Doys historie
Vår serie om frafallshistorier fortsetter. Dagens gjesteskribent er Doy som forteller om sitt brudd med Jehovas Vitner:
Jeg husker da vi var barn, om vi gjorde noe galt, så fikk vi greie på at Jesus ikke elsket ugangskråker. Jesus elsket gode og snille barn og de var de som kom til himmelen. Det var vel egentlig ikke så veldig mye snakk om helvete. Regner med at vi hadde en vanlig oppvekst, kanskje med lærere på skolen som var litt mer religiøse enn andre? I hvert fall de vi hadde i kristendomstimene, bibelhistorie het det visst den gangen i 1950 åra. Vi måtte jo lære det som sto i den vanlige bibelhistoria pluss salmevers som vi måtte pugge. Kunne vi ikke ramse opp salmeversene ble vi hivd på gangen, eller vi måtte sitte igjen 1 time.
Min mor var hjemmesyerske og de hun sydde for var vel indremisjonsfolk. Vi hadde akkurat bygd nytt hus og det var vel litt trangt noen ganger, så derfor kom pengene hun tjente på sømmen godt med. Jeg husker ikke akkurat når jehovas vitner begynte å vanke hos oss, men vi hadde dem på besøk minst en gang i uka for å studere bibelen og vakttårnet. En annen bok jeg husker var ”Gud er Sandru”. Vel, det hadde seg nå sånn at en gang jehovas vitner var på besøk så kom de indremisjonfolka også, de hadde med seg gitar og begynte å synge høyrøstet med en gang de kom inn. Jeg kunne vel være en 10-11 år gammel den gangen. Så begynte de å diskutere og krangle, nesten så busta føyk for å si det sånn. Jeg husker et av indremisjonsfolka sa at det lyser satan ut av øynene dine til den ene fra jehovas vitner. Vi barna ble jo skremt av alt det oppstyret og egentlig skjønner jeg ikke at faren min ikke hivde ut alle sammen. Til slutt dro nå indremisjonen igjen og vi ble med jehovas vitner i mange år etter den episoden, de vant liksom diskusjonen og var vel de som var mest rolige også for å si som sant var.
Vi måtte være med på møter på torsdager og søndager, og etter hvert måtte vi også være med på å forkynne fra hus til hus. Når vi gikk på skolen ble vi ertet fordi vi var ”jehova” og da var vi jo ikke slik som andre. Slik var det opp gjennom årene men vi var vel forholdsvis heldige som også hadde kamerater utenfor JV. Jeg dro til sjøs da jeg var 16 år gammel og fikk en del inntrykk ute fra verden ellers i de par årene jeg seilte mellom østen og statene. Men da jeg kom hjem så ble jeg etter hvert med i JV igjen, det var jo der familien hørte hjemme og jeg hadde vel ikke begynt å tenke noe særlig enda. Jeg var da 18 år gammel og ble forelsket i en som var bare 14 år gammel, hun virket eldre enn hun var. Vi møttes stadig vekk men det var bestandig med anstand. Slik gikk det et par år og da begynte vi å treffes hemmelig fordi foreldrene hennes syntes nok ikke at jeg var av bra nok familie. Vi traff hverandre hemmelig et par timer hver dag, på biblioteket, hos venninner, på idrettsbanen og i et gammelt ubebodd hus i skogen. Det var der det skjedde at vi hadde sex sammen første gang. Foreldrene hennes fikk rede på hva som hadde skjedd og stelte til et svare spetakkel. De eldste i menigheten ble innblandet og dømte oss tilslutt til 2 års utvisning og to års separasjon fra hverandre. Vi fikk ikke lov til å møtes lenger. Vi møttes i hemmelighet en del ganger etterpå, men familien hennes oppdaget det og de flyttet fra stedet.
Jeg prøvde å bli med på noen møter, men det var aldri noen som ville snakke med meg, så til slutt ga jeg opp. Var overbevist om at jeg ville lide den annen død likevel, så det var ikke noe håp. Tenkte på selvmord noen ganger, men min mor og far fortsatte å snakke med meg, hadde nok vært verre enda om de også hadde sluttet å snakke med meg.
