søndag, juni 26, 2016

Metal Søndag 26. juni


Selvfinansiert, 2015

With Malice spiller ganske rettfrem death thrash. Riffene er for det meste thrash, men det er det er en dose med death metal flere steder i musikken og hele albumet føles brutalt. Vi snakker om rask metal som slår til hardt og uten nåde. Vokalen er growling, noe som er med på å bygge opp på death metalfølelsen musikken har, men syvende og sist, så vil jeg si at dette er mer på thrashsiden av ting. Albumet er bare 25 minutter langt, men det er en brukbar lengde for et slikt album siden dette er et av de albumene som er laget for å spilles når man bare vil ha noe hardt, tungt og sint for å komme i den rette stemningen for en langt natt med vold og grusomheter. Det er egentlig fint lite mer som man trenger å si om dette albumet. Det er noe fans av både old school og moderne thrash og ekstrem metal kan digge.

Det er bra nok til at man burde støtte dette bandet siden jeg ser for meg at dette albumet er bare starten på noe virkelig bra. Man kan kjøpe albumet på deres BigCartel og Bandcamp, samt høre det gratis på sistnevnte.

--------------------------------------------

Sermos er et amerikansk death metal band som har gitt ut 2 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

fredag, juni 24, 2016

Atheist Debates - Do they really believe that?


Read More...

søndag, juni 19, 2016

Metal Søndag 19. juni


Cannibal Corpse - Eaten Back to Life

Cannibal Corpse er uten tvil det mest kjente death metalbandet i hele verden. De er assosiert med den berømte Florida death metalscenen, men de var faktisk lokalisert i Buffalo, New York da de spilte inn dette og de to neste albumene. De er et av de få bandene i sjangeren som er virkelig kommersielt suksessfull og musikken deres er for mange selveste definisjonen på death metal. Growling til vokal, blast beats, brutale atonale riff og selvsagt splatterlyrikk er alle assosiert med sjangeren, og Cannibal Corpse har vært det bandet som har gitt oss nettopp det gjennom alle disse årene. Eaten Back to Life gjorde et enormt inntrykk på metalverden da det kom ut i 1990. Death metal hadde kun eksistert som et obskur undergrunnsfenomen på 80-tallet og var fortsatt bare enda en form for thrash metal i manges ører. Eaten Back to Life er et av de aller første skikkelige death metalalbumene der thrashelementene er nesten strippet helt vekk og vi kan peke til og si at dette er tilhører en egen sjanger. Det er fortsatt hint av thrash i enkelte riff her og der, men det er aldri tvil om hva sjanger dette er. Et lite hint av thrash jeg synes er veldig underholdene er at gang vocals dukker på Mangled og A Skull Full of Maggots. Det er nesten litt synd at de ikke gjør det på de senere albumene. Det er Chris Barnes som står for den hese og dype growlingen på dette albumet. Dette var i gode gamle dager da han faktisk kunne det i motsetning til nå, hvor det er bare flaut å høre på han. Her høres han virkelig rå ut når han spyr ut lyrikken om brutale drap, tortur og likskjending. For er det en ting Cannibal Corpse er kjent for, så er den ekstremt groteske og blodige lyrikken med veldig detaljerte beskrivelser av grusomheter.

De gjorde alt riktig på debuten og la grunnlaget for den formelen de har repetert siden den gang. En formel som har gjort dem forutsigbar, men en formel jeg ikke kan få nok av. Eaten Back to Life har en del småting som gjør at albumet skiller seg ut litt fra de andre albumene som kom senere, men alt det jeg elsker med bandet er der. Den brutale trommingen til Paul Mazurkiewicz er på plass, der han skaper den syke følelsen at noe er galt med sin monotone og sære bruk av blast beats. Riffene føles onde ut og som om de er spilt av seriemordere. Platecoveret er tegnet Vincent Locke og viser tarmer og zombier. Det er 100 % Cannibal Corpse og det er 100 % hva jeg ser frem til i skikkelig death metal.

