1 of 50 Greatest Magic Tricks - Death Saw(David Copperfield)
|
| 0
kommentarer
tirsdag, juni 30, 2009
søndag, juni 28, 2009
Metal Søndag 28. juni
Machine Head - Burn My Eyes
Roadrunner Records, 1994
Groove metal er et skjellsord blant mange metalheads. På begynnelsen av 90-tallet var det en overflod av thrash band i USA, så den neste generasjonen av metalheads og hard rock fans som ønsket å skille seg ut fra den forrige hoppet på groove/post-thrash bølgen (har noen lagt merke til alle negative trender i metal kommer fra USA?). Mange av de store thrash metalbandene hørte på både rap og alternativ rock, så de hoppet også på groove/post-thrash bølgen og gav ut noen av de dårligste albumene i metalsjangerens historie. Utover 90-tallet oppsto nu-metal som et resultat av dette og 90-tallet står nå som et elendig kapittel i den kommersielle metal og hard rockesjangerens historie.
Groove metal er hovedsakelig utvekst av thrash med alternative rockeelementer og alt som minner om thrash fjernet. Man bytter med andre ord ut den skarpe gitartonen med neddempete gitarer og alle de kule riffene med så få og simple riff som overhode mulig. De to mest kjente groove metalbandene er Pantera og Machine Head.
Nå har jeg malt et ganske negativt bilde av sjangeren, men Metal Søndag handler ikke om dårlige album, så det er en selvfølge at jeg må like noe av dette siden jeg skriver om det første albumet til et av de mest kjente bandene i sjangeren. Burn My Eyes er en av de få klassikerne i sjangeren. Musikken er kanskje banal, aggresjonen føles kanskje falsk sammenlignet med virkelige thrashband og at dette ikke er annet enn sjelløs plastikkmusikk for forbrukermassene. Men dette er bare førsteinntrykket. Dette albumet vokser på deg. Ta alt det negative jeg har skrevet så langt og tenk deg at det kan fungere på en eller annen måte, og da har du grunnen til at dette albumet er en klassiker.
Vær forsiktig med resten av bandets diskografi. Det er album der de går inn i skikkelig nu-metal med dårlig rap og annet møkk, så om du ønsker å høre mer fra dem om du liker dette albumet burde du trå varsomt fremover.
Halford - Light Comes Out of Black
Columbia, 1992
Men ønsker du en skikkelig groove metal klassiker er denne singelen av Judas Priest vokalisten Rob Halford noe du absolutt burde høre på. Det er singel laget til soundtracken til Buffy the Vampire Slayer. Pantera står for det instrumentale og vokalisten deres Phil Anselmo er der som backupvokalist. Selv om de groovie riffene som gjør dette til en tøff singel/låt, er det ingen tvil om at det er Halford som er hovedattraksjonen.
Dette er en låt alle burde sjekke ut.
---------------------------------
Adamenth er et veldig originalt heavy metal band fra Frankrike som har gitt ut en selvfinansiert EP. Du kan høre dem på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
God Dethroned - Drowning in Mud
Luca Turilli - The Ancient Forest Of Elves
Sonata Arctica - Dont Say a Word
|
| 0
kommentarer
lørdag, juni 27, 2009
torsdag, juni 25, 2009
KEEP LIBEL LAWS OUT OF SCIENCE
Som de fleste sikkert for lengst har fått med seg, har britiske kiropraktorer saksøkt den profilerte vitenskapsreporteren Simon Singh, forfatter av boken Trick or Treatment - Alternative Medicine on Trial, for å kalle deres påstander "bogus". I stedet for å filbakevise anklagen ved å presentere beviser for sine påstander, satser The British Chiropractic Association på å skremme kritikerne til taushet ved hjelp av lover og straffetrusler. På grunn av horrible lover fikk de også medhold i første runde.
De fleste har sikkert også fått med seg at saken har utløst en motreaksjon etter at Singh valgte å anke dommen, og ført til fornyet fokus på Storbritanias middelalderske injurielovgivning hvor det i praksis er opp til den tiltalte å motbevise sin skyld. Dette er en reell trussel mot ytringsfriheten, og kortslutter effektivt den vitenskaplige prosessen som er fullstendig avhengig av åpenhet og uhindret kritikk for å kunne fungere. Vitenskaplige spørsmål kan ikke avgjøres i retten.
De fleste har sikkert også fått med seg at saken har utløst en motreaksjon etter at Singh valgte å anke dommen, og ført til fornyet fokus på Storbritanias middelalderske injurielovgivning hvor det i praksis er opp til den tiltalte å motbevise sin skyld. Dette er en reell trussel mot ytringsfriheten, og kortslutter effektivt den vitenskaplige prosessen som er fullstendig avhengig av åpenhet og uhindret kritikk for å kunne fungere. Vitenskaplige spørsmål kan ikke avgjøres i retten.
Jeg vil bare oppfordre alle som enda ikke har gjort det om å lese og undertegne oppropet på nettsidene til organisasjonen Sense About Science, og ellers bruke de kanaler de har til rådighet til å spre saken høyt og lavt. De som er på Facebook oppfordres også til å melde seg på gruppen For Simon Singh and Free Speech - Against the BCA Libel Claim.
De som måtte tro at kiropraktikere bare er en type fysioterapeuter som har spesialisert seg på ryggproblemer, anbefales for øvrig å lese Steven Novellas nyeste artikkel fra Science-Based Medicine og så spørre seg om "bogus" er å ta i for sterkt.
|
| 0
kommentarer
søndag, juni 21, 2009
X-Files Wiki
This site is a reference guide to The X-Files television series, related series Millennium and The Lone Gunmen, as well as The X-Files Movie and the latest movie, The X-Files: I Want to Believe. Anyone can edit these pages, so come and enjoy building this site! The truth is in here, this is who we are!
Link
|
| 1 comment
Metal Søndag 21. juni
Suffocation - Breeding the Spawn
Roadrunner Records, 1993
Suffocation er uten tvil et av de mest kjente og viktigste death metal bandene fra USA. Deres første EP og album satte standarden for brutal og teknisk death metal, og de har klart å holde seg relevante i death metalscenen etter alle disse årene.
Deres andre album ble dessverre ikke like vellykket som det første og de senere albumene. Ikke på grunn av noen feil med musikken, men på grunn av produksjonen. For å være helt ærlig er den ikke noe stort problem for en lo-fi nerd som meg, men jeg forstår godt hvorfor dette albumet ble så dårlig tatt imot av både fans og kritikere. De spiller sikkelig brutalt, men det høres ikke så brutalt ut som det burde høres ut.
Men til tross av produksjonsproblemer så redder riffene dette album fra å være verdiløst. Breeding the Spawn er kraftig undervurdert og så fort du blir vandt til produksjonen kommer du til å oppdage albumets genialitet. Det har den virkelig kalde og kyniske følelsen som et brutalt death metal album skal ha. Høre på dette gir følelsen av å stå og se utover en massegrav uten å bry seg om noen av dem som ligger i den. Fuck dem, de var for svake til å leve uansett. De er bedre at de ligger der enn deg.
Dette er Suffocation sitt mest undervurderte album. Dette er en klassiker som ikke fikk den produksjonen den fortjente, men det stopper ikke Breeding the Spawn fra å være klassiker.
-------------------------
Raakku er et melodiøst death doom band fra Finland som har gitt ut en demo. Du kan høre dem på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
Gamma Ray - Space Eater
Plector - Spiteful Love
Serenity - Velatum
|
| 1 comment
fredag, juni 19, 2009
onsdag, juni 17, 2009
tirsdag, juni 16, 2009
Neo-Nazis are in the Army now
On a muggy Florida evening in 2008, I meet Iraq War veteran Forrest Fogarty in the Winghouse, a little bar-restaurant on the outskirts of Tampa, his favorite hangout. He told me on the phone I would recognize him by his skinhead. Sure enough, when I spot a white guy at a table by the door with a shaved head, white tank top and bulging muscles, I know it can only be him.
Over a plate of chicken wings, he tells me about his path into the white-power movement. "I was 14 when I decided I wanted to be a Nazi," he says. At his first high school, near Los Angeles, he was bullied by black and Latino kids. That's when he first heard Skrewdriver, a band he calls "the godfather of the white power movement." "I became obsessed," he says. He had an image from one of Skrewdriver's album covers — a Viking carrying a staff, an icon among white nationalists — tattooed on his left forearm. Soon after he had a Celtic cross, an Irish symbol appropriated by neo-Nazis, emblazoned on his stomach.