Årene gikk og jeg falt vel lenger og lenger fra, leste en del andre bøker enn bare de fra JV og bibelen, traff nye mennesker, nye damer, noen som prøvde å frelse meg til andre sekter, andre som stort sett ga blaffen i religion. Kan aldri huske at jeg traff noen som sa at de var ateister. Ble interessert i å lese litt om vitenskap og utviklingslæra. Trodde jo ikke noe på utviklingslæra i begynnelsen, men mange steder ble det lagt fram på en slik måte at det var ikke noe spørsmål om du trodde på det eller ikke. Det var bare slik de var, slik skjeletter og forsteinede skjeletter ble funnet. Bibelens historie begynte plutselig ikke å stemme så veldig godt med virkelighetens verden lenger. Husker jeg hadde lånt en stor bok på biblioteket, skrevet av Robert eller Richard Leakey, om menneskets opprinnelse i Afrika. Jeg hadde slukt den boka og lånte flere om samme emnet, leste ikke bibel eller JV litteratur lenger. En ettermiddag jeg lå å hvilte på sofaen og filosoferte litt over livets hemmeligheter, gikk det plutselig opp for meg at alt som har med religion å gjøre er bare tull og tøys. Akkurat som med huldra, nissen, nøkken og andre overnaturlige vesener voksne slutter å tro på. Det var nok at da, i den stunden på sofaen, falt de fleste brikkene på plass. Det tok litt tid å fordøye oppdagelsen og jeg kunne liksom ikke tro helt på det til å begynne med, men alt jeg leste og så støttet dette og jeg ble til en ateist. Jeg var nok rundt 35 år gammel da dette skjedde, så jeg hadde blitt ”frarøvet” en del år av tullete overtroiske som ikke klarer å holde overtroa si for seg selv. Føler nok litt nag og tar ikke fem flate øre for å smøre tykt på når det gjelder å fornedre religionene heretter. Som en kamerat av meg bestandig pleide å si: ”her går vi ikke av veien for kraftuttrykk!” Det var en slags spøk, med noe alvor bak.
Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet meg ut av religionene kvalmende og kvelende favntak. Kan ikke riktig skjønne de som sier at en ateist er fri til å myrde, lyve, bedra og gjøre som han vil. Det er vel heller motsatt, en kristen kan gjøre det, for han kan få tilgivelse for alt han gjør. Hvem skulle i tilfelle tilgi en ateist?
______________________________________________________
Takk til Doy for tillatelse til å bruke denne teksten.
Hume's Razor
Min mor var hjemmesyerske og de hun sydde for var vel indremisjonsfolk. Vi hadde akkurat bygd nytt hus og det var vel litt trangt noen ganger, så derfor kom pengene hun tjente på sømmen godt med. Jeg husker ikke akkurat når jehovas vitner begynte å vanke hos oss, men vi hadde dem på besøk minst en gang i uka for å studere bibelen og vakttårnet. En annen bok jeg husker var ”Gud er Sandru”. Vel, det hadde seg nå sånn at en gang jehovas vitner var på besøk så kom de indremisjonfolka også, de hadde med seg gitar og begynte å synge høyrøstet med en gang de kom inn. Jeg kunne vel være en 10-11 år gammel den gangen. Så begynte de å diskutere og krangle, nesten så busta føyk for å si det sånn. Jeg husker et av indremisjonsfolka sa at det lyser satan ut av øynene dine til den ene fra jehovas vitner. Vi barna ble jo skremt av alt det oppstyret og egentlig skjønner jeg ikke at faren min ikke hivde ut alle sammen. Til slutt dro nå indremisjonen igjen og vi ble med jehovas vitner i mange år etter den episoden, de vant liksom diskusjonen og var vel de som var mest rolige også for å si som sant var.
