The last house on the left (1972)

Kombinasjonen av komedie og grøss ble gjort kjent av skrekkfilm-mesteren Wes Craven. Ofte med katastrofale resultater for det kresne publikum. Men i denne artikkelen skal vi se nærmere på en av Cravens klassikere.

Dessverre er et flertall av filmene til Wes Craven noe man utmerket ser med et halvt øye på en eller annen filmkanal, men ikke akkurat er noe man trenger å handle inn på DVD. De mest forglemmelige filmene hans er "Shocker" (1989), "Vampire in Brooklyn" (1995) og den idiotiske Scream-triologien. Ellers har han også noen helt anstendige godbiter som "A Nightmare on Elm Street" (1985) og en av mine favoritter "The people under the Stairs" (1991).

Men for entusiastene så står et par av de tidlige filmene til Wes Craven som monumentale påler i skrekkfilmsjangeren. Og da tenker jeg først og fremst på hans debutfilm fra 1972, the Last house on the Left (TLHOTL).

Den handler om Mary og Phyllis som drar til storbyen for å gå på rockekonsert. Som seg hør og bør i en skrekkfilm blir unge damer straffet for sin lefling med rock n roll og dop. De to jentene roter seg nemlig bort i skurkekvartetten Krug, Junior, Wiesel og Sandy, når de skal kjøpe hasj etter konserten. Og derfra går det nedover med Mary og Phillys. Nå er det nemlig tid for voldtekt, kidnapping og tur i skogen, og etter hvert et særdeles brutalt drap.

Voldtekts- og torturscenene i denne filmen var ekstremt rystende for kinopublikumet på begynnelsen av 70-tallet. Nå er vi jo alle blitt kynikere og godt vant med scener som er langt verre enn det vi blir servert i denne filmen. Men TLHOTL var likevel grensesprengende med sitt nærmest dokumentarfilm-preg i de mest voldelige scenene. Dette var ikke vanlig kost i 1972.

Unge mennesker som ikke har sett klassiske skrekkfilmer, men som er vokst opp på Saw og Turista-filmene, vil sannsynligvis oppfatte TLHOTL som en treg og usedvanlig lite skremmende film. Enkelte av slåsskampene ser ikke veldig ekte ut. Sett gjennom 2009-briller så er det et visst teatralsk drag over skuespillerne. Det er derfor viktig å ha litt filmhistorisk kontekst i bakhodet når du ser filmen. Vi snakker tross alt om 1972 her. Det er dessuten en ting som moderne skrekkfilmer tydeligvis ikke klarer å få til, så er det den intense analoge stemningen, som vi kjenner fra 70-tallets skrekkfilmer, før CGI og plastisk kirurgi. Dette gir en dybde og sjel i filmene som jeg dessverre føler mangler i mange nye filmer. Lydsporet er grunn nok alene til at du skal spore opp denne filmen.

Wes Craven bruker tampen av sin karriere til å spille inn klassikerene sine på nytt. I 2006 fikk vi en fantastisk remake av The Hills have Eyes, i år fikk vi en absolutt godkjent nyinnspilling av TLHOTL og neste år kommer det en ny versjon A Nightmare on Elm Street, som sannsynligvis også blir god Halloween-knall.

Og når dette er sagt, ha en god allehelgens natt. Husk å ikke banke på døren til det siste huset til venstre!

Den originale traileren fra 1972, med stemmen til Don LaFontaine er også et stykke kulturhistorie som er verdt å få med seg.