At 15, Fogarty moved with his dad to Tampa, where he started picking fights with groups of black kids at his new high school. "On the first day, this bunch of niggers, they thought I was a racist, so they asked, 'Are you in the KKK?'" he tells me. "I said, 'Yeah,' and it was on." Soon enough, he was expelled.
Link
|
| 0
kommentarer
mandag, juni 15, 2009
Steel Panther - Death To All But Metal
Vanligvis hadde en slik video blitt postet som en del av Metal Søndag, men siden dette er hovedsakelig et hard rock band blir det postet som en vanlig musikk video på en mandag.
Takk til Gunnar Tjomlid for at han introduserte meg til dette bandet. Han er ikke så homo som tidligere antatt.
|
| 0
kommentarer
søndag, juni 14, 2009
Mysterious skull found in drug raid is human
A skull found in a Madison Avenue basement where a reputed drug gang conducted sacrificial rituals belonged to a human being, police said.
The chief medical examiners' office made the determination Wednesday afternoon, according to Det. Keith Bryant.
Now Bryant said an anthropological exam is underway to determine the sex and age of the skull as well as possibly when the person died.
"Our investigation is continuing," Bryant said. "Additional charges could be forthcoming."
A headless body was found in Bridgeport about a decade ago, according to police. Whether the skull found is connected to that body has not been determined, Bryant said.
Five people are under arrest on marijuana trafficking following the early morning raid and grisly discovery by members of the department's Tactical and Narcotics Team.
Police served a search and seizure warrant on the occupants of the first-floor apartment expecting to seize the normal paraphernalia of drug traffickers.
But when they entered the basement, TNT Sgt. William Bailey said they encountered a scene more common in horror movies than homes across the street from an elementary school.
"There was blood all over the basement walls," he said. The type of blood is being analyzed by investigators, Bryant said.
Photographs of the scene were taken by the detective bureau but are not being made available.
Link
|
| 0
kommentarer
Metal Søndag 14. juni
Black Sabbath - Heaven and Hell
Warner Bros., 1980
I 1977 sluttet Ozzy som vokalist i Black Sabbath, han kom tilbake samme året for så slutte igjen i 1979. Samme året fikk de inn Dio som vokalist og begynte å spille inn Heaven and Hell. Har du hørt på metal noen år har du sikkert hørt dette albumet, og da vet du hva som skjer hvis du kombinerer riffene til Tony Iommi med vokalen til Ronnie James Dio. Du får noe av den beste musikken som noen gang har eksistert.
Dette albumet markerer et stilskifte fra doom til mer rettfrem heavy metal, men doomelementene er selvsagt der fremdeles. Det er flere raskere låter enn det var på albumene med Ozzy og det er mer catchy låter som bare kan beskrives som tidlig power metal.
Siden Dio er en teknisk sett bedre vokalist enn Ozzy, så er Heaven and Hell fylt opp med flere virkelig imponerende partier. Det er ekstremt få som klarer å veksle mellom myk og melodiøs, og mer rå og aggressiv slik som Dio klarer. Han lever virkelig opp til navnet sitt.
Jeg har aldri klart helt å bestemme meg for hvilken periode av Black Sabbath som er best, men de årene med Dio er de jeg digger best akkurat nå. Jeg kommer sikkert til å skifte mening når jeg setter på Paranoid eller Master of Reality, men akkurat nå er det Heaven and Hell som ruler.
Apropos Heaven and Hell, siden Ozzy sitter med en del av rettighetene til Black Sabbath, så har Tony Iommi, Terrance "Geezer" Butler og Dio dannet et band som nettopp heter Heaven and Hell. Dette er det nye Black Sabbath og elsker du metal så må skaffe deg The Devil You Know.
-------------------------
Evenmore er et spansk power metal band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Du kan høre dem på deres Myspace.
Enda en konsert på Glassheim i går. Enda tre band jeg aldri hadde hørt om i det hele tatt.
Første bandet var Fluffydoom som var kveldens eneste metalband. De spilte en form for thrash, men manglet mye av den aggresjonen sjangeren krever. Coverlåtene de spilte var mer spennende enn de originale låtene. Det var deres nest siste konsert før en to års pause på grunn av militærtjeneste.
Neste var Blood Cargo. De spilte groovy og hard musikk med hint av metal. Jeg vet ikke helt hva slags sjanger jeg kan plassere dem i. Om moderne groovy hard rock er en virkelig sjanger antar jeg at de hører hjemme der. Uansett så var de bedre enn det forrige bandet.
Siste bandet var Dunderbeist. De var i samme stil som Blood Cargo, men med to vokalister og en fyr som spilte keyboards/synth/whatever og hadde et sette med bongtrommer. Bra live band, men jeg ikke forestille meg å sette meg ned å høre dem på plate.
Har du mulighet til å se Blood Cargo eller Dunderbeist så er det ingen grunn til å nøle selv om de ikke er metal.
Nå over til metal musikkvideoer.
Seasons Of The Wolf - In The Shadows
Cannibal Corpse - Make Them Suffer
X Japan - Rusty Nail
|
| 0
kommentarer
lørdag, juni 13, 2009
fredag, juni 12, 2009
Story from North America
Jeg er en stor fan av animasjon og kunst, og dette er noe av det beste jeg har sett på en lang stund. Animasjonen er utrolig bra laget og har en fantastisk stil. Den simple musikken sammen med det simple budskapet rørte meg mer enn 99 % av alle andre animasjoner som har prøvd å formidle budskapet. Sett på high quality og full skjerm når du ser denne slik som jeg har gjort nå minst 12 ganger før jeg postet dette.
|
| 0
kommentarer
torsdag, juni 11, 2009
$2.5 billion spent, no alternative cures found
Ten years ago the government set out to test herbal and other alternative health remedies to find the ones that work. After spending $2.5 billion, the disappointing answer seems to be that almost none of them do.
Echinacea for colds. Ginkgo biloba for memory. Glucosamine and chondroitin for arthritis. Black cohosh for menopausal hot flashes. Saw palmetto for prostate problems. Shark cartilage for cancer. All proved no better than dummy pills in big studies funded by the National Center for Complementary and Alternative Medicine. The lone exception: ginger capsules may help chemotherapy nausea.
As for therapies, acupuncture has been shown to help certain conditions, and yoga, massage, meditation and other relaxation methods may relieve symptoms like pain, anxiety and fatigue.
Link
|
| 0
kommentarer
onsdag, juni 10, 2009
søndag, juni 07, 2009
Metal Søndag 7. juni
Repulsion - Horrified
Necrosis, 1989
Det er ingen tvil om at grindcore er en brutal sjanger, så blande den med death metal er bare naturlig. Fusjonen av death og grind er en såpass god idé at man knapt kan finne ren grindcore uten death metal elementer disse dager. Men hvem var det som startet det hele?
Noen kommer til å si at svaret på det spørsmålet er Carcass, men det riktige svaret er Repulsion. Carcass spilte ren grindcore på det første albumet og hadde ikke noen death metal musikken sin før Symphonies of Sickness, som kom ut flere måneder etter Repulsion gav ut Horrified. Er du ute etter den virkelige starten på death grind, så er dette albumet du burde høre på.
Dette er rått, stygt og brutalt som bare faen. Riffene er raske og brutale. Vokalen er rå og spyr ut lyrikk blod, gørr og grusomheter. Trommene er veldig varierte og aldri kjedelige. Alt sammen bare stemmer på dette albumet. Dette er og blir det perfekte eksemplet på hvordan god grindcore skal være. Horrified er et av de albumene som virkelig gjør at livet verd å leve.
I 2003 ble Horrified reutgitt av Relapse med en ekstra CD som innholder demonene deres fra 1984 da de het Genocide til de demoene som ble utgitt etter dette albumet. Det er noen virkelig godbiter å finne på reutgivelsen for lo-fi nerder som meg. Dette er en klassiker du ikke kan unngå.
---------------------------
Evil Shepherd er et belgisk thrash band som har gitt ut en demo. Du kan høre dem på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
Pitchshifter - Underachiever
Warbringer - Born Of The Ruins
Sword - F.T.W.
|
| 2
kommentarer
fredag, juni 05, 2009
Doys historie
Vår serie om frafallshistorier fortsetter. Dagens gjesteskribent er Doy som forteller om sitt brudd med Jehovas Vitner:
Jeg husker da vi var barn, om vi gjorde noe galt, så fikk vi greie på at Jesus ikke elsket ugangskråker. Jesus elsket gode og snille barn og de var de som kom til himmelen. Det var vel egentlig ikke så veldig mye snakk om helvete. Regner med at vi hadde en vanlig oppvekst, kanskje med lærere på skolen som var litt mer religiøse enn andre? I hvert fall de vi hadde i kristendomstimene, bibelhistorie het det visst den gangen i 1950 åra. Vi måtte jo lære det som sto i den vanlige bibelhistoria pluss salmevers som vi måtte pugge. Kunne vi ikke ramse opp salmeversene ble vi hivd på gangen, eller vi måtte sitte igjen 1 time.