---------------------------------------------------

Tetrarchate er et italiensk thrash band med to demoer/EP-er ute. dere kan høre dem på deres Myspace.

Jeg var i Oslo denne uken og så Iron MaidenTelenor Arena. Ganske bra show selv om det var slitsomt.

Første band var The Raven Age, som jeg er sånn passe sikker på at kun fikk varme opp for Iron Maiden fordi bassisten er Steve Harris sin sønn. De var ok nok, men ikke akkurat det bandet jeg ville ha valgt til å varme opp for et så stort og kjent band. De spilte «moderne» metal og jeg antar melodiøs groove metal er den beste sjangerbeskrivelsen. De hadde passet fint på kommersiell hard rock radio sent på 90-tallet og utover 2000-tallet. Jeg har problemer å huske en eneste sang av dem, men de sugde ikke, de bare var der.

Ghost på den andre siden var langt mer interessant å se live. Vokalen var svak, men det var nok av energi i fremføring til at det ikke gjorde så mye. Det var også da publikum begynte å virkelig å trekke nærmere scenen, og plutselig var det nesten umulig å gå og hente øl eller å gå på dass. Selv om Ghost var bra, så har jeg egentlig lite å si om dem live. Jeg er ingen stor fan. De var bra og det er det hele.

Men jeg har nok av ting å si om Iron Maiden. Siden dette er turnen for The Book of Souls, så var det en selvfølge at de kom til å spille en del låter fra det albumet. Jeg liket det albumet, men det er problematisk fra et live ståsted at så mange av låtene på The Book of Souls strekker seg imot å være 10 minutter lange. Dette betyr at de spiller et like langt sett som de pleier, men med mindre låter siden de nye tar opp så mye tid. De har bestandig vært flinke til å spille låter fra hele deres lange karriere, men her var det mange låter som ble kuttet fra settet. Utover den obligatoriske Fear of the Dark, så var det null låter fra 90-tallet. Og det var null låter fra 2000-tallet utover Blood Brothers. Null låter fra de de forrige albumene de har gitt ut i de siste årene. Det var noe få 80-tallslåter og resten var fra det siste albumet. Det er ingenting galt med det, og det var en positiv overraskelse at de spilte Children of the Damned, men jeg ser for meg at mange fans ble skuffet over mangelen på enkelte favoritter. Jeg er i alle fall veldig glad for at de ikke spilte Empire of the Clouds, som er nesten 20 minutter lang. Jeg var ekstremt sliten i føtter og knær mot slutten og hadde gått ut i protest hvis de hadde begynt på den som ekstranummer.

Det var veldig tettpakket med folk da Iron Maiden spilte, og Telenor Arena føltes ut som en badstue. Da var det fantastisk at det regnet når jeg kom ut. Det var skikkelig regn og det var akkurat det jeg trengte etter den varmen. Jeg måtte stå i kø i en halvtime for bussene de hadde satt opp for folk, men jeg hadde ikke noe imot det siden de gav meg tid til å nyte regnet.

Nå over til metal musikkvideoer.

Kansas cover.


Read More...

søndag, juni 12, 2016

Metal Søndag 12. juni




Metal med folkemusikk er noe mange tror ikke dukker opp før på 90-tallet, men allerede i 1978, så hadde Ñu gitt Cuentos de ayer y de hoy som kombinerte de to formene for musikk. Grunnen til at dette albumet ikke er mer kjent er fordi det ikke har lyrikk på engelsk og kom ut av prog rockscenen i stedet for den tidlige metalscenen. Ñu er tydelig inspirert av Jethro Tull, noe som er veldig tydelig i at fløytespill er en viktig del av lydbildet. Det er mye fokus på fløyte og felespill hentet fra spansk folkemusikk, men det betyr ikke at riffene tar baksetet. Riffene er tunge, harde og metal som faen mesteparten av tiden. Musikken er minst like mye metal som hvilken som helst heavy metalutgivelse som kom ut samme året og på samme nivå som mange album fra flere år fremover. Jeg ble faktisk sjokkert første gang jeg hørte på dette albumet hvor langt foran musikken var. Dette er ikke bare skikkelig folk metal lenge før sin tid, men også skikkelig progressiv metal fra før det i det hele tatt var en egen sjanger. Og om man ignorer året det kom ut og bare fokuserer på kvaliteten på musikken, så er dette noe av den mest energiske og geniale jeg har hørt av progressiv metal.

