Discussion With Aron Ra (Chemophobia, Flat Earth, and All Things Pseudoscience)
|
| 0
kommentarer
tirsdag, desember 07, 2021
lørdag, oktober 09, 2021
torsdag, januar 19, 2012
torsdag, juni 30, 2011
onsdag, desember 15, 2010
søndag, mai 23, 2010
Living in denial: Why sensible people reject the truth
HEARD the latest? The swine flu pandemic was a hoax: scientists, governments and the World Health Organization cooked it up in a vast conspiracy so that vaccine companies could make money.
Never mind that the flu fulfilled every scientific condition for a pandemic, that thousands died, or that declaring a pandemic didn't provide huge scope for profiteering. A group of obscure European politicians concocted this conspiracy theory, and it is now doing the rounds even in educated circles.
This depressing tale is the latest incarnation of denialism, the systematic rejection of a body of science in favour of make-believe. There's a lot of it about, attacking evolution, global warming, tobacco research, HIV, vaccines - and now, it seems, flu. But why does it happen? What motivates people to retreat from the real world into denial?
Here's a hypothesis: denial is largely a product of the way normal people think. Most denialists are simply ordinary people doing what they believe is right. If this seems discouraging, take heart. There are good reasons for thinking that denialism can be tackled by condemning it a little less and understanding it a little more.
Link
|
| 0
kommentarer
lørdag, mars 13, 2010
Gunnerusforelesninger og skeptikere på puben
Det Kgl. Norske Vitenskabers Selskap (DKNVS) feirer sitt 250-årsjubileum i år, og i den anledning hadde selskapet hentet inn to virkelig store navn til å presentere årets gunnerusforelesninger (oppkalt etter selskapets grunnlegger, biskop Johan Ernst Gunnerus) som fant sted i Storsalen på Studentersamfundet i Trondheim torsdag den 11. mars. En delegasjon fra Studentenes Skeptikerlag hadde møtt opp for å høre på inspirerende foredrag om god vitenskap og varme opp til byens første skeptikere på puben. Som vi skal se, skulle det vise seg å bli en blandet fornøyelse, men la oss starte med det positive. Om kveldens første foredragsholder kan vi lese:
Bennett snakket om hvordan vår forståelse av universet har utviklet seg fra Galileos tid til i dag. Newton viste hvordan tyngdekraften fikk planetene til å gå i bane rundt solen, men var ute av stand til å forklare hvorfor det skjedde. Einstein var den første som kom opp med en forklaring av tyngdekraften selv. I følge hans generelle relativitetsteori var tyngdekraften strengt tatt ingen kraft i det hele tatt, men tvert imot en kurving av rommet selv. En vanlig illustrasjon er å tenke oss tid-rom-kontinuumet som en gummiaktig overflate. Massive objekter som solen kan representeres ved en bowlingkule som danner en grop i gummien. Jorden kan representeres ved en tennisball som forsøker å passere bowlingkulen i en rett linje, men tvinges til å følge innsiden av gropen i en evig sirkel (omtrent som sykler i en velodrom).
Problemet var bare at Einstein trodde på et statisk univers samtidig som hans teori bare fungerte i et univers som enten utvidet seg eller trakk seg sammen. Einsteins ad-hoc-løsning var å introdusere en kraft kalt den kosmologiske konstant som nøyaktig utliknet gravitasjonen. Når Edwin Hubble senere viste at universet virkelig utvidet seg, omtalte Einstein den kosmologiske konstant som sin største tabbe. En implikasjon av at universet stadig blir større og kaldere er at det burde fortone seg som desto varmere og mer konsentrert jo lenger vi ser bakover i tid. På grunn av tiden lyset bruker på å nå oss, kan astronomene bokstavelig talt se tilbake i tid, og alle observasjoner bekrefter denne forutsigelsen. Ut fra samme logikk, kan vi slutte at hele universet en gang må ha vært samlet i et enkelt punkt. Big Bang-teorien handler altså om hvordan dette punktet ble til universet slik det ser ut i dag.
Big Bang-teorien forutsa for eksempel universets kjemiske sammensetning med stor nøyaktighet. Men kanskje den viktigste forutsigelsen var at vi burde observere en svak, homogen bakgrunnsstråling i mikrobølge-området fra alle retninger samtidig. Inntil ca. 300 000 år etter universets tilblivelse var alt en homogen suppe av plasma, ikke ulikt innsiden av en stjerne. Alle punkter i universet avga konstant lys, men fotonene var fanget i plasmaet og kom ikke av flekken. Når universet hadde avkjølt seg nok til at elementærpartikler kunne danne alminnelige, nøytrale atomer, ble de fangede fotonene frigjort over hele universet samtidig, og det er nettopp ettergløden fra denne hendelsen vi burde detektere i dag. Denne kosmiske bakgrunnsstrålingen ble oppdaget, mer eller mindre ved en tilfeldighet, av radioastronomene Arno Penzias og Robert Wilson i 1965 og bidro til nærmest full aksept av Big Bang-teorien blant astronomer.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen så lenge ut til å være nesten fullkomment homogen, som om temperaturen og tettheten opprinnelig var nøyaktig lik over hele universet. For å tillate gravitasjonen å trekke materien sammen til stjerner og galakser, må det imidlertid ha vært visse ujevnheter i distribusjonen av materie som burde la seg detektere i form av svake variasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Denne forutsigelsen ble bekreftet av COBE-satellitten som Bennett selv skal ha mye av æren for.
Bennett snakket også om det forbløffende faktum at all materie vi kan detektere, kun utgjør ca. 5 % av universet. Det har lenge vært klart at både stjernene i en galakse og galaksene i en galaksehop sirkler for raskt rundt sitt felles tyngdepunkt til at tyngdekraften i teorien skulle vært i stand til å holde dem samlet. De fleste forskere konkluderer derfor med at universet må inneholde langt mer materie enn vi er i stand til å observere med direkte metoder selv om vi foreløpig ikke aner hva denne materien består av. Tyngdekraften fra denne "mørke" materien kan dermed forklare hva som holder galakser og galaksehoper sammen. Dette er for øvrig et av mysteriene forskerne håper å kunne besvare ved hjelp av The Large Hadron Collider.
En kanskje enda mer overraskende observasjon er at universets ekspansjon ikke ser ut til å slakke ned over tid, men tvert imot akselererer. De fleste forskere konkluderer derfor at det må eksistere en eller annen kraft som får universet til å utvide seg i stadig større tempo selv om vi heller ikke aner hva denne "mørke energien" er. Ironisk nok kan denne observasjonen vise seg å rehabilitere Einsteins kosmologiske konstant som Einstein selv betegnet som sin største tabbe.
Hva så med universets tilblivelse? Som nevnt, handler Big Bang-teorien strengt tatt bare om hvordan universet utviklet seg like etter at det oppsto (jfr. evolusjon vs. abiogenese). Det eneste ærlige svaret er at vi ikke vet hvordan universet oppsto, men den mest lovende teorien, kjent som inflation, involverer kvantefluktuasjoner som ga opphav til en boble av "falsk vakuum" hvorpå denne videre utviklet seg til vårt univers. Kvantefysikken forteller oss at selv det tommeste intet kun er "tomt" i gjennomsnitt. Par av partikler og antipartikler oppstår spontant og utsletter hverandre umiddelbart hele tiden, selv i et vakuum. Bennett selv uttrykte det omtrent som følger (etter hukommelsen):
Giaevers hovedargument mot global oppvarming ser ut til å være at temperaturøkningene som er målt, er for svake til å tillate noen konklusjon og at det er latterlig å tro vi kan si noe om langsiktige trender innen noe så komplisert som klimaet på jorden når vi ikke engang kan forutsi været to uker frem i tid. Han forsøkte seg sågar med floskelen om at global oppvarming ikke eksisterer fordi været i Trondheim var akkurat like dårlig som da han selv var student. Logisk sett er dette mer eller mindre ekvivalent med å argumentere for at røyking er ufarlig fordi din onkel røyket 60 sigaretter om dagen og levde til å bli 100 år. Her hører det for det første med å påpeke at klima ikke er det samme vær, og selv en svak økning av gjennomsnittstemperaturen kan være meget signifikant hvis trenden bekreftes av mange nok uavhengige målinger fra hele planeten over lang nok tid.
Det dypere problemet er imidlertid at Giaever bruker en offentlig forelesning til å avvise den vitenskaplige konsensus på en såpass lettvint måte i stedet for å følge standard prosedyre med fagfellevurdering og kritisk evaluering fra de relevante fagmiljøene. Hvis Giaever mener han vet bedre enn det store flertall av dem som faktisk forsker på klimaet, påligger det han å utføre egen forskning som bekrefter hans syn og presentere sine resultater på vitenskaplige konferanser, utsette dem for fagfellevurdering og tillate det vitenskaplige miljøet å kritisere dem. Det er selvsagt ikke utelukket at han vil vise seg å få rett, men for sikkerhets skyld tillater jeg meg å foreslå at noen tar med en fyrstikkeske for å samle opp det som måtte være igjen av han etter at ekspertene er ferdig med å rive han i fillebiter (Det burde ikke være nødvendig å ta ut fyrstikkene først).
Det er imidlertid langt fra åpenbart at Giaever i det hele tatt fremdeles anerkjenner noe fagmiljø som ikke tjener hans ideologi. Hans analyse av en uttalelse fra The American Physical Society [1] var erketypisk fornektelsesretorikk og beveget seg rett over i konspirasjonstenkning. Jeg husker ikke den nøyaktige ordlyden, men i essens sa uttalelsen noe slikt som at det ikke lenger er noe spørsmål om at global oppvarming er en realitet. Den innlysende tolkningen er at det ikke lenger er noe åpent spørsmål fordi spørsmålet allerede har blitt tilfredsstillende besvart (slik det heller ikke er noe åpent spørsmål hvorvidt evolusjon er et faktum). Giaever presterte imidlertid å vinkle det som at det ikke lenger skal være tillatt å sette spørsmålstegn ved det offisielle dogmet. Dette er nøyaktig den samme retorikken kreasjonister har brukt mot den vitenskaplige konsensus omkring evolusjon, slik propagandafilmen Expelled er et forbilledlig eksempel på. Ben Stein kunne ikke gjort det bedre.
1. Jeg tror i hvert fall den var fra The American Physical Society, men mulig jeg husker feil.
Giaever benyttet seg ellers flittig av det som Richard Dawkins har kalt "the argument from personal incredulity" eller det vi på norsk kan kalle appell til personlig vanntro. Mye av foredraget syntes å koke ned til at hele ideen om global oppvarming er selvinnlysende absurd. Kommentarer som stadig gikk igjen i løpet av hans foredrag var "I don't understand this" og "How can anyone believe such a thing?!" Slik en fysiker som Giaever burde være den første til å innse, har naturen ingen forpliktelse på seg til å oppføre slik våre intuisjoner og magereflekser forteller oss at den burde gjøre. Han forsøkte seg sågar med en versjon av Galileo-argumentet: I dag finner vi det latterlig at amerikanere for 100 år siden bekymret seg for hva de skulle gjøre med alle hestene, derfor vil folk om 100 år finne det latterlig at folk i vår tid bekymret seg for globale oppvarming.
Giaever snakket ellers mye om de uheldige konsekvensene av kampen mot utslipp av klimagasser. Hvis poenget er at menneskeskapt global oppvarming derfor ikke kan eksistere, er det et skoleeksempel på feilslutningen argumentum ad consequentiam. Ingenting blir sant av at vi oppfatter det som ønskelig. Han appellerte også flittig til følelser blant annet ved å vise bilder av sultne barn i Afrika og argumentere for at vi burde bruke pengene på dem i stedet for (etter hukommelsen) "ridiculous things" som Kyoto-avtalen etc. Han blandet sågar inn restriksjonene på barnefødsler i det overbefolkede Kina og argumenterte for at de som bekymrer seg for global oppvarming burde kjempe for liknende restriksjoner her. Det underforståtte poenget er formodentlig at det ville vært negativt og at global oppvarming derfor ikke kan være noe reelt problem, hvilket i så fall er nok et eksempel på argumentum ad consequentiam.
Merkelig var det også at han forsøkte å vinkle det som at de som aksepterer den vitenskaplige konsensus bare er redde for forandring og argumenterte for at alle store forandringer i hans levetid hadde vært til det bedre. Som eksempel på dette viste han til hvor dramatisk spedbarnsdødeligheten har blitt redusert siden hans egen bestemors tid. Så hva blir det til, Giaever? Er ditt poeng at forandring er bra, eller at det ikke foregår noen forandring?