Min mor var hjemmesyerske og de hun sydde for var vel indremisjonsfolk. Vi hadde akkurat bygd nytt hus og det var vel litt trangt noen ganger, så derfor kom pengene hun tjente på sømmen godt med. Jeg husker ikke akkurat når jehovas vitner begynte å vanke hos oss, men vi hadde dem på besøk minst en gang i uka for å studere bibelen og vakttårnet. En annen bok jeg husker var ”Gud er Sandru”. Vel, det hadde seg nå sånn at en gang jehovas vitner var på besøk så kom de indremisjonfolka også, de hadde med seg gitar og begynte å synge høyrøstet med en gang de kom inn. Jeg kunne vel være en 10-11 år gammel den gangen. Så begynte de å diskutere og krangle, nesten så busta føyk for å si det sånn. Jeg husker et av indremisjonsfolka sa at det lyser satan ut av øynene dine til den ene fra jehovas vitner. Vi barna ble jo skremt av alt det oppstyret og egentlig skjønner jeg ikke at faren min ikke hivde ut alle sammen. Til slutt dro nå indremisjonen igjen og vi ble med jehovas vitner i mange år etter den episoden, de vant liksom diskusjonen og var vel de som var mest rolige også for å si som sant var.
Vi måtte være med på møter på torsdager og søndager, og etter hvert måtte vi også være med på å forkynne fra hus til hus. Når vi gikk på skolen ble vi ertet fordi vi var ”jehova” og da var vi jo ikke slik som andre. Slik var det opp gjennom årene men vi var vel forholdsvis heldige som også hadde kamerater utenfor JV. Jeg dro til sjøs da jeg var 16 år gammel og fikk en del inntrykk ute fra verden ellers i de par årene jeg seilte mellom østen og statene. Men da jeg kom hjem så ble jeg etter hvert med i JV igjen, det var jo der familien hørte hjemme og jeg hadde vel ikke begynt å tenke noe særlig enda. Jeg var da 18 år gammel og ble forelsket i en som var bare 14 år gammel, hun virket eldre enn hun var. Vi møttes stadig vekk men det var bestandig med anstand. Slik gikk det et par år og da begynte vi å treffes hemmelig fordi foreldrene hennes syntes nok ikke at jeg var av bra nok familie. Vi traff hverandre hemmelig et par timer hver dag, på biblioteket, hos venninner, på idrettsbanen og i et gammelt ubebodd hus i skogen. Det var der det skjedde at vi hadde sex sammen første gang. Foreldrene hennes fikk rede på hva som hadde skjedd og stelte til et svare spetakkel. De eldste i menigheten ble innblandet og dømte oss tilslutt til 2 års utvisning og to års separasjon fra hverandre. Vi fikk ikke lov til å møtes lenger. Vi møttes i hemmelighet en del ganger etterpå, men familien hennes oppdaget det og de flyttet fra stedet.
Jeg prøvde å bli med på noen møter, men det var aldri noen som ville snakke med meg, så til slutt ga jeg opp. Var overbevist om at jeg ville lide den annen død likevel, så det var ikke noe håp. Tenkte på selvmord noen ganger, men min mor og far fortsatte å snakke med meg, hadde nok vært verre enda om de også hadde sluttet å snakke med meg.
Årene gikk og jeg falt vel lenger og lenger fra, leste en del andre bøker enn bare de fra JV og bibelen, traff nye mennesker, nye damer, noen som prøvde å frelse meg til andre sekter, andre som stort sett ga blaffen i religion. Kan aldri huske at jeg traff noen som sa at de var ateister. Ble interessert i å lese litt om vitenskap og utviklingslæra. Trodde jo ikke noe på utviklingslæra i begynnelsen, men mange steder ble det lagt fram på en slik måte at det var ikke noe spørsmål om du trodde på det eller ikke. Det var bare slik de var, slik skjeletter og forsteinede skjeletter ble funnet. Bibelens historie begynte plutselig ikke å stemme så veldig godt med virkelighetens verden lenger. Husker jeg hadde lånt en stor bok på biblioteket, skrevet av Robert eller Richard Leakey, om menneskets opprinnelse i Afrika. Jeg hadde slukt den boka og lånte flere om samme emnet, leste ikke bibel eller JV litteratur lenger. En ettermiddag jeg lå å hvilte på sofaen og filosoferte litt over livets hemmeligheter, gikk det plutselig opp for meg at alt som har med religion å gjøre er bare tull og tøys. Akkurat som med huldra, nissen, nøkken og andre overnaturlige vesener voksne slutter å tro på. Det var nok at da, i den stunden på sofaen, falt de fleste brikkene på plass. Det tok litt tid å fordøye oppdagelsen og jeg kunne liksom ikke tro helt på det til å begynne med, men alt jeg leste og så støttet dette og jeg ble til en ateist. Jeg var nok rundt 35 år gammel da dette skjedde, så jeg hadde blitt ”frarøvet” en del år av tullete overtroiske som ikke klarer å holde overtroa si for seg selv. Føler nok litt nag og tar ikke fem flate øre for å smøre tykt på når det gjelder å fornedre religionene heretter. Som en kamerat av meg bestandig pleide å si: ”her går vi ikke av veien for kraftuttrykk!” Det var en slags spøk, med noe alvor bak.
Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet meg ut av religionene kvalmende og kvelende favntak. Kan ikke riktig skjønne de som sier at en ateist er fri til å myrde, lyve, bedra og gjøre som han vil. Det er vel heller motsatt, en kristen kan gjøre det, for han kan få tilgivelse for alt han gjør. Hvem skulle i tilfelle tilgi en ateist?
______________________________________________________
Takk til Doy for tillatelse til å bruke denne teksten.
Hume's Razor
Min mor var hjemmesyerske og de hun sydde for var vel indremisjonsfolk. Vi hadde akkurat bygd nytt hus og det var vel litt trangt noen ganger, så derfor kom pengene hun tjente på sømmen godt med. Jeg husker ikke akkurat når jehovas vitner begynte å vanke hos oss, men vi hadde dem på besøk minst en gang i uka for å studere bibelen og vakttårnet. En annen bok jeg husker var ”Gud er Sandru”. Vel, det hadde seg nå sånn at en gang jehovas vitner var på besøk så kom de indremisjonfolka også, de hadde med seg gitar og begynte å synge høyrøstet med en gang de kom inn. Jeg kunne vel være en 10-11 år gammel den gangen. Så begynte de å diskutere og krangle, nesten så busta føyk for å si det sånn. Jeg husker et av indremisjonsfolka sa at det lyser satan ut av øynene dine til den ene fra jehovas vitner. Vi barna ble jo skremt av alt det oppstyret og egentlig skjønner jeg ikke at faren min ikke hivde ut alle sammen. Til slutt dro nå indremisjonen igjen og vi ble med jehovas vitner i mange år etter den episoden, de vant liksom diskusjonen og var vel de som var mest rolige også for å si som sant var.
Vi måtte være med på møter på torsdager og søndager, og etter hvert måtte vi også være med på å forkynne fra hus til hus. Når vi gikk på skolen ble vi ertet fordi vi var ”jehova” og da var vi jo ikke slik som andre. Slik var det opp gjennom årene men vi var vel forholdsvis heldige som også hadde kamerater utenfor JV. Jeg dro til sjøs da jeg var 16 år gammel og fikk en del inntrykk ute fra verden ellers i de par årene jeg seilte mellom østen og statene. Men da jeg kom hjem så ble jeg etter hvert med i JV igjen, det var jo der familien hørte hjemme og jeg hadde vel ikke begynt å tenke noe særlig enda. Jeg var da 18 år gammel og ble forelsket i en som var bare 14 år gammel, hun virket eldre enn hun var. Vi møttes stadig vekk men det var bestandig med anstand. Slik gikk det et par år og da begynte vi å treffes hemmelig fordi foreldrene hennes syntes nok ikke at jeg var av bra nok familie. Vi traff hverandre hemmelig et par timer hver dag, på biblioteket, hos venninner, på idrettsbanen og i et gammelt ubebodd hus i skogen. Det var der det skjedde at vi hadde sex sammen første gang. Foreldrene hennes fikk rede på hva som hadde skjedd og stelte til et svare spetakkel. De eldste i menigheten ble innblandet og dømte oss tilslutt til 2 års utvisning og to års separasjon fra hverandre. Vi fikk ikke lov til å møtes lenger. Vi møttes i hemmelighet en del ganger etterpå, men familien hennes oppdaget det og de flyttet fra stedet.
