torsdag, juli 28, 2016

Quick D: Ambiguous Cylinder


Read More...

søndag, juli 24, 2016

Metal Søndag 24. juli




Daeonia er et nederlandsk gothic metalband som gav ut to album og så splittet opp. Jeg har liten interesse i disse to albumene siden de har fått negative anmeldelser rundt omkring på nettet, og jeg har bedre ting å gjøre enn å spore opp to halvobskure album bare for å finne ut om de suger eller ikke. Hva som interesserer meg er demoen Morphic Lands fra 1996. Den ble plukket opp av Candlelight Records da den var rykende fersk og utgitt gjennom dem på CD året etterpå. Musikken er veldig solid gothic metal med dype røtter i goth rock, noe som kommer tydelig frem i By Reflections Embraced, som er ren goth rock frem til det siste minuttet av låta. De andre tre låtene er betydelig mer metal og drar inspirasjon fra det som foregikk i gothic metal den gang og de mer atmosfæriske doombandene som dukket opp i første halvdel av 90-tallet. Vokalen til Michel de Wilde passer perfekt til musikken. Han er ikke den mest teknisk flinke sangeren, men han fremfører lyrikken uten å være overdramatisk eller corny. Det er litt flørting med growling her og der, men på ingen måte noe som dominerer låtene. Musikken er som forventet dyster og mørk. I likhet med mye musikk av denne typen, så føles den depressiv og melankolsk, men samtidig kan den føles veldig oppløftende når man er i en dyster sinnsstemning.

Dette er skikkelig gothic metal uten pseudosymfoniske elementer eller de andre tingene mange feilaktig assosierer med sjangeren. Jeg skulle ønske at det var mer enn 26 minutter, så jeg er nesten fristet til å i det minste spore opp debuten siden den skal være mer middelmådig enn elendig, men nesten fristet er ikke det samme som fristet. 26 minutter er egentlig nok siden det ofte er grenser hvor mye man føler for å høre på denne type musikk i et strekk. Det er på ingen måter vanskelig å spore opp en kopi av Morphic Lands, så er man en fan av sjangeren, så anbefaler jeg på det sterkeste at man gjør nettopp det.

-----------------------------------------------------

Altheria er et estlandsk melodiøs death metal band som har gitt ut en demo. Dere kan høre dem på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, juli 17, 2016

Metal Søndag 17. juli



Selvfinansiert, 2013

Uansett hva man synes om retro-thrashtrenden fra de siste 10+ årene, så er det ingen tvil om at det er noen utgivelser som kommer ganske nært kvalitetsmessig til de klassiske utgivelsene fra 80-tallet. Polske Repulsor klarte nettopp å gjenskape den rette følelsen med EP-en Trapped in a Nightmare fra 2013. 6 låter med råe thrashriff og en masse speed. 9 låter hvis du regner med reutgivelsen de gav ut gjennom Thrashing Madness Productions året etter. I likhet med alle gode thrashutgivelser, så er låtene fylt med det ene raske og tøffe riffet etter det andre. Alle riffene føles skarpe nok til å kutte lytterne i småbiter. Det er tydelig at riffene er inspirert fra de mer speed metaldrevene thrashalbumene som kom ut tidlig på 80-tallet, men med den aggresjonen og brutaliteten som kom senere. Den eneste svakheten er vokalen, som ikke er aggressiv eller rå nok for musikken.

De har ikke gitt ut noe siden denne EP-en, men de er fortsatt aktive og turnerer, så det er håp om et album i en ikke så fjern fremtid. Dere kan kjøpe EP-en på deres BigCartel med alle bonussporene. Liker du thrash, så her du ingen grunn til å ikke gjøre det.

-------------------------------------------------

Sapphyre er et gresk progressiv metal band som her gitt ut en demo. Dere kan høre hele demoen på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

onsdag, juli 13, 2016

Squirrel ● literally ● bites off more than he can chew !


