10th Foundational Falsehood of Creationism
|
| 0
kommentarer
torsdag, april 30, 2009
'Etiquette guide' for Thai monks
A Buddhist preacher in Thailand has announced plans for new guidelines aimed at curbing the flamboyant behaviour of gay and transgender monks.
Link
|
| 0
kommentarer
onsdag, april 29, 2009
mandag, april 27, 2009
søndag, april 26, 2009
Kjærlighetens Budskap?
"Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen"
Det kunne være fristende å spørre hvilken djevel som kunne kommet med en så horribel uttalelse som i sitatet over. Svaret er at dette er hentet fra Bibelen (nærmere bestemt Salmenes Bok 137:9), som i følge mange kristne inneholder Guds egne ord…
Allerede på barneskolen lærte vi – som om det var et ubestridelig faktum – at Bibelen forteller om en grenseløst god, kjærlig og tilgivende Gud mens essensen i Guds budskap, slik det fremgår av Bibelen, kommer til uttrykk gjennom bud som: ”Du skal ikke slå i hjel”, ”Gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg” og ”Du skal elske din neste som deg selv”. Selv om man i mellomtiden skulle ha fått med seg at Bibelen, og i særdeleshet det Gamle Testamentet, også inneholder en del som ikke harmonerer med dette idylliske glansbildet, så tror nok fremdeles mange at det her er snakk om enkelte unntak eller løsrevne sitater tatt ut av sin kontekst, mens helheten i overveldende grad vitner om Guds godhet og kjærlighet. Slik har Bibelen altfor lenge fått nyte en legitimitet som den aldri burde hatt.
Denne artikkelen tar for seg bibelvers som sjelden eller aldri reklameres for av de kristne. Leseren oppfordres til å lese i Bibelen selv og spørre seg hvorvidt versene blir noe mindre avskylige i lys av konteksten, eller hvorvidt det i det hele tatt eksisterer noen kontekst som kan gjøre alt dette forenlig med bildet av den bibelske Gud som fullkomment god og rettferdig.
1. Folkemord og krigsforbrytelser
The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomanical, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.
Richard Dawkins
Gud setter tidlig standarden ved å utrydde alt liv på jorden (unntatt dem om bord i arken) i storflommen (1. Mosebok 6:7, 13, 17, 7:4, 21-23). Som vanlig rettferdiggjøres massakren ved å demonisere ofrene, som i dette tilfellet inkluderer alle verdens menn, kvinner, barn, dyr og planter. Som regel viser ”forbrytelsen” seg å være av rent teologisk art, som å tilbe andre guder eller lage støpte gudebilder. Hvis man måler ondskap ut fra hvor mye reell skade eller lidelse den forårsaker, har ingen mer ondskap å svare for enn Gud selv, se for eksempel: 1. Mosebok 19:24-25, 4. Mosebok 16:20-35, 26:9-10, 5. Mosebok 4:3, 32:42, Salmenes bok 9:6, 10:16, Jesaja 26:11, 33:12, 34:1-5, 60:12, 63:3-6, 65:11-12, 66:16-17, 24, Jeremia 12:17, 27:8, 29:16-19, 46:10, 47:4, Esekiel 14:13-21, 21:28-32, 26:3-11, 19-21, 28:6-10, 18-19, 22-23, 29:8-9, 30:4-8, 10-26, 32:11-13, 20-31, 33:27-29, Hosea 8:3-4, Amos 1:8, Nahum 1:8-9, 3:3-4, 8-10, 15, Sefanja 2:5, 9, 12, 3:6, Sakarja 12:9.
Før han leder israelittene ut av Egypt, straffer Gud egypterne ved å slå i hjel alle landets førstefødte barn (2. Mosebok 11:4-5, 12:12, 29-30, 4. Mosebok 33:4), dette på tross av at Gud selv med vilje har ”forherdet” Faraos hjerte for å sikre at han ikke lar israelittene fare, (Se punkt 4) åpenbart for å gi seg selv et påskudd for å straffe egypterne etterpå: 2. Mosebok 4:21-23, 7:3-4, 9:12, 10:1-2, 16-20, 24-27, 11:4-10, 14:1-4, 8, 15-17.
Før israelittene inntar kanaanittenes land, lover Gud å hjelpe dem å utrydde de innfødte (2. Mosebok 23:23, 5. Mosebok 7:22-24, 9:3, 12:29-30, 19:1-2, 31:3-4, Salmenes Bok 135:10-12, Apostlenes Gjerninger 13:19) og instruerer dem om å "ikke la noget som drar ånde bli i live”, men å ”slå dem med bann [1], både hetittene og amorittene og kana’aneerne og ferisittene, hevittene og jebusittene, slik som Herren din Gud har befalt deg." (5. Mosebok 7:1-2, 20:16-17) Igjen er motivet for folkemordet rent teologisk, nemlig å forhindre at israelittene blir fristet til å tilbe de innfødtes guder (5. Mosebok 7:4). Kanaan erobres omsider etter en serie blodige slag ledet av Josva (Josva 6:21, 7:24-25, 8:22-25, 10:10-27, 28-42, 11:7-9, 9-15, 16-23, 23:3-5). Men enda er det ingen fred i sikte. Israelittene forblir i permanent krig med rivaliserende stammer som amalekittene. Følgende er bare noen få smakebiter:
Gå nå av sted og slå Amalek. Slå med bann alt det han har. Spar han ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel.Selv om Gud ofte assisterer sitt utvalgte folk på slagmarken ved å utslette deres fiender (2. Mosebok 14:26-28, 2. Kongebok 1:10-12, 19:35, Salmenes bok 21:9-11, Jesaja 37:36, Esekiel 25:6-7, 12-17, 35:3-9, 38:18-22, 39:4-5), er heller ikke de trygge for hans skiftende luner. Faktisk må de jobbe veldig hardt for å unngå å vekke hans vrede, hvis ikke sender han død og ulykker over sitt folk eller overgir dem i hendene på sine fiender [3]: 4. Mosebok 11:33, 16:44-49, 21:6, 5. Mosebok 2:14-15, 32:25, 2. Samuel 24:15, 2. Kongebok 17:25-26, 24:2-3, 1. Krønikebok 21:9-14, 2. Krønikebok 28:5-8, Salmenes bok 78:62-64, Jeremia 5:14-17, 7:32-33, 9:16, 22, 11:22, 12:12, 13:14, 14:12-16, 15:1-9, 16:3-6, 18:21-23, 20:4, 21:4-10, 24:9-10, 33:5, 34:19-22, 44:11-14, 27, Esekiel 5:11-12, 13-17, 6:3-7, 11-13, 9:4-6, 11:8-10, 15:6-8, 16:37-41, 21:9-15, 22:19-22, 31, Hosea 4:1-3, Sakarja 13:8, Amos 4:10, 6:8-10, 9:1-4, 8, 10, 7:17, Mika 6:13-14, Malaki 2:11-12
1. Samuel 15:3
Og folket som bodde der, førte han ut og skar dem over [2] med sager og treskesleder av jern eller hugg dem sønder med økser. Så gjorde David med alle Ammons barns byer.
1. Krønikebok 20:3, 2. Samuel 12:31
Og ti tusen tok Judas barn levende til fange og førte dem op på toppen av en klippe og styrtet dem ned derfra, så de alle knustes.
2. Krønikebok 25:12
Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!
Jeremia 48:10
Som om alt dette ikke var ille nok, ligger det verste i følge Bibelen fremdeles foran oss. Slik vi kan lese hos profeten Sefanja:
Jeg river bort mennesker og dyr, jeg river bort fuglene i luften og fiskene i havet, alt det som volder anstøt sammen med de ugudelige. Jeg vil utrydde menneskene av jorden, sier Herren.Se også: Jesaja 13:9, 24:6, 28:22, Jeremia 4:23-26, 25:32-34, Malaki 4:1, 2. Peter 3:7, 10, Johannes åpenbaring 6:4, 7-8, 9:15-18
Sefanja 1:3
Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.
