Metal Søndag 2. oktober
Schibsted, 2008
Etter tre festivalkvelder med alt for lite søvn i mellom
dem, så er jeg ikke i humør til å skrive om noe langt album. I stedet, så
skriver jeg kort om en singel som varer akkurat under 4 minutter. Nightsweat
Agony er en singel som kom med tegneserien Kollektivet nr. 2/2008. Blacktööth er
det fiktive black metalbandet til karakteren Ronny. De hadde sin egen
tegneserie i tillegg til at de var i avisstripen Kollektivet, og når man bruker
så mye tid og krefter på et fiktivt band, så må man lure på hvordan de høres
ut. Denne singelen svarer akkurat på det, og det er ikke så ille. Det er black
metal. Ikke det råeste eller grimmeste black metal har å by på, men låta er kul
nok. Den har solide riff og det er faktisk en ond atmosfære hvis man ignorerer
at det er fra en tegneserie som parodierer black metal. Jeg har for lengst mistet
bladet den kom med, med CD-en er en fast del av min platesamling, og det er
alltid et lite smil når jeg legger merke til at den stikker litt ut mellom alle
CD-ene. Tegneseriens skaper Torbjørn Lien skrev litt om Nightsweat Agony her. Låta
kan høres gratis på Youtube.
-----------------------------------------------------------
Nødutgangfestivalen er festival her i Bodø som jeg
oppdaget i fjor og som jeg ser fremover til å delta på hvert år. Det var bra i
fjor, og det var bra i år. Tre kvelder med eksperimentell, alternativ og litt annerledes
musikk.
Julius Androide var første artist på torsdag. Jeg antar
navnet var inspirert av Julius, sjimpansen i dyreparken i Kristiansand, med
tanke på bruken av en sjimpansemaske og bruken av et sjimpanseimage i det
visuelle under konserten. Det er tydelig at både musikk og det visuelle er
inspirert av vaporwave. Mye av det som faller under vaporwave er ofte mer rolig
og atmosfærisk, men Julius Androide kjørte på med mye energi i musikken. Det
var både gamle Windows skjermbeskyttere og spill fra den første Playstation på
skjermen mens Julius Androide spilte sine elektroniske låter. Et ganske
underholdene bidrag og en god start på festivalen.
Hanssen/Wærnes var ren støy. Ronny Wærnes er en lokal
støyartist og Kjetil Hanssen er sånn passe halvveis kjent navn for de som hører
på støy. Det er egentlig ikke så ekstremt mye å si utover at de gikk opp på
scenen med hver sine pedaler og mikrofoner. Det var ganske underholdene og jeg
likte det støyende og stygge lydlandskapet, men jeg tror det ikke var alle i
publikum som satte pris på det. Men er man på Nødutgangfestivalen, så må man
forvente støy.
Siste bandet den kvelden var Bushman’s Revenge. Et band
jeg hadde hørt om på forhånd, men aldri hørt på før den kvelden. De spilte skikkelig
god jazz. Det var jazz rock, men ikke i den prog rock konteksten mange tenker
på når det er snakk om jazz rock. Dette var rett frem solid jazz, og av og till
ble man påminnet om at de spilte litt rock også når de kjørte på litt harde og
tøffe riff. En veldig bra konsert og det var tydelig at eldre jazztilhengeren som
satt ved samme bord som meg storkoste seg. Jeg kjøpte platene deres etter
showet.
Det var flere band på fredagen og kvelden ble åpnet med black
metalbandet Dødsangst. Det virker som om at de ikke har gitt ut noen skiver
enda siden det ikke er noe info om dem på metal-archives.com og det var
ingenting til salgs fra dem. De var et solid liveband. Veldig rettfrem black
metal, men jeg er den siste personen her i verden som vil klage på det.