Read More...

tirsdag, juli 12, 2016

The Undebunkable


Read More...

søndag, juli 10, 2016

Metal Søndag 10. juli



For de av dere som leste anmeldelsen av debutalbumet, så husker dere kanskje at Throne of Chaos var et av de få power metalbandene der ute som tok i bruk ekstrem metalvokal. En stil som aldri tok av til tross av at Children of Bodom var ganske suksessfulle med det konseptet. På Pervertigo, så viderefører Throne of Chaos det de gjorde på Menace and Prayer, men med en mer rettfrem power metalsound på de fleste låtene. Det er fortsatt en dose med melodiøs death metal her og der, men det høres ikke like hardt ut som debuten i mine ører. Det er også mye bruk av ren vokal på mange av låtene og ekstrem metalvokalene blir plassert i baksetet på enkelte låter. Det er til og med låter med bare ren vokal. Hvis man ser bort i fra noen låter, så er dette faktisk et veldig trygt album for fans av power metal og melodiøs metal som ikke liker ekstremvokal. Dette gjør at Pervertigo er et mindre interessant album enn debuten, men det er fortsatt unikt og bra nok til at man burde sjekke det ut om man likte Menace and Prayer.

Dette er et veldig solid album for fans av både power metal og melodiøs death metal. Det er annerledes nok til at det står ut blant andre power metalalbum, og det har nok hint av melodiøs death metal her og der at det er perfekt for fans av den stilen som ønsker å utforske power metalelementene enkelte melodiøse death metalband har. Det er gode melodiøse riff, god bruk av keyboards og egentlig alt det man måtte ønske fra melodiøs metal. Det er ingen klassiker og er kanskje en skuffelse for enkelte fans av debuten som ønsket mer ekstrem metal, men det er fortsatt et veldig bra album som er verdt å spore opp.

------------------------------------------------

King Leviathan er et britisk thrash band som har gitt ut 4 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Russiske trommeslager Konstantin Kalkatinov døde av kreft den 8. juli. Han ble bare 27 år gammel, men har var veldig aktiv i en hel rekke band, som Epoch Crysis, Deviant Syndrome, Illidiance, Todestriebe og Sinful for å nevne noen få. Han var også i Vector før de skiftet navn til Vector of Underground. Jeg vet lite om han og hans musikk utover at alle de nevnte bandene var band jeg hadde planer om å sjekke ut.

Nå over til metal musikkvideoer.



Er du en skeptiker som meg, så har du kanskje kommet over denne bullshit historien de synger om her. Ganske tragisk at bandet svelger slikt bullshit.

Read More...

onsdag, juli 06, 2016

CRITICAL THINKING - Fallacies: Straw Man Fallacy


Read More...

søndag, juli 03, 2016

Metal Søndag 3. juli



Channel 4, 1988

Det er nesten umulig å snakke om Bad News uten å nevne Spinal Tap. Amerikanske Spine Tap hadde sine filmdebut i 1984 med This Is Spinal Tap, så dukket opp britiske Bad News som en del av The Comic Strip Presents... i 1983 som en halvtimes kortfilm på britisk TV. Hvem som kom først som en mockumentary av metalband er irrelevant med tanke på at begge har forskjellig stil. This Is Spinal Tap var amerikanske skuespillere som lot som de var i et britisk metalband og var for det meste improvisert med lite til ingen manuskript. Bad New hadde mer et manuskript, men humoren er fortsatt veldig god uten å være så improvisert og skuespillerne var faktisk britiske. Bad News har ikke gikk ut like mange faktiske album som Spinal Tap, men basert på de to albumene de har gitt ut, så er de like mye et virkelig band utover satiren og at de består av skuespillere som spiller en rolle. Den originale halvtimes sketsjen fra 1983 er den svakeste delen av denne filmen. For meg er det More Bad News fra 1988, som er over en time lang som gjør dette til en virkelig verdt å se som film. Mange av de beste vitsene er der, men man burde se den første for å virkelig få med seg den rette følelsen. Begge kortfilmene er samlet på en DVD, og jeg antar en og samme VHS. Det er et stykke britisk humor ingen metalhead burde unngå.

Dette er et like mye klassiker som This Is Spinal Tap. Jeg vil i at dette er en bedre parodi på metalband enn Spinal Tap er, siden de liksom skal være rockestjerner, mens Bad News er et band uten suksess på noe som helst nivå. Humoren er litt annerledes fra This Is Spinal Tap, men det er like mye en klassiker som den filmen.