Vi måtte være med på møter på torsdager og søndager, og etter hvert måtte vi også være med på å forkynne fra hus til hus. Når vi gikk på skolen ble vi ertet fordi vi var ”jehova” og da var vi jo ikke slik som andre. Slik var det opp gjennom årene men vi var vel forholdsvis heldige som også hadde kamerater utenfor JV. Jeg dro til sjøs da jeg var 16 år gammel og fikk en del inntrykk ute fra verden ellers i de par årene jeg seilte mellom østen og statene. Men da jeg kom hjem så ble jeg etter hvert med i JV igjen, det var jo der familien hørte hjemme og jeg hadde vel ikke begynt å tenke noe særlig enda. Jeg var da 18 år gammel og ble forelsket i en som var bare 14 år gammel, hun virket eldre enn hun var. Vi møttes stadig vekk men det var bestandig med anstand. Slik gikk det et par år og da begynte vi å treffes hemmelig fordi foreldrene hennes syntes nok ikke at jeg var av bra nok familie. Vi traff hverandre hemmelig et par timer hver dag, på biblioteket, hos venninner, på idrettsbanen og i et gammelt ubebodd hus i skogen. Det var der det skjedde at vi hadde sex sammen første gang. Foreldrene hennes fikk rede på hva som hadde skjedd og stelte til et svare spetakkel. De eldste i menigheten ble innblandet og dømte oss tilslutt til 2 års utvisning og to års separasjon fra hverandre. Vi fikk ikke lov til å møtes lenger. Vi møttes i hemmelighet en del ganger etterpå, men familien hennes oppdaget det og de flyttet fra stedet.
Jeg prøvde å bli med på noen møter, men det var aldri noen som ville snakke med meg, så til slutt ga jeg opp. Var overbevist om at jeg ville lide den annen død likevel, så det var ikke noe håp. Tenkte på selvmord noen ganger, men min mor og far fortsatte å snakke med meg, hadde nok vært verre enda om de også hadde sluttet å snakke med meg.
Årene gikk og jeg falt vel lenger og lenger fra, leste en del andre bøker enn bare de fra JV og bibelen, traff nye mennesker, nye damer, noen som prøvde å frelse meg til andre sekter, andre som stort sett ga blaffen i religion. Kan aldri huske at jeg traff noen som sa at de var ateister. Ble interessert i å lese litt om vitenskap og utviklingslæra. Trodde jo ikke noe på utviklingslæra i begynnelsen, men mange steder ble det lagt fram på en slik måte at det var ikke noe spørsmål om du trodde på det eller ikke. Det var bare slik de var, slik skjeletter og forsteinede skjeletter ble funnet. Bibelens historie begynte plutselig ikke å stemme så veldig godt med virkelighetens verden lenger. Husker jeg hadde lånt en stor bok på biblioteket, skrevet av Robert eller Richard Leakey, om menneskets opprinnelse i Afrika. Jeg hadde slukt den boka og lånte flere om samme emnet, leste ikke bibel eller JV litteratur lenger. En ettermiddag jeg lå å hvilte på sofaen og filosoferte litt over livets hemmeligheter, gikk det plutselig opp for meg at alt som har med religion å gjøre er bare tull og tøys. Akkurat som med huldra, nissen, nøkken og andre overnaturlige vesener voksne slutter å tro på. Det var nok at da, i den stunden på sofaen, falt de fleste brikkene på plass. Det tok litt tid å fordøye oppdagelsen og jeg kunne liksom ikke tro helt på det til å begynne med, men alt jeg leste og så støttet dette og jeg ble til en ateist. Jeg var nok rundt 35 år gammel da dette skjedde, så jeg hadde blitt ”frarøvet” en del år av tullete overtroiske som ikke klarer å holde overtroa si for seg selv. Føler nok litt nag og tar ikke fem flate øre for å smøre tykt på når det gjelder å fornedre religionene heretter. Som en kamerat av meg bestandig pleide å si: ”her går vi ikke av veien for kraftuttrykk!” Det var en slags spøk, med noe alvor bak.
Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet meg ut av religionene kvalmende og kvelende favntak. Kan ikke riktig skjønne de som sier at en ateist er fri til å myrde, lyve, bedra og gjøre som han vil. Det er vel heller motsatt, en kristen kan gjøre det, for han kan få tilgivelse for alt han gjør. Hvem skulle i tilfelle tilgi en ateist?
______________________________________________________
Takk til Doy for tillatelse til å bruke denne teksten.
Hume's Razor
1 Comment:
Herlig historie, jeg leste den for flere år siden på den gamle siden og jeg husker fortsatt godt da indremisjonen krasjet sammen med Jehova. Å hvilket syn det må ha vært.
Post a Comment