Jeg mener på ingen måte å nedvurdere Giaevers tidligere meritter, men de gir han ingen spesiell autoritet til å uttale seg på alle områder av vitenskapen - inkludert områder som ligger utenfor hans spesialfelt - for resten av livet. Leseren bes ha meg tilgitt for at jeg tillater meg å sitere et helt avsnitt av David Gorski (a.k.a. Orac) fra Science-Based Medicine:
Da var det langt hyggeligere å komme sammen med ca. 12-15 andre skeptikere på den Gode Nabo og diskutere hans opptreden over noen halvlitere. Skeptics in the pub er en enestående anledning for skeptikere til å omgås likesinnede og snakke om temaer som opptar dem i en uformell og sosial setting, en formel som for lengst har blitt en internasjonal suksess. Selv hadde jeg møtt mange av de tilstedeværende før, men gjorde også noen særdeles sympatiske nye bekjentskaper. Foruten Giaevers utblåsning var noen av temaene som ble diskutert Harald Eias "Hjernevask" og selvsagt gamle klassikere som kreasjonisme, alternativ medisin, antivaksinasjonshysteri etc. Dette var første gang skeptikere i puben ble arrangert i Trondheim, men det er allerede meningen at arrangementet skal bli et fast månedlig innslag. Tidspunkt for neste sammenkomst vil bli annonsert her. Eventuelle lesere i Trondheims-området anbefales å møte opp både på denne og på skeptikerlagets øvrige arrangementer.
Professor Charles L. Bennett: er en fremstående kosmolog og professor i fysikk og astronomi ved John’s Hopkins University, Baltimore, Maryland, USA. Han er leder for det svært suksessrike romforskningsprogrammet Wilkinson Microwave Anisotropy Probe (WMAP)som har hatt stor betydning for vår forståelse av Universets utvikling etter Big Bang. Før Bennett ble leder av WMAP var han vitenskapelig nestleder for Differential Microwave Radiometer på den like berømte COBE-satellitten (Cosmic Background Explorer) som oppdaget de romlige variasjonene (anisotropi) i den kosmiske bakgrunnstrålingen etter Big Bang. Bennett har medvirket til å kvantifisere mange sentrale egenskaper ved Universet, inkludert universets alder med uovertruffen presisjon og nøyaktighet. For sitt lederskap av WMAP har prof. Bennett har mottatt en rekke utmerkelser og priser.Temaet for Bennetts foredrag var intet mindre enn "the creation of the universe", men først benyttet han anledningen til å oppklare de to vanligste mytene og misforståelsene omkring Big Bang-teorien: for det første at den involverer en eksplosjon (en misforståelse som trolig skyldes det misvisende ved selve navnet Big Bang) og for det andre at den omhandler universets tilblivelse. Begge disse forestillingene er gale. I stedet for en gigantisk eksplosjon i rommet må vi tenke på Big Bang som en eksplosiv utvidelse av rommet selv. Teorien tar oss tilbake til noen mikroskopiske fraksjoner av et sekund etter universets tilblivelse, men tilblivelsen selv er faktisk ikke en del av Big Bang-teorien, slik heller ikke livets tilblivelse er en del av evolusjonslæren.
Bennett snakket om hvordan vår forståelse av universet har utviklet seg fra Galileos tid til i dag. Newton viste hvordan tyngdekraften fikk planetene til å gå i bane rundt solen, men var ute av stand til å forklare hvorfor det skjedde. Einstein var den første som kom opp med en forklaring av tyngdekraften selv. I følge hans generelle relativitetsteori var tyngdekraften strengt tatt ingen kraft i det hele tatt, men tvert imot en kurving av rommet selv. En vanlig illustrasjon er å tenke oss tid-rom-kontinuumet som en gummiaktig overflate. Massive objekter som solen kan representeres ved en bowlingkule som danner en grop i gummien. Jorden kan representeres ved en tennisball som forsøker å passere bowlingkulen i en rett linje, men tvinges til å følge innsiden av gropen i en evig sirkel (omtrent som sykler i en velodrom).
Problemet var bare at Einstein trodde på et statisk univers samtidig som hans teori bare fungerte i et univers som enten utvidet seg eller trakk seg sammen. Einsteins ad-hoc-løsning var å introdusere en kraft kalt den kosmologiske konstant som nøyaktig utliknet gravitasjonen. Når Edwin Hubble senere viste at universet virkelig utvidet seg, omtalte Einstein den kosmologiske konstant som sin største tabbe. En implikasjon av at universet stadig blir større og kaldere er at det burde fortone seg som desto varmere og mer konsentrert jo lenger vi ser bakover i tid. På grunn av tiden lyset bruker på å nå oss, kan astronomene bokstavelig talt se tilbake i tid, og alle observasjoner bekrefter denne forutsigelsen. Ut fra samme logikk, kan vi slutte at hele universet en gang må ha vært samlet i et enkelt punkt. Big Bang-teorien handler altså om hvordan dette punktet ble til universet slik det ser ut i dag.
Big Bang-teorien forutsa for eksempel universets kjemiske sammensetning med stor nøyaktighet. Men kanskje den viktigste forutsigelsen var at vi burde observere en svak, homogen bakgrunnsstråling i mikrobølge-området fra alle retninger samtidig. Inntil ca. 300 000 år etter universets tilblivelse var alt en homogen suppe av plasma, ikke ulikt innsiden av en stjerne. Alle punkter i universet avga konstant lys, men fotonene var fanget i plasmaet og kom ikke av flekken. Når universet hadde avkjølt seg nok til at elementærpartikler kunne danne alminnelige, nøytrale atomer, ble de fangede fotonene frigjort over hele universet samtidig, og det er nettopp ettergløden fra denne hendelsen vi burde detektere i dag. Denne kosmiske bakgrunnsstrålingen ble oppdaget, mer eller mindre ved en tilfeldighet, av radioastronomene Arno Penzias og Robert Wilson i 1965 og bidro til nærmest full aksept av Big Bang-teorien blant astronomer.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen så lenge ut til å være nesten fullkomment homogen, som om temperaturen og tettheten opprinnelig var nøyaktig lik over hele universet. For å tillate gravitasjonen å trekke materien sammen til stjerner og galakser, må det imidlertid ha vært visse ujevnheter i distribusjonen av materie som burde la seg detektere i form av svake variasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Denne forutsigelsen ble bekreftet av COBE-satellitten som Bennett selv skal ha mye av æren for.
Bennett snakket også om det forbløffende faktum at all materie vi kan detektere, kun utgjør ca. 5 % av universet. Det har lenge vært klart at både stjernene i en galakse og galaksene i en galaksehop sirkler for raskt rundt sitt felles tyngdepunkt til at tyngdekraften i teorien skulle vært i stand til å holde dem samlet. De fleste forskere konkluderer derfor med at universet må inneholde langt mer materie enn vi er i stand til å observere med direkte metoder selv om vi foreløpig ikke aner hva denne materien består av. Tyngdekraften fra denne "mørke" materien kan dermed forklare hva som holder galakser og galaksehoper sammen. Dette er for øvrig et av mysteriene forskerne håper å kunne besvare ved hjelp av The Large Hadron Collider.
En kanskje enda mer overraskende observasjon er at universets ekspansjon ikke ser ut til å slakke ned over tid, men tvert imot akselererer. De fleste forskere konkluderer derfor at det må eksistere en eller annen kraft som får universet til å utvide seg i stadig større tempo selv om vi heller ikke aner hva denne "mørke energien" er. Ironisk nok kan denne observasjonen vise seg å rehabilitere Einsteins kosmologiske konstant som Einstein selv betegnet som sin største tabbe.
Hva så med universets tilblivelse? Som nevnt, handler Big Bang-teorien strengt tatt bare om hvordan universet utviklet seg like etter at det oppsto (jfr. evolusjon vs. abiogenese). Det eneste ærlige svaret er at vi ikke vet hvordan universet oppsto, men den mest lovende teorien, kjent som inflation, involverer kvantefluktuasjoner som ga opphav til en boble av "falsk vakuum" hvorpå denne videre utviklet seg til vårt univers. Kvantefysikken forteller oss at selv det tommeste intet kun er "tomt" i gjennomsnitt. Par av partikler og antipartikler oppstår spontant og utsletter hverandre umiddelbart hele tiden, selv i et vakuum. Bennett selv uttrykte det omtrent som følger (etter hukommelsen):
There is no such thing as nothing.Et særdeles interessant og inspirerende foredrag av Professor Charles L. Bennett, og applausen kunne ikke vært mer fortjent. Om dagens andre foredragsholder kan vi blant annet lese:
Professor Ivar Giaever: er Norges eneste nobelprisvinner i fysikk. Han ble maskiningeniør ved NTH i 1952. To år senere emigrerte han til Canada der ble han tilknyttet General Electric. I 1956 dro han til USA for videre avansement innen selskapet, fra 1958 som forsker. Han tok PhD i fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute i 1964, og ble senere professor samme sted da han forlot General Electric i 1988. Fra 1958 til 1969 arbeidet Giaever med såkalt elektrontunnelering gjennom meget tynne isolerende filmer mellom to metaller. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1973 for å ha gitt det avgjørende eksperimentelle bekreftelsen av den berømte BCS-teorien for mekanismen for elektrontransport uten tap av energi, såkalt superledning. For sine arbeider har Ivar Giaever mottatt en rekke priser og hedersbevisninger. Hans elektrontunneleringsarbeider har lagt grunnlag for viktige områder av nanoteknologi. Giaever har senere arbeidet innen biofysikk, hvor han har benyttet seg av fysikkens innfallsvinkler og metoder for å løse biologiske problemer. Han har en lang rekke patenter på dette området, og driver i dag sitt eget firma. Giaever er meget ettertraktet for sine eminente forelesninger.Giaever startet sitt foredrag med å snakke om hvordan all biologi på et fundamentalt nivå koker ned til fysikk og kjemi. På dette området er han både kunnskapsrik og interessant selv om jeg også reagerte på diverse småting. Dessverre vil hans foredrag - i hvert fall av denne tilhøreren - først og fremst bli husket for at det degenererte til en lang og pinlig tirade mot global oppvarming. La meg først av hensyn til intellektuell redelighet presisere at jeg aldeles ikke er noen ekspert på klimaforskning, og selv om jeg ikke deler Giaevers konklusjoner, kunne jeg til en viss grad respektert at han forfektet en mindretallsposisjon hvis han hadde holdt seg innenfor vitenskapens spilleregler. Men det vi fikk servert her var lite annet enn en eneste lang oppvisning i alle de retoriske hersketeknikkene og logiske feilslutningene vi er vant til fra kreasjonister og andre vitenskapsfornektere.
Giaevers hovedargument mot global oppvarming ser ut til å være at temperaturøkningene som er målt, er for svake til å tillate noen konklusjon og at det er latterlig å tro vi kan si noe om langsiktige trender innen noe så komplisert som klimaet på jorden når vi ikke engang kan forutsi været to uker frem i tid. Han forsøkte seg sågar med floskelen om at global oppvarming ikke eksisterer fordi været i Trondheim var akkurat like dårlig som da han selv var student. Logisk sett er dette mer eller mindre ekvivalent med å argumentere for at røyking er ufarlig fordi din onkel røyket 60 sigaretter om dagen og levde til å bli 100 år. Her hører det for det første med å påpeke at klima ikke er det samme vær, og selv en svak økning av gjennomsnittstemperaturen kan være meget signifikant hvis trenden bekreftes av mange nok uavhengige målinger fra hele planeten over lang nok tid.
Det dypere problemet er imidlertid at Giaever bruker en offentlig forelesning til å avvise den vitenskaplige konsensus på en såpass lettvint måte i stedet for å følge standard prosedyre med fagfellevurdering og kritisk evaluering fra de relevante fagmiljøene. Hvis Giaever mener han vet bedre enn det store flertall av dem som faktisk forsker på klimaet, påligger det han å utføre egen forskning som bekrefter hans syn og presentere sine resultater på vitenskaplige konferanser, utsette dem for fagfellevurdering og tillate det vitenskaplige miljøet å kritisere dem. Det er selvsagt ikke utelukket at han vil vise seg å få rett, men for sikkerhets skyld tillater jeg meg å foreslå at noen tar med en fyrstikkeske for å samle opp det som måtte være igjen av han etter at ekspertene er ferdig med å rive han i fillebiter (Det burde ikke være nødvendig å ta ut fyrstikkene først).
Det er imidlertid langt fra åpenbart at Giaever i det hele tatt fremdeles anerkjenner noe fagmiljø som ikke tjener hans ideologi. Hans analyse av en uttalelse fra The American Physical Society [1] var erketypisk fornektelsesretorikk og beveget seg rett over i konspirasjonstenkning. Jeg husker ikke den nøyaktige ordlyden, men i essens sa uttalelsen noe slikt som at det ikke lenger er noe spørsmål om at global oppvarming er en realitet. Den innlysende tolkningen er at det ikke lenger er noe åpent spørsmål fordi spørsmålet allerede har blitt tilfredsstillende besvart (slik det heller ikke er noe åpent spørsmål hvorvidt evolusjon er et faktum). Giaever presterte imidlertid å vinkle det som at det ikke lenger skal være tillatt å sette spørsmålstegn ved det offisielle dogmet. Dette er nøyaktig den samme retorikken kreasjonister har brukt mot den vitenskaplige konsensus omkring evolusjon, slik propagandafilmen Expelled er et forbilledlig eksempel på. Ben Stein kunne ikke gjort det bedre.
