Why did the British Royal Family change its name to Windsor? (Short Animated Documentary)
|
| 0
kommentarer
mandag, oktober 31, 2022
søndag, oktober 30, 2022
Metal Søndag 30. oktober
Metal Blade Records, 2004
Mens det første livealbumet til King Diamond var en sammensetning av gamle opptak for å oppfylle en kontrakt slik at han og plateselskapet kunne skille veier, så er Deadly Lullabyes - Live det første skikkelige livealbumet. En og halv time fordelt mellom to disker med topp kvalitets liveopptak fra turnen i USA når de promoterte The Puppet Master. Første disk består for det meste av låter fra begge Abigail albumene, samt en låt fra The Eye og en fra Conspiracy. Andre disk består hovedsakelig av låter fra The Puppet Master, så to låter fra "Them" og en til fra The Eye. Så avsluttes det hele med Halloween fra debuten og selvsagt klassikeren No Presents for Christmas. Det er en god samling av låter og man kan høre at både King Diamond og resten av bandet er i topp form. Deadly Lullabyes har den rette energien som et bra livealbum skal ha. Hver låt føles levende og energien fra både band og publikum, samt den litt mer råe lydkvaliteten et liveopptak har over et studioopptak gjør at alt bare høres riktig ut.
Deadly Lullabyes er blitt et av mine favoritt livealbum gjennom årene. Jeg hører på alle albumene til King Diamond hvert år for å komme i rette stemning til Halloween, og hver gang jeg hører på Deadly Lullabyes, så blir jeg grepet av hvor bra alt høres ut. Alt fra hvordan de spiller låtene live til den høye lydkvaliteten på opptaket. Det er en håndfull av livealbum i heavy metal som er ansett som klassikere, og Deadly Lullabyes - Live fortjener å bli nevnt sammen med dem.
-------------------------------------------------------------------------------
Kranio er et thrashband fra Puerto Rico som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 29, 2022
@Matt Dillahunty vs @Adherent Apologetics | Debate: Did a Perfect Mind Create the Universe?
|
| 0
kommentarer
fredag, oktober 28, 2022
onsdag, oktober 26, 2022
mandag, oktober 24, 2022
søndag, oktober 23, 2022
Metal Søndag 23. oktober
Relapse Records, 1991
Det er ingen hemmelighet at skrekklitteratur og filmer har vært en stor inspirasjon for mange metalband, spesielt i death metalsjangeren. Men få band er så dedikert til skrekk som amerikanske Deceased. Dannet som Mad Butcher i 1984, for så å skifte navn til Evil Axe samme året, så ble de til Deceased i 1985. De var en del av den amerikanske undergrunn thrashscenen og tidlig ute med å spille death metal i sjangerens barndom. Etter en rekke demoer, så gav de ut debutalbumet Luck of the Corpse i 1991. Som mange band som spilte death metal helt på starten av 90-tallet, så har de en dose med thrash i riffene og måten låtene er skrevet på. Men det er ingen tvil om at det er death metal. Brutaliteten er der, det er bare mer dynamisk riff og låtskriving sammenlignet med enkelte andre band som fokuserte mer på å være så ekstreme som over hodet mulig. Det er foreksempel veldig lite bruk av blast beats. Vokalen er som forventet growling, men mer en hes roping enn den mer dype og uforståelige typen mange assosierer med death metal. Uansett riff og vokal, så er mye av det som tiltrekker meg til dette albumet den litt råe lydproduksjonen og gitartonen. Den har den kvaliteten jeg assosierer med mer undergrunns thrash enn med death metal, men den høres veldig riktig ut i mine ører.
Som nevnt er Deceased et band besatt av skrekk. I stedet for et fokus på vold, blod og gørr som mange andre death metalband fra denne tiden, så er hver sang en liten skrekkhistorie som drar inspirasjon fra en rekke skrekkfilmer. Platecoveret er et stillbilde fra filmen I tre volti della paura fra 1963, også kjent som Black Sabbath på engelsk. Når man har denne skrekkstemningen mikset med den råe lydkvaliteten og hver låt full av kule riff som hører like mye hjemme på et thrashalbum som på et death metalalbum, så blir det til noe som kan anses som en liten klassiker. Luck of the Corpse var kanskje ikke et av de viktigste death metalalbumene som kom ut i 1991, men det er et album som fortjener å bli nevnt sammen med mange av de andre klassikerne som kom ut det året.
