Metal Søndag 6. oktober
Selvfinansiert, 2017
Voldelige skrekkfilmer har lenge vært den viktigste inspirasjonen til death metalsjangeren, og få monstre og fiktive drapsmenn er så ikoniske som Jason Voorhees fra Friday the 13th filmene. Man skulle tro det var allerede på 90-tallet et death metalband som var oppkalt etter han, men det var først i 2017 en gruppe franskmenn dannet et band med navnet Voorhees. Samme året gav de ut Chapter One, et stykke med god gammeldags death metal i amerikansk stil. Med tanke på at filmene er amerikanske, så er det en selvfølge at musikken skal ha den sounden. Raske riff og tromming, men med en dose groove. Vokalen er en ropende growling som passer til denne old school sounden. Den er overraskende lett å forstå og man kan plukke opp ordene uten å måtte lese lyrikken for og få med seg budskapet om skrekk og død. Det er ingen overraskelser eller noe nyskapende å finne her, bare en halvtime med høykvalitets death metal.
Jeg skriver om dette bandet nå som vi er i starten av oktober. I tillegg til å kunne streame det gratis på deres Bandcamp, så kan man kjøpe det på CD der. Hvis du bestiller det nå, så burde det komme tidsnok til Halloween. Hva er en bedre måte å varme opp til et maraton av 80-talls slashere enn et stykke med death metal som hyller en av sjangerens største navn?
----------------------------------------------------------------------
Delicatessen er et amerikansk grindcoreband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Selvsagt var jeg på Nødutgangfestival i år. Nok en runde med industrial, støy, jazz, eksperimentell musikk og mye annet rart.
Første artist på torsdag var Dionysus. Såkalt dark techno. En fyr med et DJ bord. Det er den artisten jeg har minst minner om fra den første kvelden. Jeg husker at det hørtes bra ut, men utover den psykedeliske videoen som spilte bak han, så var det ikke mye å se på.
Jon Wesseltoft og Balazs Pandi var både visuelt og musikalsk mer spennende. Nok et DJ bord full av elektroniske ting, men også et akustisk trommesett. Det var støyende og mørke lydlandskaper, knirkende dark ambient satt opp imot den stemningsfylte trommingen. Det er musikkopplevelser som dette som gjør at jeg møter opp hvert år.
Den svenske trioen FIRE! avsluttet kvelden med sin sære fri jazz. Bass og trommer, samt den tredje bandmedlemmet vekslet mellom elektronisk og saksofon. Han hadde også en klarinett han bruke i en av de første låtene og en av de siste. Dette var fri jazz med fokus på mer atmosfæriske lydlandskap enn å lage en masse ulyder, men selvsagt var de bråkete og støyende.
Fredagen startet sært med Samvær Under Tilsün. To fyrer med rare hatter og refleksvester med et svært bord fult av elektroniske saker midt på golvet i stedet for opp på scenen. Det kom tydelig fort frem til hvorfor siden sceneplassen var dedikert til hva som kan beskrives som en sær powerpoint presentasjon. Det var en video som loopet gjennom diverse ting mens to fotografier hele tiden bevegde seg fra side til side. Fotoene skiftet hele tiden. Helt vanlige bilder av folk og dagligdagse ting fra hele verden. Det visuelle var tydelig en stor del av dette, det var sært og jeg antar vi kan kalle dette postmoderne kunst. Musikken var selvsagt også interessant. Sær elektronisk musikk som jeg ikke en gang skal prøve å beskrive utover at det virker som den påvirket hvordan fotoene skiftet og bevegde på seg.
Så måtte vi bytte sal for å se og høre Lasse-Dan Jenssen. En fyr som satt med en laptop og spilte noe dark ambient. Bra nok saker, bare ikke akkurat den største liveopplevelsen.
Tilbake i den første salen, så var Strangerous i gang, som kun består av Nora Stemland. Igjen var dette dark ambient type musikk, men langt mer interessant siden hun tok samples av hennes egen stemme og bygget opp lydlandskapet med å loope lydene hun laget. Veldig god musikk.