--------------------------------------------------------------

Accelerator er et amerikansk thrash band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

tirsdag, juni 28, 2016

A Patreonic Update


Read More...

søndag, juni 26, 2016

Metal Søndag 26. juni


Selvfinansiert, 2015

With Malice spiller ganske rettfrem death thrash. Riffene er for det meste thrash, men det er det er en dose med death metal flere steder i musikken og hele albumet føles brutalt. Vi snakker om rask metal som slår til hardt og uten nåde. Vokalen er growling, noe som er med på å bygge opp på death metalfølelsen musikken har, men syvende og sist, så vil jeg si at dette er mer på thrashsiden av ting. Albumet er bare 25 minutter langt, men det er en brukbar lengde for et slikt album siden dette er et av de albumene som er laget for å spilles når man bare vil ha noe hardt, tungt og sint for å komme i den rette stemningen for en langt natt med vold og grusomheter. Det er egentlig fint lite mer som man trenger å si om dette albumet. Det er noe fans av både old school og moderne thrash og ekstrem metal kan digge.

Det er bra nok til at man burde støtte dette bandet siden jeg ser for meg at dette albumet er bare starten på noe virkelig bra. Man kan kjøpe albumet på deres BigCartel og Bandcamp, samt høre det gratis på sistnevnte.

--------------------------------------------

Sermos er et amerikansk death metal band som har gitt ut 2 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

fredag, juni 24, 2016

Atheist Debates - Do they really believe that?


Read More...

søndag, juni 19, 2016

Metal Søndag 19. juni


Cannibal Corpse - Eaten Back to Life

Cannibal Corpse er uten tvil det mest kjente death metalbandet i hele verden. De er assosiert med den berømte Florida death metalscenen, men de var faktisk lokalisert i Buffalo, New York da de spilte inn dette og de to neste albumene. De er et av de få bandene i sjangeren som er virkelig kommersielt suksessfull og musikken deres er for mange selveste definisjonen på death metal. Growling til vokal, blast beats, brutale atonale riff og selvsagt splatterlyrikk er alle assosiert med sjangeren, og Cannibal Corpse har vært det bandet som har gitt oss nettopp det gjennom alle disse årene. Eaten Back to Life gjorde et enormt inntrykk på metalverden da det kom ut i 1990. Death metal hadde kun eksistert som et obskur undergrunnsfenomen på 80-tallet og var fortsatt bare enda en form for thrash metal i manges ører. Eaten Back to Life er et av de aller første skikkelige death metalalbumene der thrashelementene er nesten strippet helt vekk og vi kan peke til og si at dette er tilhører en egen sjanger. Det er fortsatt hint av thrash i enkelte riff her og der, men det er aldri tvil om hva sjanger dette er. Et lite hint av thrash jeg synes er veldig underholdene er at gang vocals dukker på Mangled og A Skull Full of Maggots. Det er nesten litt synd at de ikke gjør det på de senere albumene. Det er Chris Barnes som står for den hese og dype growlingen på dette albumet. Dette var i gode gamle dager da han faktisk kunne det i motsetning til nå, hvor det er bare flaut å høre på han. Her høres han virkelig rå ut når han spyr ut lyrikken om brutale drap, tortur og likskjending. For er det en ting Cannibal Corpse er kjent for, så er den ekstremt groteske og blodige lyrikken med veldig detaljerte beskrivelser av grusomheter.

De gjorde alt riktig på debuten og la grunnlaget for den formelen de har repetert siden den gang. En formel som har gjort dem forutsigbar, men en formel jeg ikke kan få nok av. Eaten Back to Life har en del småting som gjør at albumet skiller seg ut litt fra de andre albumene som kom senere, men alt det jeg elsker med bandet er der. Den brutale trommingen til Paul Mazurkiewicz er på plass, der han skaper den syke følelsen at noe er galt med sin monotone og sære bruk av blast beats. Riffene føles onde ut og som om de er spilt av seriemordere. Platecoveret er tegnet Vincent Locke og viser tarmer og zombier. Det er 100 % Cannibal Corpse og det er 100 % hva jeg ser frem til i skikkelig death metal.

---------------------------------------------------

Tetrarchate er et italiensk thrash band med to demoer/EP-er ute. dere kan høre dem på deres Myspace.

Jeg var i Oslo denne uken og så Iron MaidenTelenor Arena. Ganske bra show selv om det var slitsomt.