---------------------------------------------------------------------
Konkordia er et costaricansk heavy/power metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 22, 2022
fredag, oktober 21, 2022
torsdag, oktober 20, 2022
tirsdag, oktober 18, 2022
mandag, oktober 17, 2022
søndag, oktober 16, 2022
Metal Søndag 16. oktober
Союз, 1995
En hver fan av skikkelig metal er godt kjent med tysk speed og power metal fra 80-tallet. Det er en unik sound som er tilbedt over hele verden, inkludert i Russland. Dannet i Moskva i 1992 av kjernemedlemmene gitarist Carrillo Thor og vokalist Dylan Troy, så ble Adolf Castle til. Et band som gav den humoristiske hyllesten til tysk metal i form av albumet Really Crazy Germans i 1995. Man trenger bare å ta en rask titt på bandets navn, tittelen på albumet og det tegneserieinspirerte platecoveret for å se at dette er et band som kanskje ikke tar seg 100% seriøst. Men uansett hvor tåpelig man måtte tro dette bandet er, så er det ingenting tåpelig med musikken. For selv om musikken høres akkurat ut som platecoveret ser ut, så er dette er en samling av raske og catchy som faen riff som er i samme liga som klassisk Accept og Helloween. Det er tydelig elementer av parodi i hva de gjør, men det er ingen tvil om at Adolf Castle er et band som elsker ekte metal. Blant alle disse melodiske stykkene med høy energisk power metal, så er de seriøse balladene Heart of the Spring og Vilissa noe som treffer på samme måte som balladen Heart of Steel av Manowar gjør. Og ikke overraskende har Adolf Castle spilt inn en cover av Heart of Steel som er et bonusspor på CD-en jeg har.
Jeg har allerede brukt ordene catchy og energisk, og det er de to ordene som best beskriver Really Crazy Germans. Alle låtene bare treffer så hardt og det er bare et morsomt album med den rette gode gamle stemningen. Really Crazy Germans har alt det som gjorde den tidlige tyske power metalsounden så bra. Melodisk, men ikke pinglete. Catchy, men med dybde som gjør at man ikke går lei. Og ikke minst, jævlige gode riff, tromming og vokal. Jeg vil gå så langt som å si at Really Crazy Germans er kanskje det beste stykket med tysk metal som ikke er fra Tyskland.
----------------------------------------------------------------------------------
Nebular Void er et amerikansk progressiv metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre musikken på Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 15, 2022
fredag, oktober 14, 2022
torsdag, oktober 13, 2022
onsdag, oktober 12, 2022
Why Are Leftists SO BAD At Covering Russia & Ukraine? | Talking w/ Majority Report's @Matt Binder
|
| 0
kommentarer
mandag, oktober 10, 2022
søndag, oktober 09, 2022
Metal Søndag 9. oktober
Selvfinansiert, 2018
Når det kommer til retro-thrash, så er ofte de bandene som virkelig går tilbake til thrashsjangerens speed metalrøtter jeg ender opp med å like best. Svenske Black Cyclone startet som et black metalband i 2009, for så å skifte til thrash, og så gi ut Death Is King i 2018. Death Is King bare hopper rett ut i det med full speed og stopper ikke for noe som helst gjennom hele albumet. Death Is King høres nesten som om det kunne ha kommet ut i 1984, både når det kommer til låtskriving, riff og lydproduksjon. Noen vil kanskje si at lydproduksjonen er tynn, men jeg velger heller å kalle den rå og er med på å bygge opp den old school følelsen albumet har. Black Cyclone er tydelig inspirert av tidlig amerikansk thrash og man kan høre hint av de fire stores debutalbum på Death Is King, samt det som forgikk i thrashsjangerens barndom. De spiller fort og det er litt sloppy på enkelte steder, noe som legger til den kaotiske energien de går for.
