Det Kgl. Norske Vitenskabers Selskap (
DKNVS) feirer sitt 250-årsjubileum i år, og i den anledning hadde selskapet hentet inn to virkelig store navn til å presentere årets
gunnerusforelesninger (oppkalt etter selskapets grunnlegger, biskop Johan Ernst Gunnerus) som fant sted i Storsalen på Studentersamfundet i Trondheim torsdag den 11. mars. En delegasjon fra
Studentenes Skeptikerlag hadde møtt opp for å høre på inspirerende foredrag om god vitenskap og varme opp til byens første
skeptikere på puben. Som vi skal se, skulle det vise seg å bli en blandet fornøyelse, men la oss starte med det positive. Om kveldens første foredragsholder kan vi lese:
Professor Charles L. Bennett: er en fremstående kosmolog og professor i fysikk og astronomi ved John’s Hopkins University, Baltimore, Maryland, USA. Han er leder for det svært suksessrike romforskningsprogrammet Wilkinson Microwave Anisotropy Probe (WMAP)som har hatt stor betydning for vår forståelse av Universets utvikling etter Big Bang. Før Bennett ble leder av WMAP var han vitenskapelig nestleder for Differential Microwave Radiometer på den like berømte COBE-satellitten (Cosmic Background Explorer) som oppdaget de romlige variasjonene (anisotropi) i den kosmiske bakgrunnstrålingen etter Big Bang. Bennett har medvirket til å kvantifisere mange sentrale egenskaper ved Universet, inkludert universets alder med uovertruffen presisjon og nøyaktighet. For sitt lederskap av WMAP har prof. Bennett har mottatt en rekke utmerkelser og priser.
Temaet for Bennetts foredrag var intet mindre enn "the creation of the universe", men først benyttet han anledningen til å oppklare de to vanligste mytene og misforståelsene omkring Big Bang-teorien: for det første at den involverer en eksplosjon (en misforståelse som trolig skyldes det misvisende ved selve
navnet Big Bang) og for det andre at den omhandler universets tilblivelse. Begge disse forestillingene er gale. I stedet for en gigantisk eksplosjon
i rommet må vi tenke på Big Bang som en eksplosiv utvidelse av
rommet selv. Teorien tar oss tilbake til noen mikroskopiske fraksjoner av et sekund etter universets tilblivelse, men tilblivelsen selv er faktisk
ikke en del av Big Bang-teorien, slik heller ikke livets tilblivelse er en del av
evolusjonslæren.
Bennett snakket om hvordan vår forståelse av universet har utviklet seg fra Galileos tid til i dag. Newton viste
hvordan tyngdekraften fikk planetene til å gå i bane rundt solen, men var ute av stand til å forklare
hvorfor det skjedde. Einstein var den første som kom opp med en forklaring av tyngdekraften selv. I følge hans generelle relativitetsteori var tyngdekraften strengt tatt ingen
kraft i det hele tatt, men tvert imot en kurving av
rommet selv. En vanlig illustrasjon er å tenke oss tid-rom-kontinuumet som en gummiaktig overflate. Massive objekter som solen kan representeres ved en bowlingkule som danner en grop i gummien. Jorden kan representeres ved en tennisball som forsøker å passere bowlingkulen i en rett linje, men tvinges til å følge innsiden av gropen i en evig sirkel (omtrent som sykler i en velodrom).
Problemet var bare at Einstein trodde på et statisk univers samtidig som hans teori bare fungerte i et univers som enten utvidet seg eller trakk seg sammen. Einsteins
ad-hoc-løsning var å introdusere en kraft kalt den kosmologiske konstant som nøyaktig utliknet gravitasjonen. Når Edwin Hubble senere viste at universet virkelig utvidet seg, omtalte Einstein den kosmologiske konstant som sin største tabbe. En implikasjon av at universet stadig blir større og kaldere er at det burde fortone seg som desto varmere og mer konsentrert jo lenger vi ser bakover i tid. På grunn av tiden lyset bruker på å nå oss, kan astronomene bokstavelig talt se tilbake i tid, og alle observasjoner bekrefter denne forutsigelsen. Ut fra samme logikk, kan vi slutte at hele universet en gang må ha vært samlet i et enkelt punkt. Big Bang-teorien handler altså om hvordan dette punktet ble til universet slik det ser ut i dag.
