mandag, oktober 31, 2016

Captain Disillusion: Heroic Feats of YouTube Debunkery - Live at QED 2016


Read More...

søndag, oktober 30, 2016

Metal Søndag 30. oktober




Det er Halloween i morgen og det er tid for skrekk. King Diamond er kongen av skrekkmetal og Voodoo er hans konseptalbum om (gjettet riktig) voodoo. Historien i lyrikken handler om et ektepar som flytter inn i et hus langs elven Mississippi i Louisiana. Huset tilhørte en ond houngan og bokor (prest og trollmann i voodootradisjonen) og som forventet, så skjer det overnaturlig ting i huset når nattemørket senker seg. Det er den type historie man forventer fra King Diamond. Og som forventet, så kjører han på med sin unike falsettvokal og sære sangstil. Han høres like forskrudd ut som på de tidligere albumene og vokalprestasjonen er like imponerende som vanlig. Når det kommer til riffene, så er de også veldig solide. Det er kraft bak dem og de høres ut som skikkelig heavy metalriff. I tillegg til å være kule som faen riff, så bygger de opp atmosfæren som albumet går inn for. I likhet med de andre 90-tallsalbumene til King Diamond, så kunne lydproduksjonen vært et hakk bedre, men den er ikke så ille at den ødelegger for albumet.

Det er klassisk King Diamond hele veien, så digger du hans tidligere album, så er det null grunner til å hoppe over Voodoo. Platecoveret alene er nesten god nok grunn til å skaffe seg Voodoo. Det er tegnet av Necrolord, som har stått for coverne til en hel rekke klassisk album, og på toppen av det hele har vært gitarist for en rekke band. Voodoo er et album som burde være i en hver platesamling.

-------------------------------------------------------

Omnifariam er et death metal band fra Puerto Rico som har gitt ut 3 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, oktober 23, 2016

Metal Søndag 23. oktober



Selvfinansiert, 2013

Bare et år etter at britiske Abyssal gav ut Denouement, så kom dette albumet ut. En verdig oppfølger som tok musikken til nye mørke og onde nivåer. Det er fortsatt grim death doom med et sterkt fokus på death metalsiden av sjangeren og med en dose black metal, men de klarte å skape noe som føles enda mer undertrykkende. Det er alt det som fungerte på debuten, bare gjort litt bedre. Gitartonen er enda tykkere, skitnere og tyngre enn før. Sammen med trommene, så skaper de et dystert lydbilde strippet for alt håp og glede, der ingenting kan overleve. Musikken føles gammel og råtten, som om den kommer fra et glemt gravkammer laget for de eldre gudene fra en H. P. Lovecraft historie. Vokalen er dyp growling som spyr ut den kryptiske lyrikken om død og undergang. Alt kommer sammen til et tykt og tungt lydlandskap fylt med mareritt. Det er en perfekt miks av death metal, doom og black metal med et sterkt fokus på atmosfære og stemning.

Likte du debutalbumet, så vil du like Novit enim Dominus qui sunt eius minst like mye, om ikke enda mer. Musikken har en fantastisk black metalfølelse når de øker tempoet og en knusende følelse av doom når ting går ned til mer sakte nivåer, men det er aldri tvil om at man hører på bekmørk og brutal death metal. Novit enim Dominus qui sunt eius er perfekt for når man ønsker å la mørket og ondskapen ta over natten. Man kan høre albumet gratis på deres Bandcamp, samt kjøpe det på vinyl både der og på deres BigCartel.

------------------------------------------------

Morthus er et tysk black metal band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

tirsdag, oktober 18, 2016

What Is "Virtue Signalling"?


Read More...

søndag, oktober 16, 2016

Metal Søndag 16. oktober




Sextrash er et av de bandene som kun er kjent for fans av old school brasiliansk thrash og tidlig ekstrem metal, men de som kjenner til dem verdsetter deres skitne thrash metal med hint av både tidlig death og black metal. Det er tydelig at dette bandet er inspirert av Sarcófago både når det kommer til image og musikk. De har den råe og stygge lyden den brasilianske scenen var kjent for på 80-tallet, bare med litt mer fokus på sex og perversjoner enn bare satanisme og blasfemi. Riffene er råe og raske med en god dose med rask thrashtromming og blast beats. Musikken føles nesten kaotisk til tider, og den har den barbariske og ville følelsen denne type thrash skal ha. Ingen av låtene er lange og treffer lytteren med det ene blitskrigangrepet etter det andre. Vokalen er en mix av hes rop og dyp growling. Det er ingen tvil om at man hører på god gammeldags brasiliansk ekstrem metal. Man kan føle at Satan var med dem da de spile dette albumet inn i en orgie av sadomasokistisk sex og sodomi av kristne verdier. Dette er et av de albumene som er perfekt å drikke seg dritings til mens man voldtar ei nonne og/eller liket til paven. Sexual Carnage fanger opp den brasilianske ånden av metal og blasfemi.