1. Jeg tror i hvert fall den var fra The American Physical Society, men mulig jeg husker feil.
Giaever benyttet seg ellers flittig av det som Richard Dawkins har kalt "the argument from personal incredulity" eller det vi på norsk kan kalle appell til personlig vanntro. Mye av foredraget syntes å koke ned til at hele ideen om global oppvarming er selvinnlysende absurd. Kommentarer som stadig gikk igjen i løpet av hans foredrag var "I don't understand this" og "How can anyone believe such a thing?!" Slik en fysiker som Giaever burde være den første til å innse, har naturen ingen forpliktelse på seg til å oppføre slik våre intuisjoner og magereflekser forteller oss at den burde gjøre. Han forsøkte seg sågar med en versjon av Galileo-argumentet: I dag finner vi det latterlig at amerikanere for 100 år siden bekymret seg for hva de skulle gjøre med alle hestene, derfor vil folk om 100 år finne det latterlig at folk i vår tid bekymret seg for globale oppvarming.
Giaever snakket ellers mye om de uheldige konsekvensene av kampen mot utslipp av klimagasser. Hvis poenget er at menneskeskapt global oppvarming derfor ikke kan eksistere, er det et skoleeksempel på feilslutningen argumentum ad consequentiam. Ingenting blir sant av at vi oppfatter det som ønskelig. Han appellerte også flittig til følelser blant annet ved å vise bilder av sultne barn i Afrika og argumentere for at vi burde bruke pengene på dem i stedet for (etter hukommelsen) "ridiculous things" som Kyoto-avtalen etc. Han blandet sågar inn restriksjonene på barnefødsler i det overbefolkede Kina og argumenterte for at de som bekymrer seg for global oppvarming burde kjempe for liknende restriksjoner her. Det underforståtte poenget er formodentlig at det ville vært negativt og at global oppvarming derfor ikke kan være noe reelt problem, hvilket i så fall er nok et eksempel på argumentum ad consequentiam.
Merkelig var det også at han forsøkte å vinkle det som at de som aksepterer den vitenskaplige konsensus bare er redde for forandring og argumenterte for at alle store forandringer i hans levetid hadde vært til det bedre. Som eksempel på dette viste han til hvor dramatisk spedbarnsdødeligheten har blitt redusert siden hans egen bestemors tid. Så hva blir det til, Giaever? Er ditt poeng at forandring er bra, eller at det ikke foregår noen forandring?
Jeg mener på ingen måte å nedvurdere Giaevers tidligere meritter, men de gir han ingen spesiell autoritet til å uttale seg på alle områder av vitenskapen - inkludert områder som ligger utenfor hans spesialfelt - for resten av livet. Leseren bes ha meg tilgitt for at jeg tillater meg å sitere et helt avsnitt av David Gorski (a.k.a. Orac) fra Science-Based Medicine:
THE NOBEL DISEASEApplausen Giaever fikk, var naturlig nok ikke like helhjertet og entusiastisk som etter Bennetts foredrag, men jeg kunne ikke helt unngå å irritere meg over at han fikk noen applaus i det hele tatt, for denne tiraden fortjente ingenting annet enn pinlig taushet.
It’s been noted that there appears to be a tendency among Nobel Prize recipients in science to become enamored of strange ideas or even outright pseudoscience in their later years. Indeed, it’s happened often enough that some wags have dubbed this tendency the “Nobel disease.” Be it Linus Pauling and his obsession with vitamin C, Nikolaas Tinbergen and his adoption of the “refrigerator mother” hypothesis as the cause of autism (which has led one blogger going by the ‘nym Prometheus to quip that Tinbergen’s Nobel acceptance speech represented a “nearly unbeatable record for shortest time between receiving the Nobel Prize and saying something really stupid about a field in which the recipient had little experience”), or Louis J. Ignarro going from a Nobel Prize in Medicine for his work in figuring out nitric oxide signaling pathways to pushing his book on arginine supplementation as a cure-all for heart disease and becoming a shill for Herbalife, there’s something about becoming a Nobel Laureate that has a tendency to lead people to becoming cranks. Either that, or maybe it’s because mavericks who make Nobel-worthy discoveries have a tendency not always to recognize that not all of their ideas are as brilliant as the ones that garnered the Nobel Prize for them, although certainly another possibility is that winning the Nobel Prize tends to give some scientists an inflated sense of their own expertise in fields of science not related to the ones for which they won their Nobel Prize in the first place. Maybe it’s a bit of all of these.
Da var det langt hyggeligere å komme sammen med ca. 12-15 andre skeptikere på den Gode Nabo og diskutere hans opptreden over noen halvlitere. Skeptics in the pub er en enestående anledning for skeptikere til å omgås likesinnede og snakke om temaer som opptar dem i en uformell og sosial setting, en formel som for lengst har blitt en internasjonal suksess. Selv hadde jeg møtt mange av de tilstedeværende før, men gjorde også noen særdeles sympatiske nye bekjentskaper. Foruten Giaevers utblåsning var noen av temaene som ble diskutert Harald Eias "Hjernevask" og selvsagt gamle klassikere som kreasjonisme, alternativ medisin, antivaksinasjonshysteri etc. Dette var første gang skeptikere i puben ble arrangert i Trondheim, men det er allerede meningen at arrangementet skal bli et fast månedlig innslag. Tidspunkt for neste sammenkomst vil bli annonsert her. Eventuelle lesere i Trondheims-området anbefales å møte opp både på denne og på skeptikerlagets øvrige arrangementer.
|
| 2
kommentarer
mandag, februar 15, 2010
Evolusjon vs. kreasjonisme
Hva er evolusjonslæren?
Evolusjonslæren er teorien om at alt liv på Jorden, inkludert oss, har utviklet seg fra et felles opphav gjennom en kombinasjon av genetisk variasjon og naturlig utvalg. Teorien ble først formulert av Charles Darwin i The Origin of Species (1859). I boken tar Darwin utgangspunkt i en alminnelig erfaring innen husdyravl: Hvis man selektivt krysser dyr som utmerker seg i en bestemt retning (kuer som produserer ekstra mye melk, hester som løper ekstra fort etc.) over mange generasjoner, vil disse egenskapene med tiden bli stadig mer dominerende blant etterkommerne. For eksempel er de fleste tamme hunderaser som eksisterer i dag et resultat av et slikt kunstig utvalg. Darwins unike innsikt var at naturen selv kan spille rollen som "oppdretter" uten at prosessen trenger å involvere noen som helst bevissthet, intelligens eller vilje. Alt som trengs er at:
I dag vet vi at forskjellene i utrustning blant individer av samme art skyldes ulike gener. Denne kunnskapen var ukjent for Darwin selv, men har styrket hans teori betraktelig i ettertid. Genene kan forstås som kodede instruksjoner for å bygge individuelle organismer og kopieres intakt fra foreldre til avkom (50 % fra hver av foreldrene hos arter som formerer seg seksuelt). Genetisk variasjon oppstår som følge av små "kopifeil" kalt mutasjoner. De fleste mutasjoner er nøytrale, og av de få som har noen effekt er flertallet direkte skadelige. Men noen ytterst få mutasjoner viser seg også å være fordelaktige. De genetiske kombinasjonene som resulterer i de best utrustede individene vil lettere – og derfor oftere – gå i arv enn andre, og akkumuleres derfor i populasjonen over tid, mens konkurrerende gener fortrenges og blir borte. Over veldig lang tid akkumuleres så store genetiske endringer at vi kan snakke om en ny "art". I praksis skjer dette ved at en art splittes i to grupper (som regel gjennom geografisk separasjon), hvorpå disse fortsetter å utvikle seg i hver sin retning til de ikke lenger er innbyrdes forplantningsdyktige.
Evolusjonslæren er teorien om at alt liv på Jorden, inkludert oss, har utviklet seg fra et felles opphav gjennom en kombinasjon av genetisk variasjon og naturlig utvalg. Teorien ble først formulert av Charles Darwin i The Origin of Species (1859). I boken tar Darwin utgangspunkt i en alminnelig erfaring innen husdyravl: Hvis man selektivt krysser dyr som utmerker seg i en bestemt retning (kuer som produserer ekstra mye melk, hester som løper ekstra fort etc.) over mange generasjoner, vil disse egenskapene med tiden bli stadig mer dominerende blant etterkommerne. For eksempel er de fleste tamme hunderaser som eksisterer i dag et resultat av et slikt kunstig utvalg. Darwins unike innsikt var at naturen selv kan spille rollen som "oppdretter" uten at prosessen trenger å involvere noen som helst bevissthet, intelligens eller vilje. Alt som trengs er at:
- kun individer som nyter en eller annen fordel i forhold til resten får sjansen til å reprodusere seg.
- den samme fordelen som hjalp disse å lykkes går i arv til avkommet.
I dag vet vi at forskjellene i utrustning blant individer av samme art skyldes ulike gener. Denne kunnskapen var ukjent for Darwin selv, men har styrket hans teori betraktelig i ettertid. Genene kan forstås som kodede instruksjoner for å bygge individuelle organismer og kopieres intakt fra foreldre til avkom (50 % fra hver av foreldrene hos arter som formerer seg seksuelt). Genetisk variasjon oppstår som følge av små "kopifeil" kalt mutasjoner. De fleste mutasjoner er nøytrale, og av de få som har noen effekt er flertallet direkte skadelige. Men noen ytterst få mutasjoner viser seg også å være fordelaktige. De genetiske kombinasjonene som resulterer i de best utrustede individene vil lettere – og derfor oftere – gå i arv enn andre, og akkumuleres derfor i populasjonen over tid, mens konkurrerende gener fortrenges og blir borte. Over veldig lang tid akkumuleres så store genetiske endringer at vi kan snakke om en ny "art". I praksis skjer dette ved at en art splittes i to grupper (som regel gjennom geografisk separasjon), hvorpå disse fortsetter å utvikle seg i hver sin retning til de ikke lenger er innbyrdes forplantningsdyktige.
Mennesker har ofte vanskelig for å akseptere at en art kan ha utviklet seg fra en annen, til dels fordi vi knapt kan unngå å undervurdere hvor ufattelig lang tid det naturlige utvalg har hatt til rådighet. De eldste fossilene tyder på at liv har eksistert på jorden i over 3 milliarder år. Siden vår egen levetid måles i år og tiår i stedet for millioner og milliarder av år, har vi ingen sjanse til å forestille oss hvor lang tid dette egentlig representerer. Hold armene strakt ut til hver sin side så fingerspissene på høyre og venstre side peker rett fra hverandre, og tenk deg at avstanden mellom fingerspissene på høyre og venstre side representerer tiden fra livet oppsto til i dag. All historisk tid - det gamle Egypt, Babylon, alt vi kan lese om i historiebøkene - tilsvarer da ca. det vi sliter bort med ett strøk av en neglefil.
Nok en snubletråd for den som skal forsøke å forstå evolusjonslæren, er vår iboende tendens til å tenke i hermetisk avgrensede kategorier (også kjent som "essensialisme"). Det er bare så altfor lett å tenke at evolusjonen på et eller annet tidspunkt må ha krysset en "grense" mellom to arter (eller "skiftet essens") slik at foreldrene tilhørte én art, og avkommet en annen. Ingen slik grense eksisterer! I stedet for at en ape på et eller annet tidspunkt fødte et menneskebarn må vi tenke oss at en ape [1] fikk et avkom som bare var umerkelig mer likt et menneske enn resten, hvorpå avkommet til avkommet var enda litt mer likt et menneske etc. En nyttig analogi kan være denne: Et filmklipp består kun av stillbilder vist etter hverandre i rask rekkefølge. Hvert stillbilde skiller seg ikke radikalt fra det forrige, derfor oppfatter vi alt som en jevn, kontinuerlig bevegelse. Med mange nok små endringer er det likevel ingen grense for hvor mye det siste stillbildet kan avvike fra det første. La hvert enkelt stillbilde representere en generasjon med reproduksjon, så har du en brukbar metafor for hvordan vi bør tenke på evolusjonen.
1. En irriterende misforståelse som har sneket seg inn, selv i skeptiske sirker, er at mennesker ikke er nedstammet fra aper, men kun deler en felles ane med apene. Dette er i beste fall flisespikkeri. Selvsagt er vi ikke nedstammet fra moderne aper, men vår felles ane med sjimpansene måtte også regnes som en ape i alle relevante henseender. Det finnes ingen naturlig klasse ("aper") som inkluderer sjimpanser, gorillaer og orangutaner uten samtidig å inkludere oss.
Nok en snubletråd for den som skal forsøke å forstå evolusjonslæren, er vår iboende tendens til å tenke i hermetisk avgrensede kategorier (også kjent som "essensialisme"). Det er bare så altfor lett å tenke at evolusjonen på et eller annet tidspunkt må ha krysset en "grense" mellom to arter (eller "skiftet essens") slik at foreldrene tilhørte én art, og avkommet en annen. Ingen slik grense eksisterer! I stedet for at en ape på et eller annet tidspunkt fødte et menneskebarn må vi tenke oss at en ape [1] fikk et avkom som bare var umerkelig mer likt et menneske enn resten, hvorpå avkommet til avkommet var enda litt mer likt et menneske etc. En nyttig analogi kan være denne: Et filmklipp består kun av stillbilder vist etter hverandre i rask rekkefølge. Hvert stillbilde skiller seg ikke radikalt fra det forrige, derfor oppfatter vi alt som en jevn, kontinuerlig bevegelse. Med mange nok små endringer er det likevel ingen grense for hvor mye det siste stillbildet kan avvike fra det første. La hvert enkelt stillbilde representere en generasjon med reproduksjon, så har du en brukbar metafor for hvordan vi bør tenke på evolusjonen.