Sefanja 1:18
Derfor vent på meg, sier Herren, på den dag jeg reiser meg for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede. For ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.
Sefanja 3:8
_________________________________________________
1. Samme uttrykk er på engelsk oversatt med ”utterly destroy”.
2. I enkelte oversettelser er dette sitatet forfalsket til ”han […] satte dem til å jobbe med sager og treskesleder” etc..
3. Merk for øvrig at de ytterst få menneskene som til en viss grad nyter Guds velvilje – menn som Moses, Josva, David etc. – slett ikke utmerker seg for sin godlynte natur, men tvert imot for sin bestialske brutalitet og umettelige blodtørst.
2. Perversiteter
Jahve er en nidkjær og hevnende Gud (Nahum 1:2) som gleder seg over å forderve og ødelegge dem som ikke adlyder han (5 Mosebok 28:63). Her finner vi flere av de mest avskylige uttalelsene som noensinne er ytret. Blant annet truer Gud gjentatte ganger med å tvinge dem som ikke adlyder han til å spise sine barn. Andre trusler inkluderer knusing av spedbarn, voldtekter, oppspretting av gravide kvinner etc. Versene taler klart nok for seg selv:
Og dersom I enda ikke lyder mig, men står mig imot, da vil også jeg stå eder imot i vrede og tukte eder syvfold mere for eders synder. I skal ete eders sønners kjøtt og ete eders døtres kjøtt.Se også: 3. Mosebok 26:14-30, 5. Mosebok 28:15-68, 54-57, Dommerne 19:22-29, 2. Samuel 12:11, 2. Kongebok 6:28-29, Salmenes bok 58:11, 68:22-24, 110:6, Jesaja 13:4-19, 49:26, Jeremia 19:7-9, Esekiel 5:7-17, 23:1-49, 32:5-6, Sefanja 1:17, Sakarja 9:15, 11:9, 14:1-2, 12-13, Malaki 2:3, 4:3.
3. Mosebok 26:27-29
Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre, som Herren din Gud gir dig; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over dig.
5. Mosebok 28:49-53
Og jeg vil la dem ete sine sønners og døtres kjøtt, og de skal ete hverandres kjøtt, under den trengsel og angst som deres fiender og de som står dem efter livet, fører over dem.
Jeremia 19:9
Derfor skal foreldre ete sine barn hos dig, og barn ete sine foreldre, og jeg vil holde dom hos dig og sprede alt som blir igjen av dig, for alle vinder.
Esekiel 5:8-10
Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
Salmenes bok 137:9
Deres små barn skal knuses for deres øine; deres hus skal plyndres, og deres kvinner skjendes.
Jesaja 13:16
Samaria skal bøte fordi det har vært gjenstridig mot sin Gud; for sverdet skal de falle, deres små barn skal knuses, og deres fruktsommelige kvinner opskjæres.
Hosea 14:1
3. Leveregler og straff
Den bibelske Gud krever dødsstraff for et stort antall teologiske "synder" som ikke går ut over andre på noen måte, blant annet for å ikke være omskåret som mann (1. Mosebok 17:14) eller for å spise syret brød under påskehøytiden (2. Mosebok 12:15, 19). Døden er også straffen for å forbanne sine foreldre (2. Mosebok 21:17, 3. Mosebok 20:9, Matteus 15:4, Markus 7:10), for å være en heks (2. Mosebok 22:18), for å lage bestemte typer salvingsolje eller røkelse til ikke-religiøse formål (2. Mosebok 30:31-33, 37-38), for å jobbe på sabbaten (2. Mosebok 31:14, 35:2, 4. Mosebok 15:32-36), for å spise, eller komme nær, herrens takkoffer mens man er uren (3. Mosebok 7:20-21, 22:3), for å spise fettet av dyr som skulle ofres som ildoffer (3. Mosebok 7:25), for å spise kjøtt med blod i (3. Mosebok 7:26-27, 17:10-14), for å unnlate å bære frem Herrens offer foran inngangen til møteteltet (3. Mosebok 17:3-4, 8-9), for utroskap (3. Mosebok 20:10), for homoseksualitet (3. Mosebok 20:13), for å ha samleie under menstruasjonen (3. Mosebok 20:18), for å spise eller jobbe på den tiende dagen i den syvende måneden (3. Mosebok 23:26-30), for å unnlate å feire påsken (4. Mosebok 9:13), for å røre ved et lik (4. Mosebok 19:13), for å unnlate å rense seg når man er uren (4. Mosebok 19:20), for å nekte å adlyde en prest eller dommer (5. Mosebok 17:12-13) og for å fremsette gale profetier (5. Mosebok 18:20-22).[4]
Gud har ellers en spesiell forkjærlighet for den eksepsjonelt barbariske henrettelsesmetoden steining. Denne bestialske praksisen er påbudt for følgende "synder": for å være et medium (3. Mosebok 20:27), for blasfemi (3. Mosebok 24:16), for å tilbe eller misjonere for andre guder (5. Mosebok 13:6-10, 12-16, 4. Mosebok 25:3-5), for å bryte Guds lov (5. Mosebok 17:2-6, Hebreerne 10:28), for å nekte å adlyde sine foreldre (5. Mosebok 21:18-21) samt for å mangle bevis for sin jomfrudom på bryllupsnatten som kvinne (5. Mosebok 22:13-21). Og akkurat når du trodde det umulig kunne bli verre, overgår Gud seg selv ved å kreve at et voldtektsoffer skal steines sammen med sin overgriper hvis hun ikke skriker høyt nok etter hjelp (5. Mosebok 22:23-24).
Hvis en mann gifter seg med en mor og datter samtidig (3. Mosebok 20:14) eller hvis en prestedatter driver hor (3. Mosebok 21:9), skal de brennes levende. Hvis noen urettmessig gir seg ut for å være en profet, skal hans egne foreldre gjennombore han (Sakarja 13:3). Den som ikke hører på Jesus skal utryddes av folket (Apostlenes gjerninger 3:22-23). Det er fristende å spørre hvor mange som ikke skulle vært drept dersom vi skulle følge alle Guds straffebestemmelser i praksis. Jeg vet i hvert fall ikke om noen...
Mange kristne har innvendt at disse straffebestemmelsene ble satt ut av kraft, fordi Gud sendte Jesus for å sone for menneskenes synder en gang for alle (Se punkt 4 og 7). Vil det si at det faktisk var rett å steine folk for slike ”forbrytelser” som å jobbe på sabbaten før Jesus døde på korset? Ville det vært rett i dag hvis det ikke var for justismordet på Jesus?
____________________________________
4. Dårlig nytt for Pat Robertson og ikke så rent få andre fundamentalister.
4. Urettferdighet
Men hvis gudens retfærdighetsbegrep er forskjellig fra vort, da skal vi ikke bruke betegnelsen ’ret’ om gudens dispositioner. Og da skal vi heller ikke taale den svindel i de troendes theodicée, at de kaller en handling for den skammeligste forbrydelse, den mest uoprettelige skjændsel, naar den utføres av et menneske, men for uransagelig kjærlighet, hvis den stammer fra Gud. Ett av to: samme lov og samme dom for begge parter, eller forskjellig lov og forskjellig dom, men ikke samme lov og forskjellig dom. Skal vi anerkjende verdensstyrelsen som retfærdig […], så må meningen være: retfærdig i menneskelig forstand. Ellers kan Gud være så ’retfærdig’ han vil paa sit eget sprog […], men paa vort sprog heter det uretfærdig.
