Who Owns The Statue of Liberty? (New Jersey vs New York)
|
| 0
kommentarer
tirsdag, oktober 30, 2018
søndag, oktober 28, 2018
Metal Søndag 28. oktober
Metal Blade Records, 2002
Abigail fra 1987 er uten tvil et av de beste albumene King Diamond gav ut og en av de store heavy metalklassikerne fra 80-tallet. Med tanke på at skrekkfilmer hele tiden får oppfølgere, så er det ingen regel som sier at skrekkonseptalbum ikke kan ha oppfølgere. Plottet her er at at en ung jente, som har nettopp fylt 18 med navnet Abigail, går gjennom skogen og søker ly fra regnet i det hjemsøkte herregårdhuset fra det første albumet. Hun ser spøkelset av den originale Abigail åpne porten for henne. Jonathan fra det første albumet overlevde fallet ned trappen, og lever nå som en forkrøplet og mentalt syk gammel mann i det dystre huset. Han ser sin avdøde kone i Abigail og lurer henne slik at han kan voldta henne. Spøkelset til den originale Abigail dukker opp i krypten under huset, og den nye Abigail tar hevn med å kutte over strupen til tjeneren til Jonathan og får Jonathan til å spise mat med glassbrott. Huset brenner ned, men krypten er urørt av brannen og den originale Abigail fortsetter å hjemsøke der nede. Det er omtrent så forskrudd som man forventer fra et King Diamond album.
Men selvsagt er musikken viktigere enn historien når det kommer til album, og jeg vil si at dette albumet har musikk som holder. Ingen King Diamond album vil noen gang komme nært de klassiske albumene fra 80-tallet. Jeg har skrevet positivt om dem så langt, men jeg har ingen illusjon at noen av de nyere albumene er like bra som de klassiske albumene. Når det er sagt, så er dette en verdig oppfølger. Atmosfæren er ikke like intens og riffene er ikke like geniale, men de er nære nok. Man har fortsatt den sære vokalen til King Diamond, som skaper den unike stemningen når han forteller historien gjennom sang. Det høres akkurat ut som man forventer. Har du funnet ting å like med albumene som kom etter de klassiske albumene, så kommer du til å digge Abigail II: The Revenge.
-------------------------------------------------------------
Wizard Union er et amerikansk stoner doomband som har gitt ut tre selvfinansierte EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nok en Nødutgangfestival her i Bodø. Vanligvis har den vært i slutten av september, men i år var den på slutten av oktober. Akkurat som i fjor, så er dette en festival dedikert til industrial, støy, ambient, frijazz, avantgarde, alternativ, osv.. Det sære og det rare av musikk.
Første band på torsdag var Deku Trio, som akkurat navnet antyder er en trio. Bassgitar, banjo og trommer. Med tanke på at Deku er en referanse til Deku treet i Zelda på Nintendo 64, så er det en selvfølge at de er inspirert av videospillmusikk. Det var forvrengte bilder og videoer på skjermen av Super Nintendospill, Nintendo 64 spill og Minecraft mens de spilte. Musikken var en blanding av litt av hvert, men hadde en nesten elektronisk følelse til tross av at de var et band med faktiske instrumenter. Absolutt en god start på festivalen.
Yat-Kha var det andre bandet den kvelden, og det store høydepunktet for meg. Det var også en trio med gitar, trommer, men med en khuur i stedet for banjo. For de som ikke vet hva en khuur er, så er det den to streng felelignende instrumentet brukt i mongolsk folkemusikk. Yat-Kha er i fra Sør-Sibir, hvor mange mongolere bor. Disse tre hadde en litt rocka utgave av deres folkemusikk med strupesang, men til tross av moderne elektrisk gitar og trommesett, så hadde musikken den fantastiske stemningen assosiert med de mongolske horder som rider over steppene. Det var noe av det beste jeg hadde hørt på lenge.
Void ov Voices er sideprosjektet til Attila Csihar, kjent som vokalist for black metal legendene Mayhem. Prosjektet var at han kledd opp som en slags prest eller munk med hette bak et alter med en hodeskalle og stearinlys. Det startet med hvisking, som han loopet over og over igjen før han brukte mer stemme. Etter som stemningen bygget seg opp, ble det mer støyende.