Jeg prøvde å bli med på noen møter, men det var aldri noen som ville snakke med meg, så til slutt ga jeg opp. Var overbevist om at jeg ville lide den annen død likevel, så det var ikke noe håp. Tenkte på selvmord noen ganger, men min mor og far fortsatte å snakke med meg, hadde nok vært verre enda om de også hadde sluttet å snakke med meg.
Årene gikk og jeg falt vel lenger og lenger fra, leste en del andre bøker enn bare de fra JV og bibelen, traff nye mennesker, nye damer, noen som prøvde å frelse meg til andre sekter, andre som stort sett ga blaffen i religion. Kan aldri huske at jeg traff noen som sa at de var ateister. Ble interessert i å lese litt om vitenskap og utviklingslæra. Trodde jo ikke noe på utviklingslæra i begynnelsen, men mange steder ble det lagt fram på en slik måte at det var ikke noe spørsmål om du trodde på det eller ikke. Det var bare slik de var, slik skjeletter og forsteinede skjeletter ble funnet. Bibelens historie begynte plutselig ikke å stemme så veldig godt med virkelighetens verden lenger. Husker jeg hadde lånt en stor bok på biblioteket, skrevet av Robert eller Richard Leakey, om menneskets opprinnelse i Afrika. Jeg hadde slukt den boka og lånte flere om samme emnet, leste ikke bibel eller JV litteratur lenger. En ettermiddag jeg lå å hvilte på sofaen og filosoferte litt over livets hemmeligheter, gikk det plutselig opp for meg at alt som har med religion å gjøre er bare tull og tøys. Akkurat som med huldra, nissen, nøkken og andre overnaturlige vesener voksne slutter å tro på. Det var nok at da, i den stunden på sofaen, falt de fleste brikkene på plass. Det tok litt tid å fordøye oppdagelsen og jeg kunne liksom ikke tro helt på det til å begynne med, men alt jeg leste og så støttet dette og jeg ble til en ateist. Jeg var nok rundt 35 år gammel da dette skjedde, så jeg hadde blitt ”frarøvet” en del år av tullete overtroiske som ikke klarer å holde overtroa si for seg selv. Føler nok litt nag og tar ikke fem flate øre for å smøre tykt på når det gjelder å fornedre religionene heretter. Som en kamerat av meg bestandig pleide å si: ”her går vi ikke av veien for kraftuttrykk!” Det var en slags spøk, med noe alvor bak.
Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet meg ut av religionene kvalmende og kvelende favntak. Kan ikke riktig skjønne de som sier at en ateist er fri til å myrde, lyve, bedra og gjøre som han vil. Det er vel heller motsatt, en kristen kan gjøre det, for han kan få tilgivelse for alt han gjør. Hvem skulle i tilfelle tilgi en ateist?
______________________________________________________
Takk til Doy for tillatelse til å bruke denne teksten.
Hume's Razor
|
| 1 comment
torsdag, juni 04, 2009
Doctor Emmett Brown, Time Monster
Back to the Future is probably the only multiple-film franchise in the history of cinema without some cocaine-fueled creative decision made along the way to shove it down the stairs into a basement of mediocrity. Remember the time that pack of German Shepherds posing as "script doctors" added a magical underwater kingdom of clumsy, jive-talking Jamaicans to Star Wars and, in retaliation, you burned an effigy of George Lucas made out of Taco Bell collector's cups and real pieces of America's lumpiest filmmaker? Well, Robert Zemeckis' current obsession may be destroying the art of animation with a process that involves gluing multiple ping-pong balls to Tom Hanks, but the director knew what he was doing back in the 80s when he expertly crafted a three-movie adventure featuring a time-travelling everyteen and his conspicuously older companion who buys him beer. Truly, this was a story we could all relate to.
But after closer examination, Zemeckis' monsterhood is more than apparent even back before he hired a volleyball smeared with feces to play a leading role. Each one of the Back to the Future movies spins a tale of a mad libertarian protagonist who uses the power of time travel under false pretenses to help only himself and his closest friends who happen to be photogenic, naïve minors.
Link
|
| 0
kommentarer
How can we hang on to a dream?
En ting jeg aldri går lei av, er å høre tidligere troende fortelle om sitt eget frafall fra troen. For oss som skulle ønske alle religiøse ville følge deres eksempel, kan ingenting være viktigere enn å forstå hva som får illusjonen om Gud til til å briste for noen. Da jeg var aktiv på Starts religionsforum 1, oppfordret jeg derfor de meddebattantene som hadde forlatt religionen om å levere bidrag til hjemmesiden min (nedlagt) og tre av deltakerne var sjenerøse nok til å dele sine historier. Etter å ha mottatt fornyet fullmakt gjengir jeg den første (av forhåpentligvis alle tre) her.
1 Under navnet Sam.
1 Under navnet Sam.
Jeg er for øvrig fremdeles interessert i bidrag fra andre eks-religiøse. Hvis du har en historie å dele, så hører jeg gjerne fra deg på bigsam@start.no. Du vil selvsagt bli kredittert under det navn du selv måtte ønske. Jeg kan også garantere full anonymitet for dem som av ulike grunner ikke ønsker å stå frem med navn.
Og med dette overlater jeg ordet til første gjesteskribent:
How can we hang on to a dream?
Av Micawber
Etter mitt syn er dette det vesentlege kristne dilemma; korleis skal ein kunne halde på dette som – beviseleg – er lite anna enn ein draum?! Eg las eingong noko om ein eller annan filosof, som eingong sa noko sånt som dette:
Eg kan kan forstå dei som ser utover jorda, og avviser gud. men eg kan ikkje forstå dei som ser upp mot stjernehimmelen og avviser gud!
Personleg har eg det omvendt; eg ser på stjernehimmelen, ei kald, klar natt, og tenkjer litt på dei ufattelege dimensjonane "utover". Og det er for meg eit tydeleg prov på at det ikkje finns nokon gud, i den gjengse menneskelege definisjonen på dette ordet.
Eg vaks opp i ein etter måten kristen heim. Særleg bestemor mi var relativt konservativ bibeltru i si oppfatning av dette. Og ho gjorde mykje for å "få meg på den rette veg", for å seie det slik. Hennar store problem var vel at mor mi var eit "produkt" av bortimot valdtekt i fylla, –noko ho aldri kom over. Det var liksom hennar store skam, for å seie det slik. At gjerningsmannen slapp unna er det vel ingen som undrar seg over. Det var slik, på begynnelsen av forrige århundre, men ingen kan heilt forklare kvifor det var slik.
Av velmeinande foreldre ble eg så – i praksis – tvinga til å vere med i kyrkja og på bedehuset. Hadde ikkje så mykje forutsetning til å skjøne så mykje av det som gjekk føre seg, hverken her eller der, for å seie det slik. Det kan vel i ettertid diskuterast i kva grad foreldra mine var kristne, og i kva grad dei trudde på dette som blei servert frå preikestol og talerstol. Dei var oppdregne i denne trua, og det ser ut for at dei ikkje hadde den naudsynte styrke som skulle til for å vere i stand til å tenkje sjølv. Det skulle nemlig ganske mykje styrke til, den gongen!
Bedehuset på den tida var faktisk mykje meir ein kulturinstitusjon – særleg på bygdene– der eg kjem ifrå. Til dømes var bedehusbasarar eit sosialt fenomen som samla storparten av det som kunne krype og gå i bygda. Det folk ikkje såg ut til å tenkje over var at dette var reinhekla propaganda for ei utgamal ovetru. Ei overtru som blei tredd nedover hovudet på folk her i landet for bortimot 1000 år sidan. Kva folk meinte var aldeles uintressant, –slik hadde den "hellige fader" i vatikanet i Roma bestemt at det skulle vere. Og sidan den gongen har det visst ikkje vore mulig å bli kvitt dette svineriet, ettersom så mange ser seg tente med dette. Prestane er pr. i dag statstilsette embedsmenn, og tener gode penger på å halde fram med løgnene sine.