Peter Wessel Zapffe
Ut fra enhver rasjonell standard er hele forestillingen om at en persons straff kan sones av en annen fullstendig absurd. Men nettopp denne ideen utgjør et av kristendommens mest sentrale premisser. Ikke bare straffer den Bibelske Gud folk gjentatte ganger for deres forfedres synder (2. Mosebok 4:23, 20:5, 34:7, 4. Mosebok 16:27-33, 5. Mosebok 23:2-3, 2. Samuel 12:13-14, 1. Kongebok 2:33, 11:11-12, 14:10, 21:29, 2. Krønikebok 21:12-14, 16-17, Job 27:13-14, Jesaja 14:21-22, Jeremia 2:9, 5:17, 11:22, 13:14, 14:16, 16:3-4, 32:18, Klagesangene 2:20-21, 5:7, Esekiel 23:46-48, 24:21, Hosea 2:4-5, 9:12-13), men doktrinen om at Jesus døde for våre synder (Se også punkt 7) gir ingen mening uten et slikt premiss. I følge de kristne inngikk Jesu død på korset i Guds plan for å frelse menneskene (Romerne 3:25-26, 5:6, 9-10, Efeserne 1:5, Kolossenserne 1:19-20, Hebreerne 9:12-14, 28, 10:10, 1. Peter 2:24, Johannes Åpenbaring 1:5, 5:9). Denne angivelige ”offerhandlingen” fremholdes ofte som det ultimate uttrykk og bevis for Guds kjærlighet. Man kan like gjerne spørre hva det sier om Gud at han måtte ofre sin sønn til seg selv før han var villig til å avstå fra å dømme menneskene til død og fortapelse. For det var vel ingen andre som tvang han?
Det er uklart hva et slikt ”offer” i det hele tatt skulle være godt for. Hvis Gud ønsket å frelse menneskene fra sin egen dom, kan man spørre seg hvorfor Gud på død og liv skulle dømme dem i utgangspunktet, eller hvorfor Gud ikke simpelthen kunne benåde menneskene og oppheve dommen. Og hvis det uansett ikke var aktuelt for Gud å spare menneskene for død eller evig tortur uten å ta sin hevntørst ut på noen (Hva sier i så fall det om Gud?), så er det i hvert fall ubegripelig hvorfor det skulle bli noe mer grunnlag for tilgivelse i Guds øyne fordi en annen ble drept i de skyldiges sted.
Nå trenger man riktignok ikke å ha gjort noe galt selv for å regnes som ”skyldig” ut fra Bibelens forkvaklede rettferdighetsbegrep. I henhold til doktrinen om "arvesynd" (1. Mosebok 2:17, 3:16-19), er alle mennesker født som syndere og trenger tilgivelse på grunn av noe som andre gjorde lenge før de ble født. Men om man så er aldri så rettferdig i Guds egne øyne, så er man likevel ikke trygg for hans umettelige blodtørst. Hos profeten Esekiel kan vi lese:
Og si til Israels land: Så sier Herren: Se, jeg kommer over dig og drar mitt sverd av skjeden, og jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i dig. Fordi jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i dig, derfor skal mitt sverd fare ut av skjeden mot alt kjød, fra syd til nord. Og alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, har draget mitt sverd av skjeden; det skal ikke mere vende tilbake.Som om ikke dette var ille nok, finner vi en rekke eksempler på at den bibelske Gud manipulerer folks vilje for å få dem til å synde bare for å gi seg selv et påskudd for å straffe dem etterpå (5. Mosebok 2:30-35, Josva 11:19-20, 2 Samuel 24:1-15, Jesaja 6:10, Esekiel 14:7-10, 20:26, Romerne 9:18-22, 11:8-9, 2 Tessalonikerne 2:11-12). For eksempel skal Gud ha "forherdet" Farao intet mindre enn 10 ganger for å sikre at han ikke ville gi slipp på israelittene (2. Mosebok 4:21-23, 7:3-4, 9:12, 10:1-2, 16-20, 24-27, 11:4-10, 14:1-4, 8, 15-17) og lot deretter alle egyptere, inkludert alle landets førstefødte barn, unngjelde for noe som var Guds egen skyld.
Esekiel 21:3-5
Jesus forteller sine disipler at hensikten med å tale i liknelser er at synderne ikke skal forstå hans budskap for at de ikke skal vende om å få tilgivelse (Markus 4:10-12), noe som kun gir mening hvis Jesus faktisk ønsket at noen mennesker skulle gå fortapt. Enkelte vers sier sågar at Gud med vilje skapte noen mennesker som syndere bare for å ha noen å straffe og utslette (Salomos ordspråk 16:4, Romerne 9:18-22). Hvem som skal frelses og hvem som skal gå fortapt er forutbestemt fra evig tid (Apostlenes Gjerninger 13:48, Romerne 8:29-30, 9:11-13, Efeserne 1:4-6, 1:11, 2. Timoteus 1:9).
5. Intoleranse og diskriminering
Slaveri er godkjent av Gud så lenge slavene ikke er israelitter (3. Mosebok 25:44-46). Gud velsignet personlig Abraham ved å gi han slaver (1. Mosebok 24:34-35). Hvis noen selger sin datter som trellkvinne, skal hun ikke settes fri etter 7 år som mannlige slaver (2. Mosebok 21:2, 21:7). Hvis en slave som skulle vært frigjort, ikke ønsker å skilles fra sin kone og sine barn (som fremdeles tilhører slaveeieren), skal eieren stikke en syl gjennom slavens øre, og slaven skal tjene han for alltid (2. Mosebok 21:4-6). Den som kommer i skade for å drepe sin slave skal slippe straff så lenge slaven ikke dør for raskt, ettersom slaven tross alt er hans eiendom (2. Mosebok 21:20-21).
Bibelens kvinnesyn er et også kapittel for seg selv. Bibelen gjør det tidlig klart at kvinnen ble skapt for mannens skyld (1. Mosebok 2:18, 2:21-22, 1. Korinterne 11:9). Syndefallet var kvinnens skyld, og alle kvinner skal straffes som følge (1. Mosebok 3:6-12, 16, 1. Timoteus 2:14). Lot tilbyr sine døtre til en gjeng med overgripere. Den samme Lot omtales andre steder som "rettferdig" (1. Mosebok 19:4-8, 2. Peter 2:7-8). En kvinne skal være uren i 22 dager etter å ha født barn, og dobbelt så lenge hvis barnet er en jente. Hun må deretter gjøre syndoffer, hvilket kun gir mening hvis barnefødsler er en synd (3. Mosebok 12:2-8). Kvinner må også gjøre syndoffer etter menstruasjonen for å bote for sine normale biologiske funksjoner (3. Mosebok 15:19-30). En kvinne skal straffes hvis det bare foreligger en mistanke om utroskap, men hvis hun er uskyldig skal hun ikke ta skade av det (4. Mosebok 5:11-31). En kvinnes løfte om seksuell avholdenhet kan overstyres av hennes far eller ektemann (4. Mosebok 30:4-14). Moses blir rasende over at hans generaler har latt midianittenes kvinner leve og beordrer drap på alle guttebarn samt alle kvinner som ikke er jomfruer (4. Mosebok 31:15-17). Fiendens kvinner kan ellers tas som krigsutbytte. Siden det poengteres spesielt at kvinnene må være jomfruer, trengs det ikke mye fantasi for å tenke seg til resten… (4. Mosebok 31:18, 5. Mosebok 20:14, 21:10-13, Dommerne 21:6-23). En voldtatt kvinne må gifte seg med sin overgriper (5. Mosebok 22:28-29). Flerkoneri og elskerinner er vanlig blant Herrens tjenere. Ingenting tyder på at Gud har noen innvendinger så lenge man holder seg unna utenlandske kvinner (1. Mosebok 4:19, 25:6, Dommernes Bok 8:30-31, 1. Samuel 1:1-2, 25:42-43, 2. Samuel 5:13, 12:7-8, 1. Kongebok 11:2-3, 2. Krønikebok 11:20-21, 13:21, Salomos Høysang 6:8). Mannen er kvinnens hode. Hun skal underordne seg mannen og adlyde han i alt (1. Korinterbrev 11:3, 7-9, 14:34-35, Efeserne 5:22-24, Kolosserne 3:18, 1 Timoteus 2:11-14, Titus 2:3-5).
