fredag, januar 30, 2015

Stewart Lee Don't Get Me Started What's So Wrong About Blasphemy


Read More...

søndag, januar 25, 2015

Metal Søndag 25. januar



Summoning er et ganske kjent navn for fans av episk atmosfærisk black metal som er basert på bøkene til J.R.R. Tolkien. Med andre ord ikke et så fryktelig kjent band, men har du litt peiling på black metal, så vet du hvem de er. De er mest kjent for sine ambient lydlandskaper bygget opp av monotone riff, keyboards og trommemaskin. Men dette var ikke hvordan de startet. Lugburz er deres debut og det første og siste albumet med en faktisk trommis i stedet for en trommemaskin. I stedet for en monoton marsj beat, så er trommene mye nærmere typisk black metal trommer. Det er heldigvis ikke overdreven bruk av blast beats, men de er betydelig raskere og mer intens enn det fans assosierer med de senere klassiske Summoning albumene. Riffene er også betydelig raskere og mindre monotone. De er ikke så ulike hva man forventer fra klassisk Burzum, og sammen med den skrikende vokalen, så føles det nesten som at man faktisk hører på gammel Burzum til tider. Dette er med andre ord veldig annerledes fra de senere albumene.

Jeg ser for meg at folk som aldri har hørt Summoning burde kanskje høre på noen av de senere albumene før de hører på Lugburz. Dette albumet representerer ikke den unike sounden de skulle utvikle etter at de kvittet seg med trommisen og erstattet han med en trommemaskin. Når det er sagt, så er dette et veldig solid album som de fleste fans av old school black metal vil like. Det er ingen klassiker, men bra nok til at det er verdt å skaffe seg. Men ønsker du å forstå hvorfor Summoning alltid må nevnes når det er snakk om østerisk og atmosfærisk black metal, så må du se til oppfølgerne til Lugburz.

-----------------------------------------------------

Accursed Spawn er et canadisk death metal band som har gitt ut 4 demoer/EP-er. Dere kan høre den siste på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

lørdag, januar 24, 2015

Atheist Debates - Appeals to Faith


Read More...

torsdag, januar 22, 2015

Why Science PWNS God


Read More...

søndag, januar 18, 2015

Metal Søndag 18. januar


EMI, 1986

Det er ikke lett å forklare hvorfor alle albumene Iron Maiden gav ut på 80-tallet er klassikere. De bare er det. Somewhere in Time er hvor de for første gang brukte synth, og det fungerte fantastisk. De mistet ikke noe av tyngden eller energien, men fikk i stedet et enda mer episk lydbildet. Det var selvsagt noen heavy metalpurister som klaget på bruken av synth når dette albumet kom ut, men så godt som alle fans av ekte heavy metal ser på dette albumet som en klassiker i dag. Og det var ikke mangel på de som så på det som en fremtidig klassiker da det kom ut. Dette albumet griper deg det øyeblikket man setter det på og holder oppmerksomheten gående frem til slutten, hvor man med en gang setter albumet på igjen. Åpningssporet har en klar og tydelig følelse av tidlig power metal og er åpenlyst hvorfor alle i den sjangeren tilber Iron Maiden. Det er flere låter som oser av tidlig power metal, men alle låtene skriker med den ekte Iron Maiden følelsen all de klassiske albumene har. Alt er så perfekt på dette albumet. Stemmen til Bruce Dickinson er i topp form, trommene til Nicko McBrain er fantastiske, bassen Steve Harris kommer frem i lydbildet og skaper den ekte Iron Maiden sounden ingen har helt klart å kopiere, og gitarspillet til Adrian Smith og Dave Murray skaper magi.

Det er null negative ting å si om dette albumet. Bruken av synth er ekstrem minimal, men legger så utrolig mye til lydbildet. Hele albumet er episk, og føles faktisk dypt og emosjonelt tilfredsstillende.  Det er gåsehud fra start til slutt uansett hvor mange ganger jeg har hørt på Somewhere in Time. Det er nesten umulig for meg å virkelig sette ord på hvor fantastisk det er.