1. En irriterende misforståelse som har sneket seg inn, selv i skeptiske sirker, er at mennesker ikke er nedstammet fra aper, men kun deler en felles ane med apene. Dette er i beste fall flisespikkeri. Selvsagt er vi ikke nedstammet fra moderne aper, men vår felles ane med sjimpansene måtte også regnes som en ape i alle relevante henseender. Det finnes ingen naturlig klasse ("aper") som inkluderer sjimpanser, gorillaer og orangutaner uten samtidig å inkludere oss.
Bevisene for evolusjon
I likhet med enhver teori som er allment akseptert blant seriøse forskere, kommer også evolusjonslæren med en rekke sterke forutsigelser som er testet og bekreftet av overveldende mengder empiriske data. Sedimentære berglag akkumuleres i høyden over tid ved at nyere lag legger seg over eldre lag. Evolusjonslæren forutsier derfor at fossilene av utdødde arter som nettopp er oppbevart i slike berglag, burde bli gradvis mer primitive og forskjellige fra nålevende arter etter hvert som vi graver oss nedover fra yngre til eldre berglag. En enda viktigere forutsigelse er at fossilrekken ikke kan inneholde anakronismer av noe slag (mennesker og dinosaurer i samme geologiske lag etc.). Disse forutsigelsene testes ut i praksis hver gang et nytt fossil avdekkes, og samtlige bekrefter evolusjonslærens forutsigelser. Siden Darwins tid har forskerne også avdekket en rekke forbilledlige overgangsfossiler, bl.a. mellom fisker og amfibier, mellom reptiler og fugler, mellom hvaler og landpattedyr samt en rekke mellomformer mellom aper og mennesker, alle datert til nøyaktig rett tidsepoke i henhold til evolusjonslærens forutsigelser.
Kanskje de mest imponerende bevisene for evolusjonslæren har nettopp kommet fra molekylærbiologiens område i vår egen tid. Allerede før Darwins tid var det klart for biologer at organismer kunne klassifiseres i grupper og undergrupper etter graden av morfologisk likhet på en måte som til forveksling liknet et slektstre. For eksempel oppviser virveldyr mange av de samme knoklene satt sammen i samme rekkefølge, men "bøyd" og "strukket" til ulike fasonger for å tjene ulike nyttefunksjoner. Graden av likhet på protein- og DNA-nivå tillater oss å sette opp et tilsvarende slektstre på fullstendig uavhengig basis, og bortsett fra noen ganske få overraskelser [2] bekrefter resultatet det tidligere bildet basert på morfologisk likhet.
2. Først og fremst blant encellede organismer som er spesielt problematiske å klassifisere etter morfologiske trekk.
Og det slutter ikke der. F.eks. har de fleste pattedyr et gen kalt L-gulano-γ-lakton oksidase som gjør dem i stand til å syntetisere vitamin C. Mennesker og andre primater mangler denne evnen, og må derfor hente vitamin C fra maten de spiser. Evolusjonslæren forutsier derfor at alle primater må ha arvet en defekt kopi av L-gulano-γ-lakton oksidase fra sin felles evolusjonære ane (det vi kaller et pseudogen). Et slikt gen er funnet, og det er defekt på nøyaktig samme sted hos mennesker og andre primater. I tillegg oppviser mennesker og sjimpanser de samme aminosyre-sekvensene for proteinet cytokrom c foruten de samme defektene i pseudogenet steroid 21-hydroksilase. Det er også funnet såkalte endogene retrovirus i menneskets DNA som vi har til felles med sjimpansene. Felles arv er den eneste kjente mekanismen som kan forklare alt dette. Sannsynligheten for å finne disse likhetene hos to ubeslektede livsformer ved en tilfeldighet er så mikroskopisk at den i praksis kan avskrives helt. Alternativet til evolusjon, måtte nesten være at en eller annen kosmisk løgner med hensikt hadde gått inn for å få det til å se ut som om evolusjon hadde funnet sted for å lure oss.
Som man kunne forvente av en blind og interesseløs prosess, virker evolusjonen heller ikke feilfritt. Der hvor en intelligent designer har mulighet til å planlegge fremover, kan det naturlige utvalg bare fungere ved å videreføre og akkumulere variasjoner som viser seg å virke i ettertid. Og mens en designer har anledning til å gå "tilbake til tegnebrettet" når de gamle løsningene ikke lenger strekker til, er det naturlige utvalg henvist til å gradvis modifisere det som er der fra før. Vår egen blindtarm og den blinde flekken i øyet er kun to eksempler på suboptimale løsninger fra biologiens område som ingen intelligent designer ville vært bekjent av. En rekke arter ender opp med å utvikle seg inn i et hjørne hvor de på sikt er dømt til utryddelse. Trolig over 99% av alle arter som noensinne har eksistert er allerede utdødd, og ingenting tyder på at nålevende arter representerer noe unntak fra denne trenden på lang sikt.
Andre uavhengige bevisrekker kommer fra så forskjellige områder som embryologi og biogeografi. Innen embryologien kan vi for eksempel studere hvordan tre av knoklene i kjeven hos reptiler og tre av knoklene i det indre øret hos pattedyr (kjent som ambolten, stigbøylen og sneglehuset) starter som nærmest identiske strukturer tidlig i fosterutviklingen. Fra biogeografiens område vet vi for eksempel at det lever pungdyr både i Sør-Amerika og Australia. Geologien har vist at disse kontinentene tidligere var forbundet med hverandre via Antarktis. Evolusjonslæren forutsier derfor at det i en periode må ha levd pungdyr i Antarktis [3], og slike fossiler er funnet, igjen datert til nøyaktig rett tidsepoke.
3. Kontinentet befant seg vesentlig lenger mot nord på den tiden.
Det er heller ikke riktig - slik det av og til hevdes - at evolusjon aldri har blitt observert i sanntid. Vi observerer evolusjon hver gang bakterier utvikler resistens mot antibiotika og hver gang et insektmiddel slutter å virke. I 1988 etablerte biologiprofessor Richard Lenski og hans kolleger 12 separate, men genetisk identiske populasjoner av bakterien E. coli. Hver bakteriekoloni ble brukt til å infisere en kolbe som inneholdt beskjedne mengder glukose og sitrat, skjønt E. coli normalt ikke kan utnytte sistnevnte. Bakteriene fikk deretter formere seg i 24 timer til de gikk tom for næring, hvorpå noen av bakteriene ble brukt til å infisere en ny kolbe. Siden har Lenskis forskerteam fortsatt å gjenta den samme prosedyren med 24 timers mellomrom helt frem til i dag, noe som representerer over 7000 kolber og 45000 generasjoner med reproduksjon per populasjon. I løpet av denne tiden har alle populasjonene uavhengig av hverandre utviklet større kroppsstørrelse, raskere reproduksjonstid samt evner til å utnytte glukose mer effektivt. Som om ikke dette var interessant nok, har en av bakteriekoloniene (etter ca. 33100 generasjoner) utviklet evnen til å utnytte sitrat som næringsstoff. Det vi har her er et soleklart eksempel på evolusjon av en helt ny egenskap, og forskerne har kunnet studere den i laboratoriet med egne øyne.
Men den virkelige genistreken fra Lenskis side er dette: E. coli tåler å fryses ned og kan senere tines opp og fortsette å reprodusere seg som før. I løpet av de drøyt 21 årene eksperimentet har pågått, har Lenski og hans kolleger med jevne mellomrom (for hver 500. generasjon) frosset ned prøver fra hver populasjon slik at de når som helst kan gå tilbake og sammenlikne yngre generasjoner med eldre: En komplett "fossilrekke" med levende "fossiler"! Ved å tine opp bakteriene fra tidligere generasjoner og kjøre eksperimentet på nytt kunne forskerne bl.a. fastslå at evnen til å utnytte sitrat var avhengig av en "nøytral" [4] mutasjon som fant sted rundt generasjon 20 000. Bakterier fra senere generasjoner hadde større sannsynlighet for å utvikle den samme evnen på nytt, mens ingen bakterier før generasjon 20 000 gjorde det. Alt dette ble for mye å bære for Andy Schlafly fra det kristenfundamentalistiske propagandanettstedet Conservapædia som krevde å få utlevert alle Lenskis prøver på tross av at han ikke har noen som helst kompetanse innen mikrobiologi. Etter at hans forsøk på å forholde seg høflig og profesjonelt ble møtt med usakeligheter, var begeret åpenbart fullt for Lenski. Hans svar til Schlafly fortjener alle tiders pris for tilintetgjøring av motstanderen.
4. Dvs. at mutasjonen ikke har noen effekt i seg selv, men legger grunnlaget for den nye evnen hvis den rette mutasjonen dukker opp på et senere tidspunkt.
Hva er kreasjonismen?
Selvsagt er ikke det synet på artenes opprinnelse som er skissert over, forenlig med Bibelens skapelsesberetning(er) hvor Gud skapte hele universet og alt liv i sin nåværende form i løpet av en knapp uke for ca. 6000 år siden. Dette har ført til massiv motstand mot evolusjonslæren fra religiøse fundamentalister som i stedet promoterer sin egen pseudovitenskap kalt kreasjonisme. Kreasjonisme er kort og godt religion forkledd som vitenskap. Vi kan grovt sett skille mellom følgende hovdekategorier av kreasjonister:
- Ung-jord-kreasjonister argumenterer for at historiene i 1. Mosebok (Adam og Eva, den snakkende slangen, Noas ark etc.) er bokstavelig sanne, at alt liv ble skapt på en uke samt at jorden og resten av universet bare er noen få tusen år gamle. For å forsvare et slikt syn må de ikke bare avvise evolusjonslæren, men all fysikk, geologi, astronomi, arkeologi, historie etc.. etc...
- Gammel-jord-kreasjonister aksepterer at jorden og universet er milliarder av år gamle, men argumenterer for at Gud skapte de ulike artene på ulike tidspunkt.
- Intelligent Design (ID) er kreasjonisme i ny innpakning hvor de mest åpenlyse referansene til Gud og Bibelen er nedtonet for å skjule den religiøse agendaen.
De fleste kreasjonister vil akseptere noe de kaller "mikroevolusjon" (evolusjon innenfor samme "slag" [5]) men benekter, det de kaller "makroevolusjon" (at evolusjonsprosessen kan resultere i nye "slag"). Fra et vitenskaplig synspunkt er dette en meningsløs distinksjon. Som vi alt har sett, krysser evolusjonsprosessen aldri noen "grense" hvor en art skifter til en annen. "Makroevolusjon" er simpelthen det "mikroevolusjon" resulterer i hvis det blir nok av den. Enkelte kreasjonister vil gå så langt som å akseptere at en viss grad av makroevolusjon, men insisterer på at Gud dirigerte evolusjonsprosessen og grep inn på strategiske punkter for å "hjelpe" evolusjonen over kritiske faser.
5. Snakk om ulike "slag" stammer fra Bibelen, men er fullstendig meningsløst i en vitenskaplig kontekst.
5. Snakk om ulike "slag" stammer fra Bibelen, men er fullstendig meningsløst i en vitenskaplig kontekst.
Det kreasjonistene mangler i vitenskaplig støtte, kompenserer de gjennom aggressiv PR og politisk press. Strategien er velkjent fra andre pseudovitenskaper, nemlig å rope høyest for å overdøve motstanderen samt plante misforståelser raskere enn motstanderen rekker å oppklare dem for å skape et inntrykk av at "darwinistene" er på defensiven. Seriøse biologer har ofte gått i den fellen å tro at de nyter en fordel i debatter fordi de har fakta og logikken på sin side. Kreasjonistene har imidlertid et enormt konkurransefortrinn nettopp fordi de ikke trenger (eller i hvert fall ikke pålegger seg selv) å forholde seg til slike ting som logikk, bevis og vitenskaplige spilleregler, og derfor har full frihet til å gå for maksimal retorisk effekt. Massemedia har her alt for ofte gjort seg skyldige i å tilskrive begge parter like stor troverdighet under påskudd av å skulle gi en "balansert" fremstilling eller "presentere begge sider av saken" (mer om dette lenger ned).
I Norge og resten av Europa har vi heldigvis vært noenlunde forskånet for kreasjonisme til nå. skjønt det er grunn til å være urolig over utviklingen også her. I det kristenfundamentalistiske USA har det derimot lenge pågått en intens politisk kamp for å innføre undervisning i kreasjonisme som et likeverdig alternativ til evolusjonslæren i offentlige skoler. Dette har resultert i en rekke rettssaker hvorav de fleste har endt med nederlag for kreasjonistene:
I Norge og resten av Europa har vi heldigvis vært noenlunde forskånet for kreasjonisme til nå. skjønt det er grunn til å være urolig over utviklingen også her. I det kristenfundamentalistiske USA har det derimot lenge pågått en intens politisk kamp for å innføre undervisning i kreasjonisme som et likeverdig alternativ til evolusjonslæren i offentlige skoler. Dette har resultert i en rekke rettssaker hvorav de fleste har endt med nederlag for kreasjonistene:
- Under en rettssak i Tennessee i 1925 ble læreren John Thomas Scopes anklaget for bryte et statlig forbud mot å undervise i evolusjonslæren. Saken endte med seier for kreasjonistene, men Scopes fremsto på mange måter som den moralske vinner.