Først ute på fredag var Sanae Yoshida og Jonas Olsson, som spilte keyboards. Et eller annet tilsynelatende samling av tilfeldige noter. Jeg sier tilsynelatende siden det hørtes ut som tilfeldige noter, men Jonas hadde en fyr sittende ved siden av han som kunne bla om på notearket mens han spilte. Det var interessant til en viss grad, men ikke min favoritt fra den kvelden. De hadde andre stykker som var minst like sære, men det var i det minste en beat til dem.
We Are All Alone Here and We Are Dead, eller WAAAHAWAD, var mye mer interessant å høre på. Ei dame med et bord full av elektroniske ting og en hippie med en elektrisk gitar. Det var et slags psykedelisk industrial lydlandskap som er vanskelig å beskrive. Hippien spilte et veldig enkelt og repeterende riff mens dama laget støy og brukte stemmen sin på en nesten tilfeldig måte for å lage lyder. Det var ganske trippy.
Psykisk Tortur var selvsagt på plass med sine støy lydlandskaper laget med trommer som holder rytmen mens en forstyrret mann vifter rundt med armene og trykker på knappene sine. De har ikke forandret rutinen siden noen av de gangene jeg har sett dem før, og jeg håper at de aldri gjør det heller.
Programmet nevner DJ Ida for denne dagen, men jeg verken så eller hørte henne, så kanskje hun var avlyst. Men jeg fikk sett og hørt Skolopender, som var mer typisk techno. Det var to stykker, men utover vage støyelementer fra den ene fyren, så var det bare en beat og ikke så mye mer.
The Thing var fantastisk fri jazz. All de tilfeldige notene og ulydene et lite jazz band kan lage. Det var trommer, kontrabass og saksofon, som er alt du trenger for et lite jazzband. De klarte å lage mye kaotisk bråk, og det var utrolig underholdende. Det var spesielt underholdende at saksofonisten måtte tømme spytt ut av saksofonen mellom låtene.
Siste for fredag var Next Life, som kan beskrives som en type cyber metal. En fyr spiller tøffe riff til den syntetiske musikken han har laget med chip-synther fra gamle spillekonsoler. Til og med gitaren hadde et syntetisk preg. Tøffe saker.
Lørdagen åpnet med fremføring av himmel worskshop. En hel haug med keyboards foran scenen, en trommis, en bassist og en dirigent. Det hadde et veldig 70-talls prog rockpreg med hvordan det hørtes ut, bare mer repeterende enn progressivt.
Så var det ut av konsertsalen for å sitte i et mørk rom for å høre på et utdrag av et field recording album laget for svensk radio fra 1994. Lydene av Lappland når det er vår. En symfoni av fugler og vann. Vi hørte på et godt stykke for å forberede oss til et stykke som vil komme senere.
Falmende Forsøk var en fyr som leste dikt, mens tre andre spilte en rekke instrumenter. Det var litt av hvert, fra gitar til saksofon, men den ene av dem hold seg til et bord fult av de elektroniske tingene man trenger for å lage støy. Det var kul norsk industrial hele veien, med bare et av diktene på engelsk.
Tilbake i det mørke rommet, så var det en ny versjon av det vi hadde hørt før. Åpnet med et dikt på samisk, så ble lydene av vann til rytmer og fugleskrik. Det opptaket av naturen ble gjort om til noe musikalsk og interessant.
Kaada var den siste skikkelige artisten. En mann med piano, samt to bord med elektroniske ting. Nok en gang er musikken veldig vanskelig å beskrive utover at den var kunstnerisk, men det var bra.
Siste ute var DJ Nuteq, men nok en gang, så var det uinteressant techno, så jeg gikk etter jeg drakk opp min siste øl. Det var nok en bra festival. Jeg ser frem til hvordan de vil overraske meg til neste år.
Nå over til metal musikkvideoer.