Nåvel. Eg hadde den gongen eindel slekt på farssida, som – bortimot – låg langflate etter denne overtrua, –bokstaveleg talt. Det skulle særdeles lite til før det kom truslar om at "eg kom ikkje i himmelen" og "nå gråter Jesus", og liknande tullprat. Det var tydelegvis ein slags kiving mellom foreldra mine, og "den andre delen av familien", som blei "leda" av ei gamal tante. For øvrig eldste søster til far min. Problemet var at foreldra mine hadde teke vare på bestefar min, og seinare bestemor mi, då dei hadde behov for dette, på sine gamle dager. Bestefar min døydde i 1946 og bestemor mi døydde i 1954. Arveoppgjera etter desse to, først det eine og så det andre, grunnfesta spliden i mellom desse to greinene av familien, og det blei aldri bra igjen. Poenget mitt er, tanta mi, og den sida av familien sat ALLTID fremst i kyrkja og bedehuset, Dei var mellom dei første som kom, og dei var så godt som alltid dei siste som gjekk. Dette var mitt første inntrykk av religion og kristendom.
Utover på sektsi talet blei det stadig meir klart at eg gjekk ikkje så godt saman med dei andre. Den gongen var det ingen som brydde seg, men i dag blir det kalla mobbing. Kor mange gonger eg kom heim frå skulen med sundrevne klede og andre skavanker veit eg ikkje, men det blei etterkvart nokre gonger. Eit år måtte eg ha ny skuleveske tre gonger, etterkvart som dei blei øydelagde.... Heile denne tida ba eg til gud, slik denne figuren blei presentert av presten i kyrkja og forstandaren på bedehuset. Men gud svara meg ikkje, og ikkje blei situasjonen noko bedre hverken på skulen eller andre stader. Så eg heldt meg meir og meir for meg sjølv, logisk nok. Det var i denne perioden at eg oppdaga bøker og den verden som finns der. Eg las og las og las... Det gjorde antakeleg sitt til at eg hadde greie på, og kunne kome med svar og utsegner, som sjølv læraren hadde problemer med. Særleg engelsk og historie var mine spesialiteter. Eg var såpass heldig at eg hadde slekt i USA, og dei sende dei bøker dei trudde eg ville ha, då far min forklarte dette for ein slektning som var heime, i 1963. Eg gjorde jamt furore med å skrive særoppgåver om sære tema, mellom anna, kvifor det er mørkt om natta, og liknande dagligdagse fenomen. Heile denne tida ba eg til gud, og prøvde å få han til "å ordne opp" slik at eg slapp desse endelause plageåndene...
Men gud sov visst, iallefall svara han meg ikkje på nokon måte, og ingeting blei bedre. Dette skrangla og gjekk sin skeive gang. Etterkvart tok eg til å sjå på dette med gud, gudstru, religion og kristnedom med litt meir kritiske augo. Eg tok til å kome med kritiske spørsmål både her og der, –mellom anna blei presten så dritsur over mine spørsmål at det var visst med eit nødskrik eg fekk lov å stille til konfirmasjon. Etter dette gjekk det frå gale til verre. Utover på '70 –talet hadde eg ganske regelmessige konfrontasjoner med forstanderen på bedehuset, med presten, og liknande "notabiliteter".
Det heile toppa seg ei haustnatt i 1972, trur eg det var. Etter eit møte på bedehuset blei vi samla hjå klokkaren, og blei sitjande utover kvelden og natta og diskutere. Eg forfekta min rett til å stille kritiske spørsmål om alt og alle, spesielt fordi det ikkje såg ut til å vere nokon som var i stand til å gi meg skikkelege svar. Mellom anna var det ein prestestudent, som fann ut at han skulle ta meg "i lekse" og gjenopprette mi tru. Og etterkvart kom også forstanderen for bedehuset innom, og det var han som sa "det forløsende ord"! Nemlig at "Anten er du med oss, eller så er du mot oss!" "Meiner du det?" Spurde eg. "Ja" sa han, "der finns ingen alternativ eller nokon mellomting!" "Greitt å vite!" sa eg, og røyste meg og gjekk. Prestestudenten prøvde å megle, og halde meg igjen, men eg sa at sidan porten var så lav, og døra var så trong, er det ikkje plass til meg i dette lag. Dermed gjekk eg, og har aldri sett meg tilbake. Etter det eg høyrt i ettertid, blei det visstnok ei viss furore, etter at eg gjekk. Og etter det far min seinare kunne fortelje, blei han kontakta ved eit par høve, i eit forsøk på å få meg tilbake på "den smale sti". Men dei hadde ikkje så mykje ryggrad at dei torde å kome direkte til meg...
Nokre år gjekk, og eg blei etterkvart likegyldig til problemstillinga, for å seie det slik. Men så, i 1978 gjorde eg FN teneste i Libanon. Ei heksegryte god nok, i seg sjølv. Eg var sjåfør, og fekk reist litt rundt og sett meg om både i teneste og på permisjon. Bla.a. kom eg omsider innom Yad Vashem, i Jerusalem. For dei som ikkje veit kva dette er, så er det altså musèet over Holocaust. På mange måter kan eg vel antakeleg seie det slik; det var der det gjekk opp for meg at det kunne ikkje eksistere nokon gud som kunne tillate noko sånt som dette! Ein alldeles ufatteleg råskap og overgrep så horrible at det er så godt som umulig å skjøne noko av det.
Etter eg kom heimat begynte eg å lese meir om dette, og det glei –logisk nok- over i kyrkjehistorie og det som gjekk føre seg under den s.k. "Pavelege inkvisisjon". Etterkvart gjekk det opp for meg dette med at før i verden var det farleg å kritisere kyrkja og/eller religionen! Det blei kalla blasfemi og var – som regel – ganske hardt straffa. Ingen veit i dag kor mange som blei øydelagde av tortur og lange fengselsopphald. Ingen veit kor mange som blei henretta, som oftast på ganske grusomme måter. Ymse anslag går på at kanskje så mange som 2 millionar blei henretta, andre anslag går på betydeleg mindre tal, kanskje ned mot 200000. Eg veit ikkje kva det rette talet er. Men det eg veit er, desse møtte som regel døden etter lang og brutal tortur, –kanskje såg dei døden som ein befrielse? Dessutan, heksebåla florerte i den s.k. kristne verden. Tala varierer ganske sterkt, her òg. Men eg meiner å ha høyrt at ein nå blir operert med tal på omlag 50000 som blei brende levande. Antakeleg ein særleg grusom måte å døy på, vil eg tru. Skulle nok ikkje så mykje til før ein kom i søkjelyset til den "hellige inkvisisjon", den gongen. Og kom ein først dit, låg ein heller dårleg an....
Eg var eingong i eit fengselsmuseum i Den Haag i Holland. Det blir kalla "Gevangenis poort" –med ein lite forbehold om rettskrivinga. Minna dimmest etter 15 -20 år... Der blei dei dømde altså henretta ved s.k. radbrekking. Dvs, den dømde blei surra fast på ein slags benk. Etter ein prest (!) hadde lese frå skrifta, og godkjent at det var slik det skulle vere, blei henrettelsen sett i gang. Den gjekk ut på at ein ganske vaksen klubbe av tre blei brukt til å knuse beina i kroppen til den dømde. Alle beina! Svimte den dømde av, stoppa dei og skvetta vatn på han til han vakna igjen. Så kunne ein halde fram. Kor lenge dette kunne ta varierte sjølvsagt ein heil del. Det var opplyst om at enkelte fangar kunne halde ut i ganske mange timar. Det siste slaget var gitt med noko som likna ein stor, firkanta klauhammar, rett i brystkassa, der hjertet var. Dette drap då den dømde. Poenget mitt er, under heile denne seansen sat presten på sin opphøgde stol, og overvar henrettelsen. Vekker visse assosiasjoner, syns eg!
I 1931 heldt Arnulf Øverland sitt foredrag "Kristendommen, den tiende landeplage" i Universitetets Aula i Oslo. Han gjekk etter måten kvasst ut mot kristendommen generelt og prestane spesielt. Sjølvsagt blei han anmeldt for blasfemi, etter paragraf 142. Men han blei frikjendt etter å ha ført si eiga rettssak. Det fall antakeleg den meir konservative delen av kyrkja noko Tungt for brystet, vil eg tru. Så, 25. januar 1953, kom Ole Hallesby med sitt berykta radioforedrag, der han påsto:
Eg vaks opp i ein etter måten kristen heim. Særleg bestemor mi var relativt konservativ bibeltru i si oppfatning av dette. Og ho gjorde mykje for å "få meg på den rette veg", for å seie det slik. Hennar store problem var vel at mor mi var eit "produkt" av bortimot valdtekt i fylla, –noko ho aldri kom over. Det var liksom hennar store skam, for å seie det slik. At gjerningsmannen slapp unna er det vel ingen som undrar seg over. Det var slik, på begynnelsen av forrige århundre, men ingen kan heilt forklare kvifor det var slik.