Big Bang-teorien forutsa for eksempel universets kjemiske sammensetning med stor nøyaktighet. Men kanskje den viktigste forutsigelsen var at vi burde observere en svak, homogen bakgrunnsstråling i mikrobølge-området fra alle retninger samtidig. Inntil ca. 300 000 år etter universets tilblivelse var alt en homogen suppe av plasma, ikke ulikt innsiden av en stjerne. Alle punkter i universet avga konstant lys, men fotonene var fanget i plasmaet og kom ikke av flekken. Når universet hadde avkjølt seg nok til at elementærpartikler kunne danne alminnelige, nøytrale atomer, ble de fangede fotonene frigjort over hele universet samtidig, og det er nettopp ettergløden fra denne hendelsen vi burde detektere i dag. Denne kosmiske bakgrunnsstrålingen ble oppdaget, mer eller mindre ved en tilfeldighet, av radioastronomene Arno Penzias og Robert Wilson i 1965 og bidro til nærmest full aksept av Big Bang-teorien blant astronomer.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen så lenge ut til å være nesten fullkomment homogen, som om temperaturen og tettheten opprinnelig var nøyaktig lik over hele universet. For å tillate gravitasjonen å trekke materien sammen til stjerner og galakser, må det imidlertid ha vært visse ujevnheter i distribusjonen av materie som burde la seg detektere i form av svake variasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Denne forutsigelsen ble bekreftet av COBE-satellitten som Bennett selv skal ha mye av æren for.
Bennett snakket også om det forbløffende faktum at all materie vi kan detektere, kun utgjør ca. 5 % av universet. Det har lenge vært klart at både stjernene i en galakse og galaksene i en galaksehop sirkler for raskt rundt sitt felles tyngdepunkt til at tyngdekraften i teorien skulle vært i stand til å holde dem samlet. De fleste forskere konkluderer derfor med at universet må inneholde langt mer materie enn vi er i stand til å observere med direkte metoder selv om vi foreløpig ikke aner hva denne materien består av. Tyngdekraften fra denne "mørke" materien kan dermed forklare hva som holder galakser og galaksehoper sammen. Dette er for øvrig et av mysteriene forskerne håper å kunne besvare ved hjelp av The Large Hadron Collider.
En kanskje enda mer overraskende observasjon er at universets ekspansjon ikke ser ut til å slakke ned over tid, men tvert imot
akselererer. De fleste forskere konkluderer derfor at det må eksistere en eller annen kraft som får universet til å utvide seg i stadig større tempo selv om vi heller ikke aner hva denne "mørke energien" er. Ironisk nok kan denne observasjonen vise seg å rehabilitere Einsteins kosmologiske konstant som Einstein selv betegnet som sin største tabbe.
Hva så med universets tilblivelse? Som nevnt, handler Big Bang-teorien strengt tatt bare om hvordan universet utviklet seg like
etter at det oppsto (jfr. evolusjon vs. abiogenese). Det eneste ærlige svaret er at vi ikke vet hvordan universet oppsto, men den mest lovende teorien, kjent som inflation, involverer kvantefluktuasjoner som ga opphav til en boble av "falsk vakuum" hvorpå denne videre utviklet seg til vårt univers. Kvantefysikken forteller oss at selv det tommeste intet kun er "tomt"
i gjennomsnitt. Par av partikler og antipartikler oppstår spontant og utsletter hverandre umiddelbart hele tiden, selv i et vakuum. Bennett selv uttrykte det omtrent som følger (etter hukommelsen):
There is no such thing as nothing.
Et særdeles interessant og inspirerende foredrag av Professor Charles L. Bennett, og applausen kunne ikke vært mer fortjent. Om dagens andre foredragsholder kan vi blant annet lese:
Professor Ivar Giaever: er Norges eneste nobelprisvinner i fysikk. Han ble maskiningeniør ved NTH i 1952. To år senere emigrerte han til Canada der ble han tilknyttet General Electric. I 1956 dro han til USA for videre avansement innen selskapet, fra 1958 som forsker. Han tok PhD i fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute i 1964, og ble senere professor samme sted da han forlot General Electric i 1988. Fra 1958 til 1969 arbeidet Giaever med såkalt elektrontunnelering gjennom meget tynne isolerende filmer mellom to metaller. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1973 for å ha gitt det avgjørende eksperimentelle bekreftelsen av den berømte BCS-teorien for mekanismen for elektrontransport uten tap av energi, såkalt superledning. For sine arbeider har Ivar Giaever mottatt en rekke priser og hedersbevisninger. Hans elektrontunneleringsarbeider har lagt grunnlag for viktige områder av nanoteknologi. Giaever har senere arbeidet innen biofysikk, hvor han har benyttet seg av fysikkens innfallsvinkler og metoder for å løse biologiske problemer. Han har en lang rekke patenter på dette området, og driver i dag sitt eget firma. Giaever er meget ettertraktet for sine eminente forelesninger.