Homoseksualitet fremstilles som en vederstyggelighet som fortjener dødsstraff (3. Mosebok 18:22, 20:13, Romerne 1:26-32, 1. Korinterbrev 6:9, 1. Timoteus 1:10-11). Kanaanittene skal diskrimineres som straff for at Kanaans far (Se punkt 4) så Noah naken (1. Mosebok 9:21-27). Moabittene er i følge Bibelen et resultat av incest (1. Mosebok 19:30-37). Edomittene skal diskrimineres fordi Gud favoriserte Jakob over Esau allerede før tvillingene ble født (1. Mosebok 25:23-25, 36:9, Romerne 9:11-13). Ingen som har noe handikap skal være velkommen i Herrens menighet (3. Mosebok 21:16-21). Det samme gjelder alle som er født utenfor ekteskap samt alle moabitter og ammonitter (5. Mosebok 23:2-3, Nemia 13:1-3).
Jesus nekter først å svare en kvinne fra Kanaan, og avviser hennes bønn om hjelp fordi han bare har kommet for å hjelpe jøder og ikke hedninger. Han sammenlikner det å hjelpe en hedning med å ta brødet fra barna og "kaste det for hundene" (Matteus 15:22-26). Jesus instruerer ellers sine disipler om ikke å oppsøke hedningenes eller samaritanenes byer (Matteus 10:5-6), formodentlig fordi disse uansett ikke er verd å frelse. Jødene krever at Jesu blod skal komme over dem og deres etterkommere (Matteus 27:24-25). Verset har vært brukt for å legitimere antisemittisme, inkludert holocaust.
6 Menneskeofring
Gud beordrer Abraham til å gi han sønnen Isak som brennoffer for å teste hans tro. Når Abraham viser seg villig til å slakte sin sønn på kommando, er Gud tilfreds og vil belønne han (1. Mosebok 22:1-18). Ironisk nok kunne Abraham ha vist moralsk ryggrad ved å nekte å utføre en så ond ordre. Hvis Gud ønsket å teste Abrahams moral, og ikke bare hans tro, burde Abraham ikke bestått testen ved å adlyde.
Jefta lover Gud å ofre den første som kommer ut av hans hjem for å møte han hvis Gud vil gi han seieren mot ammonittene. Og Gud går med på handelen, slik at Jefta må ofre sin datter:
Dommerne 11:30-39
Om Kong Josias av Juda kan vi lese:
Det hadde aldri før vært nogen konge som han, nogen som således hadde omvendt sig til Herren av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin styrke efter hele Mose lov, og efter ham opstod det ingen som han.Hva var det denne Josias gjorde for å bli så rettferdig i Guds øyne? En profeti som senere går i oppfyllelse gir oss svaret:
2 Kongebok 23:25
Alter! Alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn for Davids hus, Josias skal han hete, og på dig skal han ofre offerhaugenes prester, som brenner røkelse på dig, og det skal brennes menneskeben på dig.Merk at de hedenske prestene kun brente røkelse på alteret mens Guds egen favorittjener brente mennesker.
1. Kongebok 13:2
Og alle offerhaug-prestene som var der, lot han drepe på alterne og brente menneskeben på dem.
2. Kongebok 23:20
Noen flere vers som synes å handle om menneskeofring. Det er uklart hva som menes med at de førstefødte skal "gis til herren" hvis de ikke skal ofres:
2. Mosebok 22:29, 3. Mosebok 27:28-29, 4. Mosebok 3:13, 31:28-29.
7. Er det Nye Testamentet virkelig en forbedring?
Ingen som leser det Gamle Testamentet uten religiøse skylapper kan hevde at Jahve alt i alt fremstår som god, kjærlig eller rettferdig. Med en slik Gud kan man bare lure på hva kristendommen i det hele tatt skal med en djevel. Hvis det er noe overordnet budskap å utlede fra dette katastrofeområdet av en bok, er det at Gud ikke vil sky noen midler for å utrydde kjetteriet sammen med en lang liste andre teologiske "synder". Det er imidlertid en utbredt oppfatning, selv blant ateister, at det Nye Testamentet, og spesielt Jesu budskap, representerer en stor forbedring i forhold til det Gamle Testamentet hva moral angår. Hvis man kun forholder seg til det Jesus sier halvparten av tiden, er det da også mye bra å finne i hans budskap, slik som den gyldne regel. Dessverre blir ikke den andre halvparten borte bare fordi man velger å se bort fra den...
For det første er det først og fremst Jesus som introduserer det "glade budskap" om Helvete og gjør det utmerket klart at han selv vil vende tilbake med en hærskare av engler for å utslette jorden og kaste det store flertall av menneskene i "ildovnen" for å tortureres i all evighet (Matteus 3:10-12, 7:13-14, 19, 13:40-42, 18:8-9, 49-50, 25:41, 46, Markus 9:43-48, Lukas 3:9, 17, Johannes 15:6, 2 Tessalonikerne 1:7-9, 2 Peter 3:7, 10, Johannes Åpenbaring 14:9-11, 20:15, 21:8). Den største forskjellen fra det Gamle Testamentet i så måte er at Guds grusomme straff til en viss grad utsettes fra dette liv til en evighet etter døden. Hvis du lar deg forferde av all drepingen i det Gamle Testamentet, er det som venter de fleste av oss etter døden i følge Jesus selv enda verre (Matteus 10:28, Lukas 12:4-5, Hebreerne 10:28-31).
Jesus sier også at han ikke har kommet for å bringe fred men sverd (Matteus 10:34-35, Lukas 12:51-53) samt for å kaste ild over jorden (Lukas 12:49). Han fordømmer hele byer til skjebner verre enn Sodoma og Gomorra (Matteus 10:14-15, 11:20-24, Lukas 10:10-15) for å ikke ta imot hans buskap og sammenlikner seg selv med en konge som beordrer at alle som ikke vil tjene han skal hugges ned for hans øyne (Lukas 19:11-27). Når Jesus kommer i sitt rike, skal det gå som under storflommen (1. Mosebok 6:7, 13, 17, 7:4, 21-23) og utslettelsen av Sodoma og Gomorra (Lukas 17:26-30).
Mange kristne har forsøkt å distansere seg fra det Gamle Testamentets barbariske lover (Se punkt 3) ved å hevde at disse kun gjaldt for den gamle pakten mellom Gud og Israelittene og at denne ble erstattet med en ny pakt da Jesus døde for menneskenes synder på korset. Argumentet er heller ikke helt uten dekning i Bibelen. Paulus synes helt klart å si noe slikt (Romerne 10:4, Galaterne 3:13, 4:4-5, Efeserne 2:15, Hebreerne 7:18, 8:13). I evangeliene sier derimot Jesus selv at: "Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven" (Matteus 5:17-19, Lukas 16:17). Så vidt jeg kan se kan dette bare tolkes som en full omfavnelse av moseloven med alle sine barbariske bestemmelser av Jesus selv.
Men det er verre enn som så: Den Gud som innførte den nye pakten skal liksom være den samme Gud som innførte den gamle. Det er fristende å spørre hvordan det på noe tidspunkt kan ha vært rett i Guds øyne å steine folk for slike "forbrytelser" som å jobbe på sabbaten hvis det ikke er rett i dag. Det er uklart om Guds moral endrer seg over tid, eller om han med vilje påla Israelittene å gjøre urett, men kanskje følgende vers gir oss en pekepinn:
Derfor gav jeg dem også bud som ikke var gode, og lover som de ikke kunde leve ved.Som vi har sett under punkt 4, bygger hele doktrinen om at Jesus døde for menneskenes synder på absurde premisser. Hva skal være hensikten med å straffe noen i det hele tatt hvis det ikke er samme person som begikk "forbrytelsen"? Det ser ut til at det viktigste for Gud var å straffe noen enten de hadde gjort noe galt eller ikke. Merk for øvrig hvor utspekulert det egentlige budskapet er underforstått, nemlig:
Esekiel 20:25
Du trenger å frelses (ellers…!)Mens synd og straff i det Gamle Testamentet hovedsaklig var forbundet med fysiske handlinger, omdefinerer det Nye Testamentet "synd" som tankeforbrytelse (Markus 16:16, Johannes 3:18, Johannes 8:24). Syndbegrepet er utvidet til å omfatte alle handlinger, tanker eller følelser som ikke bunner i tro (Romerne 14:23). Den som bare tenker en "syndig" tanke har allerede syndet enten han velger å omsette tanken i handling eller ikke (Matteus 5:21-22, 27-28).
|
| 2
kommentarer
Metal Søndag 26. april
Sodom - Expurse of Sodomy
Steamhammer/SPV, 1987
Sodom er og blir guder innfor thrash og denne EP-en er et godt eksempel på hvorfor. Dette er ikke en fremføring av tekniske ferdigheter eller det mest brutal og tyngste for sin tid. Dette er ikke noe annet enn den rettfrem råe holdningen til Sodom. Dette er rettfrem fucking thrash og de prøver ikke å være noe annet enn det.