Origami Replika var mer støy og det var enda mer kaos på
scenen enn i går. To bord med hver sin støyartist som laget en masse bråk mens det
var en mannlig danser som hoppet rundt, plukket opp stoler og krøp rundt på
golvet. Så var det en skallet fyr med en gylden rustning og toga som gikk rundt
og hilste på folk. Så kom ei dame med regntøy og en fuglemaske (ikke så ulike den
pestdoktorer hadde i middelalderen) som også var laget av regntøy. Hun hadde
også en kjepp og jaget fyren i togaen, for å så kle han naken. Han var naken
resten av showet mens hun dyttet han og danseren rundt. Det var kaos hele tiden
og mye å se på siden det var flere karakterer som dyttet hverandre rundt
omkring publikum.
Eoin Dillon / Bjørn Andor Drage / Finn Sletten var irsk
folkemusikk, eller i det minste irskinspirert (for det meste) akustisk musikk. Bjørn
Andor Drage var på (jeg antar) elektrisk piano, Finn Sletten med noen gamle
trommer og Eoin Dillon med en sekkepipe. Det var ikke den typen man blåser i,
men en som man klemmer på. Det var utrolig vakker og det var et parti jeg
nesten ble skikkelig rørt.
Upsilon Acrux er et amerikansk prog rock band med røtter
i math rock. Den typen som virkelig er eksperimentelle og går for avanserte
lydlandskaper. De hadde to trommiser som bygget opp den nesten brutale musikken
de spilte. Det var alt annet enn trygge og snille prog rocken fra 70-tallet. Også
et band jeg endte opp med å kjøpe platene deres etter konserten.
Deathcrush avsluttet kvelden med heftig støyrock. Dette var
en trio som kunne spille og det var en energisk avslutning. Riffene var tunge
og brutal som faen og det var knalltøft. Jeg antar de kan til en viss grad
sammenlignes med Sonic Youth på deres hardeste. Hjelper også at de hadde et
kvinnelig medlem. Uten tvil høydepunktet i festivalen.
Siste kvelden var like variert og åpnet med ritual
ambientprosjektet Origami Galaktika. Benny Braaten sto for all musikken med
utstyret sitt, som inkluderte en rekke treverk av mange rare sorter han laget
lyd med og en sjamantromme. Til slutt droppet han instrumentene og gikk over
til strupesang. Han trykket på en av pedalene sine og fikk tatt opp
strupesangen, for å spille den av mens han sang over opptaket med mer
strupesang. På den måten skapte han flere lag med strupesang og det hørtes
jævlig tøft ut.
Blaakraft er et av prosjektene til støyartisten Ronny
Wærnes fra første kvelden. Det er en interessant form for eksperimentell
industrial rock. Bandet spiller solide harde riff med heftig tromming mens han
lager støy og fremfører lyrikk. Rockedelen alene er bra nok siden den var hard
og tung, men det fungerte interessant nok med støyen som et ekstra lag. På slutten
tok Ronny Wærnes frem en slipemaskin og begynte å slipe noe på scenegolvet slik
at gnister spratt opp i luften.
Nopiax er en dark ambient duo. De satt der med hver sin Laptop,
og det var det hele. Det var bra ambient og lett å ta tak i det mørke lydlandskapet,
så det var ikke så kjedelig som man skulle tro, men det skjedde bokstavelig talt
ingenting.
Nest siste var Nilsen-Love/Terry Ex. Eksperimentell rock.
Trommisen spilte tilfeldige beats and gnei ting på trommeskinnet. Gitaristen spilte
tilfeldige noter og gnei en kaffekopp på strengene. Svakeste gruppen for min
del, men kjedet meg ikke og jeg mislikte det ikke, så jeg kan ikke klage.
MoE/Marhaug/Pain Jerk var et av de beste med hele
festivalen. MoE er et norsk støyrockband mens de to andre navnene er
støyartister. MoE spilte første del av settet uten dem. Det var virkelig tykk
og tung sound. Ikke ulik den type tyngde og lydlandskaper man kan finne i
sludge metal, post-metal og mer eksperimentelle doomband. Det var hardt og det
var bra, så kom de to støyartistene på scene og gjorde det harde og brutale lydlandskapet
enda hardere og enda mer brutalt. Det var skikkelig heavy saker.
Og det var alt fra årets Nødutgangfestivalen. Ikke noe
mer å rapportere utover at jeg ser frem til neste år.
Nå over til metal musikkvideoer.
0 Comments:
Post a Comment