- Læreren Gary Scott utfordret Scopes-dommen i 1967 og fikk medhold. Som en reaksjon på dommen vedtok staten Tennessee i 1973 en lov der det het at skolebøker som omtalte evolusjonslæren måtte sette av like mye plass til bibelsk kreasjonisme.
- Loven ble slått ned av høyesterett i 1975 for å favorisere en bibelsk interpretasjon i strid med prinsippet om statlig nøytralitet i religiøse spørsmål. Kreasjonistene svarte med å omdøpe bibelsk kreasjonisme som "creation science" og kreve likestilling på rent "vitenskaplig" basis.
- Forsøkene på å lære bort kreasjonisme som vitenskap strandet i retten i 1982 da en gruppe borgere utfordret en liknende lov i Arkansas støttet av ledende vitenskapsfolk som Stephen Jay Gould. I dommen ble det fastslått at kreasjonisme var religion og ikke vitenskap. Loven var derfor i strid med prinsippet om statlig nøytralitet i religiøse spørsmål.
- Forsøkene på å tvinge skoler til å likestille evolusjon og kreasjonisme via lovverket fikk dødsstøtet av høyesterett under saken Edwards vs. Aguillard i 1987. Etter nederlaget svarte deler av det kreasjonistiske miljøet nok en gang med å skifte merkelapp, denne gang til intelligent design (ID).
- Også ID-bevegelsen led et knusende nederlag høsten 2005 etter at en gruppe foreldre i Dover, Pennsylvania saksøkte det lokale skolestyret for forsøk på å promotere intelligent design i biologitimene. Under kjennelsen (anbefales!) anklaget dommer John E. Jones (for øvrig en konservativ, kristen dommer utnevnt av George Bush jr.) ID-tilhengerne i klare ordelag for å lyve for å skjule sin religiøse agenda.
I et forsøk på å renvaske seg fra anklagen om at det de promoterer er religion og ikke vitenskap har ID-bevegelsen til en viss grad forsøkt å distansere seg fra sine kreasjonistiske røtter. Under Dover-saken fremgikk det imidlertid klart at læreboken i intelligent design som skolestyret hadde forsøkt å dytte på elevene, kun var en nyutgivelse av en eldre lærebok i kreasjonisme der ordet "creation" var byttet ut med "design" ved hjelp av "søk/erstatt" (Inkludert avslørende brølere som "cdesign proponentsists"). I et dokument fra 1998, kjent som The Wedge Document, kan vi høre kreasjonistene beskrive sin agenda med egne ord:
Discovery Institute's Center for the Renewal of Science and Culture seeks nothing less than the overthrow of materialism and its cultural legacies. Bringing together leading scholars from the natural sciences and those from the humanities and social sciences, the Center explores how new developments in biology, physics and cognitive science raise serious doubts about scientific materialism and have re-opened the case for a broadly theistic understanding of nature.
...
If we view the predominant materialistic science as a giant tree, our strategy is intended to function as a "wedge" that, while relatively small, can split the trunk when applied at its weakest points. The very beginning of this strategy, the "thin edge of the wedge," was Phillip Johnson's critique of Darwinism begun in 1991 in Darwinism on Trial, and continued in Reason in the Balance and Defeating Darwinism by Opening Minds. Michael Behe's highly successful Darwin's Black Box followed Johnson's work. We are building on this momentum, broadening the wedge with a positive scientific alternative to materialistic scientific theories, which has come to be called the theory of intelligent design (ID). Design theory promises to reverse the stifling dominance of the materialist worldview, and to replace it with a science consonant with Christian and theistic convictions.
Etter Dover-saken har kreasjonistene langt på vei gått bort fra å trumfe gjennom opplæring i intelligent design, og satser nå ensidig på å så mest mulig tvil om evolusjonslæren for å kunne kreve seieren av mangel på alternativer (ikke at det er noen stor forandring...). En viktig del av denne strategien er å introdusere såkalte "weasel words" i de statlige retningslinjene for undervisningen i skolen. Typiske eksempler er formuleringer som "kritisk evaluering" av evolusjonslærens "sterke og svake sider". Dette er aldri noe annet enn en kode for å smugle uvitenskaplige og diskrediterte kreasjonistargumenter mot evolusjonslæren inn bakdøren.
Hva er så problemet med dette? Er det ikke bare rett å rimelig å "presentere begge sider av saken og la elevene gjøre seg opp sin egen mening"? Hvis det er en ting kreasjonistene er gode til, så er det å appellere til folks rettferdighetssans: Alt de ber om er at folk skal få høre "hele sannheten" om evolusjonslæren og "ikke bare de argumentene som støtter den". Det høres så rimelig ut helt til man innser at kreasjonistenes kritikk av evolusjonslæren, fra et vitenskaplig synspunkt, ikke representerer noen "side av saken" i det hele tatt. Det kreasjonistene ber om, er i virkeligheten grovt uredelig, ettersom de i praksis krever å få nyte alle vitenskapens privilegier uten å følge noen av dens spilleregler.
Kreasjonistene appellerer ellers flittig til folks sympati ved å påberope seg offerstatus og hevde deres teorier blir undertrykt og diskriminert mot, slik propagandafilmen Expelled er et typisk eksempel på. Et ledd i denne strategien er forsøk på å trumfe gjennom lover som skal garantere lærernes "akademiske frihet". Dette er bare enda en kode for å smugle diskrediterte og uvitenskaplige argumenter mot evolusjonslæren inn under falsk pass. Seriøse vitenskaplige argumenter er allerede tillatt, men kreasjonistenes angrep på evolusjonslæren er ikke blant dem. Problemet er ikke at alternative forklaringer diskrimineres, men at de såkalte "alternativene" svikter alle vitenskaplige standarder som eksisterer.
Kreasjonistenes fornektelsesstrategier
I beste orwellske tradisjon tar kreasjonistene ikke mye for å avvise moderne vitenskap som del av et liberalt, sekularistisk komplott samtidig som de tar den til inntekt for seg selv. Stikkordet her er fabrikkerte kontroverser. Uansett hvor bunnsolid en teori måtte være, vil det alltid være mulig finne en og annen eksentrisk skrue med imponerende titler etter navnet som benekter den, uten at dette på noen måte impliserer at de har noen gyldige poenger å bidra med. Det finnes ingen lakmustest som krever at man må være en rasjonell og kritisk tenker for å oppnå en akademisk tittel og selv professorer er kun mennesker med sine ideologiske "blindsoner" som alle andre. For dedikerte fornektere som kreasjonistene er imidlertid ethvert avvik fra den vitenskaplige konsensus - uansett hvor marginalisert og uansett hvor dårlig begrunnet - bevis på at "forskerne er uenige" og at den etablerte teorien "er i krise".
En relatert strategi er å vinkle debatten om enkeltdetaljer som pågår internt i det vitenskaplige miljøet til enhver tid, som uenighet om den overordnede teoriens gyldighet. For eksempel debatterer biologer rutinemessig hvordan evolusjonen har foregått i en rekke enkelttilfeller uten at dette på noen måte er uttrykk for noen reell usikkerhet om hvorvidt evolusjon har funnet sted i det hele tatt. For kreasjonistene er derimot enhver debatt bevis på at "forskerne er uenige" og at evolusjonslæren er en "teori i krise". Kanskje den mest uredelige strategien er å ta sitater fra kjente forskere ut av sin kontekst for å få det til å høres ut som de beskriver et kjempeproblem med evolusjonslæren, selv der det tydelig fremgår av konteksten at hensikten nettopp er å forklare hvorfor det ikke er noe problem. Et mye brukt eksempel er følgende linjer fra The Origin of Species i kapitelet Difficulties on Theory (Det mest populære kapitelet blant kreasjonister av innlysende grunner):
Kreasjonistene spiller ellers flittig på språklige misforståelser ved å fremstille evolusjonslæren som "bare en teori" og "ikke et faktum". Hensikten er åpenbart å skape et inntrykk av at evolusjonslæren bare er en hypotetisk mulighet eller spekulasjon som er det vi ofte mener med en "teori" i dagligtale. Den "folkelige" betydningen av "teori" er imidlertid radikalt forskjellig fra den vitenskaplige som er noe slikt som "et overordnet eksplanatorisk rammeverk som forklarer et stort antall relaterte fakta ut fra noen få grunnleggende mekanismer eller prinsipper og fører til testbare forutsigelser som bekreftes av flere uavhengige bevisrekker." At evolusjonslæren omtales en teori, impliserer ikke på noen måte at det er tvil om dens riktighet. Den tekniske definisjonen av evolusjon er en endring i frekvensen av alleler (konkurrerende versjoner av et gen) i en arts genom over tid. I denne betydningen er evolusjon et ubestridelig faktum på samme måte som det er et faktum at en stein faller til jorden hvis du slipper den. Evolusjons-teorien forklarer hvordan allelfrekvensen endrer seg over tid ved hjelp av naturlig utvalg, genetisk drift etc. og fører til testbare forutsigelser som bekreftes av mange uavhengige bevisrekker.
En relatert fornektelsesstrategi er å definere kategori X spesifikt for å ekskludere tilfelle Y. For eksempel argumenterer kreasjonistene ofte for at evolusjonslæren ikke kvalifiserer som "vitenskap" per definisjon fordi vi ikke kan studere en utvikling som fant sted i fortiden med egne øyne i laboratoriet [6]. Argumentet bygger imidlertid på en fullstendig arbitrær definisjon av "vitenskap" laget spesielt for å utelukke evolusjonslæren (samt alle andre historiske vitenskaper). Ingenting hindrer oss i å utlede forutsigelser om hva vi burde være i stand til å observere i naturen i dag dersom Y skjedde i fortiden, og teste disse forutsigelsene mot det vi faktisk finner i naturen. Alt i alt koker argumentet ned til lite annet enn en meningsløs tautologi: Argumentet sier ingenting om evolusjonslærens styrke, men kun om hva kreasjonistene selv legger i ordet "vitenskap" (Er det forresten noen som har sett Gud skape verden?).
6. Som vi alt har sett, er evolusjon også observert i sanntid.
Vitenskapen kan på mange måter sammenliknes med et puslespill: Har vi først fått på plass mange nok brikker (dvs. beviser), er det ikke lenger noen rimelig tvil om hva puslespillet skal forestille, selv om vi fremdeles kan mangle en rekke enkeltbrikker. Tilsvarende vil det alltid finnes manglende brikker og ubesvarte spørsmål innen ethvert forskningsfelt uten at dette på noen måte trekker det overordnede teoretiske rammeverket (det "store bildet") seriøst i tvil.
Kreasjonister og andre fornektere har derfor spesialisert seg på å fokusere nærsynt på ett enkelt bevis av gangen og dikte opp separate grunner til å avvise bevisene hver for seg. En relatert strategi er utfordringer av typen: "Vis meg bare ett bevis for X!" Dette er mer eller mindre analogt med å kreve å få se en enkelt puslespillbrikke som entydig viser hva hele puslespillet skal forestille. Det er kort og godt ikke slik vitenskapen fungerer. Ultimatumer av denne typen kan muligens virke imponerende for den som bare er ute etter å score billige retoriske poenger ("Der ser dere! De klarer ikke engang å komme opp med ett bevis!"), men i en seriøs vitenskaplig debatt er de fullstendig verdiløse.
Sist men ikke minst er en av de mest populære, og avslørende, fornektelsesstrategiene kjent som moving the goalpost, hvilket kan oversettes som å flytte målstreken. Denne fornektelsesstrategien består simpelthen i å konsekvent kreve mer bevis enn det som er tilgjengelig for øyeblikket, uansett hvor mye det nå enn måtte være snakk om. Hvis det opprinnelige beviskravet oppfylles på et senere tidspunkt, skjerpes kravene ytterligere slik at målstreken alltid forblir utenfor rekkevidde. Alternativt er det bare å legge målstreken uoppnåelig langt borte i utgangspunktet. For eksempel ynder kreasjonistene å vise til manglende overgangsfossiler mellom to nært beslektede dyreordener X og Y som om dette truet med å velte hele evolusjonslæren. Hvis paleontologene senere avdekker et forbilledlig overgangsfossil Z, svarer kreasjonistene enten med å dikte opp en ad hoc begrunnelse for å avvise funnet, eller målsnora skyves uoppnåelig langt tilbake ved å kreve bevis for at Z faktisk utviklet seg til Y. Denne strategien viser at det uansett ikke spiller noen rolle for en sann fornekter hva bevisene måtte vise, og at ingen mengde beviser noensinne kan få dem til å skifte syn.