Man har den råe og grimme vokalen og bassen til Tom Angelripper, det raske og effektive gitarspillet til Blackfire og den alkoholiserte trommingen til Witchhunter (R.I.P.).
Mer trenger man ikke. Det akkurat den perfekte primitiviteten som vi alle elsker med Sodom.
Men uansett hvor bra denne EP-en er den egentlig ikke annet enn en oppvarming til albumet de gav ut samme året.
Sodom - Persecution Mania
Steamhammer/SPV, 1987
Enten man snakker om klassisk 80-talls speed metal, teutonsk thrash, første bølge black metal eller old school death metal så kommer man ikke seg unna dette albumet. For her kan man virkelig snakke om speed og thrash med ondskap og råskap. Hvis du syntes det første albumet var tøft kommer du til å drite på deg når du hører dette.
Dette er det perfekte eksemplet på hvordan alt var bedre før. Sodom var kanskje ikke det mest kommersielt suksessfulle bandet, men alle som var dedikert til thrash viste om dem og tilba dem. Så det er utrolig når man hører på hva som liksom skal være metal i dag i følge de kommersielle plateselskapene og magasinene og høre den tottale mangelen på gode riff. Dagens såkalte metal band har ikke en dritt og stille opp med sammenlignet med Sodom. Her har man riff etter riff hele veien, og hvert eneste en av dem er drepende effektive.
Persecution Mania på CD har Expurse of Sodomy som bonusspor, så du slår to fluer en smekk når du kjøper Persecution Mania. Er du virkelig dedikert har du begge på vinyl.
-------------------------------
Wormtongue er et amerikansk enmanns black metal prosjekt som har gitt ut en demo og to selvfinansierte EP-er. Er du ute etter en mørk og atmosfærisk aften burde du sjekke ut denne fyrens Myspace.
På onsdag var jeg på kino og så norgespremieren av Flight 666. Som en del av dere kanskje vet så har Bruce Dickinson pilotsertifikat, så i 2008 tok de bygget litt om på en Boeing 757 og Bruce fløy bandet med alt utstyr og roadcrew på verdensturne.
Flight 666 er en dokumentar om denne turnen og den var en jævlig kul å se på storskjermen. Man fikk et godt inntrykk av bandet som musikere som virkelig er dedikert til musikken de spiller og ikke en gjeng med utbrente fossiler som surret rundt. Det var så godt som ingen Spinal Tapp øyeblikk, men allikevel underholdene. Og man fikk se fansen på nært hold i India, Japan, Australia, Mexico, Brazil og Chile. Iron Maiden betyr mye for mange til det punktet at det er en religion for dem. Det var fantastisk å se den energien de utstrålte.
Og man fikk selvsagt se bandet spille live i de landene de besøkte.
Jeg kommer garantert til å kjøpe denne når den kommer ut på DVD den 25. mai.
Nå over til metal musikkvideoer.
Outworld - Warcry
Centaurus-A - The Praying Mantis
Persuader - Sanity Soiled
|
| 0
kommentarer
fredag, april 24, 2009
torsdag, april 23, 2009
onsdag, april 22, 2009
tirsdag, april 21, 2009
søndag, april 19, 2009
Metal Søndag 19. april
At the Gates - The Red in the Sky Is Ours
Deaf Records, 1992
Melodiøs death metal nesten blitt et skjellsord blant metalheads. Når noen sier melodiøs death metal så tenker de fleste på dårlig overmelodiøs pseudothrash som minner mer om en dårlig og klønete versjon av Iron Maiden med ekstrem metal vokal enn om ekte death metal som tidlig Entombed og Dismember. Man tenker ofte på dritt som senere In Flames og det siste albumet til det bandet jeg skriver om i dag.
Det er faktisk stor forskjell på hva som faller under såkalt melodiøs death metal og hva som faktisk er melodiøs death metal. Dette albumet er et godt eksempel på death metal som er melodiøs og ikke bare melodiøs metal som har fått death metal stempel på grunn av vokalen.
Riffene er raske og ikke så ulike de man kan finne i black metal, men er dypt forankret i ekte death metal. De er veldig melodiøse sammenlignet brutal death metal, men mangler ikke brutalitet eller tyngde på noen måte.
Vokalen har en betydelig høyere pitch enn typisk death metal vokal, og igjen kan man si at det ikke er så ulikt black metal. Tomas Lindberg sin vokal er faktisk ikke så langt unna Varg Vikernes på akkurat dette området.
At the Gates hadde en fiolinist på akkurat dette albumet som er med på å skape stemning på de rette stedene. Det bare noen få partier der fiolinen blir tatt i bruk, men det er på akkurat de riktige partiene og dermed ikke noe billig gimmik.
Dette er klassiker innfor ekte melodiøs death metal og det perfekte eksemplet på at det kommer god musikk ut av sjangeren. Det er mange ekstremt klønete og forferdelige forsøk på å kopiere hva At the Gates fikk til på dette albumet, men ikke bruk disse klønete forsøkene som unnskyldning til å avvise sjangeren helt.
Dette albumet kan kreve en del gjennomlytninger før det klikker, men når det gjør kjenner du det gjennom hele kroppen.
---------------------------------
Pulsating Anus er et amerikansk grindcore band som har gitt ut en demo. Bandnavnet alene er nok til at du burde sjekke dem ut på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
The Exploited - The Massacre
Stratovarius - S.O.S.
Deceased - Elly's Dementia
|
| 0
kommentarer
fredag, april 17, 2009
torsdag, april 16, 2009
tirsdag, april 14, 2009
Mistakes Were Made (but not by me) - Why We Justify Foolish Beliefs, Bad Decisions and Hurtful Acts
Hvordan er det mulig for intelligente personer - etter å ha mottatt definitive beviser på at det de tror er feil - å ikke bare komme fra det med troen inntakt, men sågar enda mer overbevist om at de hadde rett hele tiden? Hvordan kan de ansvarlige personene bak katastrofale beslutninger og astronomiske feilgrep ignorere alle beviser på at de har gjort noe galt og insistere desto sterkere på at beslutningen var den rette? Hvordan er personer som har begått utilgivelige ugjerninger i det hele tatt i stand til å leve med seg selv? I Mistakes Were Made (but not by me) argumenterer Carol Tavris og Elliot Aronson for følgende svar: Ved å gjøre det samme som vi alle gjør i mindre skala hver dag; ved å plukke og velge data som støtter vårt eget syn samt ignorere, bagatellisere eller bortforklare resten; ved å dikte opp grunner til at våre handlinger var de eneste rette, eller i det minste tilgivelige under de rådende omstendighetene. Og i den grad "det ble begått feil", så i hvert fall ikke av oss. En slik hvitvasking i ettertid er kjent som rasjonalisering, og noe vi alle gjør til daglig enten vi vil innrømme det for oss selv eller ikke. Tittelen henspeiler på tendensen vi har til å distansere oss fra våre egne feilgrep ved å skifte til passiv eller bruke uttrykk som "det skjedde" i stedet for "jeg gjorde".