-----------------------------------------------------

Klikk på bildet for større.


-----------------------------------------------------

A Scar for the Wicked er et canadisk deathcore band med 2 demoer/EP-er ute. Dere kan høre den siste på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, januar 11, 2015

Metal Søndag 11. januar



I 1992 skjedde det utenkelige. Tankard tilsynelatende sluttet å drikke og gav ut album som het Stone Cold Sober. Lyrikken er for det mest om mer seriøse ting i stedet for om fyll og øl, og heller mer om seriøse sosialpolitiske ting. Hadde bandet virkelig sluttet å drikke? Selvsagt ikke, men de følte for å være et mer seriøst thrashband enn bare handle om fyll. Noen fans misliker dette og andre 90-talls album fra Tankard, men det er ingen tvil om at riffene er solide og at de holdt thrash i livet når så mange andre thrashband skiftet stil på 90-tallet. Dette betyr ikke at det er seriøst hele veien. Tittelsporet handler om at de drikker vitaminvann og tomatjuice i stedet for øl og Whiskey nå for å gå ned i vekt og Blood, Guts & Rock'n'Roll gjør narr av lyrikken til death metalband. Riffene her er tekniske og jeg har null forståelse hvorfor noen som kaller seg en thrasher skulle mislike dette albumet. Hver låt er fylt opp med riff etter riff som ruler hardt. Den ene låten som står ut som noe som kanskje ikke skulle ha vært med på albumet er Centerfold, som er en cover av The J. Geils Band låta med samme navn. Den passer kanskje ikke in på albumet, men den er så catchy og fantastisk morsom å høre på at den overgår originalen. Jeg klager i alle fall ikke på at de tok den med.

Liker du thrash og gode riff, så liker du dette albumet. Det er teknisk, energisk og fortsatt perfekt å drikke øl til selv om de prøver å være mer enn et band som handler om øl. Dette er låter for intens headbanging og moshing selv om musikken er mer moden enn noen gang før. Når man hører de riffene sammen med trommene, så kjenner man det gjennom hele kroppen. Dette er skikkelig thrash.


------------------------------------------------

Kannabinõid er et estlandsk stoner/doom band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.



Fanvideo.

Read More...

søndag, januar 04, 2015

Metal Søndag 4. januar



Power metal med ekstrem metalvokal er en ekstremt sjelden vare. Jeg skrev om Children of Bodom for ikke så mange uker siden som startet denne stilen. Den tok aldri av og de endte opp med å bli mer en innflytelse på melodiøs death metal enn på power metal. Men det er minst et til power metalband der ute som gjorde det samme som Children of Bodom gjorde, og selvsagt er de finske. Menace and Prayer er ikke så ulik mye av det som var vanlig for melodiøs death metal fra tidlig 2000-tallet og det er på det andre albumet hvor de kjører på med power metal hele veien, men det er en stor nok dose power metal i musikken til at den teller som et power metalalbum i mine ører. Vokalen er som i mange melodiøse death metalband en høy pitch growling som knapt kan kalles growling, og i likhet med så mange melodiøse death metalband, så har musikken ingenting med death metal å gjøre. Her er den ekstra melodiøs og fylt opp med keyboards hele veien. Hadde det vært ren falsettvokal, så hadde ingen reagert på om jeg kalte den for power metal. Trommene og riffene er der, så hvorfor late som om det er noe annet på grunn av vokalen?

Menace and Prayer er catchy og tøff musikk. Vell, den den er pinglete etter ekstrem metalstandarder, men tøff nok for power metalfans. Det er ingen trege låter, bare raske riff fylt med energi. Det er umulig å sitte stille når man hører på denne type musikk. Dette er musikk for både fans av de mest pinglete melodiøse death metal bandene og finsk power metal.

--------------------------------------------------

Plaguewielder er et luxembourgsk atmosfærisk doom band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...