Metal Søndag 20. november
Baron Records, 1995
For a Glory of All Evil Spirits, Rise for Victory er et relativt obskurt stykke med polsk black metal som kom ut i 1995. Utgitt av bandet Mastiphal fra Katowice, som ikke må forveksles med annet polsk 90-talls black metalband med samme navn fra Gdańsk, så er deres debut fra 1995 et av de albumene som kanskje ikke er direkte en klassiker, men som uansett er et stykke med polsk black metal som er verdt å nevne når man snakker om nasjonens black metalscene. De var et av de bandene som var tidlig ute med å bruke keyboards. Ikke helt på et symfonisk nivå, men ikke langt unna heller. Keyboardene står som en fin kontrast til den råe sounden fra resten av instrumentene. Det er snakk om skikkelig klassisk 90-talls black metal av den litt mer dynamiske og melodiøse sorten. Det er den hese skrikende vokalen og trommene bruker stadig vekk blast beats. Det er med andre ord ingenting alt for originalt. Selv i 1995, så ville dette blitt sett på som ganske standard saker som drar inspirasjon fra den norske sounden og tidlig symfonisk black metal. Men det er uansett veldig solide saker.
Som nevnt, ikke akkurat en klassiker, men fremdeles noe som er verdt å spore opp for en hver fan av 90-talls black metal med lettere symfoniske elementer. For a Glory of All Evil Spirits, Rise for Victory ble reutgitt både på CD, vinyl og kassett i 2015 og er ikke spesielt vanskelig å spore opp for en dedikert platesamler. Og nettopp fordi det er lett å spore opp, så er dette et stykke med obskurt polsk black metal som er verdt å skaffe seg.
---------------------------------------------------------------------------
William Blake Is Doomed er et amerikansk doomband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre musikken på Bandcamp.
Ikke metal i det hele tatt, men siden heavy metal og hard rockens verden krysser over i hverandre, så er det verdt å nevne at jeg så Stage Dolls og Return i Svømmehallen Scene i Bodø i går kveld. De er godt plassert på den mer myke pop rocksiden av puddelrock, så de er omtrent så langt vekke fra metal som det er mulig å komme når man snakker om hard rock. De er uansett store ikoner når det kommer til norsk rock og var noe av det lille vi hadde av hard rock her til lands på 80-tallet. Begge bandene var i topp form og det var ingen tvil om at de rocket hardt. Dessverre var lyden langt i fra perfekt. Det var knapt lyd i verken gitarer, keyboards eller vokal, mens trommene var overdøvende høye i sitt lydvolum. Slike problemer er ikke uvanlig i større konsertlokaler og en viktig grunn til at jeg ofte unngår dem.
Et annet er publikum. Svømmehallen Scene er ikke akkurat noen diger stadium eller arena, men et rom med 500 publikum er mer enn nok til at jeg misliker slike steder. Det eneste håpet for å få en plass foran scenen hvor jeg liker meg best var å tyne i meg den første ølen og ta den neste med meg til scenen og så godt forankre meg der resten av kvelden. Jeg klarte å få den ølen til å vare gjennom første halvdel av Stage Dolls sitt sett. Det var null håp å hente en til uten miste plassen min. Siden Stage Dolls og Return er såpass kommersielle band og på den mykere siden av puddelrock, så kan jeg huske at jeg ikke så fryktelig mange som var tydelig metalheads eller hardrockere. Det var noen, jeg snakket med en før konserten, men det var stort sett 40 til 50 år gamle kjerringer der. De skravlet så høyt at jeg kunne høre dem gjennom øreproppene når bandet spilte. Jeg gjorde mitt beste for å ikke bli for irritert til tross av at en av dem var en direkte plage når Return spilte.
Dette var langt i fra min beste konsertopplevelse. Ingenting av dette var bandenes skyld, de var fantastiske. Jeg skulle likt å se Stage Dolls og Return igjen, bare ikke på Svømmehallen Scene.
Nå over til metal musikkvideoer.
0 Comments:
Post a Comment