Uttrykket "kognitiv dissonans" står for den indre konflikten vi opplever når bildet vi har av oss selv som intelligente, kompetente og moralske personer konfronteres med beviser for at vi har gjort noe tåpelig, inkompetent eller umoralsk. For å redusere den kognitive dissonansen er vår naturlige reaksjon å legge oss i forsvarsposisjon og rasjonalisere feilen: "Hvis det virkelig var en feil, kunne ikke en så smart/kompetent/moralsk person som meg ha begått den". Jo mer vi har investert i en ide eller praksis desto sterkere legitimeringsbehov: Så lenge vi kun har omfavnet ideen i vårt eget stille sinn, går det som regel forholdsvis smertefritt å la den dø en stille død i lys av nye beviser. For den som har satset sitt navn og rykte, sitt levebrød eller hele sin moralske integritet på ideens riktighet, kan derimot prisen for å vedstå seg feilen fort bli uakseptabelt høy. Den naturlige reaksjonen er da å grave seg ned enda dypere.
Teorien om kognitiv dissonans ble formulert av psykologen Leon Festinger i When Prophecy Fails (1956). I 1950 infiltrerte Festinger og hans kolleger en liten UFO-sekt ledet av husmoren Marian Keech som hadde tidfestet verdens undergang til den 21. desember samme år. Dette var en ideell anledning til å teste ut dissonansteoriens forutsigelser om hva som ville skje når profetien (forhåpentligvis) ikke gikk i oppfyllelse. Festinger forutsa at de mest dedikerte tilhengerne kom til å redusere dissonansen ved å omtolke nederlaget som suksess og misjonere for sin tro med fornyet entusiasme. Siden du leser dette, kommer det neppe som noe altfor stort sjokk at fru Keechs spådom ikke gikk i oppfyllelse, men Festinger fikk rett: Etter at det første sjokket hadde lagt seg, kunne Keech fortelle at hun hadde fått en åpenbaring: sektmedlemenes egen tro hadde frelst verden! (Halleluja!) Oppmuntret av "miraklet" - at ingenting skjedde - gikk gruppen ut for å spre det glade budskap... Mer om dette i Dommedag! - Verdens Undergang Før og Nå redigert av Asbjørn Dyrendal og Arnfinn Pettersen.
Dissonansteorien utfordret datidens ortodoksi innen psykologien. For eksempel viser en studie av Aronson at personer som har utsatt seg for mye ubehag for å oppnå noe, statistisk sett er mer fornøyde med resultatet enn personer som har betalt en lav pris for samme resultat. Dette ga ingen mening ut fra datidens behavioristiske forklaringsmodell hvor all menneskelig atferd måtte forstås som strategier for å oppnå belønning og unngå straff. Derimot er resultatet nøyaktig som man kunne forvente hvis målet er å rasjonalisere at så smarte personer som oss selv kunne utsette oss for så mye ubehag for noe som andre vurderer såpass lavt.
Dissonansteorien utfordrer også ideen om at mennesker generelt prosesserer data rasjonelt. Som jeg skrev i en annen blogg:
Nok en diskreditert teori som lever videre i populærkulturen er den såkalte "katarsis"-teorien. Mange har nok fremdeles en forestilling om at det er usunt å undertrykke negative følelser, mens det å "slippe ut sinnet" hjelper oss å "lette på trykket" slik at vi blir roligere etterpå. Undersøkelser tyder derimot på det stikk motsatte: Personer som uttrykker sine negative følelser i ord eller handlig føler mer aggresjon etterpå enn personer som holder følelsene for seg selv. Dissonansteorien forklarer dette med behovet for å rettferdiggjøre vår egen aggresjon: Vi finner på så mye negativt om offeret som mulig for å overbevise oss selv om at aggresjonen var fortjent med det resultat at våre fiendtlige følelser mot offeret styrkes ytterligere.
Standardeksemplet på bekreftelsesbias er tendensen til å inndele menneskeheten i "oss" og "dem", og tvangstolke alle data til å støtte vår egen side. For eksempel viser undersøkelser at amerikanske liberale vil støtte en meget restriktiv velferdspolitikk hvis de tror den er foreslått av Demokratene, mens konservative vil støtte en tilsvarende sjenerøs velferdspolitikk som de tror er foreslått av Republikanerne. Som forfatterne skriver:
Av spesiell interesse for skeptikere er kapitlene om falske minner og pseudovitenskap. Ikke bare er hukommelsen selektiv - vi har lett for å huske data som støtter vårt eget syn og glemme resten - men våre minner omskrives over tid for å fremstille oss selv i et best mulig lys. Andre minner gir ikke bare et forvrengt bilde av det som skjedde, men har ingen rot i virkeligheten i det hele tatt. Binjamin Wilkomirski utga i 1995 selvbiografien Fragments hvor han skildrer sine gruvekkende minner som overlevende etter holocaust. Boken vakte betydelig oppsikt og ble belønnet med flere priser. Problemet er bare at det aldri skjedde. Forfatteren, bosatt og oppvokst i Sveits, heter egentlig Bruno Grosjean, har ingen jødiske aner og har aldri vært i noen konsentrasjonsleir. Detaljene i boken er hentet fra diverse bøker og filmer om holocaust. En annen mann, Will Andrews fra Boston, hevder i likhet med tusener av andre amerikanere å være bortført og eksperimentert på av romvesener.
Tavris og Aronson argumenterer for at verken Grosjean eller Andrews er sinnsyke eller lyver, men begge husker feil og begge har skapt sine falske minner av bestemte egennyttige grunner: Typisk for slike historier er at personen har lett etter noe som kunne forklare hans/hennes problemer i voksen alder (angst, depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser etc.), og etablerte psykologiske forklaringer føles for trivielle til å gi et tilfredsstillende svar. Mistanken om være utsatt for krigsforbrytelser henholdsvis UFO-bortføringer oppstår etter å ha hørt eller lest liknende historier fra annet hold, og når ideen først har festet seg, sørger bekreftelsesbiasen for at man kun ser bekreftende data over alt. Over tid kommer personen gradvis til å "huske" sine traumatiske opplevelser, som regel gjennom en eller annen form for suggestiv terapi. De falske minnene etablerer en ytre årsak for våre problemer i voksen alder, som samtidig føles "stor" nok til å forklare vår bedrøvelige tilstand, og forvandler våre liv til en triumferende historie om overlevelse mot alle odds. Personer som hevder å være bortført av romvesener oppgir også at opplevelsen gir dem en ny mening i tilværelsen og en følelse av å være utvalgt. Alternative forklaringer forårsaker kognitiv dissonans, og avvises derfor a priori.
Mange av historiene om hvordan personer kommer til å "huske" seksuelle overgrep i barndommen følger nøyaktig samme grunnformel. På 80-tallet og tidlig på 90-tallet oppstod det en hel industri dedikert til å diagnostisere og gjenopplive fortrengte minner om seksuelt misbruk (Steve Salerno behandler fenomenet som en del av victimization-kulturen innen selvhjelpsbevegelsen). Under sterkt suggestive metoder som hypnose, visualisering, drømmetydning etc. begynte personer som aldri tidligere hadde oppfattet seg som ofre for misbruk av noe slag, å anklage foreldre, lærere og andre omsorgspersoner for brutale overgrep over lang tid, ekspertevitner argumenterte for minnenes pålitelighet i retten med henvisning til sin "kliniske erfaring" og en rekke totalt uskyldige personer ble fengslet i rene hekseprosesser.
De røde varsellampene var ikke vanskelige å få øye på for dem som hadde øynene åpne: Ikke bare var de påståtte "ofrene" mistenkelig fri for arr og fysiske symptomer men mange av historiene inkluderte totalt usannsynlige elementer som minner fra tidligere liv. Barn som angivelig var ofre for organiserte pedofilinettverk fortalte fantastiske historier om hvordan de var blitt bortført i fly og tvunget til sex med roboter og klovner. Det ble rapportert om underjordiske torturkamre under skoler og massegraver for ofrene etter satanistiske ritualdrap, men omfattende undersøkelser på de utpekte stedene ble uten resultat.