Giaever startet sitt foredrag med å snakke om hvordan all biologi på et fundamentalt nivå koker ned til fysikk og kjemi. På dette området er han både kunnskapsrik og interessant selv om jeg også reagerte på diverse småting. Dessverre vil hans foredrag - i hvert fall av denne tilhøreren - først og fremst bli husket for at det degenererte til en lang og pinlig tirade mot global oppvarming. La meg først av hensyn til intellektuell redelighet presisere at jeg aldeles ikke er noen ekspert på klimaforskning, og selv om jeg ikke deler Giaevers
konklusjoner, kunne jeg til en viss grad respektert at han forfektet en mindretallsposisjon hvis han hadde holdt seg innenfor
vitenskapens spilleregler. Men det vi fikk servert her var lite annet enn en eneste lang oppvisning i alle de retoriske hersketeknikkene og
logiske feilslutningene vi er vant til fra
kreasjonister og andre
vitenskapsfornektere.
Giaevers hovedargument mot global oppvarming ser ut til å være at temperaturøkningene som er målt, er for svake til å tillate noen konklusjon og at det er latterlig å tro vi kan si noe om langsiktige trender innen noe så komplisert som klimaet på jorden når vi ikke engang kan forutsi været to uker frem i tid. Han forsøkte seg sågar med floskelen om at global oppvarming ikke eksisterer fordi været i Trondheim var akkurat like dårlig som da han selv var student. Logisk sett er dette mer eller mindre ekvivalent med å argumentere for at røyking er ufarlig fordi din onkel røyket 60 sigaretter om dagen og levde til å bli 100 år. Her hører det for det første med å påpeke at
klima ikke er det samme
vær, og selv en svak økning av gjennomsnittstemperaturen kan være meget signifikant hvis trenden bekreftes av mange nok uavhengige målinger fra hele planeten over lang nok tid.
Det dypere problemet er imidlertid at Giaever bruker en
offentlig forelesning til å avvise den vitenskaplige konsensus på en såpass lettvint måte i stedet for å følge standard prosedyre med fagfellevurdering og kritisk evaluering fra de relevante fagmiljøene. Hvis Giaever mener han vet bedre enn det store flertall av dem som faktisk
forsker på klimaet, påligger det han å utføre egen forskning som bekrefter hans syn og presentere sine resultater på vitenskaplige konferanser, utsette dem for fagfellevurdering og tillate det vitenskaplige miljøet å kritisere dem. Det er selvsagt ikke utelukket at han vil vise seg å få rett, men for sikkerhets skyld tillater jeg meg å foreslå at noen tar med en fyrstikkeske for å samle opp det som måtte være igjen av han etter at ekspertene er ferdig med å rive han i fillebiter (Det burde ikke være nødvendig å ta ut fyrstikkene først).
Det er imidlertid langt fra åpenbart at Giaever i det hele tatt fremdeles anerkjenner noe fagmiljø som ikke tjener hans ideologi. Hans analyse av en uttalelse fra The American Physical Society
[1] var erketypisk fornektelsesretorikk og beveget seg rett over i konspirasjonstenkning. Jeg husker ikke den nøyaktige ordlyden, men i essens sa uttalelsen noe slikt som at det ikke lenger er noe spørsmål om at global oppvarming er en realitet. Den innlysende tolkningen er at det ikke lenger er noe åpent spørsmål fordi spørsmålet allerede har blitt tilfredsstillende besvart (slik det heller ikke er noe åpent spørsmål
hvorvidt evolusjon er et faktum). Giaever presterte imidlertid å vinkle det som at det ikke lenger skal være
tillatt å sette spørsmålstegn ved det offisielle dogmet. Dette er nøyaktig den samme retorikken kreasjonister har brukt mot den vitenskaplige konsensus omkring evolusjon, slik propagandafilmen
Expelled er et forbilledlig eksempel på. Ben Stein kunne ikke gjort det bedre.
1. Jeg tror i hvert fall den var fra The American Physical Society, men mulig jeg husker feil.
Giaever benyttet seg ellers flittig av det som Richard Dawkins har kalt "the argument from personal incredulity" eller det vi på norsk kan kalle appell til personlig vanntro. Mye av foredraget syntes å koke ned til at hele ideen om global oppvarming er selvinnlysende absurd. Kommentarer som stadig gikk igjen i løpet av hans foredrag var "I don't understand this" og "How can anyone believe such a thing?!" Slik en fysiker som Giaever burde være den første til å innse, har naturen ingen forpliktelse på seg til å oppføre slik våre
intuisjoner og magereflekser forteller oss at den burde gjøre. Han forsøkte seg sågar med en versjon av Galileo-argumentet: I dag finner vi det latterlig at amerikanere for 100 år siden bekymret seg for hva de skulle gjøre med alle hestene, derfor vil folk om 100 år finne det latterlig at folk i vår tid bekymret seg for globale oppvarming.
