Metal Søndag 28. oktober
Metal Blade Records, 2002
Abigail fra 1987 er uten tvil et av de beste albumene King Diamond gav ut og en av de store heavy metalklassikerne fra 80-tallet. Med tanke på at skrekkfilmer hele tiden får oppfølgere, så er det ingen regel som sier at skrekkonseptalbum ikke kan ha oppfølgere. Plottet her er at at en ung jente, som har nettopp fylt 18 med navnet Abigail, går gjennom skogen og søker ly fra regnet i det hjemsøkte herregårdhuset fra det første albumet. Hun ser spøkelset av den originale Abigail åpne porten for henne. Jonathan fra det første albumet overlevde fallet ned trappen, og lever nå som en forkrøplet og mentalt syk gammel mann i det dystre huset. Han ser sin avdøde kone i Abigail og lurer henne slik at han kan voldta henne. Spøkelset til den originale Abigail dukker opp i krypten under huset, og den nye Abigail tar hevn med å kutte over strupen til tjeneren til Jonathan og får Jonathan til å spise mat med glassbrott. Huset brenner ned, men krypten er urørt av brannen og den originale Abigail fortsetter å hjemsøke der nede. Det er omtrent så forskrudd som man forventer fra et King Diamond album.
Men selvsagt er musikken viktigere enn historien når det kommer til album, og jeg vil si at dette albumet har musikk som holder. Ingen King Diamond album vil noen gang komme nært de klassiske albumene fra 80-tallet. Jeg har skrevet positivt om dem så langt, men jeg har ingen illusjon at noen av de nyere albumene er like bra som de klassiske albumene. Når det er sagt, så er dette en verdig oppfølger. Atmosfæren er ikke like intens og riffene er ikke like geniale, men de er nære nok. Man har fortsatt den sære vokalen til King Diamond, som skaper den unike stemningen når han forteller historien gjennom sang. Det høres akkurat ut som man forventer. Har du funnet ting å like med albumene som kom etter de klassiske albumene, så kommer du til å digge Abigail II: The Revenge.
-------------------------------------------------------------
Wizard Union er et amerikansk stoner doomband som har gitt ut tre selvfinansierte EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nok en Nødutgangfestival her i Bodø. Vanligvis har den vært i slutten av september, men i år var den på slutten av oktober. Akkurat som i fjor, så er dette en festival dedikert til industrial, støy, ambient, frijazz, avantgarde, alternativ, osv.. Det sære og det rare av musikk.
Første band på torsdag var Deku Trio, som akkurat navnet antyder er en trio. Bassgitar, banjo og trommer. Med tanke på at Deku er en referanse til Deku treet i Zelda på Nintendo 64, så er det en selvfølge at de er inspirert av videospillmusikk. Det var forvrengte bilder og videoer på skjermen av Super Nintendospill, Nintendo 64 spill og Minecraft mens de spilte. Musikken var en blanding av litt av hvert, men hadde en nesten elektronisk følelse til tross av at de var et band med faktiske instrumenter. Absolutt en god start på festivalen.
Yat-Kha var det andre bandet den kvelden, og det store høydepunktet for meg. Det var også en trio med gitar, trommer, men med en khuur i stedet for banjo. For de som ikke vet hva en khuur er, så er det den to streng felelignende instrumentet brukt i mongolsk folkemusikk. Yat-Kha er i fra Sør-Sibir, hvor mange mongolere bor. Disse tre hadde en litt rocka utgave av deres folkemusikk med strupesang, men til tross av moderne elektrisk gitar og trommesett, så hadde musikken den fantastiske stemningen assosiert med de mongolske horder som rider over steppene. Det var noe av det beste jeg hadde hørt på lenge.
Void ov Voices er sideprosjektet til Attila Csihar, kjent som vokalist for black metal legendene Mayhem. Prosjektet var at han kledd opp som en slags prest eller munk med hette bak et alter med en hodeskalle og stearinlys. Det startet med hvisking, som han loopet over og over igjen før han brukte mer stemme. Etter som stemningen bygget seg opp, ble det mer støyende.