System Overthrow - Pit Fighter
Flaming Wrekage - Saboteur
Unleash the Archers - Dawn of Ages
|
| 0
kommentarer
fredag, oktober 26, 2018
torsdag, oktober 25, 2018
onsdag, oktober 24, 2018
tirsdag, oktober 23, 2018
søndag, oktober 21, 2018
Metal Søndag 21. oktober
Primitive Recordings, 2002
Elsker du skitten og direkte stygg death grind som er blytung og ultrabrutal, så er det nesten en selvfølge at du elsker Mortician. Deres gitar og bass flyter sammen til en grotesk tone og den dype growlingen er forståelig. Det er litt for ekstremt for enkelte death metalfans og det er nok av de som ikke liker dem. Det er to ting som er med på gjøre Mortician unike, samt vanskelig for folk å sette seg inn i musikken deres, og det er bruken av lange samples fra skrekkfilmer som introer og deres bruk av trommemaskin. Er du typen som liker den brutal sounden, men som ikke kan sette deg inn i Mortician på grunn av de to nevnte tingene, så er dette samlealbumet svaret. I 2001, så spilte duoen Ron Kachnic og Will Rahmer inn på nytt en rekke gamle låter fra de klassiske albumene med en faktisk trommis, og på toppen av det hele, så er det null samples fra skrekkfilmer som varer lengre fra de faktiske låtene. Det er bare ren death grind uten noe tull. Trommisen de bruker er Roger J. Beaujard, som har vært involvert med Mortician før, som den som programmerer maskinen deres, samt spille gitar på albumene deres. Han er også deres trommis når de spiller live.
Det er litt rart å høre Mortician uten den syntetiske trommemaskin sounden, som bestandig har vært en stor del av deres sound, men det er også utrolig forfriskende å høre faktiske trommer. Det gir disse gamle låtene nytt liv og en fresh energisk stemning. Selv om lange klipp fra skrekkfilmer var også en viktig del av sounden, så er det også kult å høre dem bare kjøre på uten pause. En nonstop vegg av brutalitet i form av riff, growling og blast beats. Det er god gammeldags Mortician, men anderledes nok til at de som aldri klarte å sette seg i dem burde høre på dette og gi dem en ny sjanse.
------------------------------------------------------------
Empyrean er et amerikansk black metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Entombed A.D. - Dead Dawn
Helheim - Baklengs mot intet
Hellchamber - Bring Me Down
|
| 0
kommentarer
fredag, oktober 19, 2018
onsdag, oktober 17, 2018
tirsdag, oktober 16, 2018
søndag, oktober 14, 2018
Metal Søndag 14. oktober
Metal Blade Records, 1984
Er det en regel som alltid er sant i metal, så er det jo mer dårlig tegnet det episke fantasy motivet på platecoveret er, jo bedre er musikken. Da burde det ikke komme som noen overraskelse at Battle Cry av Omen er en klassiker. Dette er albumet som definerte helamerikansk power metal i 1984. Battle Cry er alt det skikkelig blue-collar U.S. power metal skal være. Episk, tøft og full av riff. Og når jeg sier riff, så mener jeg skikkelig riff. Dette er uten tvil et av de reneste metalalbumene som noen gang er laget. Det er null hint av rock i noe av riffene eller trommingen, bare 100% ekte heavy metal og tidlig power metal. Dette er så ekte metal at det får Manowar til å høres ut som et puddelrockband i sammenligning. Tenk de galopperende rytmene til Iron Maiden møter den tidlige power metalsounden på Queensrÿche EP-en som ble gitt ut året før, bare mye råere og mer episk, og du har en vag idé om hvordan Battle Cry høres ut. En annen sammenligning er hvis Conan the Barbarian skulle ha en metal soundtrack, så hadde det vært dette albumet. Alt bare hører så riktig ut. Ikke bare trommer, bass og gitar, men også vokal. Den avdøde J.D. Kimball hadde en fantastisk stemme for denne type musikk. Han var ikke typen som gikk for falsett som mange forventer fra power metal, men hadde stemmen til en herdet kriger klar til kamp. Det er så klart en ren vokalstil sammenlignet med mer ekstreme stiler som begynte å dukke opp i 1984, men han har akkurat nok rusk i stemmebåndet til at det høres litt råere ut enn mye annen power metal.