Giaever snakket ellers mye om de uheldige
konsekvensene av kampen mot utslipp av klimagasser. Hvis poenget er at menneskeskapt global oppvarming derfor ikke kan eksistere, er det et skoleeksempel på feilslutningen
argumentum ad consequentiam. Ingenting blir sant av at vi oppfatter det som
ønskelig. Han appellerte også flittig til følelser blant annet ved å vise bilder av sultne barn i Afrika og argumentere for at vi burde bruke pengene på dem i stedet for (etter hukommelsen) "ridiculous things" som Kyoto-avtalen etc. Han blandet sågar inn restriksjonene på barnefødsler i det overbefolkede Kina og argumenterte for at de som bekymrer seg for global oppvarming burde kjempe for liknende restriksjoner her. Det underforståtte poenget er formodentlig at det ville vært negativt og at global oppvarming derfor ikke kan være noe reelt problem, hvilket i så fall er nok et eksempel på argumentum ad consequentiam.
Merkelig var det også at han forsøkte å vinkle det som at de som aksepterer den vitenskaplige konsensus bare er redde for
forandring og argumenterte for at alle store forandringer i hans levetid hadde vært til det bedre. Som eksempel på dette viste han til hvor dramatisk spedbarnsdødeligheten har blitt redusert siden hans egen bestemors tid. Så hva blir det til, Giaever? Er ditt poeng at forandring er bra, eller at det ikke
foregår noen forandring?
Jeg mener på ingen måte å nedvurdere Giaevers tidligere meritter, men de gir han ingen spesiell
autoritet til å uttale seg på alle områder av vitenskapen - inkludert områder som ligger utenfor hans spesialfelt - for resten av livet. Leseren bes ha meg tilgitt for at jeg tillater meg å sitere et helt avsnitt av David Gorski (a.k.a. Orac) fra
Science-Based Medicine:
THE NOBEL DISEASE
It’s been noted that there appears to be a tendency among Nobel Prize recipients in science to become enamored of strange ideas or even outright pseudoscience in their later years. Indeed, it’s happened often enough that some wags have dubbed this tendency the “Nobel disease.” Be it Linus Pauling and his obsession with vitamin C, Nikolaas Tinbergen and his adoption of the “refrigerator mother” hypothesis as the cause of autism (which has led one blogger going by the ‘nym Prometheus to quip that Tinbergen’s Nobel acceptance speech represented a “nearly unbeatable record for shortest time between receiving the Nobel Prize and saying something really stupid about a field in which the recipient had little experience”), or Louis J. Ignarro going from a Nobel Prize in Medicine for his work in figuring out nitric oxide signaling pathways to pushing his book on arginine supplementation as a cure-all for heart disease and becoming a shill for Herbalife, there’s something about becoming a Nobel Laureate that has a tendency to lead people to becoming cranks. Either that, or maybe it’s because mavericks who make Nobel-worthy discoveries have a tendency not always to recognize that not all of their ideas are as brilliant as the ones that garnered the Nobel Prize for them, although certainly another possibility is that winning the Nobel Prize tends to give some scientists an inflated sense of their own expertise in fields of science not related to the ones for which they won their Nobel Prize in the first place. Maybe it’s a bit of all of these.
Applausen Giaever fikk, var naturlig nok ikke like helhjertet og entusiastisk som etter Bennetts foredrag, men jeg kunne ikke helt unngå å irritere meg over at han fikk noen applaus i det hele tatt, for denne tiraden fortjente ingenting annet enn pinlig taushet.
Da var det langt hyggeligere å komme sammen med ca. 12-15 andre skeptikere på den Gode Nabo og diskutere hans opptreden over noen halvlitere.
Skeptics in the pub er en enestående anledning for skeptikere til å omgås likesinnede og snakke om temaer som opptar dem i en uformell og sosial setting, en formel som for lengst har blitt en internasjonal suksess. Selv hadde jeg møtt mange av de tilstedeværende før, men gjorde også noen særdeles sympatiske nye bekjentskaper. Foruten Giaevers utblåsning var noen av temaene som ble diskutert Harald Eias "Hjernevask" og selvsagt gamle klassikere som kreasjonisme, alternativ medisin, antivaksinasjonshysteri etc. Dette var første gang skeptikere i puben ble arrangert i Trondheim, men det er allerede meningen at arrangementet skal bli et fast månedlig innslag. Tidspunkt for neste sammenkomst vil bli annonsert
her. Eventuelle lesere i Trondheims-området anbefales å møte opp både på denne og på skeptikerlagets øvrige arrangementer.
| 0
kommentarer
