Daniel Dennett innleder sin briljante bok Breaking the Spell med en kuriositet fra dyreriket: du er ute i engen og får øye på en maur som strever heroisk for å nå toppen av et høyt gresstrå. Hvorfor? Det naturlige utvalg ville aldri tillatt en såpass energikrevende – og ikke minst risikabel – atferd å utvikle seg hvis det ikke var godt for noe. Så hva har mauren igjen for en slik kraftanstrengelse? Dette viser seg å være feil spørsmål. Noen drar nytte av adferden, men det er ikke mauren selv. Parasitten Dicrocelium Dendriticum er avhengig av å komme seg inn i magesekken til en sau eller ku for å fullføre sin livssyklus, hvilket den oppnår ved å kapre hjernen til en forbipasserende maur og bruke denne et som ”kjøretøy” for å komme i en posisjon hvor det er stor sannsynlighet for å bli spist av en sau eller ku. Enda godt at ingenting liknende kan skje med oss.
Eller kan det?
Uttrykket ”memer” ble som kjent introdusert av Richard Dawkins i The Selfish Gene (1976). Resten av boken handler om hvordan evolusjonsprosessen må forstås som genenes måte å maksimere antallet kopier av seg selv i senere generasjoner på. Levende organismer er kun midlertidige ”overlevelsesmaskiner” for genene som bygde dem. De genetiske kodene som genererer de beste overlevelsesmaskinene vil som regel vinne over konkurrerende gener i kampen for tilværelsen, og akkumuleres derfor fra generasjon til generasjon mens konkurrerende gener fortrenges og blir borte. Over veldig mange generasjoner akkumuleres så store genetiske endringer at vi kan begynne å snakke om en ny art. Dette er i korte trekk Dawkins’ perspektiv på det Darwin kalte naturlig utvalg.
Men hvis man virkelig har forstått prinsippet bak det naturlige utvalg, er det åpenbart ingen grunn til at det nødvendigvis må være begrenset til gener. Alt som trengs er at:
- noe kopieres i stort antall over veldig mange generasjoner
- det som kopieres kommer i ulike variasjoner*
- kun variasjoner som nyter en eller annen fordel i forhold til resten blir kopiert videre i det lange løp
*Dette er i realiteten uunngåelig ettersom ingen kopieringsprosess er fullkommen.
For å illustrere dette poenget viser Dawkins at noe liknende foregår i all menneskelig kultur. Som intelligente og sosiale dyr har vi utviklet evnen til å lære ved å kopiere adferd og ideer fra andre. Det Dawkins kaller ”memer” er per definisjon ”det som vi kopierer”. Uttrykket har siden vært flittig brukt av bl.a. Daniel Dennett. Men den definitive introduksjonen til memer er trolig Susan Blackmore’s The Meme Machine, som jeg nettopp har lest. Variasjoner av memer oppstår av seg selv på grunn av vår begrensede evne til å imitere andre nøyaktig. Kun en forsvinnende liten andel av alle potensielle memer blir noensinne kopiert videre, og konkurransen er derfor i høyeste grad sammenliknbar med konkurransen mellom ulike gener. De få memene som lykkes i å bli kopiert videre er de som enten er sanne eller nyttige eller appellerer til oss av andre grunner. Gener og memer er begge ”egoistiske” i den forstand at de vil spre kopier av seg selv dersom de får sjansen uten hensyn til konsekvensene.
For å forklare hvorfor sanne eller nyttige memer kopieres videre, trenger vi ikke se lenger enn til deres biologiske nytteverdi, og har derfor mindre bruk for en separat teori om memer. Det er først og fremst i møte med ideer som er unyttige, eller sågar direkte skadelige, for personens egne gener at memene kommer til sin rett som en selvstendig replikator med en egen agenda. Som skeptikere er vi konfrontert med slike ideer til daglig – fra alternative behandlingsformer som i beste fall er en kolossal sløsing med tid og penger, og i verste fall avleder fra livsnødvendig medisinsk behandling, til religiøse ekstremister som uten å nøle setter sine gener ut av omløp for alltid ved å sprenge seg i luften midt i en folkemengde. Har vi her noe analogt med Dennett’s maur? Sett at noe profitterer på denne adferden, selv om det ikke er personen selv (eller personens gener). Som Dennet sier det:
It is ideas, not worms, that hijack our brains.