Det er vanskelig for meg å finne ord for hvor perfekt Battle Cry er. Det er sikkert de som vil avvise dette albumet som utdatert og lyrikken som corny fantasy tull, men jeg tviler på at disse individene kan i det hele tatt kalle seg fans av metal. Med tanke på at det er utallige band som har prøvd å kopiere denne sounden i alle år siden albumet kom ut, så tror jeg at vi kan si at dette er et tidløst og klassisk sound innenfor metal. Det er ren og ekte metal som definerer både tradisjonell heavy metal og ren power metal perfekt. Dette er like mye et album man kan headbange til og føle energien strømme gjennom kroppen som det er et atmosfærisk album man kan bli fortapt i riffene og drømme om en magisk tid som aldri har eksistert. Det er få album som kan beskrives som perfekt, men Omen klarte å gi ut et slikt album i 1984.
----------------------------------------------------------
Deadwishes er et brasiliansk black metalband som har gitt ut tre demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Mary Poppins Sings Death Metal
Motörhead - When the Sky Comes Looking for You
Hell:on - Filth
|
| 0
kommentarer
lørdag, oktober 13, 2018
fredag, oktober 12, 2018
onsdag, oktober 10, 2018
tirsdag, oktober 09, 2018
mandag, oktober 08, 2018
What are Judeo-Christian Values?
The period before elections for government offices in the United States of America is a fruitful time for public expressions of religiosity by the candidates. The most common form of this is utterance of the word God, which usually seems intended not to arouse religious feelings but to serve as evidence that the candidate is a theist, because being perceived as a theist is a necessary condition for election to public office in this country. The next most common expression of religiosity probably is a statement that "Judeo-Christian" values, or principles, or traditions are foundational for American society and government. This often is followed by the candidate's affirmation that he or she will strive to restore those values, which he or she may suggest have been diminished by those whose political opinions differ from his/hers.
Unfortunately, no one has the idea or the courage to ask candidates what they mean by "Judeo-Christian values." The present essay is an attempt to determine what this phrase might mean. The words imply a set of ideas common to the two religions[1], and can be analyzed by comparing their ideas about scriptures, the deity, and ethical principles.
Link
|
| 0
kommentarer
søndag, oktober 07, 2018
Metal Søndag 7. oktober
Saarni Records, 2016
Finske Kausalgia er et av de bandene som kaller seg selv for et dark metalband, men i likhet med de fleste som bruker den sjangerbeskrivelsen, så spiller de egentlig ganske rett frem black metal. Det er som forventet en rå tone på gitaren og vokalen er hes, men Kausalgia har et langt større fokus på atmosfære enn på å være ekstreme. De raske black metalriffene brukes på en veldig melodisk og vakker måte som bygger på stemningen de går for. Musikken føles ikke spesielt hard eller brutal til tider, men beholder den kalde følelsen god black metal skal ha. I motsetning til mye annen atmosfærisk black metal, så tyr ikke Kausalgia til hypnotisk repetering og lange låter, og har en ganske rett frem sangstruktur som holder seg rundt de typiske fem minuttene en vanlig metal låt pleier å vare. De fleste låtene holder seg på et midttempo eller mer sakte nivå, med noe få mer raske låter. Selv de raske låtene føles aldri for intens eller bråkete hvis man er vant med black metal. Det er noe pent og rolig med Dreamquest som går at det står litt ut fra de ellers mer råe og groteske black metalalbumene der ute.
Jeg liker godt den melodiøse og atmosfæriske følelsen på Dreamquest. Det er ikke det albumet jeg setter på når jeg vil ha noe hardt og tøft. Det er mer et album for stille stunder og rolige turer på høsten. Den mørke, men vakre følelsen i musikken passer perfekt til de mer melankolske stundene i livet. Kausalgia er absolutt et band som er verdt å støtte, og du kan kjøpe CD-en på deres Bandcamp, eller bare streame det gratis der om du måtte ønske det.
------------------------------------------------------------------------
Havamal er et svensk melodiøs death metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dree kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Phidion - Swarming Spectres
Hell - Deathsquad
Obituary - Ten Thousand Ways to Die
|
| 0
kommentarer
fredag, oktober 05, 2018
tirsdag, oktober 02, 2018
mandag, oktober 01, 2018
Abonner på:
Innlegg (Atom)