Sextrash ble aldri et av de største og meste kjente bandene fra den brasilianske thrashscenen på 80-tallet, og når de endelig gav ut dette albumet, så hadde både death metal og black metal så vidt begynt å ta over den brasilianske ekstrem metalscenen. Heldigvis er det nok av metalheads som interesserer seg for dette albumet til at det er blitt reutgitt med EP-en XXX fra 1989 som bonusspor. Elsker man skitten thrash med en god dose tidlig death metal, så er det en selvfølge at man burde skaffe seg Sexual Carnage.

---------------------------------------------

Fyrecross er et gresk heavy metal band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.

Fanvideo.



Read More...

søndag, oktober 09, 2016

Metal Søndag 9. oktober



Selvfinansiert, 2012

Det første som tiltrekker med dette albumet er selvsagt coveret. Det er tegnet av den pornografiske kunstneren RiskyGraphics og man kan sjekke ut hans ikke fult så pornografiske verker her. Men rett etter coveret, så er musikken det som tiltrekker med Larger than Life. Det er solid power metal med en gode dose thrash og holdning. Thrashelementene er veldig tydelig fremme i lydbildet og gjør at det føles mye tøffere ut enn mye annen power metal. Låtene Queen of Beers og spesielt Bong Zombies lener seg langt mer imot thrash enn power metal, men når man ser på albumet i sin helhet, så føles det mer som et power metalalbum. Når det er sagt, så er Bong Zombies 100 % thrash i mine ører. Det er nok av power/thrash hybrider der ute, men Sonic Pulse klarer å skape en unik energi som er deres egen på Lager than Life, som gjør at de skiller seg ut. Kanskje det er fokuset på øldrikking og moro, men de har noe som gjør at de er unike som jeg ikke klarer helt å sette fingeren på.

Lager than Life er full av gode riff og har den energiske følelsen denne type power metal burde ha. Det er kanskje ikke noe album som fortjener noe klassikerstatus, men det er solid saker en hver fan av power metal og melodiøs thrash burde sjekke ut. Man kan både høre albumet gratis og kjøpe CD-en deres på deres Bandcamp. De er et band som fortjener støtte.

---------------------------------------------------

Bomb Scare er et amerikansk crossover band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

onsdag, oktober 05, 2016

How to See Without Glasses


Read More...

søndag, oktober 02, 2016

Metal Søndag 2. oktober



Schibsted, 2008

Etter tre festivalkvelder med alt for lite søvn i mellom dem, så er jeg ikke i humør til å skrive om noe langt album. I stedet, så skriver jeg kort om en singel som varer akkurat under 4 minutter. Nightsweat Agony er en singel som kom med tegneserien Kollektivet nr. 2/2008. Blacktööth er det fiktive black metalbandet til karakteren Ronny. De hadde sin egen tegneserie i tillegg til at de var i avisstripen Kollektivet, og når man bruker så mye tid og krefter på et fiktivt band, så må man lure på hvordan de høres ut. Denne singelen svarer akkurat på det, og det er ikke så ille. Det er black metal. Ikke det råeste eller grimmeste black metal har å by på, men låta er kul nok. Den har solide riff og det er faktisk en ond atmosfære hvis man ignorerer at det er fra en tegneserie som parodierer black metal. Jeg har for lengst mistet bladet den kom med, med CD-en er en fast del av min platesamling, og det er alltid et lite smil når jeg legger merke til at den stikker litt ut mellom alle CD-ene. Tegneseriens skaper Torbjørn Lien skrev litt om Nightsweat Agony her. Låta kan høres gratis på Youtube.


-----------------------------------------------------------

Yggr er et finsk black metal band som har gitt ut en demo. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.


Nødutgangfestivalen er festival her i Bodø som jeg oppdaget i fjor og som jeg ser fremover til å delta på hvert år. Det var bra i fjor, og det var bra i år. Tre kvelder med eksperimentell, alternativ og litt annerledes musikk.

Julius Androide var første artist på torsdag. Jeg antar navnet var inspirert av Julius, sjimpansen i dyreparken i Kristiansand, med tanke på bruken av en sjimpansemaske og bruken av et sjimpanseimage i det visuelle under konserten. Det er tydelig at både musikk og det visuelle er inspirert av vaporwave. Mye av det som faller under vaporwave er ofte mer rolig og atmosfærisk, men Julius Androide kjørte på med mye energi i musikken. Det var både gamle Windows skjermbeskyttere og spill fra den første Playstation på skjermen mens Julius Androide spilte sine elektroniske låter. Et ganske underholdene bidrag og en god start på festivalen.

Hanssen/Wærnes var ren støy. Ronny Wærnes er en lokal støyartist og Kjetil Hanssen er sånn passe halvveis kjent navn for de som hører på støy. Det er egentlig ikke så ekstremt mye å si utover at de gikk opp på scenen med hver sine pedaler og mikrofoner. Det var ganske underholdene og jeg likte det støyende og stygge lydlandskapet, men jeg tror det ikke var alle i publikum som satte pris på det. Men er man på Nødutgangfestivalen, så må man forvente støy.

