Beklager hvis du har hørt denne før - og det har du nok - men skeptisisme er først og fremst en
tenkemåte og ikke et sett med
konklusjoner. Skeptisisme handler ikke primært om
hva man tenker, men
hvordan man tenker. Konklusjonene er kun det som følger av dette. En skeptiker skiller mellom
gode og dårlige grunner* til å tro, og krever gode grunner før han eller hun godtar noe som sant. Som en ren bivirkning av dette kommer skeptikere ofte til å trekke konklusjoner som strider mot noen av folks mest verdsatte ideer. Inntrykket mange sitter igjen med er derfor at skeptisisme kun handler om å trekke negative konklusjoner uavhengig av begrunnelse. Denne misoppfatningen finner vi også hos enkelte som selv kaller seg ”skeptikere”.
* Gode grunner vil primært si etterprøvbare empiriske beviser i kombinasjon med logikk, kritisk analyse, statistikk etc. Dårlige grunner til å tro omfatter f.eks. autoritet, tradisjon og åpenbaring i tillegg til uetterrettelige anekdoter, gammel vane, ønsketenkning, "magefølelsen", "så et program om det på TV" etc. Men det er ikke alltid skeptikere sier nei, og heller ikke alle som sier nei er skeptikere. Dårlige grunner er og blir dårlige grunner enten de tas til inntekt for en positiv eller negativ konklusjon. Hvis man tviler
på tross av hva bevisene åpenbart viser, er det ikke lenger snakk om ekte skeptisisme, men snarere om fornektelse (viser til
artikkel av Dr. Steven Novella om samme tema). Noen av de mest hårreisende eksemplene på slik pseudo-skeptisisme er HIV-fornektere som benekter den kausale sammenhengen mellom HIV-viruset og AIDS eller Holocaust-fornektere som benekter at jødeutryddelsene under 2. Verdenskrig fant sted. Selv
kreasjonisme/intelligent design koker ned til lite annet enn evolusjons-fornektelse. Siden gode
argumenter for en guddommelig skaper eller designer generelt glimrer med sitt fravær, har kreasjonistenes argumentasjon så godt som utelukkende bestått i å angripe (en karikert versjon av) evolusjonslæren for å kunne kreve seieren
av mangel på alternativer. Et relatert eksempel er konspirasjonsteorier som at månelandingene aldri fant sted eller at den amerikanske regjeringen stod bak 11. september. "Fordelen" med slik konspirasjonstenkning er selvsagt at man slipper å forholde seg til motstridende data av noe slag: Det er jo "akkurat det
'de' vil du skal tro". Så enkelt er det å immunisere seg mot korreksjoner av noe slag slik at man kan fortsette å gripe etter halmstrå i ro og mak. I alle disse tilfellene er skeptikere i fremste rekke for å
forsvare et sett med ideer mot dem forsøker å trekke dem i tvil. Fornektere og konspirasjonsteoretikere oppfatter seg gjerne som skeptikere, og kritiserer ekte skeptikere for sin "ukritiske tro" på "myten" om HIV, holocaust, evolusjon, månelandingen etc. De som tror på ESP, aliens etc. på sin side oppfatter gjerne skeptikere som fornektere som ignorerer helt åpenbare beviser for det paranormale. Felles for både fornektere og troende er at begge bygger på den samme typen
dårlige grunner. Hvorvidt disse brukes for å underbygge en positiv eller negativ konklusjon er nokså irrelevant i forhold til hva som gjør grunnene dårlige.
Nok en vanlig, og ubeskrivelig tåpelig, strategi er å
vinkle den reneste overtro som "skepsis mot skepsis". For eksempel theskepticsguide.com (må ikke forveksles med theskepticsguide.
org!), ufoskeptic.org og skeptiko.com har ordet "skeptic" i navnet, men et raskt blikk er nok til å konstatere at de ikke er "skeptiske" til noe annet enn skepsis. Det samme gjelder forsøk på å kamuflere argumenter for det overnaturlige som argumenter mot "materialismen", "ateismen", "det naturalistiske paradigmet" etc. Dette er lite annet enn en dårlig skjult
dobbeltnegasjon: man argumenterer ikke
for X, må vite: Man er kun skeptisk til '
ikke X'. Det er selvsagt alltid mulig å formulere en påstand som kritikk av en annen i håp om å unnslippe bevisbyrden. I stedet for å stirre oss blinde på syntaksen, må vi her ta frem Occams kniv og spørre hvilken påstand som faktisk forsøker å
introdusere noe nytt til virkeligheten. Vi vet, så godt som man kan vite noe, at den materielle, naturalistiske verden eksisterer. En "materialist", "ateist" eller "naturalist" er simpelthen en person som holder seg til det vi
faktisk vet, og krever gode grunner før han eller hun vil utvide sin ontologi med noe nytt. Hvis ingen slike grunner kan oppdrives, er det ingen gratispoeng å hente ved å "trekke tvilen i tvil".
Read More...
Summary only...
| 0
kommentarer
