Ordet "
sham" betyr noe slikt som "svindel" eller "bløff", men er her brukt som en forkortelse for "Self-Help and Actualization Movement". Steve Salernos interesse for temaet begynte mens han selv jobbet for Rodale, en av USAs ledende utgivere av selvhjelpsbøker. Bedriften foretok på denne tiden omfattende markedsundersøkelser som viste at:
The most likely costumer for a book on any given topic was someone who had bought a similar book within the preceeding eighteen months.
Hva er så problemet med dette? Sier det seg ikke nærmest selv at folk kjøper bøker om det de nå engang interesserer seg for? Den samme generelle interessen som får oss til å kjøpe én bok om et tema, kan også få oss til å kjøpe flere bøker om samme tema. Men er ikke hele vitsen med
selvhjelps-bøker nettopp å gjøre leserne
selvhjulpne? Hvis bøkene virkelig holder det de lover, hvorfor er det da så mange kunder som fremdeles trenger hjelp med samme problem opptil 18 måneder senere? Et tilbakevendende poeng gjennom hele boken er nettopp hvordan selvhjelpsindustrien gjør god butikk på å holde kundene i en kronisk tilstand av hjelpeløshet for å sikre at de stadig kommer tilbake for mer hjelp.
Som kulturfenomen er "selvhjelpsbevegelsen" så omfattende at en enkel definisjon knapt er mulig. Foruten kjendisguruer som Dr. Phil og Tony Robbins, omfatter bevegelsen et bredt utvalg av motivasjonstalere, personlige rådgivere og støttegrupper samt en nærmest endeløs rekke selvoppnevnte "eksperter" på alt fra finansiell suksess til helse, kosthold, samliv, barneoppdragelse og selvsagt "åndelig vekst". Felles for de fleste er forkynnelsen av simplistiske og magiske løsninger på komplekse problemer samt forakten for kritisk tenkning og empirisk uttesting i enhver form.
"Magiske løsninger" må i mange tilfeller også tolkes helt bokstavelig. Det er en betydelig overlapp mellom selvhjelpsbevegelsen og New Age-miljøet, og navn som Deepak Chopra og Sylvia Brown er trygt etablert innen den mer spirituelt orienterte fløy av bevegelsen. Men også Tony Robbins fikk sitt gjennombrudd ved å lære folk å gå barbent over glødende kull, og ta dette til inntekt for effekten hans seminarer hadde på deltakernes evne til "mental fokus". Det er ingenting mystisk med å gå på glødende kull, og hvem som helst kan lære det med eller uten fokus. Kull har simpelthen ingen spesielt god varmeledende evne, og tiden fotsålen er i kontakt med kullet er for kort til at man rekker å brenne seg.
Andre slike "ritualer" er bare irrelevante i forhold til utfordringene personen står overfor i praksis. For eksempel forteller Salerno om en gang han skulle skrive en reportasje fra Pecos River Learning Center, et av disse stedene arbeidsgivere sender sine ansatte til for å lære samarbeid og lagånd ved å rafte, klatre i trær eller la seg falle baklengs ned fra en vegg for å bli tatt imot av sine kolleger. Her er et utdrag fra en samtale mellom Salerno og en eiendomsmegler kalt "Eric" som nettopp har fullført sin første tur ned fra en høy klippe med en såkalt
zip line:
"You look pretty stoked," I told him.
"Oh man," Eric replied. "That was something."
"Pretty exhilarating stuff?"
"Definitely."
"You think it's going to help you sell more homes?"
"Oh yeah."
"How?"
Alt "Eric" kunne si etter en lang og pinlig pause var: "I don't know how, but I'm sure it will." Det svaret sier i grunnen alt.
Dronningen av selvhjelpsbevegelsen er selvsagt Oprah Winfrey, og mange av de største profilene innen bevegelsen har knapt noen andre kvalifikasjoner enn å være omfavnet av henne. Før han ble oppdaget av Oprah, hadde Dr. Phil gitt opp karrieren som psykolog fordi han etter eget sigende var "verdens verste familieterapeut" og ikke hadde noen tålmodighet med pasientene. Etter at Oprah gjorde han til rikskjendis, gir han ikke bare ekspertråd om familieliv, men om helse, kosthold og andre temaer han overhode ikke har noen kvalifikasjoner for å uttale seg om. Tony Robbins på sin side promoterer produkter som tilbyr beskyttelse mot mobilstråling og snakker på fullt alvor om "the energy freuency of foods". Foruten pseudovitenskaplig svada som dette har selvhjelpsguruene spunnet mye av sin filosofi rundt et knippe slagord og magiske trylleformler som for de troende kan få de mest banale innsikter til å fortone seg som kosmiske åpenbaringer av visdom, for eksempel:
"The secret of success is learning how to use pain and pleasure in stead of having pain and pleasure use you. If you do that, you're in control of your life. If you don't, life controls you."