Først ute på fredag var Sanae Yoshida og Jonas Olsson, som spilte keyboards. Et eller annet tilsynelatende samling av tilfeldige noter. Jeg sier tilsynelatende siden det hørtes ut som tilfeldige noter, men Jonas hadde en fyr sittende ved siden av han som kunne bla om på notearket mens han spilte. Det var interessant til en viss grad, men ikke min favoritt fra den kvelden. De hadde andre stykker som var minst like sære, men det var i det minste en beat til dem.
We Are All Alone Here and We Are Dead, eller WAAAHAWAD, var mye mer interessant å høre på. Ei dame med et bord full av elektroniske ting og en hippie med en elektrisk gitar. Det var et slags psykedelisk industrial lydlandskap som er vanskelig å beskrive. Hippien spilte et veldig enkelt og repeterende riff mens dama laget støy og brukte stemmen sin på en nesten tilfeldig måte for å lage lyder. Det var ganske trippy.
Psykisk Tortur var selvsagt på plass med sine støy lydlandskaper laget med trommer som holder rytmen mens en forstyrret mann vifter rundt med armene og trykker på knappene sine. De har ikke forandret rutinen siden noen av de gangene jeg har sett dem før, og jeg håper at de aldri gjør det heller.
Programmet nevner DJ Ida for denne dagen, men jeg verken så eller hørte henne, så kanskje hun var avlyst. Men jeg fikk sett og hørt Skolopender, som var mer typisk techno. Det var to stykker, men utover vage støyelementer fra den ene fyren, så var det bare en beat og ikke så mye mer.
The Thing var fantastisk fri jazz. All de tilfeldige notene og ulydene et lite jazz band kan lage. Det var trommer, kontrabass og saksofon, som er alt du trenger for et lite jazzband. De klarte å lage mye kaotisk bråk, og det var utrolig underholdende. Det var spesielt underholdende at saksofonisten måtte tømme spytt ut av saksofonen mellom låtene.
Siste for fredag var Next Life, som kan beskrives som en type cyber metal. En fyr spiller tøffe riff til den syntetiske musikken han har laget med chip-synther fra gamle spillekonsoler. Til og med gitaren hadde et syntetisk preg. Tøffe saker.
Lørdagen åpnet med fremføring av himmel worskshop. En hel haug med keyboards foran scenen, en trommis, en bassist og en dirigent. Det hadde et veldig 70-talls prog rockpreg med hvordan det hørtes ut, bare mer repeterende enn progressivt.
Så var det ut av konsertsalen for å sitte i et mørk rom for å høre på et utdrag av et field recording album laget for svensk radio fra 1994. Lydene av Lappland når det er vår. En symfoni av fugler og vann. Vi hørte på et godt stykke for å forberede oss til et stykke som vil komme senere.
Falmende Forsøk var en fyr som leste dikt, mens tre andre spilte en rekke instrumenter. Det var litt av hvert, fra gitar til saksofon, men den ene av dem hold seg til et bord fult av de elektroniske tingene man trenger for å lage støy. Det var kul norsk industrial hele veien, med bare et av diktene på engelsk.
Tilbake i det mørke rommet, så var det en ny versjon av det vi hadde hørt før. Åpnet med et dikt på samisk, så ble lydene av vann til rytmer og fugleskrik. Det opptaket av naturen ble gjort om til noe musikalsk og interessant.
Kaada var den siste skikkelige artisten. En mann med piano, samt to bord med elektroniske ting. Nok en gang er musikken veldig vanskelig å beskrive utover at den var kunstnerisk, men det var bra.
Siste ute var DJ Nuteq, men nok en gang, så var det uinteressant techno, så jeg gikk etter jeg drakk opp min siste øl. Det var nok en bra festival. Jeg ser frem til hvordan de vil overraske meg til neste år.
Nå over til metal musikkvideoer.
System Overthrow - Pit Fighter
Flaming Wrekage - Saboteur
Unleash the Archers - Dawn of Ages
0 Comments:
Post a Comment