Siste bandet den kvelden var Bushman’s Revenge. Et band jeg hadde hørt om på forhånd, men aldri hørt på før den kvelden. De spilte skikkelig god jazz. Det var jazz rock, men ikke i den prog rock konteksten mange tenker på når det er snakk om jazz rock. Dette var rett frem solid jazz, og av og till ble man påminnet om at de spilte litt rock også når de kjørte på litt harde og tøffe riff. En veldig bra konsert og det var tydelig at eldre jazztilhengeren som satt ved samme bord som meg storkoste seg. Jeg kjøpte platene deres etter showet.

Det var flere band på fredagen og kvelden ble åpnet med black metalbandet Dødsangst. Det virker som om at de ikke har gitt ut noen skiver enda siden det ikke er noe info om dem på metal-archives.com og det var ingenting til salgs fra dem. De var et solid liveband. Veldig rettfrem black metal, men jeg er den siste personen her i verden som vil klage på det.

Origami Replika var mer støy og det var enda mer kaos på scenen enn i går. To bord med hver sin støyartist som laget en masse bråk mens det var en mannlig danser som hoppet rundt, plukket opp stoler og krøp rundt på golvet. Så var det en skallet fyr med en gylden rustning og toga som gikk rundt og hilste på folk. Så kom ei dame med regntøy og en fuglemaske (ikke så ulike den pestdoktorer hadde i middelalderen) som også var laget av regntøy. Hun hadde også en kjepp og jaget fyren i togaen, for å så kle han naken. Han var naken resten av showet mens hun dyttet han og danseren rundt. Det var kaos hele tiden og mye å se på siden det var flere karakterer som dyttet hverandre rundt omkring publikum.

Eoin Dillon / Bjørn Andor Drage / Finn Sletten var irsk folkemusikk, eller i det minste irskinspirert (for det meste) akustisk musikk. Bjørn Andor Drage var på (jeg antar) elektrisk piano, Finn Sletten med noen gamle trommer og Eoin Dillon med en sekkepipe. Det var ikke den typen man blåser i, men en som man klemmer på. Det var utrolig vakker og det var et parti jeg nesten ble skikkelig rørt.

Upsilon Acrux er et amerikansk prog rock band med røtter i math rock. Den typen som virkelig er eksperimentelle og går for avanserte lydlandskaper. De hadde to trommiser som bygget opp den nesten brutale musikken de spilte. Det var alt annet enn trygge og snille prog rocken fra 70-tallet. Også et band jeg endte opp med å kjøpe platene deres etter konserten.

Deathcrush avsluttet kvelden med heftig støyrock. Dette var en trio som kunne spille og det var en energisk avslutning. Riffene var tunge og brutal som faen og det var knalltøft. Jeg antar de kan til en viss grad sammenlignes med Sonic Youth på deres hardeste. Hjelper også at de hadde et kvinnelig medlem. Uten tvil høydepunktet i festivalen.

Siste kvelden var like variert og åpnet med ritual ambientprosjektet Origami Galaktika. Benny Braaten sto for all musikken med utstyret sitt, som inkluderte en rekke treverk av mange rare sorter han laget lyd med og en sjamantromme. Til slutt droppet han instrumentene og gikk over til strupesang. Han trykket på en av pedalene sine og fikk tatt opp strupesangen, for å spille den av mens han sang over opptaket med mer strupesang. På den måten skapte han flere lag med strupesang og det hørtes jævlig tøft ut.

Blaakraft er et av prosjektene til støyartisten Ronny Wærnes fra første kvelden. Det er en interessant form for eksperimentell industrial rock. Bandet spiller solide harde riff med heftig tromming mens han lager støy og fremfører lyrikk. Rockedelen alene er bra nok siden den var hard og tung, men det fungerte interessant nok med støyen som et ekstra lag. På slutten tok Ronny Wærnes frem en slipemaskin og begynte å slipe noe på scenegolvet slik at gnister spratt opp i luften.

Nopiax er en dark ambient duo. De satt der med hver sin Laptop, og det var det hele. Det var bra ambient og lett å ta tak i det mørke lydlandskapet, så det var ikke så kjedelig som man skulle tro, men det skjedde bokstavelig talt ingenting.

Nest siste var Nilsen-Love/Terry Ex. Eksperimentell rock. Trommisen spilte tilfeldige beats and gnei ting på trommeskinnet. Gitaristen spilte tilfeldige noter og gnei en kaffekopp på strengene. Svakeste gruppen for min del, men kjedet meg ikke og jeg mislikte det ikke, så jeg kan ikke klage.

MoE/Marhaug/Pain Jerk var et av de beste med hele festivalen. MoE er et norsk støyrockband mens de to andre navnene er støyartister. MoE spilte første del av settet uten dem. Det var virkelig tykk og tung sound. Ikke ulik den type tyngde og lydlandskaper man kan finne i sludge metal, post-metal og mer eksperimentelle doomband. Det var hardt og det var bra, så kom de to støyartistene på scene og gjorde det harde og brutale lydlandskapet enda hardere og enda mer brutalt. Det var skikkelig heavy saker.

Og det var alt fra årets Nødutgangfestivalen. Ikke noe mer å rapportere utover at jeg ser frem til neste år.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...