Første band var The Raven Age, som jeg er sånn passe sikker på at kun fikk varme opp for Iron Maiden fordi bassisten er Steve Harris sin sønn. De var ok nok, men ikke akkurat det bandet jeg ville ha valgt til å varme opp for et så stort og kjent band. De spilte «moderne» metal og jeg antar melodiøs groove metal er den beste sjangerbeskrivelsen. De hadde passet fint på kommersiell hard rock radio sent på 90-tallet og utover 2000-tallet. Jeg har problemer å huske en eneste sang av dem, men de sugde ikke, de bare var der.

Ghost på den andre siden var langt mer interessant å se live. Vokalen var svak, men det var nok av energi i fremføring til at det ikke gjorde så mye. Det var også da publikum begynte å virkelig å trekke nærmere scenen, og plutselig var det nesten umulig å gå og hente øl eller å gå på dass. Selv om Ghost var bra, så har jeg egentlig lite å si om dem live. Jeg er ingen stor fan. De var bra og det er det hele.

Men jeg har nok av ting å si om Iron Maiden. Siden dette er turnen for The Book of Souls, så var det en selvfølge at de kom til å spille en del låter fra det albumet. Jeg liket det albumet, men det er problematisk fra et live ståsted at så mange av låtene på The Book of Souls strekker seg imot å være 10 minutter lange. Dette betyr at de spiller et like langt sett som de pleier, men med mindre låter siden de nye tar opp så mye tid. De har bestandig vært flinke til å spille låter fra hele deres lange karriere, men her var det mange låter som ble kuttet fra settet. Utover den obligatoriske Fear of the Dark, så var det null låter fra 90-tallet. Og det var null låter fra 2000-tallet utover Blood Brothers. Null låter fra de de forrige albumene de har gitt ut i de siste årene. Det var noe få 80-tallslåter og resten var fra det siste albumet. Det er ingenting galt med det, og det var en positiv overraskelse at de spilte Children of the Damned, men jeg ser for meg at mange fans ble skuffet over mangelen på enkelte favoritter. Jeg er i alle fall veldig glad for at de ikke spilte Empire of the Clouds, som er nesten 20 minutter lang. Jeg var ekstremt sliten i føtter og knær mot slutten og hadde gått ut i protest hvis de hadde begynt på den som ekstranummer.

Det var veldig tettpakket med folk da Iron Maiden spilte, og Telenor Arena føltes ut som en badstue. Da var det fantastisk at det regnet når jeg kom ut. Det var skikkelig regn og det var akkurat det jeg trengte etter den varmen. Jeg måtte stå i kø i en halvtime for bussene de hadde satt opp for folk, men jeg hadde ikke noe imot det siden de gav meg tid til å nyte regnet.

Nå over til metal musikkvideoer.

Kansas cover.


Read More...

søndag, juni 12, 2016

Metal Søndag 12. juni




Metal med folkemusikk er noe mange tror ikke dukker opp før på 90-tallet, men allerede i 1978, så hadde Ñu gitt Cuentos de ayer y de hoy som kombinerte de to formene for musikk. Grunnen til at dette albumet ikke er mer kjent er fordi det ikke har lyrikk på engelsk og kom ut av prog rockscenen i stedet for den tidlige metalscenen. Ñu er tydelig inspirert av Jethro Tull, noe som er veldig tydelig i at fløytespill er en viktig del av lydbildet. Det er mye fokus på fløyte og felespill hentet fra spansk folkemusikk, men det betyr ikke at riffene tar baksetet. Riffene er tunge, harde og metal som faen mesteparten av tiden. Musikken er minst like mye metal som hvilken som helst heavy metalutgivelse som kom ut samme året og på samme nivå som mange album fra flere år fremover. Jeg ble faktisk sjokkert første gang jeg hørte på dette albumet hvor langt foran musikken var. Dette er ikke bare skikkelig folk metal lenge før sin tid, men også skikkelig progressiv metal fra før det i det hele tatt var en egen sjanger. Og om man ignorer året det kom ut og bare fokuserer på kvaliteten på musikken, så er dette noe av den mest energiske og geniale jeg har hørt av progressiv metal.