Tony Robbins
Ikke ulikt tåkepratet vi er vant til fra horoskoper og påstått "synske", er mange av innsiktene selvhjelpsguruene tilbyr oss så vage og generelle at de lett kan tilpasses til nær sagt et hvilket som helst interessefelt:
"Financial freedom is when you have power over your fears and anxieties instead of the other way around," says [Suze] Orman. The same basic line works equally well if you replace financial freedom with such words as happiness, security, a good marriage, or any other number of subjects. Or you could replace financial freedom with successful parenting, and fears and anxieties with anger and frustration, and...volià! Instant child-rearing formula!
Slik er det mulig å stadig selge det samme grunnleggende budskapet på nytt i ulike innpakninger, og tilpasset ulike særinteresser. Man kommer heller ikke utenom følelsen av at mange av de fagre løftene vanskelig lar seg forene, som når et motivasjonsseminar for bedrifter både lover å gjøre de ansatte mer selvstendige og samtidig bidra til økt konsensus på arbeidsplassen. Det samme gjelder for programmer som lover både uhemmet selvrealisering og styrking av samholdet med andre. Hvis selvhjelpsguruene hadde noen unik "innsikt" som vi vanlige dødelige mangler, skulle vi i det minste forvente at de selv ville unngå de samme problemene som resten av oss har, men den gang ei: Dr. Phil og Tony Robbins forteller oss hvordan man lykkes i ekteskapet, men er begge skilt. En ultramoralist som dr. Laura fordømmer sex før ekteskapet og utroskap samtidig som hun selv er skyldig i begge, og fordømmer pornografi samtidig som hun selv poserer på nakenbilder over hele internett.
Foruten superkjendiser som Oprah, Dr. Phil og Tony Robbins er det et stort marked for motivasjonstaler fra tidligere idrettshelter og trenere som Tommy Lasorda som for kun $500 per minutt kan fortelle oss at: "Ya gotta want it!" (Her er det meningen at tilhørerne skal tenke: "Jøss! At ikke jeg tenkte på det!"). Det finnes også en egen nisje for foredrag fra tidligere straffedømte forbrytere (det som Salerno kaller "contrepreneurs") som tjener gode penger på å fortelle sine historier for skoleelever til skrekk og advarsel (eller til inspirasjon...). Ellers er noe av det nyeste og hotteste på selvhjelpsfronten kjent som life coaching, hvilket vil si at man ansetter en person som personlig veileder, støttespiller og surrogat-terapeut på veien mot suksess og lykke. Her er alt som heter regulering og kvalitetsikring så fraværende at det knapt trengs andre kvalifikasjoner enn å være en karbonbasert livsform.
Selvhjelpsbevegelsen kan ellers grovt sett inndeles i to rivaliserende leire som Salerno identifiserer med stikkordene victimization og empowerment. Slik ordet victimization antyder, oppfatter den første retningen enkeltindivider som hjelpeløse ofre for traumer i barndommen. Disse traumene er ansvarlige for alle laster og utskeielser i voksen alder og hinsides individets egen makt å forandre. Knapt noe annet sted har denne holdningen vært uttrykt klarere enn i det originale 12-trinnsprogrammet til Anonyme Alkoholikere (AA) og andre organisasjoner basert på samme konsept, hvor deltakerne aktivt oppfordres til å erklære seg maktesløse til å kontrollere sitt misbruk, og gi fra seg all kontroll over eget liv til Gud "slik man oppfatter han". Knapt noe ideelt utgangspunkt for å gjøre noe aktivt med problemet. Hvor mange AA egentlig hjelper er ikke godt å si ettersom AA konsekvent nekter å frigi noen data, men de undersøkelsene som foreligger, tyder på at man har minst like gode sjanser til å bli tørrlagt uten å motta noen hjelp i det hele tatt.
I følge Salerno kan vi i stor grad takke denne retningen innen selvhjelpsbevegelsen for at det har gått inflasjon i sykdomsbegrepet til det punkt hvor nærmest enhver last sykdomsforklares og knapt noen er å anse som helt frisk. Å betegne noe som en "sykdom" eller "lidelse" sier selvsagt noe om at individet selv ikke kan lastes for sin uheldige atferd, og nettopp denne eroderingen av det individuelle ansvar er kanskje den mest dramatiske effekten av offerkulturen. I premisset om at individet selv ikke kan lastes ligger det heller ingen innrømmelse av at ingen har skylden. Tvert imot sier offermentaliteten at alle våre lidelser - selvpåført eller ikke - nødvendigvis må være noens skyld, bare ikke vår egen, at vi derfor har krav på hjelp og at det er andres plikt å se til at vi får den. Noen av de mest absurde eksemplene på dette har vi sett i forbindelse med erstatningssaker, som i 1992 da en kvinne fra Albquerque sølte en kopp kaffe i fanget på seg, hvorpå hun saksøkte McDonalds for å selge for varm kaffe. Som Salerno skriver, er det ille nok at noen i det hele tatt kan oppfatte et så åpenbart selvforskyldt uhell som grunnlag for å kreve erstatning, og dobbelt ille at hun i første omgang fikk medhold.