Av velmeinande foreldre ble eg så – i praksis – tvinga til å vere med i kyrkja og på bedehuset. Hadde ikkje så mykje forutsetning til å skjøne så mykje av det som gjekk føre seg, hverken her eller der, for å seie det slik. Det kan vel i ettertid diskuterast i kva grad foreldra mine var kristne, og i kva grad dei trudde på dette som blei servert frå preikestol og talerstol. Dei var oppdregne i denne trua, og det ser ut for at dei ikkje hadde den naudsynte styrke som skulle til for å vere i stand til å tenkje sjølv. Det skulle nemlig ganske mykje styrke til, den gongen!
Bedehuset på den tida var faktisk mykje meir ein kulturinstitusjon – særleg på bygdene– der eg kjem ifrå. Til dømes var bedehusbasarar eit sosialt fenomen som samla storparten av det som kunne krype og gå i bygda. Det folk ikkje såg ut til å tenkje over var at dette var reinhekla propaganda for ei utgamal ovetru. Ei overtru som blei tredd nedover hovudet på folk her i landet for bortimot 1000 år sidan. Kva folk meinte var aldeles uintressant, –slik hadde den "hellige fader" i vatikanet i Roma bestemt at det skulle vere. Og sidan den gongen har det visst ikkje vore mulig å bli kvitt dette svineriet, ettersom så mange ser seg tente med dette. Prestane er pr. i dag statstilsette embedsmenn, og tener gode penger på å halde fram med løgnene sine.
Nåvel. Eg hadde den gongen eindel slekt på farssida, som – bortimot – låg langflate etter denne overtrua, –bokstaveleg talt. Det skulle særdeles lite til før det kom truslar om at "eg kom ikkje i himmelen" og "nå gråter Jesus", og liknande tullprat. Det var tydelegvis ein slags kiving mellom foreldra mine, og "den andre delen av familien", som blei "leda" av ei gamal tante. For øvrig eldste søster til far min. Problemet var at foreldra mine hadde teke vare på bestefar min, og seinare bestemor mi, då dei hadde behov for dette, på sine gamle dager. Bestefar min døydde i 1946 og bestemor mi døydde i 1954. Arveoppgjera etter desse to, først det eine og så det andre, grunnfesta spliden i mellom desse to greinene av familien, og det blei aldri bra igjen. Poenget mitt er, tanta mi, og den sida av familien sat ALLTID fremst i kyrkja og bedehuset, Dei var mellom dei første som kom, og dei var så godt som alltid dei siste som gjekk. Dette var mitt første inntrykk av religion og kristendom.
Utover på sektsi talet blei det stadig meir klart at eg gjekk ikkje så godt saman med dei andre. Den gongen var det ingen som brydde seg, men i dag blir det kalla mobbing. Kor mange gonger eg kom heim frå skulen med sundrevne klede og andre skavanker veit eg ikkje, men det blei etterkvart nokre gonger. Eit år måtte eg ha ny skuleveske tre gonger, etterkvart som dei blei øydelagde.... Heile denne tida ba eg til gud, slik denne figuren blei presentert av presten i kyrkja og forstandaren på bedehuset. Men gud svara meg ikkje, og ikkje blei situasjonen noko bedre hverken på skulen eller andre stader. Så eg heldt meg meir og meir for meg sjølv, logisk nok. Det var i denne perioden at eg oppdaga bøker og den verden som finns der. Eg las og las og las... Det gjorde antakeleg sitt til at eg hadde greie på, og kunne kome med svar og utsegner, som sjølv læraren hadde problemer med. Særleg engelsk og historie var mine spesialiteter. Eg var såpass heldig at eg hadde slekt i USA, og dei sende dei bøker dei trudde eg ville ha, då far min forklarte dette for ein slektning som var heime, i 1963. Eg gjorde jamt furore med å skrive særoppgåver om sære tema, mellom anna, kvifor det er mørkt om natta, og liknande dagligdagse fenomen. Heile denne tida ba eg til gud, og prøvde å få han til "å ordne opp" slik at eg slapp desse endelause plageåndene...
Men gud sov visst, iallefall svara han meg ikkje på nokon måte, og ingeting blei bedre. Dette skrangla og gjekk sin skeive gang. Etterkvart tok eg til å sjå på dette med gud, gudstru, religion og kristnedom med litt meir kritiske augo. Eg tok til å kome med kritiske spørsmål både her og der, –mellom anna blei presten så dritsur over mine spørsmål at det var visst med eit nødskrik eg fekk lov å stille til konfirmasjon. Etter dette gjekk det frå gale til verre. Utover på '70 –talet hadde eg ganske regelmessige konfrontasjoner med forstanderen på bedehuset, med presten, og liknande "notabiliteter".
Det heile toppa seg ei haustnatt i 1972, trur eg det var. Etter eit møte på bedehuset blei vi samla hjå klokkaren, og blei sitjande utover kvelden og natta og diskutere. Eg forfekta min rett til å stille kritiske spørsmål om alt og alle, spesielt fordi det ikkje såg ut til å vere nokon som var i stand til å gi meg skikkelege svar. Mellom anna var det ein prestestudent, som fann ut at han skulle ta meg "i lekse" og gjenopprette mi tru. Og etterkvart kom også forstanderen for bedehuset innom, og det var han som sa "det forløsende ord"! Nemlig at "Anten er du med oss, eller så er du mot oss!" "Meiner du det?" Spurde eg. "Ja" sa han, "der finns ingen alternativ eller nokon mellomting!" "Greitt å vite!" sa eg, og røyste meg og gjekk. Prestestudenten prøvde å megle, og halde meg igjen, men eg sa at sidan porten var så lav, og døra var så trong, er det ikkje plass til meg i dette lag. Dermed gjekk eg, og har aldri sett meg tilbake. Etter det eg høyrt i ettertid, blei det visstnok ei viss furore, etter at eg gjekk. Og etter det far min seinare kunne fortelje, blei han kontakta ved eit par høve, i eit forsøk på å få meg tilbake på "den smale sti". Men dei hadde ikkje så mykje ryggrad at dei torde å kome direkte til meg...
Nokre år gjekk, og eg blei etterkvart likegyldig til problemstillinga, for å seie det slik. Men så, i 1978 gjorde eg FN teneste i Libanon. Ei heksegryte god nok, i seg sjølv. Eg var sjåfør, og fekk reist litt rundt og sett meg om både i teneste og på permisjon. Bla.a. kom eg omsider innom Yad Vashem, i Jerusalem. For dei som ikkje veit kva dette er, så er det altså musèet over Holocaust. På mange måter kan eg vel antakeleg seie det slik; det var der det gjekk opp for meg at det kunne ikkje eksistere nokon gud som kunne tillate noko sånt som dette! Ein alldeles ufatteleg råskap og overgrep så horrible at det er så godt som umulig å skjøne noko av det.
Etter eg kom heimat begynte eg å lese meir om dette, og det glei –logisk nok- over i kyrkjehistorie og det som gjekk føre seg under den s.k. "Pavelege inkvisisjon". Etterkvart gjekk det opp for meg dette med at før i verden var det farleg å kritisere kyrkja og/eller religionen! Det blei kalla blasfemi og var – som regel – ganske hardt straffa. Ingen veit i dag kor mange som blei øydelagde av tortur og lange fengselsopphald. Ingen veit kor mange som blei henretta, som oftast på ganske grusomme måter. Ymse anslag går på at kanskje så mange som 2 millionar blei henretta, andre anslag går på betydeleg mindre tal, kanskje ned mot 200000. Eg veit ikkje kva det rette talet er. Men det eg veit er, desse møtte som regel døden etter lang og brutal tortur, –kanskje såg dei døden som ein befrielse? Dessutan, heksebåla florerte i den s.k. kristne verden. Tala varierer ganske sterkt, her òg. Men eg meiner å ha høyrt at ein nå blir operert med tal på omlag 50000 som blei brende levande. Antakeleg ein særleg grusom måte å døy på, vil eg tru. Skulle nok ikkje så mykje til før ein kom i søkjelyset til den "hellige inkvisisjon", den gongen. Og kom ein først dit, låg ein heller dårleg an....