Å si at Cuentos de ayer y de hoy er undervurdert klassiker er ingen overdrivelse. Det er et album som er like viktig for metal og genialt som Stained Class av Judas Priest, Long Live Rock & Roll av Rainbow og Hemispheres av Rush, all klassiske album som også kom ut i 1978. Det er på samme nivå som de nevnte albumene og fortjener å bli nevnt sammen med dem. Digger du Jethro Tull, spansk folkemusikk og genial prog rock og heavy metal, så er det en no brainer at du skal høre på Cuentos de ayer y de hoy.

-----------------------------------------------

Masquerader er et taiwansk thrash band med to selvfinansierte EP-er ute. Dere kan høre den første på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, juni 05, 2016

Metal Søndag 5. juni




Opus Eponymous er det første albumet til det populære svenske heavy metalbandet Ghost. Deres bruk av catchy 70-tallsrock og deres mystiske image har gjort dem til et populært band, noe som betyr at de har en fanbase bestående av idioter. Det er først og fremst folk som ikke hører på metal som digger dem, så en rekke metalheads føler at det er deres plikt å hate bandet, men jeg har aldri likt denne holdningen. Jeg foretrekker å dømme band basert på musikk, ikke på hvor dumme fansen er. Jeg tror det største irritasjonsmonumentet for mange er de idiotiske påstandene til fansen, som for eks. å sammenligne Ghost med klassiske band som Black Sabbath og Mercyful Fate. Utover låta Elizabeth har noen tøffe riff, så er det nesten ingenting som minner om Mercyful Fate i musikken. Og jeg er mer fristet til å sammenligne Ghost med Eagles og Dire Straits enn Black Sabbath når det kommer til 70-tallselementene av musikken deres. Men er det et 70-tallsband de høres ut som, så er det Blue Öyster Cult. Kanskje ta med et lite hint av Uriah Heep og ha litt mer heavy metaldrive i gitarene, så har du Ghost. Det er ikke spesielt hardt eller tungt, men det har en fin stemning og er catchy nok, så det er godt nok musikk til at man kan høre på det og til og med like det. De ble tross alt ikke populære på det satanistiske image og maskene alene.

Opus Eponymous er fin miks av heavy metal og lettere 70-tallsrock. Det er akkurat på grensen på hvor pinglete heavy metal kan være, men det er litt av grunnen til at musikken fungerer så bra som den gjør. Ignorer idiotene som prøver å kalle dette for doom metal til tross av at det er omtrent null doom i musikken, eller som prøver å fremstille Ghost som noe superoriginalt og unikt til tross av at det er tonnevis andre band innenfor både rock og metal som har drevet med retro 70-talls okkult rock like lenge som dem. Er det ute etter en satanistisk rock og lettvekt metal hybrid som er både mørk og catchy, så sjekk ut dette albumet og oppfølgerne.

-------------------------------------------

Engutturalment Cephaloslamectomy er en parodi på slam som har en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Jeg glemte å skrive noen ord om Nick Menza da han døde den forrige måneden. Han var trommis i en hel rekke med band, men mest kjent for å ha vært medlem av Megadeth. Det er hans tromming som var med på å gjøre Rust in Peace til den klassikeren den er i dag. Jeg er også en stor fan av Countdown to Extinction, så det er synd at noen som var med på det albumet er død. Men han er langt i fra den eneste trommisen som har død i det siste.

Juan Espósito døde av kreft and 30. mai. Han var kjent som trommeslager i El Reloj, som var et av de bandene som var med på å bane veien for progressiv metal på slutten av 70-tallet og for metal generelt i Latin-Amerika. Han var også trommis i heavy metalbandet Almafuerte. Han var kanskje mest kjent i Argentina, men hans død er et tap for metal på et internasjonalt nivå.

Og som om ikke det er nok, så døde tidligere Municipal Waste trommis Brandon Ferrell den 31. mai. Han var også bassis i Sarcoma fra Ohio og sto for alle instrumenter og vokal i Obsessor. Han var ikke akkurat noen musikalsk legende akkurat, men han hadde sin plass retro-thrash trenden da den var på vei til å ta av.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

fredag, juni 03, 2016

Cyberpunk Anthony Bourdain's Parts Unknown 2077

The year is 2077. Anthony Bourdain is looking for the best street food or high cuisine on the neon-drenched cyber streets of the world.

Link

Read More...