We Don't Mate Randomly & that Screws up Genetics Research!
|
| 0
kommentarer
onsdag, november 30, 2022
mandag, november 28, 2022
søndag, november 27, 2022
Metal Søndag 27. november
Mortal Music, 2016
Casket Robbery er et ganske kult death metal band fra Madison i Wisconsin som jeg oppdaget rett etter at de gav ut sitt debut album Evolution of Evil i 2016. De har en sound som dytter imot grensen av både brutal death metal og teknisk death metal uten å helt krysse over til noen av de stilene. Jeg kan heller ikke si at de bare spiller rett frem death metal siden de har et hint av hardcore i flere av låtene. Ikke på noen direkte åpenlys måte, men det er der hvis man hører etter. Men uansett hvilken bås man prøver å sette Casket Robbery i, så er Evolution of Evil et album som er både brutalt og catchy som faen. Det er god variasjon i både riff og tromming, og det er veldig lett å headbange til. Vokalen er som forventet dyp growling. Mesteparten av vokalen er av Megan Orvold-Scheider, som ikke var et fast medlem av bandet da dette albumet ble spilt inn. Med en slik brutal stemme, så er det ingen overraskelse at hun ble fast medlem og fronter bandet nå.
Evolution of Evil er et album som er praktisktalt umulig å mislike så lengen man digger death metal. Det 35 minutter med knallhard og brutal musikk. Det er uten tvil skikkelig death metal som fungerer enten man digger old school eller moderne. Så er man i humør for death metal full av kule riff, så er Evolution of Evil av Casket Robbery absolutt et album som er verdt å høre på.
---------------------------------------------------------------------------
Prehistoria er et amerikansk power metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 26, 2022
torsdag, november 24, 2022
"We'd rather be N*KED than let Russia annihilate us." Interview w/ Anastasiya Paraskevova
|
| 0
kommentarer
onsdag, november 23, 2022
tirsdag, november 22, 2022
Why didn't Germany invade the Netherlands in World War One? (Short Animated Documentary)
|
| 0
kommentarer
mandag, november 21, 2022
søndag, november 20, 2022
Metal Søndag 20. november
Baron Records, 1995
For a Glory of All Evil Spirits, Rise for Victory er et relativt obskurt stykke med polsk black metal som kom ut i 1995. Utgitt av bandet Mastiphal fra Katowice, som ikke må forveksles med annet polsk 90-talls black metalband med samme navn fra Gdańsk, så er deres debut fra 1995 et av de albumene som kanskje ikke er direkte en klassiker, men som uansett er et stykke med polsk black metal som er verdt å nevne når man snakker om nasjonens black metalscene. De var et av de bandene som var tidlig ute med å bruke keyboards. Ikke helt på et symfonisk nivå, men ikke langt unna heller. Keyboardene står som en fin kontrast til den råe sounden fra resten av instrumentene. Det er snakk om skikkelig klassisk 90-talls black metal av den litt mer dynamiske og melodiøse sorten. Det er den hese skrikende vokalen og trommene bruker stadig vekk blast beats. Det er med andre ord ingenting alt for originalt. Selv i 1995, så ville dette blitt sett på som ganske standard saker som drar inspirasjon fra den norske sounden og tidlig symfonisk black metal. Men det er uansett veldig solide saker.
Som nevnt, ikke akkurat en klassiker, men fremdeles noe som er verdt å spore opp for en hver fan av 90-talls black metal med lettere symfoniske elementer. For a Glory of All Evil Spirits, Rise for Victory ble reutgitt både på CD, vinyl og kassett i 2015 og er ikke spesielt vanskelig å spore opp for en dedikert platesamler. Og nettopp fordi det er lett å spore opp, så er dette et stykke med obskurt polsk black metal som er verdt å skaffe seg.
---------------------------------------------------------------------------
William Blake Is Doomed er et amerikansk doomband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre musikken på Bandcamp.
Ikke metal i det hele tatt, men siden heavy metal og hard rockens verden krysser over i hverandre, så er det verdt å nevne at jeg så Stage Dolls og Return i Svømmehallen Scene i Bodø i går kveld. De er godt plassert på den mer myke pop rocksiden av puddelrock, så de er omtrent så langt vekke fra metal som det er mulig å komme når man snakker om hard rock. De er uansett store ikoner når det kommer til norsk rock og var noe av det lille vi hadde av hard rock her til lands på 80-tallet. Begge bandene var i topp form og det var ingen tvil om at de rocket hardt. Dessverre var lyden langt i fra perfekt. Det var knapt lyd i verken gitarer, keyboards eller vokal, mens trommene var overdøvende høye i sitt lydvolum. Slike problemer er ikke uvanlig i større konsertlokaler og en viktig grunn til at jeg ofte unngår dem.
Et annet er publikum. Svømmehallen Scene er ikke akkurat noen diger stadium eller arena, men et rom med 500 publikum er mer enn nok til at jeg misliker slike steder. Det eneste håpet for å få en plass foran scenen hvor jeg liker meg best var å tyne i meg den første ølen og ta den neste med meg til scenen og så godt forankre meg der resten av kvelden. Jeg klarte å få den ølen til å vare gjennom første halvdel av Stage Dolls sitt sett. Det var null håp å hente en til uten miste plassen min. Siden Stage Dolls og Return er såpass kommersielle band og på den mykere siden av puddelrock, så kan jeg huske at jeg ikke så fryktelig mange som var tydelig metalheads eller hardrockere. Det var noen, jeg snakket med en før konserten, men det var stort sett 40 til 50 år gamle kjerringer der. De skravlet så høyt at jeg kunne høre dem gjennom øreproppene når bandet spilte. Jeg gjorde mitt beste for å ikke bli for irritert til tross av at en av dem var en direkte plage når Return spilte.