Mange skeptikere har kommentert hvordan religioner, myter og vandrehistorier etc. på mange måter oppfører seg som infeksjoner. Levende celler har utviklet seg til et eksepsjonelt effektivt maskineri for å kopiere og utføre instruksjoner kodet i DNA. Dette er en vital funksjon hos alle levende organismer, og videreføres derfor av det naturlige utvalg. Men fordi cellen ikke har en ufeilbarlig evne til å skille mellom nyttige og skadelige DNA-instrukser, kan systemet kapres av inntrengere med en annen agenda enn cellens egen reproduksjon. Ved å imitere deler av cellens eget DNA kan et virus lure cellen til å lage kopier av viruset i stedet for sitt eget DNA. Disse kopiene arver dermed også evnen til å kapre andre celler etc. Noe liknende gjelder for datavirus. En datamaskin er eksepsjonelt god til å kopiere og utføre instruksjoner kodet i dataspråk. Hvis den ikke var det, ville vi ikke hatt så stor nytte av den. Men nettopp de samme egenskapene som gjør en datamaskin så verdifull for våre formål, gjør den også sårbar for inntrengere. Fordi maskinen ikke har en ufeilbarlig evne til å skille mellom gode og dårlige instrukser, vil den også kopiere og adlyde instrukser som er unyttige eller direkte skadelige og spre dem til andre datamaskiner via mobile lagringsmedier eller internett.
Også vår egen hjerne har utviklet seg til et effektivt, om ikke like nøyaktig, kopieringsmaskineri for å kopiere og utføre instruksjoner fra kulturen rundt oss. En åpenbar fordel med dette er at man slipper å lære alt man trenger av kunnskaper og ferdigheter gjennom egen prøving og feiling – spesielt ettersom prisen for feiling kan være uakseptabelt høy. En spesielt god overlevelsesstrategi har utvilsomt vært å kopiere våre foreldre samt andre autoritetspersoner, ikke bare fordi det lønner seg å holde seg på den rette siden av personer som har makt over oss, men også fordi disse ha gjort noe riktig (fra et evolusjonsperspektiv) for å oppnå en slik status. Evolusjonen har også utstyrt oss med visse genetisk betingede behov og predisposisjoner som gjør oss spesielt mottakelige for visse typer input. Memer som appellerer til disse øker dermed sin egen sjanse til å bli kopiert videre enten de er sanne eller usanne, nyttige eller skadelige.
Ettersom heller ikke hjernen har noen ufeilbarlig evne til å skille mellom god og dårlig input, er den også sårbar for inntrengere. I likhet med et virus som imiterer deler av vertcellens DNA for å bli kopiert, har memene utviklet bestemte triks, for å lure våre hjerner til å kopiere dem og spre dem videre til andre. Det mest innlysende eksemplet på dette er løfter om belønning for å kopiere memene og/eller trusler om straff for ikke å gjøre det, bl.a. religiøse forestillinger om himmel og helvete, eller påbudet om dødsstraff for å konvertere fra Islam. Men det kan like gjerne være snakk om noe så enkelt som emosjonell utpressing: En eksepsjonelt snill og søt venninne av meg hadde tidligere en uheldig vane til å videresende SMS-kjedebrev*. Disse utga seg alltid for å være sendt deg av en ekte venn (og det var de jo i dette tilfellet) for å vise hvor høyt du er verdsatt, samt bringe deg hell og lykke i livet etc. Det skjulte budskapet var klart nok:
Hvis du ikke sender denne videre, betyr det at du ikke setter pris på vennene dine.
Ikke rart min venninne ikke hadde hjerte til å stå imot. Selv for en hardbarket skeptiker som meg selv var det ikke uten et snev av dårlig samvittighet at jeg konsekvent unnlot å sende dem videre*, og det er selvsagt hele poenget. At memene er egoistiske betyr ikke nødvendigvis at vi er det, og å appellere til dårlig samvittighet er en sterk og effektiv utpressingstaktikk.
De fleste av oss har et behov for å oppfatte oss selv som gode og moralske mennesker, og nettopp dette gjør oss sårbare for memer som utgir seg for å være moralsk høyverdige eller sågar nødvendige, for eksempel forestillingen om at man må tro på Gud for å ha god moral. Susan Blackmore snakker om ”the altruism trick”, mens Daniel Dennett snakker om ”tro på tro”, dvs. ideen om at religiøs tro er et gode i seg selv. Man trenger aldeles ikke å tro på noen gud for å tro på tro, slik noen av de mest hysteriske motreaksjonene mot ”the new atheists” har vist. Dette er bare noen få eksempler på hvilke triks memene kan bruke for å bli kopiert og spredd videre enten det er i vår egen beste interesse eller ikke.
Vel og bra, kan man si, men er alt dette snakket om ”memer” noe mer enn en nokså søkt analogi, eller som Steven Jay Gould skal ha sagt, en ”meningsløs metafor”? Mange seriøse forskere er sterkt kritiske til ideen, og Dawkins har selv gjort det klart at hensikten med å introdusere uttrykket kun var å nedtone genenes dominerende rolle i resten av boken. Personlig vil jeg i hvert fall si at teorien er en interessant og nyttig måte å forstå kjente fenomener på selv om det er viktig å ikke trekke analogien til gener for langt. Susan Blackmore’s The Meme Machine presenterer meme-teoriens sterkeste sak, og bør leses av alle.
Read More...
Summary only...
| 0
kommentarer