Å si at Cuentos de ayer y de hoy er undervurdert klassiker er ingen overdrivelse. Det er et album som er like viktig for metal og genialt som Stained Class av Judas Priest, Long Live Rock & Roll av Rainbow og Hemispheres av Rush, all klassiske album som også kom ut i 1978. Det er på samme nivå som de nevnte albumene og fortjener å bli nevnt sammen med dem. Digger du Jethro Tull, spansk folkemusikk og genial prog rock og heavy metal, så er det en no brainer at du skal høre på Cuentos de ayer y de hoy.

-----------------------------------------------

Masquerader er et taiwansk thrash band med to selvfinansierte EP-er ute. Dere kan høre den første på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, juni 05, 2016

Metal Søndag 5. juni




Opus Eponymous er det første albumet til det populære svenske heavy metalbandet Ghost. Deres bruk av catchy 70-tallsrock og deres mystiske image har gjort dem til et populært band, noe som betyr at de har en fanbase bestående av idioter. Det er først og fremst folk som ikke hører på metal som digger dem, så en rekke metalheads føler at det er deres plikt å hate bandet, men jeg har aldri likt denne holdningen. Jeg foretrekker å dømme band basert på musikk, ikke på hvor dumme fansen er. Jeg tror det største irritasjonsmonumentet for mange er de idiotiske påstandene til fansen, som for eks. å sammenligne Ghost med klassiske band som Black Sabbath og Mercyful Fate. Utover låta Elizabeth har noen tøffe riff, så er det nesten ingenting som minner om Mercyful Fate i musikken. Og jeg er mer fristet til å sammenligne Ghost med Eagles og Dire Straits enn Black Sabbath når det kommer til 70-tallselementene av musikken deres. Men er det et 70-tallsband de høres ut som, så er det Blue Öyster Cult. Kanskje ta med et lite hint av Uriah Heep og ha litt mer heavy metaldrive i gitarene, så har du Ghost. Det er ikke spesielt hardt eller tungt, men det har en fin stemning og er catchy nok, så det er godt nok musikk til at man kan høre på det og til og med like det. De ble tross alt ikke populære på det satanistiske image og maskene alene.

Opus Eponymous er fin miks av heavy metal og lettere 70-tallsrock. Det er akkurat på grensen på hvor pinglete heavy metal kan være, men det er litt av grunnen til at musikken fungerer så bra som den gjør. Ignorer idiotene som prøver å kalle dette for doom metal til tross av at det er omtrent null doom i musikken, eller som prøver å fremstille Ghost som noe superoriginalt og unikt til tross av at det er tonnevis andre band innenfor både rock og metal som har drevet med retro 70-talls okkult rock like lenge som dem. Er det ute etter en satanistisk rock og lettvekt metal hybrid som er både mørk og catchy, så sjekk ut dette albumet og oppfølgerne.

-------------------------------------------

Engutturalment Cephaloslamectomy er en parodi på slam som har en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Jeg glemte å skrive noen ord om Nick Menza da han døde den forrige måneden. Han var trommis i en hel rekke med band, men mest kjent for å ha vært medlem av Megadeth. Det er hans tromming som var med på å gjøre Rust in Peace til den klassikeren den er i dag. Jeg er også en stor fan av Countdown to Extinction, så det er synd at noen som var med på det albumet er død. Men han er langt i fra den eneste trommisen som har død i det siste.