Dette var langt i fra min beste konsertopplevelse. Ingenting av dette var bandenes skyld, de var fantastiske. Jeg skulle likt å se Stage Dolls og Return igjen, bare ikke på Svømmehallen Scene.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 19, 2022
fredag, november 18, 2022
torsdag, november 17, 2022
onsdag, november 16, 2022
tirsdag, november 15, 2022
How did the Great Depression affect the rest of the world? (Short Animated Documentary)
|
| 0
kommentarer
søndag, november 13, 2022
Metal Søndag 13. november
Selvfinansiert, 2012
Savage Machine er et dansk heavy metalband jeg oppdaget da de gav ut sin debut i 2018. Et veldig sterkt førstealbum, så det var en tragedie at de splittet opp i 2020 uten å gi ut noe mer. Men før de var Savage Machine, så het de Momentum og gav ut EP-en, A World in Ruins, i 2012, og det er et stykke med heavy metal som er minst like bra som det de gav ut under Savage Machine. Med en råere gitartone og lydproduksjon enn det de kom til å ha etter at de skiftet navn, så er dette noe av det tyngste bandet har spilt inn. Det er heavy metal med skikkelig trykk med hint av tidlig power metal. Metal fylt med tøffe og varierte riff. Det er ekte heavy metal av den gamle skole, men fresht. De holder tempoet oppe og det er den galopperende følelsen, og når en gitarsolo setter i gang, så blir bare musikken enda mer levende enn den allerede er.
A World in Ruins er en litt over 20 minutter lang smakebit av hva Savage Machine kom til å bli. Hvis du noen gang har hørt Savage Machine og ønsker mer etter det ene albumet de gav ut, så har du all grunn til å spore opp A World in Ruins siden dette er hvor de startet. Ønsker du å sjekke ut Savage Machine, så har du all grunn til å sjekke ut A World in Ruins siden denne EP-en gir deg en god idé om hvor bra de er. Er du ganske enkelt ute etter mer ekte metal i livet ditt, så har du i hvertfall grunn til å sjekke ut A World in Ruins.
------------------------------------------------------------------------------
21 Acts of Manslaughter er et amerikansk grindcoreband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 12, 2022
fredag, november 11, 2022
torsdag, november 10, 2022
tirsdag, november 08, 2022
mandag, november 07, 2022
søndag, november 06, 2022
Metal Søndag 6. november
Osmose Productions, 1993
Den greske black metalscenen er ikke like kjent som den norske, men det er en som burde være minst like ikonisk og respektert, og det er en som gav oss noen av de mest unike bandene i sjangeren da den andre bølge tok form på starten av 90-tallet. Necromantia ble dannet i 1989 i Athen, og etter en rekke demoer, så kom deres debut album, Crossing the Fiery Path, ut i 1993. Et album som ikke hørtes ut som noe som helst annet fra den gang, men som fortsatt er ren og ekte black metal. Mens så mange andre black metalband fra denne tiden prøvde å dytte sjangeren til mer brutale og ekstreme nivåer med å spille fort og kjøre på med blast beats, så gikk Necromantia for atmosfære og for en mer dynamisk bruk av riff fylt med sakte og seige partier. De var heller ikke redd for å ta i bruk keyboards for å bygge opp en gotisk stemning fylt med skrekk og gru. Ikke langt nært på det samme symfoniske nivået norske Emperor kom til å gjøre på deres debutalbum året etter Crossing the Fiery Path kom ut, men Necromantia var uansett tidlig ute med å ta dem i bruk. Det 13 minutter lange andre sporet The Warlock har flere partier som er dedikert til stemning hvor keyboardene er det eneste man hører. Det er mye fokus på å bygge stemning til det punktet at black metaldelene praktisk talt sitter i passasjersetet på deler av låta. Ikke at det gjør så mye siden de atmosfæriske delene faktisk fungerer veldig bra og gjør at når de kjører på med skikkelig black metal, så føler man det treffe hardt. Ikke bare er det gitarist og trommis som spiller på Crossing the Fiery Path, men to bassister. En bassist på vanlig fire streng bass og en på åtte streng bass. Når man har denne veldig råe lydproduksjonen sammen denne litt uvanlige instrument oppsettingen, de tøffe old school riffene, keyboardene og den hese vokalen, så får man en slik sjarmerende og unik tidlig 90-talls black metal man bare er dømt til å elske.
Det er ingenting å hate på Crossing the Fiery Path. Fra platecoveret som ser ut som det er fra et Castlevania spill til den rene okkulte og satanistiske stemningen. Det er bare et så perfekt album som man får det. Det er sikkert de som vil synes at mye med Crossing the Fiery Path er for corny og cheesy etter dagens standarder, men da burde man holde seg unna alt som heter old school black metal, for dette er alt det så mange band i sjangeren strevde etter å skape den gang. Det er noe veldig unikt med hvordan alt høres ut og hvor ekte det føles. Det er en ekte stemning av klassisk skrekk i black metal form. Det er et album enhver fan av ekte black metal burde høre på, spesielt hvis man skal begynne å utforske den greske scenen.
----------------------------------------------------------------------
Walrus er et sveitsisk heavy metalband som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 05, 2022
fredag, november 04, 2022
onsdag, november 02, 2022
Abonner på:
Innlegg (Atom)