Forfatterne presiserer at seksuelt misbruk av barn i høyeste grad er et reelt problem, men det betyr ikke at fortrengte minner også er det. Teorien om at traumatiske opplevelser fortrenges fra hukommelsen og kan hentes frem på nytt gjennom terapi er behørlig testet og diskreditert. Forskere som Elizabeth Loftus har vist hvordan suggestive teknikker som hypnose og bruk av ledende spørsmål tvert imot kan bidra til å plante minner i hukommelsen av hendelser som aldri har funnet sted. Slik vi kunne lese hos Svein Magnussen, er våre minner ikke fotografiske "opptak" av det som faktisk skjedde, men rekonstruksjoner som kan slå feil på en rekke måter. Uansett hvor sikre vi er på våre minner, og uansett hvor ekte de virker for oss, er det ingen garanti for at vi husker rett. Andre undersøkelser tyder på at klinisk erfaring kun gjør terapeuter mer sikre i sine vurderinger, men ikke mer nøyaktige. Det er heller ikke belegg for at angst, depresjon, spiseforstyrrelser etc. nødvendigvis må skyldes overgrep. Men terapeutenes egen bekreftelsesbias gjorde dem uimottakelige for alle andre forklaringer enn at pasientene var blitt misbrukt.
Hvis det forårsaker kognitiv dissonans å vedstå seg en feil som ikke har gått ut over andre på noen måte, hvor mye sterkere må ikke dissonansen da være hos personer som har ødelagt liv, splittet familier og sendt uskyldige personer i fengsel? Noen av pasientene som anklaget sine foreldre for misbruk på grunnlag av fremkalte minner, har senere trukket tilbake beskyldningene og saksøkt sine terapeuter for feilbehandling. De fleste har derimot trolig gravd seg ned for dypt. Tanken på at andre er uskyldig fengslet på grunn av våre feil foråsaker så sterk dissonans at de fleste vil gjøre hva som helst for å unngå en slik konklusjon.
Det samme legitimeringsbehovet gjelder i enda større grad for terapeutene selv. Av dem som gjorde det til en karriere å diagnostisere og fremkalle fortrengte minner om overgrep på 80- og 90-tallet, har nesten ingen innrømmet noen feil, i hvert fall ikke for eget vedkommende. Da en kvinne forfatterne kaller "Grace" fortalte sin terapeut at hun ikke lenger trodde faren hadde misbrukt henne, fikk hun beskjed om at hun var sykere enn noensinne. Mange har forsøkt å bagatellisere problemet, legge skylden over på pasienten eller diskreditere forskerne. Etter en rekke justismord og påfølgende søksmål har fenomenet til en viss grad blitt marginalisert, men ikke utryddet, og flere av de samme terapeutene gjør fremdeles karriere av å overbevise sårbare personer om at de har vært misbrukt.
Det øverste ansvaret for justismord ligger imidlertid hos politi og rettsvesen, og derfor er det heller ikke overraskende å finne de samme tendensene også der. Flere av de verste rettsskandaler vi kjenner til har vært saker hvor politiet startet med en forutinntatt konklusjon, og utelukkende søkte å bekrefte sine egne forhåndsmistanker. Under et avhør har politiet gjerne som mål å presse frem en tilståelse med alle lovlige midler. For å rettferdiggjøre sine egne metoder overbeviser mange forhørsledere seg selv om at alle de forhører er skyldige. Psykologen Saul Kassin spurte en politimann hvordan han kunne være sikker på at han aldri hadde presset noen uskyldige til å tilstå, og fikk til svar: "Because I never interrogate inncoent people". Nå er det sikkert ofte gode grunner til at personen er mistenkt i utgangspunktet, men med en så forutinntatt innstilling må det også være en del feil som aldri blir rettet i tide. De som har vært involvert i å få en person dømt er som regel også de mest negative til å gjenoppta saken i lys av nye beviser, og mange fortsetter å insistere på at dommen var riktig, selv etter at personen er frifunnet av DNA-bevis eller etter at en annen har tilstått. Forfatterne konkluderer:
Er vi er så dømt til å gå i sirkel til evig tid? Fullt så ille er det heldigvis ikke. Tavris og Aronson gir oss også flere eksempler på personer som har vist moralsk ryggrad ved å stå for sine feil uten å pynte på sannheten, og kommet styrket ut av det etterpå. Og ikke bare opplever de selv en enorm lettelse, men responsen de får er for det meste overveldende positiv. Hvor mange av oss er ufeilbarlige uansett? Dumhet er ikke å begå feil, men å ikke rette på dem.
Vitenskaplig og kritisk tenkning er den beste medisin vi har mot tendensen til å rasjonalisere og rettferdiggjøre. Som forsker har man valget mellom å oppdage sine feil på egen hånd eller å la andre avsløre dem i full offentlighet. Forskere lærer seg derfor å gjøre sitt ytterste for å finne svakhetene i sine egne teorier før noen andre gjør det. Ellers er noe av det viktigste for oss alle å våge å utsette oss for motstridende synspunkter. Abraham Lincoln skal ha utpekt flere av sine argeste politiske motstandere til ministerposter i sin regjering fordi han ønsket å høre alle mulige argumenter som kunne være av betydning for de vanskelige beslutningene han hadde foran seg. Kontrasten kunne knapt vært større mellom Lincolns "team of rivals" og Bush-regjeringen hvor avvikende synspunkter var så fraværende at det faktisk kunne komme som et sjokk da de amerikanske styrkene ikke ble møtt med jubel av sivilbefolkningen under innmarsjen i Irak.
Før invasjonen av Normandie hadde Dwight D. Eisenhower klargjort en kort tale som han planla å offentliggjøre hvis invasjonen mislyktes:
Teorien om kognitiv dissonans ble formulert av psykologen Leon Festinger i When Prophecy Fails (1956). I 1950 infiltrerte Festinger og hans kolleger en liten UFO-sekt ledet av husmoren Marian Keech som hadde tidfestet verdens undergang til den 21. desember samme år. Dette var en ideell anledning til å teste ut dissonansteoriens forutsigelser om hva som ville skje når profetien (forhåpentligvis) ikke gikk i oppfyllelse. Festinger forutsa at de mest dedikerte tilhengerne kom til å redusere dissonansen ved å omtolke nederlaget som suksess og misjonere for sin tro med fornyet entusiasme. Siden du leser dette, kommer det neppe som noe altfor stort sjokk at fru Keechs spådom ikke gikk i oppfyllelse, men Festinger fikk rett: Etter at det første sjokket hadde lagt seg, kunne Keech fortelle at hun hadde fått en åpenbaring: sektmedlemenes egen tro hadde frelst verden! (Halleluja!) Oppmuntret av "miraklet" - at ingenting skjedde - gikk gruppen ut for å spre det glade budskap... Mer om dette i Dommedag! - Verdens Undergang Før og Nå redigert av Asbjørn Dyrendal og Arnfinn Pettersen.
Dissonansteorien utfordret datidens ortodoksi innen psykologien. For eksempel viser en studie av Aronson at personer som har utsatt seg for mye ubehag for å oppnå noe, statistisk sett er mer fornøyde med resultatet enn personer som har betalt en lav pris for samme resultat. Dette ga ingen mening ut fra datidens behavioristiske forklaringsmodell hvor all menneskelig atferd måtte forstås som strategier for å oppnå belønning og unngå straff. Derimot er resultatet nøyaktig som man kunne forvente hvis målet er å rasjonalisere at så smarte personer som oss selv kunne utsette oss for så mye ubehag for noe som andre vurderer såpass lavt.