Et argument som er så diskreditert at sågar de fleste kreasjonister har gått bort fra å bruke det, er at evolusjonslæren strider mot termodynamikkens andre lov som kort fortalt sier at entropien (grovt forenklet: graden av "uorden") i et lukket system øker over tid. Evolusjon mot større grad av "organisert kompleksitet" burde derfor være umulig. Nøkkelen til skinnproblemet ligger i frasen "lukket system" som står for et system uten tilførsel av energi utenfra. Livet på jorden er ikke et lukket system siden planeten konstant bombarderes med energi i form av lysstråler fra solen. Alt levende organismer gjør, er å "resirkulere" en liten del av denne energien til fordel for små, lokale reduksjoner av entropien. For universet som helhet er resultatet en massiv økning av entropien. Et relatert argument er at en blind og udirigert prosess som det naturlige utvalg ikke kan føre til en økning av mengden genetisk informasjon. ID-guru William Dembski forsøker å "bevise" denne påstanden ved å kalle den "The Law of Conservation of Information". Men det finnes ingen slik lov. Mengden informasjon i en arts genom kan for eksempel øke ved at et stykke DNA kopieres to ganger. Hvis en eller begge kopiene muterer så de kommer til å kode for ulike proteiner, er det per definisjon en økning av den genetiske informasjonen.
Hva er så problemet med dette? Er det ikke bare rett å rimelig å "presentere begge sider av saken og la elevene gjøre seg opp sin egen mening"? Hvis det er en ting kreasjonistene er gode til, så er det å appellere til folks rettferdighetssans: Alt de ber om er at folk skal få høre "hele sannheten" om evolusjonslæren og "ikke bare de argumentene som støtter den". Det høres så rimelig ut helt til man innser at kreasjonistenes kritikk av evolusjonslæren, fra et vitenskaplig synspunkt, ikke representerer noen "side av saken" i det hele tatt. Det kreasjonistene ber om, er i virkeligheten grovt uredelig, ettersom de i praksis krever å få nyte alle vitenskapens privilegier uten å følge noen av dens spilleregler.
Kreasjonistene appellerer ellers flittig til folks sympati ved å påberope seg offerstatus og hevde deres teorier blir undertrykt og diskriminert mot, slik propagandafilmen Expelled er et typisk eksempel på. Et ledd i denne strategien er forsøk på å trumfe gjennom lover som skal garantere lærernes "akademiske frihet". Dette er bare enda en kode for å smugle diskrediterte og uvitenskaplige argumenter mot evolusjonslæren inn under falsk pass. Seriøse vitenskaplige argumenter er allerede tillatt, men kreasjonistenes angrep på evolusjonslæren er ikke blant dem. Problemet er ikke at alternative forklaringer diskrimineres, men at de såkalte "alternativene" svikter alle vitenskaplige standarder som eksisterer.
Kreasjonistenes fornektelsesstrategier
I beste orwellske tradisjon tar kreasjonistene ikke mye for å avvise moderne vitenskap som del av et liberalt, sekularistisk komplott samtidig som de tar den til inntekt for seg selv. Stikkordet her er fabrikkerte kontroverser. Uansett hvor bunnsolid en teori måtte være, vil det alltid være mulig finne en og annen eksentrisk skrue med imponerende titler etter navnet som benekter den, uten at dette på noen måte impliserer at de har noen gyldige poenger å bidra med. Det finnes ingen lakmustest som krever at man må være en rasjonell og kritisk tenker for å oppnå en akademisk tittel og selv professorer er kun mennesker med sine ideologiske "blindsoner" som alle andre. For dedikerte fornektere som kreasjonistene er imidlertid ethvert avvik fra den vitenskaplige konsensus - uansett hvor marginalisert og uansett hvor dårlig begrunnet - bevis på at "forskerne er uenige" og at den etablerte teorien "er i krise".
En relatert strategi er å vinkle debatten om enkeltdetaljer som pågår internt i det vitenskaplige miljøet til enhver tid, som uenighet om den overordnede teoriens gyldighet. For eksempel debatterer biologer rutinemessig hvordan evolusjonen har foregått i en rekke enkelttilfeller uten at dette på noen måte er uttrykk for noen reell usikkerhet om hvorvidt evolusjon har funnet sted i det hele tatt. For kreasjonistene er derimot enhver debatt bevis på at "forskerne er uenige" og at evolusjonslæren er en "teori i krise". Kanskje den mest uredelige strategien er å ta sitater fra kjente forskere ut av sin kontekst for å få det til å høres ut som de beskriver et kjempeproblem med evolusjonslæren, selv der det tydelig fremgår av konteksten at hensikten nettopp er å forklare hvorfor det ikke er noe problem. Et mye brukt eksempel er følgende linjer fra The Origin of Species i kapitelet Difficulties on Theory (Det mest populære kapitelet blant kreasjonister av innlysende grunner):
To suppose that the eye, with all it's inimitable contrivances for adjusting the focus to different distances, for admitting different amounts of light, and for the spherical and chromatic aberration could have been formed by natural selection, seems, I freely confess, absurd in the highest possible degree.Kreasjonistene er nøye med å utelate det som kommer umiddelbart etter sitatet hvor Darwin med overlegen eleganse forklarer hvordan øyet kan ha utviklet seg via en lang serie med små gradvise forbedringer. I visse tilfeller har respekterte vitenskapsfolk også blitt lurt til å la seg intervjue i kreasjonistiske propagandafilmer på falske premisser bare for å få sine ord tatt ut av kontekst og forvrengt til ugjenkjennelighet. Dette viser at kreasjonistenes strategi ikke bare er intellektuelt bankerott, men også moralsk bankerott.
Kreasjonistene spiller ellers flittig på språklige misforståelser ved å fremstille evolusjonslæren som "bare en teori" og "ikke et faktum". Hensikten er åpenbart å skape et inntrykk av at evolusjonslæren bare er en hypotetisk mulighet eller spekulasjon som er det vi ofte mener med en "teori" i dagligtale. Den "folkelige" betydningen av "teori" er imidlertid radikalt forskjellig fra den vitenskaplige som er noe slikt som "et overordnet eksplanatorisk rammeverk som forklarer et stort antall relaterte fakta ut fra noen få grunnleggende mekanismer eller prinsipper og fører til testbare forutsigelser som bekreftes av flere uavhengige bevisrekker." At evolusjonslæren omtales en teori, impliserer ikke på noen måte at det er tvil om dens riktighet. Den tekniske definisjonen av evolusjon er en endring i frekvensen av alleler (konkurrerende versjoner av et gen) i en arts genom over tid. I denne betydningen er evolusjon et ubestridelig faktum på samme måte som det er et faktum at en stein faller til jorden hvis du slipper den. Evolusjons-teorien forklarer hvordan allelfrekvensen endrer seg over tid ved hjelp av naturlig utvalg, genetisk drift etc. og fører til testbare forutsigelser som bekreftes av mange uavhengige bevisrekker.
En relatert fornektelsesstrategi er å definere kategori X spesifikt for å ekskludere tilfelle Y. For eksempel argumenterer kreasjonistene ofte for at evolusjonslæren ikke kvalifiserer som "vitenskap" per definisjon fordi vi ikke kan studere en utvikling som fant sted i fortiden med egne øyne i laboratoriet [6]. Argumentet bygger imidlertid på en fullstendig arbitrær definisjon av "vitenskap" laget spesielt for å utelukke evolusjonslæren (samt alle andre historiske vitenskaper). Ingenting hindrer oss i å utlede forutsigelser om hva vi burde være i stand til å observere i naturen i dag dersom Y skjedde i fortiden, og teste disse forutsigelsene mot det vi faktisk finner i naturen. Alt i alt koker argumentet ned til lite annet enn en meningsløs tautologi: Argumentet sier ingenting om evolusjonslærens styrke, men kun om hva kreasjonistene selv legger i ordet "vitenskap" (Er det forresten noen som har sett Gud skape verden?).
6. Som vi alt har sett, er evolusjon også observert i sanntid.
Vitenskapen kan på mange måter sammenliknes med et puslespill: Har vi først fått på plass mange nok brikker (dvs. beviser), er det ikke lenger noen rimelig tvil om hva puslespillet skal forestille, selv om vi fremdeles kan mangle en rekke enkeltbrikker. Tilsvarende vil det alltid finnes manglende brikker og ubesvarte spørsmål innen ethvert forskningsfelt uten at dette på noen måte trekker det overordnede teoretiske rammeverket (det "store bildet") seriøst i tvil.
Kreasjonister og andre fornektere har derfor spesialisert seg på å fokusere nærsynt på ett enkelt bevis av gangen og dikte opp separate grunner til å avvise bevisene hver for seg. En relatert strategi er utfordringer av typen: "Vis meg bare ett bevis for X!" Dette er mer eller mindre analogt med å kreve å få se en enkelt puslespillbrikke som entydig viser hva hele puslespillet skal forestille. Det er kort og godt ikke slik vitenskapen fungerer. Ultimatumer av denne typen kan muligens virke imponerende for den som bare er ute etter å score billige retoriske poenger ("Der ser dere! De klarer ikke engang å komme opp med ett bevis!"), men i en seriøs vitenskaplig debatt er de fullstendig verdiløse.
Sist men ikke minst er en av de mest populære, og avslørende, fornektelsesstrategiene kjent som moving the goalpost, hvilket kan oversettes som å flytte målstreken. Denne fornektelsesstrategien består simpelthen i å konsekvent kreve mer bevis enn det som er tilgjengelig for øyeblikket, uansett hvor mye det nå enn måtte være snakk om. Hvis det opprinnelige beviskravet oppfylles på et senere tidspunkt, skjerpes kravene ytterligere slik at målstreken alltid forblir utenfor rekkevidde. Alternativt er det bare å legge målstreken uoppnåelig langt borte i utgangspunktet. For eksempel ynder kreasjonistene å vise til manglende overgangsfossiler mellom to nært beslektede dyreordener X og Y som om dette truet med å velte hele evolusjonslæren. Hvis paleontologene senere avdekker et forbilledlig overgangsfossil Z, svarer kreasjonistene enten med å dikte opp en ad hoc begrunnelse for å avvise funnet, eller målsnora skyves uoppnåelig langt tilbake ved å kreve bevis for at Z faktisk utviklet seg til Y. Denne strategien viser at det uansett ikke spiller noen rolle for en sann fornekter hva bevisene måtte vise, og at ingen mengde beviser noensinne kan få dem til å skifte syn.
Kreasjonistenes argumenter
Kreasjonistene presenterer gjerne sine argumenter som noe nytt og radikalt. I praksis nøyer de seg imidlertid for det meste med å tørke støv av det gamle designargumentet som går tilbake til Thomas Aquinas på 1200-tallet. I sin reneste form sier argumentet at levende organismer (eller universet som helhet) oppviser en kompleksitet og hensiktsmessighet som vi ellers bare kan observere maken til i produktene av menneskelig design. Ved analogi kan vi slutte at de må ha en designer som kan kalles "Gud".
Svaret har også vært kjent i århundrer: Hvis det er usannsynlig at noe så komplekst som livet eller universet kan eksistere uten at det skyldes design, hvor mye mer usannsynlig må det ikke da være at noe så komplekst som Gud kan gjøre det?! Hele argumentet er i utgangspunktet basert på det premiss at noe så spektakulært usannsynlig som liv, intelligens og bevissthet trenger en helt spesiell forklaring og konkluderer at denne forklaringen bare kan være guddommelig design. Kreasjonistene er tvunget til omfattende special pleading når de skal begrunne hvorfor det ikke er noe problem å postulere at en gud med alle de samme usannsynlige egenskapene vi skulle forklare tilfeldigvis bare var der i utgangspunktet. Richard Dawkins gir argumentet dødsstøtet i Climbing Mount Improbable (1996):
Any designer capable of constructing the dazzling array of living things would have to be intelligent and complicated beyond all imagining. And complicated is just another word for improbable – and therefore demanding of explanation. A theologian who ripostes that his god is sublimely simple has (not very) neatly evaded the issue, for a sufficiently simple god, whatever other virtues he might have, would be too simple to be capable of designing a universe (to say nothing of forgiving sins, answering prayers, blessing unions, transubstantiating wine, and the many other achievements variously expected of him). You cannot have it both ways: Either your god is capable of designing worlds and doing all the other godlike things, in which case he needs an explanation in his own right. Or he is not, in which case he cannot provide an explanation.Takket være Darwin har vi allerede en bedre forklaring på kompleksiteten og mangfoldet vi observerer innen biologien. Å postulere en guddommelig skaper er ingen forklaring i det hele tatt, men bidrar tvert imot bare til å utsette og forsterke forklaringsproblemet ved å innføre enda mer som måtte forklares. "Gud" er derfor bare et annet ord for "gidder ikke lete lenger". Siden designargumentet stort sett spenner ben på seg selv, har kreasjonistenes argumentasjon for øvrig så godt som utelukkende bestått i å angripe evolusjonslæren for å kunne kreve seieren av mangel på andre alternativer. Argumentet er kjent som Gud i hullene og følger grovt sett følgende formel:
Vitenskapen kan ikke forklare X, ergo er Gud forklaringen på X.Argumentet koker ned til lite annet enn en appell til uvitenhet. Selv om det finnes ubesvarte spørsmål innen vitenskapen, så følger det ikke at religiøse svar er sanne. Det blir ikke guder av mangel på annen viten. Om vitenskapen enda ikke kan svare på alt, så betyr det simpelthen at svaret foreløpig er ukjent, ikke at vi må ta til takke med et uvitenskaplig svar. Kreasjonistenes ensidige fokus på de enkelte manglende brikker i evolusjonslæren (og de finnes i alle vitenskaplige teorier) er kun en distraksjon fra det faktum at de selv mangler hele puslespillet!