Death Is King har alt det man ønsker fra denne type thrash. Hver låt har skikkelig kule riff og ville gitarsoler som oser av både ekte thrash, samt ekte speed og heavy metal. Det er det lille hintet av punk i det hele, og den truende gitartonen er tøff som faen, som gjør at det bare føles treffende. Vokalen er energisk og treffer de høye notene på alle de rette stedene. Black Cyclone vinner kanskje ikke mange poeng når det kommer til originalitet, men de skårer skikkelig høyt når det kommer til å gjøre alt riktig og gjenskape det som gjorde tidlig thrash så genialt.
--------------------------------------------------------------------------------
Jarda er et portugisisk thrashband som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 08, 2022
fredag, oktober 07, 2022
onsdag, oktober 05, 2022
tirsdag, oktober 04, 2022
søndag, oktober 02, 2022
Metal Søndag 2. oktober
Brutal Bands, 2006
Djent er et fyord blant mange dedikerte metalheads. Det var en periode der det dukket opp en rekke progressive band som var inspirerte av Meshuggah. Band som var trendy og ikke skikkelig metal, så det var en selvfølge at man måtte hate disse bandene. Og selv om det er riktig at disse bandene ikke var skikkelig metal, så er det ingen tvil om at de har påvirket progressive metalband til å ta til seg elementer av djent. Og i et tilfellet, djent har påvirket et teknisk death metalband. Amerikanske Anomalous er det bandet. De tok konseptet med å dytte det tekniske i death metal til det ekstreme, og tok til seg den dempete og forvrengte gitarakkordikkene til djent. Det vil si, de gjorde det på debuten. Før de ble kjent som det death metalbandet som tok til seg djent, så gav de ut denne EP-en med bare noen få hint av sjangeren. Cognitive Dissonance er for det meste det man forventer fra mye teknisk death metal. De spiller mange og vanskelige riff så rask som mulig på veldig brutalt vis mens trommene bare kjører på med full speed. Det som er interessant er de mer rolige stykkene som dukker opp av og til med en mer ren gitartone med klare hint av jazz.
Cognitive Dissonance er ikke utgivelsen som gjorde Anomalous et navn blant både fans av djent og teknisk death metal, men det er uansett et solid stykke med teknisk death metal som ligger litt under en halvtime i spillelengde. Blandingen av en ropende growling og en dyp en, med instrumentalakrobatikk er som skreddersydd for en hver fan av moderne teknisk ekstrem metal. Cognitive Dissonance er kanskje ikke like spennende som hovedretten, men det er en mer enn god nok forrett til hva Anomalous skulle bli til.
----------------------------------------------------------------------
Slam Master er et russisk industrial death metalband som har gitt ut fire demoer/EP-er. Dere kan høre musikken på Bandcamp.
Etter to år uten Nødutgangfestival på grunn av Corona, så var det endelig tid for en i går og forgårs. Synd det kanskje blir den siste siden han som arrangerer festival sier at han ikke vil lage flere. Jeg vet ikke grunnen, men forhåpentligvis vil han skifte mening eller la noen andre ta over. For de som ikke vet, så er Nødutgangfestivalen en innendørsfestival for eksperimentell og støyende musikk. Alt i fra industrial, avantgarde, frijazz til faktisk støy.
Første artist på fredag var Tore Bøe. En fyr med noen trommer og noen laptopper på et bord. Det startet med at han slo på cymbalene og hold mikrofonen på dem for å plukke opp vibrasjonen mens han bygget opp lydlandskapet med diverse samples. Ting ble mer intenst, han la en rosa vibrerende dildo på trommene, gnidde plastikk på mikrofonen, brukte diverse metallobjekter og ting bygget seg opp til et veldig støyende lydlandskap. Veldig bra saker.
Vi måtte bytte konserthall og neste var Maja Ratkje og Stian Westerhus. Det var musikk som ikke kunne helt plasseres i noen sjanger, kanskje litt folkemusikkinspirert, men jeg kan ikke si så mye mer om hva det var. Maja spilte litt fele på starten og på slutten om jeg husker rett, men for det meste spilte hun på et elektrisk piano med en orgelsound. Stian spilte gitar, og på et tidspunk tok han en eske med skrapmetall og kastet det på gulvet og dyttet det rund med en spade. Han hadde også et metallrør med en kjetting som han brukte til å lage støy med. Begge sang. Det var en ganske interessant opplevelse.