Den andre store hovedretningen innen selvhjelpsbevegelsen kan langt på vei forstås som en reaksjon mot offerkulturen. Der hvor sistnevnte oppfatter enkeltindivider som hjelpeløse ofre for krefter hinsides deres kontroll, styrer empowerment-leiren rett i den motsatte grøfta: Her heter det at ingenting er hinsides vår egen kontroll. Bare man vil nok og tror på seg selv, kan hvem som helst oppnå hva som helst. Hvordan slipper selvhjelpsguruene unna med slike ekstreme løfter når det store flertall uansett er dømt til å mislykkes (Det ligger i sakens natur at vi kun kan ha én amerikansk president og én verdensrekordholder på 100-meter sprint av gangen)? Enkelt: Hvis man ikke lykkes, heter det at man kun har seg selv å takke fordi man manglet den "rette innstillingen" (og det sikreste tegnet på "feil innstilling" er selvsagt å kreve bevis...). I dette simplistiske, sort-hvite verdensbildet tas det ingen høyde for å prøve sitt beste uten å lykkes, for å ikke ha marginene på sin side eller for at noen andre simpelthen var bedre. Budskapet er beundringsverdig oppsummert i boktitler som "Success Is a Choise" (Rick Pitno). Men all verdens entusiasme og positive innstilling er til ingen nytte hvis man ikke vet hva man skal gjøre eller hvordan man skal gjøre det. Som en av personene Salerno intervjuer i boken, Jay Kurtz, sier det:
The most dangerous people in the world are the highly enthusiastic incompetents: They're running faster in the wrong direction. If they don't know what they're doing, or have the wrong idea of what they should be doing, their 'will to win' could destroy them.
Midt oppe i alt dette snakket om selvtillit, positiv tenkning , "rett innstilling" etc. hører vi lite eller intet snakk om kunnskap, praktiske ferdigheter eller i det hele tatt hardt arbeid. Dette burde da heller ikke komme som noen overraskelse ettersom mye av appellen til selvhjelpsfenomenet nettopp ligger i håpet om enkle, magiske løsninger på komplekse problemer som ikke involverer for mye kognitivt eller fysisk arbeid. Et fortreffelig eksempel ser vi i episoden Self-helpless av Penn & Teller's Bullshit! hvor den selvoppnevnte guruen og tidligere eiendomsmegleren Hale Dwoskin lærer sine disipler å kvitte seg med alle bekymringer ved å projisere dem over på kulepenner eller stoler og simpelthen kaste dem fra seg. Om det bare var så enkelt...
Som så ofte ellers kan det være nyttig å forstå det Salerno Skriver i lys av Steven Pinkers
The Blank Slate (en bok jeg i det hele tatt ikke kan anbefale sterkt nok).
Victimization kan til dels forstås som en korollar til doktrinen om tabula rasa (alle våre personlige egenskaper er skapt av miljøet), men spesielt til doktrinen om den edle villmann (vi er alle født fullkomne fra naturens side, men korrumperes av kulturen). På den andre siden er
empowerment nært knyttet til doktrinen om gjenferdet i maskinen som opererer fullstendig uavhengig av alle fysiske årsaker.
Selv om
victimization- og
empowerment-kulturene i utgangspunktet står imot hverandre, er den kombinerte effekten av begge dobbelt katastrofal. Mens sistnevnte har lært oss å ha helt urealistiske forventninger til egne resultater, har førstnevnte lært oss å føle oss forurettet og skylde på andre hvis vi mislykkes. Knapt noe annet sted merkes dette bedre enn i skolene hvor redselen for å "skape tapere" (et produkt av offerkulturen) har ført til at fokus på
prestasjoner av enhver art er i ferd med å bli tabu. Hvis barna skal prestere noe, er det tross alt fare for at noen presterer bedre enn andre, hvilket kunne gå ut over de andres akk så skjøre selvrespekt. Svaret blir da å senke listen til det punkt hvor bare det å være
tilstede mesteparten av tiden kvalifiserer til øredøvende applaus, samt å fylle barnas hoder med
empowerment-leirens budskap om at alt som teller er å tro på seg selv.
Men hva slags "selvrespekt" er det man formidler til de unge ved å undervurdere dem? Det eneste man forteller elevene ved å legge listen så lavt er at de
ikke kan forventes å klare noe mer. Paradoksalt nok kan redselen for å "skape tapere" føre til nettopp det man ville unngå. Når de unge en dag skal ut i arbeidslivet, er det tross alt ingen som vil belønne dem kun for å være "spesiell" eller for å møte på jobben mesteparten av tiden.
Salerno har også med et kapittel om kvakksalveri. Som han skriver, kan ikke skylden for alternativmedisinens fremvekst legges på selvhjelpsbevegelsen alene, men offerkulturens mistillit til alt etablert kombinert med
empowerment-kulturens fokus på selvbestemmelse (Du vet best!) samt tro på at løsningen på alle problemer ligger i psyken kunne knapt tilbudt kvakksalveriet en mer fruktbar grobunn. Siste ord går til dr. Steven Novella som oppsummerte det hele beundringsverdig i
episode nr. 8 av the Skeptics Guide to the Universe:
These things are not harmless, so you have to consider the potential harm: distracting from real solutions, the financial costs, the diversion of your time and attention. Maybe you should spend that money taking your wife out to dinner rather than analysing the color of her dress.
| 0
kommentarer