Som regel må kreasjonistene ty til omfattende intellektuell uredelighet for i det hele tatt å finne noe hull. Mye av kreasjonistenes argumentasjon har bestått i å angripe en parodiert stråmann-versjon av evolusjonslæren som at en moderne celle oppsto spontant og utviklet seg til millioner av ulike arter ved en ren tilfeldighet. Dette er så feil at argumentet bare kan fremsettes av noen som er blottet for kunnskap om evolusjonslæren og/eller intellektuell redelighet. Det samme gjelder andre parodier på evolusjonslæren fra kreasjonisthold, som at en ape på et eller annet tidspunkt fødte et menneskebarn eller at det en gang må ha levd en "crocoduck" (halvt krokodille og halvt and).
Ved å fremstille evolusjonen som en tilfeldig prosess forsøker kreasjonistene å sette opp en falsk dikotomi: Argumentet går ut fra det premiss at den svimlende kompleksiteten og mangfoldet vi observerer innen biologien umulig kunne utviklet seg ved tilfeldigheter alene og konkluderer at den bare kan skyldes guddommelig design (nok et eksempel på "Gud i hullene") som om dette var de eneste alternativene. Kreasjonistene ser her med fullt overlegg bort fra den ikke-tilfeldige rollen det naturlige utvalg spiller i evolusjonsprosessen. Genetisk variasjon oppstår som følge av mutasjoner som kan kalles "tilfeldige", men genetisk variasjon er kun det "råmateriale" som det naturlige utvalg opererer på. I følge sin egen logikk burde kreasjonistene også benekte at hundeoppdrett var mulig, ettersom kunstig avl er avhengig av nøyaktig de samme "tilfeldige" mutasjonene som det naturlige utvalg.
Nok en falsk dikotomi fra kreasjonist-hold har blitt kjent under navnet "ureduserbar kompleksitet". Argumentet sier at visse komplekse biologiske systemer, fra bakterieflagellen til det menneskelige øye, umulig kunne utviklet seg fra mer primitive forstadier gjennom naturlig utvalg fordi ethvert forstadium som manglet bare én av delene per definisjon ville vært ubrukelig. Følgelig ville det heller ikke vært noen fordeler som det naturlige utvalg kunne bygge videre på. Men alternativene er ikke begrenset til alt eller ingenting. I stedet kan vi tenke oss at deler som opprinnelig ble favorisert av det naturlige utvalg på grunn av andre nyttefunksjoner, kombineres på nye måter for å oppfylle en helt ny funksjon. Bakterieflagellen kunne muligens ikke fungert som fremkomstmiddel uten alle deler på plass, men flere av de enkelte komponentene kan vises å oppfylle andre funksjoner, bl.a. som del av en type naturlig giftsprøyte kalt (på engelsk) the type 3 secretory system. Når det gjelder kreasjonistenes gamle favoritteksempel, øyet, er det nok å vise til dyreriket hvor vi finner eksempler på alle graderinger fra en simpel flekk av lyssensitive celler til et fullt utviklet kameraøye med justerbar linse. Ingen kan påstå at kun sistnevnte har nytte av sine øyne. Merk for øvrig at selv om vi foreløpig ikke er i stand til å forestille oss et funksjonelt forstadium til et bestemt organ, så følger det ikke at intet slikt forstadium kan eksistere. Hvis vi setter som premiss at løsningen enten må være innlysende for oss selv eller umulig, gjør vi oss skyldige i nok en falsk dikotomi.
Nok en falsk dikotomi fra kreasjonist-hold har blitt kjent under navnet "ureduserbar kompleksitet". Argumentet sier at visse komplekse biologiske systemer, fra bakterieflagellen til det menneskelige øye, umulig kunne utviklet seg fra mer primitive forstadier gjennom naturlig utvalg fordi ethvert forstadium som manglet bare én av delene per definisjon ville vært ubrukelig. Følgelig ville det heller ikke vært noen fordeler som det naturlige utvalg kunne bygge videre på. Men alternativene er ikke begrenset til alt eller ingenting. I stedet kan vi tenke oss at deler som opprinnelig ble favorisert av det naturlige utvalg på grunn av andre nyttefunksjoner, kombineres på nye måter for å oppfylle en helt ny funksjon. Bakterieflagellen kunne muligens ikke fungert som fremkomstmiddel uten alle deler på plass, men flere av de enkelte komponentene kan vises å oppfylle andre funksjoner, bl.a. som del av en type naturlig giftsprøyte kalt (på engelsk) the type 3 secretory system. Når det gjelder kreasjonistenes gamle favoritteksempel, øyet, er det nok å vise til dyreriket hvor vi finner eksempler på alle graderinger fra en simpel flekk av lyssensitive celler til et fullt utviklet kameraøye med justerbar linse. Ingen kan påstå at kun sistnevnte har nytte av sine øyne. Merk for øvrig at selv om vi foreløpig ikke er i stand til å forestille oss et funksjonelt forstadium til et bestemt organ, så følger det ikke at intet slikt forstadium kan eksistere. Hvis vi setter som premiss at løsningen enten må være innlysende for oss selv eller umulig, gjør vi oss skyldige i nok en falsk dikotomi.
Et argument som er så diskreditert at sågar de fleste kreasjonister har gått bort fra å bruke det, er at evolusjonslæren strider mot termodynamikkens andre lov som kort fortalt sier at entropien (grovt forenklet: graden av "uorden") i et lukket system øker over tid. Evolusjon mot større grad av "organisert kompleksitet" burde derfor være umulig. Nøkkelen til skinnproblemet ligger i frasen "lukket system" som står for et system uten tilførsel av energi utenfra. Livet på jorden er ikke et lukket system siden planeten konstant bombarderes med energi i form av lysstråler fra solen. Alt levende organismer gjør, er å "resirkulere" en liten del av denne energien til fordel for små, lokale reduksjoner av entropien. For universet som helhet er resultatet en massiv økning av entropien. Et relatert argument er at en blind og udirigert prosess som det naturlige utvalg ikke kan føre til en økning av mengden genetisk informasjon. ID-guru William Dembski forsøker å "bevise" denne påstanden ved å kalle den "The Law of Conservation of Information". Men det finnes ingen slik lov. Mengden informasjon i en arts genom kan for eksempel øke ved at et stykke DNA kopieres to ganger. Hvis en eller begge kopiene muterer så de kommer til å kode for ulike proteiner, er det per definisjon en økning av den genetiske informasjonen.
Kreasjonister snakker ellers ofte om "evolusjon" når det de egentlig argumenterer mot er abiogenese, dvs. en hypotese om hvordan livet oppsto fra død materie. Evolusjonslæren handler strengt tatt bare om hvordan senere livsformer har utviklet seg fra tidligere livsformer og ikke hvordan prosessen startet i utgangspunktet. Det evolusjonslæren tillater oss å gjøre, er å starte, om ikke akkurat fra null, så i hvert fall fra noe som ikke var noe mer komplisert enn et selvreplikerende molekyl (dvs. et molekyl som kunne lage kopier av seg selv). Nøyaktig hvordan dette molekylet så ut vil trolig forbli ubesvart til evig tid, ikke av mangel på plausible hypoteser, men fordi bevismaterialet er ugjenkallelig tapt etter milliarder av års herjinger. For kreasjonister er løsningen å postulere en Gud i hullene. For ateister er svaret at det kun trengte å skje en gang i universets historie, hvilket er mer enn nok tid og anledning til å tillate spektakulært usannsynlige engangshendelser å inntreffe. Merk for øvrig at om evolusjonslæren ikke kan forklare nøyaktig hvordan livet oppsto, så kan i hvert fall ikke kreasjonistene forklare det, ettersom deres forklaring i utgangpunktet starter med noe levende (hvilket var nettopp det de skulle forklare), nemlig Gud selv.
Kreasjonister har ellers en spesiell svakhet for feilslutningen argumentum ad consequentiam: Evolusjonslæren er feil fordi det ville ført til negative konsekvenser hvis den var sann. Til dels heter det at evolusjonslæren undergraver troen på Gud (helt riktig, slik jeg ser det), og uten Gud er alt tillatt. Videre heter det at evolusjonslæren med sitt fokus på kampen for tilværelsen og "survival of the fittest" legitimerer vold, undertrykking og den sterkestes rett. For det første blir ingenting sant av at vi oppfatter det som ønskelig, for det andre bygger hele premisset om at evolusjonslæren legitimerer noe som helst på den naturalistiske feilslutning: Evolusjonslæren er en verdinøytral forklaring på hvordan arter endrer seg over tid og ikke en etisk norm for hvordan mennesker bør leve. Det foreligger i det hele tatt ingen gode argumenter for at evolusjonslæren har noen negativ effekt på moralen, i hvert fall ikke hvis vi ser bort fra effekter som kun er negative i følge kreasjonistene selv, slik som ateisme. Men uansett hva konsekvensene måtte være, har de ingen relevans for hovedspørsmålet: "Er det sant at arter endrer seg over tid gjennom naturlig utvalg?". En ærlig evaluering av bevisene kan bare føre til et øredøvende ja.
Sist men ikke minst spiller kreasjonistene flittig på negativt ladede ord og assosiasjoner for å gjøre publikum emosjonelt forutinntatte mot evolusjonslæren, en type hersketeknikk kjent som poisoning the well. En spesielt populær variant er underkategorien guilt by association som forsøker på å diskreditere motpartens syn ved å assosiere det med individer, grupper eller ideologier som er allment forhatt. I denne kategorien finner vi søppelargumenter som at evolusjonslæren var ansvarlig for nazismen, stalinismen, teorier om rasehygiene etc. Et mer subtilt eksempel på poisoning the well kan være kreasjonistenes overdrevne bruk av ord som "darwinist" eller "darwinisme". Hensikten her er åpenbart å få evolusjonslæren til å høres ut som en dogmatisk tro (eller sågar en ideologi) basert på Darwins personlige autoritet i stedet for en vitenskaplig teori som støttes av alt tilgjengelig bevismateriale [7].
7. Noe av hensikten er trolig også å assosiere evolusjonslæren med sosialdarwinismen, som er en politisk ideologi bygget på den naturalistiske feilslutning.
En relatert strategi er simpelthen å ignorere alle beviser som er avdekket i de 150 årene siden utgivelsen av The Origin of Species og heller fokusere selektivt på enkeltdetaljer som Darwin selv fikk feil. På denne måten håper kreasjonistene å vise at "Darwin tok feil" punktum. Og siden evolusjonslæren - slik kreasjonistene ser det - står eller faller med Darwins personlige autoritet, følger det at evolusjonslæren er død. Dette er bare nok en stråmann. Ingen evolusjonist ved sine fulle fem baserer sitt syn på det premiss at "Det må være sant fordi Darwin sa det". Darwin presenterte et imponerende sterkt argument for evolusjonslæren ut fra de data han hadde til rådighet, men flere av de sterkeste bevisrekkene vi har vært innom - slik som overgangsfossiler og likheter på protein- og molekylnivå - har blitt oppdaget etter Darwins tid.
Som Dr. Steven Novella har sagt, kan man lære stort sett alt som er verd å vite om pseudovitenskap ved å studere kreasjonismen alene. Kreasjonister benytter hele spekteret av feilslutninger og dikter stadig opp nye, derfor kan en gjennomgang som denne aldri bli komplett. På listen over argumenter som ikke engang fortjener å noe seriøst motsvar finner vi perler som at peanøttsmør og bananer motbeviser evolusjonslæren. I denne kategorien finner vi også klassikeren: "Hvis menneskene utviklet seg fra aper, hvorfor finnes det fremdeles aper?" Men alle tiders pris for kreasjonistisk idioti må likevel gå til tyrkiske Harun Yahya (pseudonym for Adnan Oktar). I sin særdeles påkostede praktbok Atlas of Creation sammenstiller han bilder av fossiler med bilder av nålevende dyr for å vise at de ikke har forandret seg. Ikke bare presterer han å forveksle slanger med ål, leddormer med sjøliljer og slangestjerner med sjøstjerner men et av bildene han presenterer som eksempel på en art som ikke har forandret seg på millioner av år er av en kunstig fiskeflue komplett med fiskekrok! Slå den!
|
| 7
kommentarer
torsdag, oktober 01, 2009
Det er fra sine egne man skal ha det
Hvis ateister skal fri seg fra beskyldninger om dobbeltmoral, er det viktig at vi også våger å si tydelig fra når vi er kritiske til våre egne. Å kritisere én form for overtro gir deg ingen bonuspoeng som kan tas ut i form av fri adgang til å promotere annet tøv uimotsagt. I den anledning gjengir jeg en kommentar jeg skrev på http://www.richarddawkins.net/ som reaksjon på at The Atheist Alliance International har tildelt The Richard Dawkins Award for 2009 til Bill Maher, en vitenskapsfornekter og konspirasjonsteoretiker av første klasse notorisk for sine antivitenskaplige holdninger til medisin og vaksiner:
As someone who has supported the RDF with a monthly pledge for the last few years I am not at all happy with this award and even less happy with your defensive response to the concerns expressed by a large portion of the skeptical community. It seems to me that the critics in this case are representing the very values that I thought the RDF was trying to promote. If that is a waste of your time, then perhaps that's not the only thing we are wasting...