Eg var eingong i eit fengselsmuseum i Den Haag i Holland. Det blir kalla "Gevangenis poort" –med ein lite forbehold om rettskrivinga. Minna dimmest etter 15 -20 år... Der blei dei dømde altså henretta ved s.k. radbrekking. Dvs, den dømde blei surra fast på ein slags benk. Etter ein prest (!) hadde lese frå skrifta, og godkjent at det var slik det skulle vere, blei henrettelsen sett i gang. Den gjekk ut på at ein ganske vaksen klubbe av tre blei brukt til å knuse beina i kroppen til den dømde. Alle beina! Svimte den dømde av, stoppa dei og skvetta vatn på han til han vakna igjen. Så kunne ein halde fram. Kor lenge dette kunne ta varierte sjølvsagt ein heil del. Det var opplyst om at enkelte fangar kunne halde ut i ganske mange timar. Det siste slaget var gitt med noko som likna ein stor, firkanta klauhammar, rett i brystkassa, der hjertet var. Dette drap då den dømde. Poenget mitt er, under heile denne seansen sat presten på sin opphøgde stol, og overvar henrettelsen. Vekker visse assosiasjoner, syns eg!
I 1931 heldt Arnulf Øverland sitt foredrag "Kristendommen, den tiende landeplage" i Universitetets Aula i Oslo. Han gjekk etter måten kvasst ut mot kristendommen generelt og prestane spesielt. Sjølvsagt blei han anmeldt for blasfemi, etter paragraf 142. Men han blei frikjendt etter å ha ført si eiga rettssak. Det fall antakeleg den meir konservative delen av kyrkja noko Tungt for brystet, vil eg tru. Så, 25. januar 1953, kom Ole Hallesby med sitt berykta radioforedrag, der han påsto:
Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.
Sjølvsagt blei det eit bra oppstyr igjen. Den såkalla "helvetesdebatten" varde ganske lenge utover på femtitalet, i ymse fora.
For dei av oss som lever i dag, og bevisst har teke avstand frå denne overtrua, virker slike "fenomen" noko uforståeleg, –endåtil latterlige. Det er ikkje godt å forstå ei slik nasegrus tilbeding av noko ein ikkje skjønar, eller trur det minste på. Men at slike tankar lever sjølv i dag, er ikkje så vanskeleg å finne. Berre sjå innom næraste bedehus som snarast, der den s.k. "indremisjonen" regjerer, så får du nok høyre både dette, og meir til!. Denne sekta har antakeleg skremt sine tilhøyrarar til langt bortimot absolutt lydnad. Ved fleire høve har det syns seg; det dei likar minst er å få det offentlige søkjelys på seg. Noko dei forsåvidt har til felles med andre dogmatiske sekter, med meir eller mindre fantasifulle og kreative namn. Imidlertid, det kjem tidvis fram i ymse media at det står ikkje bedre til hjå desse, enn hjå folk flest. Overgrep, maktmisbruk og eit antikvarisk kvinnesyn er det som ser ut til å gå igjen, hjå mesteparten av desse sektene. Men absolutt ingen av dei har det ringaste form for bevis som kan understøtte det dei driv med! Dei har berre ei – langt bortimot – endelaus rekke av dogmer, som ikkje kan bevisast , eller motbevisast, for den saks skuld. Dei bruker bibelen som ein absolutt autoritet, –noko vi med eit meir sekulært forhold til denne skremselspropagandaen ser på som ganske latterlig. Det virker som om det som driv desse menneska, er ein ganske forståeleg dødsangst, og ei relativt sett formidabel sjølvgodheit. Men at det skal gi slike utslag som det – til tider – gir, er ganske ubegripelig.
Det kristne trua – pr. definisjon – kviler på to postulat, som –i seg sjølv – går på tvers av naturlovene: Det eine er at jesus blei unnfanga i sin mors liv, utan menneskelig far, og dels ved at Jesus sto opp av grava, tre dager etter sin død. For å seie det slik; kor mange jenter har blitt utstøytte opp igjennom historien av eit hevngjerring presteskap, fordi dei har tillete seg den grenselause frekkheit å bli gravide, utan kyrkja sin velsignelse: Altså, utanfor den "hellige ektestand"? Eg huskar sjølv frå mine unge år ei jente som skulle ha barn, og det endå til før ho var konfirmert! Hadde ikkje mange gode ord å seie han som var prest, den gongen! For ikkje å snakke om folk flest! Det var heilt ubegripeleg kor dei gassa seg i dette, og formelig kosa seg med å sladre om denne jenta! Det var ikkje grenser for sjølvgodheit og arroganse! Dei absolutt verste var nok dei med tilhøyrigheit på bedehuset, såvidt eg minnest. Men jenta og barnefaren har halde saman til denne tid, stikk motsett alt som ble sagt, trudd meint og påstått av ymse s.k. "forståsegpåarar"! I så måte må det antakeleg vere noko tungt for dei som er med i desse sektene, at den norske kronprinsessa, Mette Marit, er ugift mor. Var nok ikkje alle som kunne svelge den kamelen like lett, vil eg tru!?
Men altså, det andre vesentlige poeng for kristendommen er det s.k. påskebodskapet. Jesus blei dømd til døden og spikra på eit kors, og døde der. Han blei så gravlagd i ei grav som blei stillt til disposisjon av ein eller annan. Men så – mirakler – på den tredje dag står han opp frå dei døde! Og då er vi ved eit av det vesntlige poeng: Om noko er dødt, kan det då vekkjast til liv? Om det kan vekkjast til liv, har det då vore dødt? Ingen s.k. kristne eg har snakka med eller prøvd å diskutere dette med, har vore i stand til å gi eit akseptabelt svar. Dei har prøvd –tildels febrilsk- å snakke det vekk, eller dei har endåtil spela fornerma og blitt aggresive. Men noko svar har dei ikkje vore i stand til å gi.
Kristenfolket bruker bibelen som ein absolutt refereranse, til det meste ser det ut for. Men ingen veit så nemneverdig om kven som skreiv kva, når dei gjorde det, og kvar dei gjorde det. Det er heller ikkje nokon som veit så mykje om kor mange gonger bibelen har blitt revidert, "justert", eller omskreven, for ikkje å snakke om kva som denne boka opprinneleg besto av. I det sekstande århundre hadde vi ein engelskmann som heitte William Tyndale den grenselause frekkheit å oversetje bibelen til engelsk. Det var ikkje bra, må vite! Det utfordra jobbsikkerheita til det katolske presteskapet! Om folk hadde ein bibel dei forsto, tenk om dei då kunne forme sine eigne, uavhengige religiøse syn! Dei kunne til og med få si eiga private linje til denne guden! Sjølvsagt blei dette ei utfordring mot den romersk katolske kyrkja. Då han prøvde å gi ut denne bibelen – på engelsk – blei han jaga og hundsa over det meste av Europa. Han blei etterkvart fanga, garrotert og – for godt mål – brendt. Den engelskspråklige bibelen hans blei jakta på, nærast frå hus til hus: Altså; kristne forsvarte kristendommen mot andre kristne ved å forhindre dei kristne å lese kristus sine ord. Er det fleire enn eg som ser ein viss ironi her? Eit lite poeng er det, denne engelske bibelen, som blei oversett frå latin av denne Tyndale, blei seinare basis for den s.k. "King James'" bibeloversettelse, nokre år seinare.
Dette og liknande fenomen blei – sjølvsagt – godkjendt av den katolske kyrkja, og dei ymse pavane, som har sete på den "hellige" stol. Den verste av dei var antakeleg Innocent den 8., på slutten av 1400 talet. Det ser ut til å vere allment akseptert at det var han som sette i gang hekseforfølgelsane, i den tida som blir rekna som middelaldren. Det var han som fekk Henry Kramer og James Sprenger til å forfatte "Malleus Maleficarum". Eller "Heksehammeren" som dei heiter på norsk. Kor mange menneskeliv den kosta, er det ingen som veit. Men det er nok veldig mange som har enda sine dager på grunn av denne boka. Her blei tortur akseptert som eit adekvat middel for å få folk til å tilstå virkelege eller innbilte forbrytelser. Der var – til og med – ein slags teknisk manual for tortur, –ganske detaljert, blir det sagt. Dette sette så igang den såkalla pavelege inkvisisjon. Ein av dei heilt store forbrytelsar i menneskets hitorie, kun basert på overtru og overgrep. Denne overtrua fekk mange rare utslag. Det blei "bevist" at 12000 hekser Hadde formørka himmelen, då dei flaug til New Foundland, eller at titusenvis hadde samla seg ein stad i Frankrike, for heksesabbat.
