samme gamle riffene andre doomband har spilt tusen ganger før dem, så får jeg aldri nok av band som spiller seige tunge doomriff. Last Chapter har seige riff hele veien. Og ikke bare skikkelig seige riff, men veldig solid tromming. Låtene er fylt med sakte riff som bygger opp den mørke og dystre stemningen. Mye av mørket kommer fra den kristne lyrikken om dommedag . Utrolig nok, så fikk de Robert Lowe til å gjøre vokalen for dette albumet. De fleste doomfans kjenner han fra Solitude Aeturnus og Candlemass, så om de i det hele tatt har hørt om dette bandet og albumet, så er det fordi han var på det. Faktisk så viste jeg ikke dette før jeg hadde hørt gjennom albumet. Syntes det var noe veldig kjent med stemmen da. Det er noen hint av prog i musikken, som kommer mer tydelig gjennom i de instrumentale låtene der de bruker synth.

Dette er en obskur skatt fra et obskurt hjørne av Texas. Som nevnt, så er det få som vet om dette albumet og bandet. Jeg tror selv de fleste fans av Robert Lowe ikke vet om at han sang på The Living Waters. Det er synd siden dette er skikkelig god doom. Det er veldig rett frem doom, men har det lille progelementet som gjør det instrumentale mer interessant å høre på. The Living Waters er et album en hver fan av tradisjonell doom burde sjekke ut.

-----------------------------------------------

Endless Chaos er et canadisk thrash band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre EP-en på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

torsdag, februar 12, 2015

UCLA's Mechanical Brain: 1948


Read More...

tirsdag, februar 10, 2015

The Full Truth Behind Those Footprints On the Beach

One night I dreamed I was walking along the beach with the Lord.
Many scenes from my life flashed across the sky.
In each scene I noticed footprints in the sand.
Sometimes there were two sets of footprints.
Other times there was one set of footprints.
Whenever I was at a low point, it was just the one set of footprints, so I asked the Lord why he left me.
"The times when you have seen only one set of footprints is when I carried you."

It made sense. The footprints were deeper. But it still wasn't quite adding up.
"Okay," I said to the Lord, "fair enough. But what are these prints here, where it's just hands."
The Lord replied with a pursing of his lips and a firm shake of the head.
"Tell me, Lord, what happened," I pleaded.
"No, my son, you can't handle it. Some things have to be done that are better left forgotten."

Link

Read More...

søndag, februar 08, 2015

Metal Søndag 8. februar



Jeg har skrevet om Helmet før en gang for mange år siden, men jeg hadde ikke debutalbumet den gang, så jeg skriver om det først nå. Helmet er et av de bandene som er ansvarlig for groove metalsjangeren. De er ikke like kjente i dag som Pantera og Machine Head, men de fikk nok av oppmerksomhet da de kom ut med dette albumet. Kort hår, vanlige klær, nesten ingen gitarsoloer og midttempo groovy riff. De var noe helt nytt i metal. Noe som minnet mer om hard alternativ rock enn metal, men fortsatt metal. Dette var bandet, som sammen med Pantera og White Zombie skulle forme 90-tallets hard rock og heavy metal. Riffene er ikke skarpe og raske, men avstumpet og enkle start/stopp riff. Musikken føles veldig urban og ekstremt 90-talls. En klar forløper til hele nu-metalfenomenet som skulle forpeste andre halvdel av 90-tallet og første halvdel av 2000-tallet, bare at Helmet spilte faktisk god musikk. I motsetning til bandene de skulle inspirere, så er ikke bare Strap It On et ekstremt bra album, men det er faktisk metal.

Det er veldig annerledes fra klassisk metal, men fortsatt metal nok. Hater man de elendige trendene som dukket opp på 90-tallet eller er veldig opptatt av at metal skal være fylt med skarpe riff, så er det lett å få avsmak av dette og andre album av Helmet. Men verdsetter du minimalisme og originalitet i metal, så er dette et album som er absolutt verdt å sjekke ut. Dette albumet er en av de få skattene fra kommersiell tung 90-tallsmusikk.

------------------------------------------------

ShadowStrike er et amerikansk power metal band med 2 demoer/EP-er ute. Dere kan høre den siste EP-en på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

lørdag, februar 07, 2015

A Response to "Atheism"

















Read More...

onsdag, februar 04, 2015

CNN's World's Untold Stories: Dementia Village


Read More...

tirsdag, februar 03, 2015

An AMAZ!NG adventure… to be continued

By James Randi


To all my dear friends:

At 86 years of age, I feel that it’s now well time to officially retire, so I’m stepping down from my position with the JREF – the James Randi Educational Foundation.

This doesn’t mean that I’m retiring from my battle against the so-called psychics, faith healers, paranormalists, and the assorted frauds I’ve encountered in my worldwide wanderings. I’ll in no way relax the critical attention I’ve given to them over the last busy 73 years, I promise you. I’ll still lecture and write, here and abroad – but now on my own time – not on the exhausting schedule that I’ve had these past few years.

Link

Read More...

søndag, februar 01, 2015

Metal Søndag 1. februar


Atlantic, 1991

De fleste tenker puddelrock når de hører Skid Row, men de var på heavy metalsiden av den stilen. Jeg skrev om debuten for noen år siden, hvor jeg forklarte nettopp det, men skal vi virkelig snakke om Skid Row som et metalband, så er det oppfølgeren Slave to the grind vi burde høre på. Dette albumet har virkelig tunge riff som høres ut som skikkelige metal man kan headbange til. Raskere, hardere og mer skikkelig metal enn debuten. Puddelrockefølelsen er der fremdeles i den grad de høres til tider ut som en heavy metalversjon av Guns n' Roses, men dette er selvsagt ikke en dårlig ting. Det er ingenting galt med litt puddel og party rock følelse i heavy metal, og Skid Row høres bare riktig ut. Selv om riffene er det viktigste i heavy metal, så er det ingen tvil om at stemmen til Sebastian Bach er hva som gjør dette albumet til en klassiker. Stemmen hans er som skapt for denne type metal. Han kan virkelig skrike med kraft, men synge pent også i balladene. Ballader er en selvfølge når man er på puddelsiden av heavy metal, men disse er faktiske gode, spesielt Quicksand Jesus.

Slave to the Grind er en klassiker. Hadde den kommet ut på 80-tallet, så hadde den vært en kjent klassiker for både metalheads og fans av hard rock, men den kom ut på en tid hvor denne type musikk var på vei av å gå moten. Elsker du skikkelig 80-tallsmetal, så er dette albumet obligatorisk selv om det kom ut på 90-tallet.

--------------------------------------------------------

Adora Vivos er et amerikansk death doom band med en selvfinansiert EP ut. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...