While Religulous contained some good bits, I don't see Maher as representative of the kind of values that I for one have always associated with Richard Dawkins. It is not enough to just reject belief in god(s). What's more important is the method of thought that lead a person to such a conclusion in the first place. As I see it, the conflict we're in is not limited to evolution vs. creationism or even naturalism vs. supernaturalism; the real battle is between good and bad reasons for believing. By that criterion Maher clearly belongs to the opposing team.
I still think that critical thinking - if applied concistently - can't help but make you a non-theist (as well as a non-"toothfairyist, a non-"trollist" etc.), but that doesn't mean that non-theism also makes you a critical thinker. The best thing that can be said about "atheists" in general is that they lack one particular delusion that theists don't lack. It is clearly possible to be an atheist for the wrong reasons and I certainly think that Maher (but not Dawkins!) fits that description. His hostility to religion seems to have nothing to do with logic and evidence and everything to do with ideology.
I would not expect Prof. Dawkins, whom I respect and admire enormously, to speak out against Maher's views without having first looked into the matter. However, in light of everything that has since been pointed out regarding Maher's antiscientific views this is no longer an excuse, and it breaks my heart to see the good professor's name associated with this disgraceful award.
Og med det forlater jeg fedrelandet med kurs for TAM London. Regner med det kommer et lengre sammendrag i løpet av de neste ukene.
|
| 2
kommentarer
torsdag, april 02, 2009
søndag, februar 22, 2009
torsdag, oktober 16, 2008
Mer uredelighet fra kreasjonistene
På aftenposten.no den 13. oktober kritiserte biologene Klaus Høiland og Nils Chr. Stenseth det kreasjonistiske propagandaorganet Origo for det de anså for å være "en uetisk tilsnikelse" av domenet www.darwin2009.no. Ut fra navnet skulle man forvente å finne en side dedikert til neste års Darwin-jubileum. I stedet ledes man til den danske kreasjonist-siden www.skabelse.dk. Som Høiland og Stenseth sier det:
Lederen av Origo Norge, Peder Tyvand svarer på tiltale i gårsdagens aftenposten.no under tittelen "Har darwinistene monopol på livet?". Her er mitt svar til Tyvland:
Folk kan lett tro at Darwin-året 2009 inkluderer tidsskriftet Origo som arrangør - hvilket ikke er tilfelle. Bak neste års jubileum-feiring står bl.a. Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.
Lederen av Origo Norge, Peder Tyvand svarer på tiltale i gårsdagens aftenposten.no under tittelen "Har darwinistene monopol på livet?". Her er mitt svar til Tyvland:
I anstendighetens navn:
Hva er så galt med å kaste ut søpla i stedet for å lage kronikker av den? De første røde flaggene dukker opp allerede i overskriften: for det første at folk som aksepterer vitenskapens forklaring på artenes opprinnelse omtales som "darwinistene". Dette er et velkjent retorisk virkemiddel innen kreasjonistisk propaganda hvor man forsøker å fremstille evolusjonslæren som en dogmatisk tro eller ideologi basert på Darwins personlige autoritet i stedet for alt tilgjengelig empirisk bevismateriale. Det andre røde flagget ligger i formuleringen "monopol på livet" som åpenbart er ment å insinuere at den praktisk talt universelle oppslutningen om evolusjonslæren (og mot kreasjonismen) blant seriøse forskere bygger på en urettferdig diskriminering av alternative forklaringer, mens faktum snarere er at de såkalte alternativene svikter alle vitenskaplige standarder som eksisterer. Det eneste dette evt. viser er hvilke uredelige midler kreasjonistene er avhengige av å ty til for å forsvare sin ellers tapte sak.
http://home.no.net/bigsam/Evolusjon.htm
|
| 0
kommentarer
lørdag, august 16, 2008
tirsdag, mai 13, 2008
Faenskap.no
Et nytt forum for skepsis og religionskritikk er nettopp åpnet. De av dere som pleier å lese bloggen kan jo poste der, så blir det kanskje et bra forum ut av det.
Link
|
| 2
kommentarer
onsdag, april 09, 2008
Skeptisisme vs. pseudoskeptisisme
Beklager hvis du har hørt denne før - og det har du nok - men skeptisisme er først og fremst en tenkemåte og ikke et sett med konklusjoner. Skeptisisme handler ikke primært om hva man tenker, men hvordan man tenker. Konklusjonene er kun det som følger av dette. En skeptiker skiller mellom gode og dårlige grunner* til å tro, og krever gode grunner før han eller hun godtar noe som sant. Som en ren bivirkning av dette kommer skeptikere ofte til å trekke konklusjoner som strider mot noen av folks mest verdsatte ideer. Inntrykket mange sitter igjen med er derfor at skeptisisme kun handler om å trekke negative konklusjoner uavhengig av begrunnelse. Denne misoppfatningen finner vi også hos enkelte som selv kaller seg ”skeptikere”.
* Gode grunner vil primært si etterprøvbare empiriske beviser i kombinasjon med logikk, kritisk analyse, statistikk etc. Dårlige grunner til å tro omfatter f.eks. autoritet, tradisjon og åpenbaring i tillegg til uetterrettelige anekdoter, gammel vane, ønsketenkning, "magefølelsen", "så et program om det på TV" etc.
Men det er ikke alltid skeptikere sier nei, og heller ikke alle som sier nei er skeptikere. Dårlige grunner er og blir dårlige grunner enten de tas til inntekt for en positiv eller negativ konklusjon. Hvis man tviler på tross av hva bevisene åpenbart viser, er det ikke lenger snakk om ekte skeptisisme, men snarere om fornektelse (viser til artikkel av Dr. Steven Novella om samme tema). Noen av de mest hårreisende eksemplene på slik pseudo-skeptisisme er HIV-fornektere som benekter den kausale sammenhengen mellom HIV-viruset og AIDS eller Holocaust-fornektere som benekter at jødeutryddelsene under 2. Verdenskrig fant sted. Selv kreasjonisme/intelligent design koker ned til lite annet enn evolusjons-fornektelse. Siden gode argumenter for en guddommelig skaper eller designer generelt glimrer med sitt fravær, har kreasjonistenes argumentasjon så godt som utelukkende bestått i å angripe (en karikert versjon av) evolusjonslæren for å kunne kreve seieren av mangel på alternativer. Et relatert eksempel er konspirasjonsteorier som at månelandingene aldri fant sted eller at den amerikanske regjeringen stod bak 11. september. "Fordelen" med slik konspirasjonstenkning er selvsagt at man slipper å forholde seg til motstridende data av noe slag: Det er jo "akkurat det 'de' vil du skal tro". Så enkelt er det å immunisere seg mot korreksjoner av noe slag slik at man kan fortsette å gripe etter halmstrå i ro og mak. I alle disse tilfellene er skeptikere i fremste rekke for å forsvare et sett med ideer mot dem forsøker å trekke dem i tvil. Fornektere og konspirasjonsteoretikere oppfatter seg gjerne som skeptikere, og kritiserer ekte skeptikere for sin "ukritiske tro" på "myten" om HIV, holocaust, evolusjon, månelandingen etc. De som tror på ESP, aliens etc. på sin side oppfatter gjerne skeptikere som fornektere som ignorerer helt åpenbare beviser for det paranormale. Felles for både fornektere og troende er at begge bygger på den samme typen dårlige grunner. Hvorvidt disse brukes for å underbygge en positiv eller negativ konklusjon er nokså irrelevant i forhold til hva som gjør grunnene dårlige.
Nok en vanlig, og ubeskrivelig tåpelig, strategi er å vinkle den reneste overtro som "skepsis mot skepsis". For eksempel theskepticsguide.com (må ikke forveksles med theskepticsguide.org!), ufoskeptic.org og skeptiko.com har ordet "skeptic" i navnet, men et raskt blikk er nok til å konstatere at de ikke er "skeptiske" til noe annet enn skepsis. Det samme gjelder forsøk på å kamuflere argumenter for det overnaturlige som argumenter mot "materialismen", "ateismen", "det naturalistiske paradigmet" etc. Dette er lite annet enn en dårlig skjult dobbeltnegasjon: man argumenterer ikke for X, må vite: Man er kun skeptisk til 'ikke X'. Det er selvsagt alltid mulig å formulere en påstand som kritikk av en annen i håp om å unnslippe bevisbyrden. I stedet for å stirre oss blinde på syntaksen, må vi her ta frem Occams kniv og spørre hvilken påstand som faktisk forsøker å introdusere noe nytt til virkeligheten. Vi vet, så godt som man kan vite noe, at den materielle, naturalistiske verden eksisterer. En "materialist", "ateist" eller "naturalist" er simpelthen en person som holder seg til det vi faktisk vet, og krever gode grunner før han eller hun vil utvide sin ontologi med noe nytt. Hvis ingen slike grunner kan oppdrives, er det ingen gratispoeng å hente ved å "trekke tvilen i tvil".
* Gode grunner vil primært si etterprøvbare empiriske beviser i kombinasjon med logikk, kritisk analyse, statistikk etc. Dårlige grunner til å tro omfatter f.eks. autoritet, tradisjon og åpenbaring i tillegg til uetterrettelige anekdoter, gammel vane, ønsketenkning, "magefølelsen", "så et program om det på TV" etc.
Men det er ikke alltid skeptikere sier nei, og heller ikke alle som sier nei er skeptikere. Dårlige grunner er og blir dårlige grunner enten de tas til inntekt for en positiv eller negativ konklusjon. Hvis man tviler på tross av hva bevisene åpenbart viser, er det ikke lenger snakk om ekte skeptisisme, men snarere om fornektelse (viser til artikkel av Dr. Steven Novella om samme tema). Noen av de mest hårreisende eksemplene på slik pseudo-skeptisisme er HIV-fornektere som benekter den kausale sammenhengen mellom HIV-viruset og AIDS eller Holocaust-fornektere som benekter at jødeutryddelsene under 2. Verdenskrig fant sted. Selv kreasjonisme/intelligent design koker ned til lite annet enn evolusjons-fornektelse. Siden gode argumenter for en guddommelig skaper eller designer generelt glimrer med sitt fravær, har kreasjonistenes argumentasjon så godt som utelukkende bestått i å angripe (en karikert versjon av) evolusjonslæren for å kunne kreve seieren av mangel på alternativer. Et relatert eksempel er konspirasjonsteorier som at månelandingene aldri fant sted eller at den amerikanske regjeringen stod bak 11. september. "Fordelen" med slik konspirasjonstenkning er selvsagt at man slipper å forholde seg til motstridende data av noe slag: Det er jo "akkurat det 'de' vil du skal tro". Så enkelt er det å immunisere seg mot korreksjoner av noe slag slik at man kan fortsette å gripe etter halmstrå i ro og mak. I alle disse tilfellene er skeptikere i fremste rekke for å forsvare et sett med ideer mot dem forsøker å trekke dem i tvil. Fornektere og konspirasjonsteoretikere oppfatter seg gjerne som skeptikere, og kritiserer ekte skeptikere for sin "ukritiske tro" på "myten" om HIV, holocaust, evolusjon, månelandingen etc. De som tror på ESP, aliens etc. på sin side oppfatter gjerne skeptikere som fornektere som ignorerer helt åpenbare beviser for det paranormale. Felles for både fornektere og troende er at begge bygger på den samme typen dårlige grunner. Hvorvidt disse brukes for å underbygge en positiv eller negativ konklusjon er nokså irrelevant i forhold til hva som gjør grunnene dårlige.
Nok en vanlig, og ubeskrivelig tåpelig, strategi er å vinkle den reneste overtro som "skepsis mot skepsis". For eksempel theskepticsguide.com (må ikke forveksles med theskepticsguide.org!), ufoskeptic.org og skeptiko.com har ordet "skeptic" i navnet, men et raskt blikk er nok til å konstatere at de ikke er "skeptiske" til noe annet enn skepsis. Det samme gjelder forsøk på å kamuflere argumenter for det overnaturlige som argumenter mot "materialismen", "ateismen", "det naturalistiske paradigmet" etc. Dette er lite annet enn en dårlig skjult dobbeltnegasjon: man argumenterer ikke for X, må vite: Man er kun skeptisk til 'ikke X'. Det er selvsagt alltid mulig å formulere en påstand som kritikk av en annen i håp om å unnslippe bevisbyrden. I stedet for å stirre oss blinde på syntaksen, må vi her ta frem Occams kniv og spørre hvilken påstand som faktisk forsøker å introdusere noe nytt til virkeligheten. Vi vet, så godt som man kan vite noe, at den materielle, naturalistiske verden eksisterer. En "materialist", "ateist" eller "naturalist" er simpelthen en person som holder seg til det vi faktisk vet, og krever gode grunner før han eller hun vil utvide sin ontologi med noe nytt. Hvis ingen slike grunner kan oppdrives, er det ingen gratispoeng å hente ved å "trekke tvilen i tvil".
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