Innocens døydde i 1492, etter ymse forsøk på å oppretthalde livet ved at blodet frå tre ungutar blei prøvd overført. Det blei òg prøvd å halde liv i han ved hjelp av morsmelk... Dei tre unggutane døydde naturlegvis. Etterkomarane hans, ei elskerinne og eit antal barn sørga lenge over han, er det sagt. Regelen om sølibat var då antakeleg noko han kunne sjå stort på, han var då pave, må vite! Etterkvart som åra har gått, og eg har tenkt meir på dette, har eg kome fram til den filisofi, som eg opererer etter i dag. Den er –i alt vesentleg, som følger:
For dei av oss som lever i dag, og bevisst har teke avstand frå denne overtrua, virker slike "fenomen" noko uforståeleg, –endåtil latterlige. Det er ikkje godt å forstå ei slik nasegrus tilbeding av noko ein ikkje skjønar, eller trur det minste på. Men at slike tankar lever sjølv i dag, er ikkje så vanskeleg å finne. Berre sjå innom næraste bedehus som snarast, der den s.k. "indremisjonen" regjerer, så får du nok høyre både dette, og meir til!. Denne sekta har antakeleg skremt sine tilhøyrarar til langt bortimot absolutt lydnad. Ved fleire høve har det syns seg; det dei likar minst er å få det offentlige søkjelys på seg. Noko dei forsåvidt har til felles med andre dogmatiske sekter, med meir eller mindre fantasifulle og kreative namn. Imidlertid, det kjem tidvis fram i ymse media at det står ikkje bedre til hjå desse, enn hjå folk flest. Overgrep, maktmisbruk og eit antikvarisk kvinnesyn er det som ser ut til å gå igjen, hjå mesteparten av desse sektene. Men absolutt ingen av dei har det ringaste form for bevis som kan understøtte det dei driv med! Dei har berre ei – langt bortimot – endelaus rekke av dogmer, som ikkje kan bevisast , eller motbevisast, for den saks skuld. Dei bruker bibelen som ein absolutt autoritet, –noko vi med eit meir sekulært forhold til denne skremselspropagandaen ser på som ganske latterlig. Det virker som om det som driv desse menneska, er ein ganske forståeleg dødsangst, og ei relativt sett formidabel sjølvgodheit. Men at det skal gi slike utslag som det – til tider – gir, er ganske ubegripelig.
Det kristne trua – pr. definisjon – kviler på to postulat, som –i seg sjølv – går på tvers av naturlovene: Det eine er at jesus blei unnfanga i sin mors liv, utan menneskelig far, og dels ved at Jesus sto opp av grava, tre dager etter sin død. For å seie det slik; kor mange jenter har blitt utstøytte opp igjennom historien av eit hevngjerring presteskap, fordi dei har tillete seg den grenselause frekkheit å bli gravide, utan kyrkja sin velsignelse: Altså, utanfor den "hellige ektestand"? Eg huskar sjølv frå mine unge år ei jente som skulle ha barn, og det endå til før ho var konfirmert! Hadde ikkje mange gode ord å seie han som var prest, den gongen! For ikkje å snakke om folk flest! Det var heilt ubegripeleg kor dei gassa seg i dette, og formelig kosa seg med å sladre om denne jenta! Det var ikkje grenser for sjølvgodheit og arroganse! Dei absolutt verste var nok dei med tilhøyrigheit på bedehuset, såvidt eg minnest. Men jenta og barnefaren har halde saman til denne tid, stikk motsett alt som ble sagt, trudd meint og påstått av ymse s.k. "forståsegpåarar"! I så måte må det antakeleg vere noko tungt for dei som er med i desse sektene, at den norske kronprinsessa, Mette Marit, er ugift mor. Var nok ikkje alle som kunne svelge den kamelen like lett, vil eg tru!?
Men altså, det andre vesentlige poeng for kristendommen er det s.k. påskebodskapet. Jesus blei dømd til døden og spikra på eit kors, og døde der. Han blei så gravlagd i ei grav som blei stillt til disposisjon av ein eller annan. Men så – mirakler – på den tredje dag står han opp frå dei døde! Og då er vi ved eit av det vesntlige poeng: Om noko er dødt, kan det då vekkjast til liv? Om det kan vekkjast til liv, har det då vore dødt? Ingen s.k. kristne eg har snakka med eller prøvd å diskutere dette med, har vore i stand til å gi eit akseptabelt svar. Dei har prøvd –tildels febrilsk- å snakke det vekk, eller dei har endåtil spela fornerma og blitt aggresive. Men noko svar har dei ikkje vore i stand til å gi.
Kristenfolket bruker bibelen som ein absolutt refereranse, til det meste ser det ut for. Men ingen veit så nemneverdig om kven som skreiv kva, når dei gjorde det, og kvar dei gjorde det. Det er heller ikkje nokon som veit så mykje om kor mange gonger bibelen har blitt revidert, "justert", eller omskreven, for ikkje å snakke om kva som denne boka opprinneleg besto av. I det sekstande århundre hadde vi ein engelskmann som heitte William Tyndale den grenselause frekkheit å oversetje bibelen til engelsk. Det var ikkje bra, må vite! Det utfordra jobbsikkerheita til det katolske presteskapet! Om folk hadde ein bibel dei forsto, tenk om dei då kunne forme sine eigne, uavhengige religiøse syn! Dei kunne til og med få si eiga private linje til denne guden! Sjølvsagt blei dette ei utfordring mot den romersk katolske kyrkja. Då han prøvde å gi ut denne bibelen – på engelsk – blei han jaga og hundsa over det meste av Europa. Han blei etterkvart fanga, garrotert og – for godt mål – brendt. Den engelskspråklige bibelen hans blei jakta på, nærast frå hus til hus: Altså; kristne forsvarte kristendommen mot andre kristne ved å forhindre dei kristne å lese kristus sine ord. Er det fleire enn eg som ser ein viss ironi her? Eit lite poeng er det, denne engelske bibelen, som blei oversett frå latin av denne Tyndale, blei seinare basis for den s.k. "King James'" bibeloversettelse, nokre år seinare.
Dette og liknande fenomen blei – sjølvsagt – godkjendt av den katolske kyrkja, og dei ymse pavane, som har sete på den "hellige" stol. Den verste av dei var antakeleg Innocent den 8., på slutten av 1400 talet. Det ser ut til å vere allment akseptert at det var han som sette i gang hekseforfølgelsane, i den tida som blir rekna som middelaldren. Det var han som fekk Henry Kramer og James Sprenger til å forfatte "Malleus Maleficarum". Eller "Heksehammeren" som dei heiter på norsk. Kor mange menneskeliv den kosta, er det ingen som veit. Men det er nok veldig mange som har enda sine dager på grunn av denne boka. Her blei tortur akseptert som eit adekvat middel for å få folk til å tilstå virkelege eller innbilte forbrytelser. Der var – til og med – ein slags teknisk manual for tortur, –ganske detaljert, blir det sagt. Dette sette så igang den såkalla pavelege inkvisisjon. Ein av dei heilt store forbrytelsar i menneskets hitorie, kun basert på overtru og overgrep. Denne overtrua fekk mange rare utslag. Det blei "bevist" at 12000 hekser Hadde formørka himmelen, då dei flaug til New Foundland, eller at titusenvis hadde samla seg ein stad i Frankrike, for heksesabbat.
Innocens døydde i 1492, etter ymse forsøk på å oppretthalde livet ved at blodet frå tre ungutar blei prøvd overført. Det blei òg prøvd å halde liv i han ved hjelp av morsmelk... Dei tre unggutane døydde naturlegvis. Etterkomarane hans, ei elskerinne og eit antal barn sørga lenge over han, er det sagt. Regelen om sølibat var då antakeleg noko han kunne sjå stort på, han var då pave, må vite! Etterkvart som åra har gått, og eg har tenkt meir på dette, har eg kome fram til den filisofi, som eg opererer etter i dag. Den er –i alt vesentleg, som følger:
Religion er berre ei anna orsaking for å herse med og herske over andre!
I tillegg har eg funne dette ordet, av ein fransk filosof, som eg dessverre ikkje hugsar namnet på:
All religion er basert på redselen til den enkelte, og dyktigheita til leiaren!
_______________________________________________________
Takk til Micawber for tillatelse til å bruke denne teksten.
Hume's Razor
|
| 1 comment
onsdag, juni 03, 2009
tirsdag, juni 02, 2009
mandag, juni 01, 2009
Life After People: Best Friends
What would happen if EVERY. HUMAN. BEING. ON. EARTH...DISAPPEARED???
This isn't the story of HOW we vanished...this is the story of the CRAP we left behind...
Welcome to EARTH...
Population...ZERO...
Link
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
