Skeptikeren: Metal Søndag 18. januar

søndag, januar 18, 2015

Metal Søndag 18. januar

EMI, 1986

Det er ikke lett å forklare hvorfor alle albumene Iron Maiden gav ut på 80-tallet er klassikere. De bare er det. Somewhere in Time er hvor de for første gang brukte synth, og det fungerte fantastisk. De mistet ikke noe av tyngden eller energien, men fikk i stedet et enda mer episk lydbildet. Det var selvsagt noen heavy metalpurister som klaget på bruken av synth når dette albumet kom ut, men så godt som alle fans av ekte heavy metal ser på dette albumet som en klassiker i dag. Og det var ikke mangel på de som så på det som en fremtidig klassiker da det kom ut. Dette albumet griper deg det øyeblikket man setter det på og holder oppmerksomheten gående frem til slutten, hvor man med en gang setter albumet på igjen. Åpningssporet har en klar og tydelig følelse av tidlig power metal og er åpenlyst hvorfor alle i den sjangeren tilber Iron Maiden. Det er flere låter som oser av tidlig power metal, men alle låtene skriker med den ekte Iron Maiden følelsen all de klassiske albumene har. Alt er så perfekt på dette albumet. Stemmen til Bruce Dickinson er i topp form, trommene til Nicko McBrain er fantastiske, bassen Steve Harris kommer frem i lydbildet og skaper den ekte Iron Maiden sounden ingen har helt klart å kopiere, og gitarspillet til Adrian Smith og Dave Murray skaper magi.

Det er null negative ting å si om dette albumet. Bruken av synth er ekstrem minimal, men legger så utrolig mye til lydbildet. Hele albumet er episk, og føles faktisk dypt og emosjonelt tilfredsstillende. Det er gåsehud fra start til slutt uansett hvor mange ganger jeg har hørt på Somewhere in Time. Det er nesten umulig for meg å virkelig sette ord på hvor fantastisk det er.

-----------------------------------------------------