Igjen måtte vi bytte sal og Mouches Volantes og Dance NOIR hadde sin sære forestilling. Igjen var det snakk om mørke lydlandskaper i en eller annen form for dark ambient. To mørkkledde menn med finlandshetter med nok et bord fult av knapper og ledninger sto til siden mens tre høye kappekledde skikkelser med middelalderske pestdoktormasker sakte med sikkert bevegde deres overkropper i en treg dans. Med tanke på at det var tydelig at de sto på bokser for å ha denne unaturlige høyden, så var det tydelig at de ikke kunne danse med føttene. Maskene kom av for å vise hvite masker under. Etterhvert falt kappene mens de lå på golvet. Vi fikk se at de var tre hvitmalte og hvitkledde kvinner mens de sakte vridde seg over gulvet imot publikum i den mørke salen. En interessant forestilling.
Tilbake i den første salen, så fikk vi skikkelig metal med Hellavator. Rettere sagt, skikkelig stoner doom. Det var samme oppsetting som da jeg så dem sist. En gitarist og en trommis. Begge rettet imot hverandre i stedet for imot publikum. Tunge seige riff hele veien, og som jeg sa sist gang jeg skrev om dem, «i det øyeblikket jeg så at de satte opp en Orange gitarforsterker, så viste jeg at dette kom til å bli bra».
Men de som kanskje rocket hardest i hele festivalen var Deathcrush. De har spilt før og de er fortsatt tøffe som faen live. Visuelt ser de ut som noe hentet rett fra 90-tallet og de spiller seriøst jævlig bra støy rock og hva enn andre alternative elementer de måtte ha. Absolutt et band alle burde se hvis de har mulighet.
Lørdagen åpnet med Sturle Dagsland, som er akkurat sær nok for denne type festival. Mye rar roping sammen med synging uten ord, inkludert en veldig høy falsett. Av og til slo han på noen cymbaler, andre ganger andre tilfeldige instrumenter. Det var en annen fyr på scenen som vekslet mellom å spille synth på et lite keyboard og spille en gitar. Ganske underholdene.
Nok en gang, så måtte vi flytte til den andre salen. Boreas Y Gogledd var omtrent som den første gangen vi hadde flyttet sal på fredagen, bare at det var to fyrer som ikke gjorde noe visuelt denne gangen, og det var betydelig mindre mørk ambient. Jeg antar lyd teksturene kan beskrives som fine, men ikke akkurat noen stor konsertopplevelse.
Tilbake i den første salen var det litt mer å se på med Monobeat. Trommisen til krautrock legendene Faust sammen en fyr med et bord fult av elektroniske saker, så etter noen minutter, så kom det fyr med gitar opp på scenen. Litt sånn drone følelse i musikken.
Det var et siste bytte av sal for kvelden for å se I FEEL LIKE A BOMBED CATHEDRAL. Ikledd en kappe, en gitar og nok et bord fult av ting, så var det nesten en følelse av Sunn O))). Mest på grunn av den visuelle siden, dette var ikke tunge saker, men fortsatt mørkt og dystert mens han bygget opp lydlandskapet med gitaren og det elektroniske.
Resten av kvelden var i den første salen med Blaakraft. Blues rock møter støy på en måte. Det var praktisk talt også en Psykisk Tortur konsert også. Jeg som var skuffet at de ikke var med i år fikk se dem allikevel i form av Blaakraft. Et høydepunkt.
Nest sist var fri jazz fremført av MoE og Mette Rasussen. Gitar, bass og saksofon, bare mer støyende, mørk og angstfylt enn hva fri jazz pleier å være. Ekstrem musikk hele veien.
Helt til slutt var det AJA. Ikledd et klovnekostyme med rosa topp, så forventet jeg ikke såpass mørk og støyende musikk. Dark techno akkurat som den aller første artisten som fremførte i år, men med et betydelig innslag av langt mørkere og støyende elementer. Det kom noe veldig forvrengte og forstyrrende skrik fra henne, men til tross av den ekstreme sounden, så var det veldig god stemning blant publikum. En perfekt avslutting på årets Nødutgangfestival.
Nå over til metal musikkvideoer.
摩天楼オペラ - Pantheon
Apu Rumi - 1970
Carnifex - Hatred and Slaughter
0 Comments:
Post a Comment