Juan Espósito døde av kreft and 30. mai. Han var kjent som trommeslager i El Reloj, som var et av de bandene som var med på å bane veien for progressiv metal på slutten av 70-tallet og for metal generelt i Latin-Amerika. Han var også trommis i heavy metalbandet Almafuerte. Han var kanskje mest kjent i Argentina, men hans død er et tap for metal på et internasjonalt nivå.

Og som om ikke det er nok, så døde tidligere Municipal Waste trommis Brandon Ferrell den 31. mai. Han var også bassis i Sarcoma fra Ohio og sto for alle instrumenter og vokal i Obsessor. Han var ikke akkurat noen musikalsk legende akkurat, men han hadde sin plass retro-thrash trenden da den var på vei til å ta av.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

fredag, juni 03, 2016

Cyberpunk Anthony Bourdain's Parts Unknown 2077

The year is 2077. Anthony Bourdain is looking for the best street food or high cuisine on the neon-drenched cyber streets of the world.

Link

Read More...

Suck on this, atheists!


Read More...

BEAKMALLUSION: Free Energy Devices


Read More...

søndag, mai 29, 2016

Metal Søndag 29. mai



Det er lite snakk om norsk thrash, og mye av det kommer vel av at det har aldri har vært en stor sjanger her til lands. Men det stopper ikke enkelte band fra å prøve. Grimfist er kanskje mest kjent for at de hadde Horgh fra Immortal på trommer, og utover det, så tviler jeg at det var så mange som brydde seg om dette bandet og dette albumet da det kom ut. Det var vist nok folk brydde seg til at de laget en oppfølger, men Grimfist er på ingen måter et av de store kjente bandene der ute. 2003 var før retro-thrash tok av, så det var ikke den største interessen for Ghouls of Grandeur da det kom ut det året. Ikke at noen retro-thrash bølge ville ha hjulpet noe særlig på albumets suksess siden det er alt annet en klassisk 80-tallsthrash. Det er mer snakk om moderne thrash med mye inspirasjon fra moderne death metal og groove metal fra 90-tallet. Det er med andre ord den type thrash metal som ikke er ute etter å være så old school som overhodet mulig, men å være hard, tøff og rask musikk. Jeg vil si Grimfist klarte det på Ghouls of Grandeur. Det er harde saker fylt med aggresjon og god gammeldags satanistisk lyrikk. Det er en god dose groove metal i riffene til tider, men det er aldri tregt og det er med på å gi musikken en mer fresh sound enn om de bare gikk for stereotypisk thrash. Vokalen er av den ekstreme typen og hadde fungert like fint på et death metal eller black metalalbum som på dette albumet. Og med Horgh på trommer, så er det en selvfølge at tromming er intenst og bra tvers igjennom.

Dette er veldig solid moderne thrash med den rette sinte og mørke stemningen. Det er headbanging hele veien og alle låtene er fulle av nok riff som river opp øregangene. Det er alt man kunne ønske seg fra denne type musikk. Grimfist er gjenforent med en ny line up, så det blir interessant å se hva fremtiden vil bringe for dem.

-----------------------------------------------

Fell Ruin er et amerikansk black metal band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, mai 22, 2016

Metal Søndag 22. mai




Det er alltid hyggelig med litt slam death metal engang i blant. Simple atonale riff, masse breakdowns og en ekstrem stor dose med hjernedød brutalitet. Det er nok av de som hater slam og mener det er den verste trenden innenfor death metal, men jeg liker simpel og dum death metal, så jeg er veldig positiv til slam. Analepsy spiller ganske rettfrem slam, men de gjør det med stil. Det er alt det man forventer fra slam, men veldig velspilt fra et instrumental ståsted. Det er selvsagt ikke noe teknisk avansert siden det er slam, men det er tydelig at dette er et band med talent som kan lage gode låter utover det som er typisk for stilen. Jeg er ganske sikker på at den gjennomsnittelige death metalfansen vil like dette uavhengig av stilen Analepsy er assosiert med. Det foregår nok i låtene til at de er aldri kjedelig samtidig som at de har den virkelige brutale sounden. En ting som skiller Analepsy fra andre slamband er at lyrikken drar mer inspirasjon fra science fiction og går bort fra den typiske slamlyrikken om brutal voldtekt og nekrofili. Men til tross av at lyrikken er litt annerledes, så er det splatter og grusomme drap hele veien.