Tilbake i hovedsalen, så var det Blaakraft, eller Psykisk Tortur som de kaller seg av og til. Det var det vanlige med støy og trommer, med bruk av vinkelsliper som en del av støyen. Denne gang var det gjestegitarist og bassist med, som gav det hele en hard og tung følelse. Fikk nesten litt følelse av å høre på Melvins.
Tilbake til den andre salen, så var det Draug Media. En DJ med laptop. Han spilte et veldig variert og interessant stykke med elektronisk musikk. Det var bruk av jazzrytmer og samples fra jazzmusikk som dukket opp her og der. Han var en ganske animert og energisk DJ, så det var ikke kjedelig å se på.
Resten av kvelden var i hovedsalen. Først var the Big Unit. Et fullt jazzorkester som spilte en form for frijazz. En annen sjangerbeskrivelse man kan bruke om dem er experimental big band. De hadde tre trommiser, den ene med bongotrommer. Minst fem på blåseinstrumenter, tre av dem på saksofon. Det var flere instrumenter og det var et skikkelig far out jazz.
Siste var La Casa Fantom. Crust punk møter post-hardcore. Det var kun trommis og bassist, men det var tydelig de ikke trengte mer for å spille knallhard musikk. Det var nesten en sludge metalfølelse til mange av låtene. Tunge saker og akkurat min type musikk.
Lørdag og siste kveld startet med Blandhoel i første salen. Støymusikk med en elektrisk gitar, et bord med noen knapper og blinkende lys. Det var god støy uten at jeg føler for å gå mer i detaljer.
Neste var Negative Øhio i den andre hallen, og resten av kvelden vekslet alle artister hvilken hall de var i. Negative Øhio var sin egen mix av cybergrind, metalliske riff, elektronisk og støy. Faktisk føler jeg ikke for å gå mer i detalj. Jeg vil bare si at de ga en av de beste og mest underholdende fremføringene i årets festival, og det er ikke ofte man ser en gitarsolo spilt på en elektrisk ukulele.
Så var det King Lamus. En form for dark ambient med gode teksturer. Ikke så mye å si om det hele enn at jeg tror han har fremført i et tidligere år under et annet navn.
Cikada duo var piano og trommer, med noe elektronisk ambient av en sort spilt over høyttalere. Trommene ble sjeldent slått på. Det var mer gnukking av trommeskin for å lage anderledes lyder. Samme med gongen. Det var også triangler som var en viktig del av lydlandskapet. Pianisten gnidde en metallskål på strengene inne i pianoet, men han spilte også piano på den normale måten.
Så var det Møster. Skikkelig jazzrock med saksofon, trommer, gitar og bass. Skikkelig heftige saker og jeg kjøpte alle albumene på CD etterpå.
Nest siste var Draug Media igjen. Ikke like spendende som dagen før og jeg er usikker på om det var samme DJ.
Så jeg gikk før det var helt slutt til første sal igjen for å sikre meg en god plass foran scenen for avslutningen. Det legendarisk krautrockbandet Faust. Alle som bryr seg om progressiv og eksperimentell musikk burde vite hvem de er. Det er ingen tvil om at de var geniale. Det virker som om det er bare to originale medlemmer igjen siden bare to av dem var gråhårete gamlinger. De har nå en kvinnelig vokalist, som hvis jeg forstår rett, er datter til en av de originale medlemmene. Blaakraft/Psykisk Tortur var på scenen også, med trommisen på trommer (åpenlyst) og støymakeren i bandet i bakgrunnen med sine knapper. Det var en unik fremførelse. På siste låt ble seks stoler satt frem blant publikum og de fremførte noe lyrikk mens gitaristen spilte på akustisk gitar. Kun keyboardspilleren var igjen på scenen siden keyboardet er litt vanskelig å ta ned fra scenen. Siden støymakeren i Blaakraft/Psykisk Tortur er mannen bak nødutgangfestivalen, så var det en liten tale fra medlemmene i Faust om hvordan dette ikke måtte være siste gang festivalen ble holdt. Det var litt rørende å sitte midt opp i det siden stolene var spred rundt der jeg satt. Om det er virkelig siste gang, så var det en fantastisk avslutting, men jeg håper virkelig at jeg kan se frem til en ny omgang av støy i en ikke så fjern fremtid.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