Dehumanization by Supremacy er 22 minutter med den uforståelige growlingen og ultrabrutaliteten den gjennomsnittelige slamfans ønsker å høre, samt nok av gode riff og faktisk låtskriving som fans av mer tradisjonell brutal death metal digger. Liker du brutal musikk, så har du mer enn nok god grunn til å skaffe deg denne EP-en.

------------------------------------------

Freedomination er et finsk thrash band som har gitt ut 5 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Vic Mazzoni døde den 14. mai. Han var kanskje ikke en av de mest kjente gitaristene utenfor Italia, men er du en stor power metalnerd som liker pompøs og pinglete italiensk power metal med fantasylyrikk, så har du kanskje kommet over noen av bandene han spilte for. Band som Projecto og Wonderland, samt han var gjestegitarist på en rekke låter av Skylark og en EP av Shadows of Steel. Det er alltid trist når en talentfull gitarist dør.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

lørdag, mai 21, 2016

This Video Will Make You Angry


Read More...

fredag, mai 20, 2016

Immovable Object vs. Unstoppable Force - Which Wins?


Read More...

mandag, mai 16, 2016

Solution to the Grandfather Paradox


Read More...

The pointless question: "Who would win?" (samurai vs knight, etc)


Read More...

søndag, mai 15, 2016

Metal Søndag 15. mai





Da puddelrocken startet på tidlig 80-tallet, så var den farlig og (ut i fra den tids standarder) mørk. Mange av de tidlige bandene i stilen var faktiske ganske tunge og spilte heavy metal. Så utover 80-tallet ble stilen redusert til mer tryggere partymusikk og musikken redusert til hard rock. Da vi nådde 90-tallet, så var den blitt kjempesoft og pinglete med sappy låter som knapt kunne kalles hard rock engang, og det tok ikke lang tid før grunge tok over hard rockmarkedet. Heldigvis var det i det minste noen band i denne stilen på 90-tallet som hadde baller. Blitzspeer tok puddelrocken tilbake til sine heavy metalrøtter med raske og harde låter fylt med sleaze og rå energi. Med noen klare hint av punk rock og noen skikkelige riff, så laget de sleaze rock magi. Dette er den type album som gjør at man virkelig ønsker at man var der og så dem live da de var aktive. Det er så mange sterke låter på Saves. Til og med balladene er fantastiske siden de har den rette stemningen av skitt og flere dager på fylla. Alt er så perfekt at jeg kunne ha blitt skikkelig rørt hvis jeg ikke hadde vært for opptatt med å headbange og drikke øl når jeg hører på Saves.

Det er synd at dette albumet ikke ble en større hit og at Blitzspeer ikke mer kjent blant både metalheads og hardrockere. Det er ikke nok å si at det er fordi de gav ut dette albumet i 1991 i stedet for 80-tallet siden det er egentlig en myte at puddelrock døde på 90-tallet. Kanskje det var fordi de var fra New York i stedet for Los Angeles. Kanskje fordi de valgte å lage sin eneste musikkvideo ut av åpningssporet, som er i min mening den svakeste låta på hele albumet. Hvem vet? Uansett, liker du skikkelig heavy metal med en god dose puddel og sleaze, så burde du gjøre det du kan for å spore opp dette albumet. Det er fantastisk musikk hele veien.

-----------------------------------------

Monuments er et nederlandsk black/doom band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre den på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...