Dissonansteorien utfordrer også ideen om at mennesker generelt prosesserer data rasjonelt. Som jeg skrev i en annen blogg:
De fleste av oss har nok en forestilling om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som oftest skjer i praksis er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening - ofte på verdens spinkleste grunnlag - og så rasjonaliserer det i ettertid.Fenomenet er kjent som bekreftelsesbias, og later til å være en naturlig del av hjernens måte å prosessere informasjon på:
Denne tendensen viser seg allerede i valget av kilder: Vi er alle mest tilbøyelige til å oppsøke kilder som tror og mener det samme som oss selv, samt styre unna kilder som utfordrer våre "hellige" overbevisninger. Vi har også lett for å tilskrive overdrevet stor viktighet eller pålitelighet til data som bekrefter vårt eget syn, samt ignorere, bagatellisere eller bortforklare data som motsier det. Videre har vi en tendens til å tvangstolke nye data til å bekrefte det vi tror og mener fra før, uansett hvor søkt en slik tolkning måtte være. Selv hukommelsen er selektiv. Vi er alle mest tilbøyelige til å huske data som bekrefter det vi tror og mener fra før, og glemme resten.
For example, in a study of people who were being monitored by magnetic resonance imaging (MRI) while they were trying to process dissonant or consonant information about George Bush or John Kerry, Drew Westen and his colleagues found that the reasoning areas of the brain virtually shut down when participants were confronted with dissonant information, and the emotion circuits of the brain litt up happily when consonance was restored.Andre undersøkelser viser at folk blir mer sikre på riktigheten av sine beslutninger når det er for sent å endre på dem. Gamblere som spiller på hester, vurderer favoritthestens vinnersjanser høyere etter at de har satset penger enn før, selv om ingen ny informasjon har blitt tilgjengelig i mellomtiden.
Nok en diskreditert teori som lever videre i populærkulturen er den såkalte "katarsis"-teorien. Mange har nok fremdeles en forestilling om at det er usunt å undertrykke negative følelser, mens det å "slippe ut sinnet" hjelper oss å "lette på trykket" slik at vi blir roligere etterpå. Undersøkelser tyder derimot på det stikk motsatte: Personer som uttrykker sine negative følelser i ord eller handlig føler mer aggresjon etterpå enn personer som holder følelsene for seg selv. Dissonansteorien forklarer dette med behovet for å rettferdiggjøre vår egen aggresjon: Vi finner på så mye negativt om offeret som mulig for å overbevise oss selv om at aggresjonen var fortjent med det resultat at våre fiendtlige følelser mot offeret styrkes ytterligere.
Standardeksemplet på bekreftelsesbias er tendensen til å inndele menneskeheten i "oss" og "dem", og tvangstolke alle data til å støtte vår egen side. For eksempel viser undersøkelser at amerikanske liberale vil støtte en meget restriktiv velferdspolitikk hvis de tror den er foreslått av Demokratene, mens konservative vil støtte en tilsvarende sjenerøs velferdspolitikk som de tror er foreslått av Republikanerne. Som forfatterne skriver:
Label the same proposal as coming from the other side, and you might as well be asking people if they will favor a policy proposed by Osama Bin Laden.Et meget dramatisk eksempel kommer fra en undersøkelse av psykologen Lee Ross som har jobbet for å redusere bitterheten mellom israelere og palestinere. Ved en anledning utga han et israelsk fredsforslag for å komme fra palestinerne og ba israelske statsborgere om en evaluering Når forslaget ble presentert på denne måten, foretrakk de fleste det palestinske forslaget som de trodde kom fra israelsk side fremfor et israelsk forslag tilskrevet palestinerne.
Av spesiell interesse for skeptikere er kapitlene om falske minner og pseudovitenskap. Ikke bare er hukommelsen selektiv - vi har lett for å huske data som støtter vårt eget syn og glemme resten - men våre minner omskrives over tid for å fremstille oss selv i et best mulig lys. Andre minner gir ikke bare et forvrengt bilde av det som skjedde, men har ingen rot i virkeligheten i det hele tatt. Binjamin Wilkomirski utga i 1995 selvbiografien Fragments hvor han skildrer sine gruvekkende minner som overlevende etter holocaust. Boken vakte betydelig oppsikt og ble belønnet med flere priser. Problemet er bare at det aldri skjedde. Forfatteren, bosatt og oppvokst i Sveits, heter egentlig Bruno Grosjean, har ingen jødiske aner og har aldri vært i noen konsentrasjonsleir. Detaljene i boken er hentet fra diverse bøker og filmer om holocaust. En annen mann, Will Andrews fra Boston, hevder i likhet med tusener av andre amerikanere å være bortført og eksperimentert på av romvesener.
Tavris og Aronson argumenterer for at verken Grosjean eller Andrews er sinnsyke eller lyver, men begge husker feil og begge har skapt sine falske minner av bestemte egennyttige grunner: Typisk for slike historier er at personen har lett etter noe som kunne forklare hans/hennes problemer i voksen alder (angst, depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser etc.), og etablerte psykologiske forklaringer føles for trivielle til å gi et tilfredsstillende svar. Mistanken om være utsatt for krigsforbrytelser henholdsvis UFO-bortføringer oppstår etter å ha hørt eller lest liknende historier fra annet hold, og når ideen først har festet seg, sørger bekreftelsesbiasen for at man kun ser bekreftende data over alt. Over tid kommer personen gradvis til å "huske" sine traumatiske opplevelser, som regel gjennom en eller annen form for suggestiv terapi. De falske minnene etablerer en ytre årsak for våre problemer i voksen alder, som samtidig føles "stor" nok til å forklare vår bedrøvelige tilstand, og forvandler våre liv til en triumferende historie om overlevelse mot alle odds. Personer som hevder å være bortført av romvesener oppgir også at opplevelsen gir dem en ny mening i tilværelsen og en følelse av å være utvalgt. Alternative forklaringer forårsaker kognitiv dissonans, og avvises derfor a priori.
Mange av historiene om hvordan personer kommer til å "huske" seksuelle overgrep i barndommen følger nøyaktig samme grunnformel. På 80-tallet og tidlig på 90-tallet oppstod det en hel industri dedikert til å diagnostisere og gjenopplive fortrengte minner om seksuelt misbruk (Steve Salerno behandler fenomenet som en del av victimization-kulturen innen selvhjelpsbevegelsen). Under sterkt suggestive metoder som hypnose, visualisering, drømmetydning etc. begynte personer som aldri tidligere hadde oppfattet seg som ofre for misbruk av noe slag, å anklage foreldre, lærere og andre omsorgspersoner for brutale overgrep over lang tid, ekspertevitner argumenterte for minnenes pålitelighet i retten med henvisning til sin "kliniske erfaring" og en rekke totalt uskyldige personer ble fengslet i rene hekseprosesser.
De røde varsellampene var ikke vanskelige å få øye på for dem som hadde øynene åpne: Ikke bare var de påståtte "ofrene" mistenkelig fri for arr og fysiske symptomer men mange av historiene inkluderte totalt usannsynlige elementer som minner fra tidligere liv. Barn som angivelig var ofre for organiserte pedofilinettverk fortalte fantastiske historier om hvordan de var blitt bortført i fly og tvunget til sex med roboter og klovner. Det ble rapportert om underjordiske torturkamre under skoler og massegraver for ofrene etter satanistiske ritualdrap, men omfattende undersøkelser på de utpekte stedene ble uten resultat.
Forfatterne presiserer at seksuelt misbruk av barn i høyeste grad er et reelt problem, men det betyr ikke at fortrengte minner også er det. Teorien om at traumatiske opplevelser fortrenges fra hukommelsen og kan hentes frem på nytt gjennom terapi er behørlig testet og diskreditert. Forskere som Elizabeth Loftus har vist hvordan suggestive teknikker som hypnose og bruk av ledende spørsmål tvert imot kan bidra til å plante minner i hukommelsen av hendelser som aldri har funnet sted. Slik vi kunne lese hos Svein Magnussen, er våre minner ikke fotografiske "opptak" av det som faktisk skjedde, men rekonstruksjoner som kan slå feil på en rekke måter. Uansett hvor sikre vi er på våre minner, og uansett hvor ekte de virker for oss, er det ingen garanti for at vi husker rett. Andre undersøkelser tyder på at klinisk erfaring kun gjør terapeuter mer sikre i sine vurderinger, men ikke mer nøyaktige. Det er heller ikke belegg for at angst, depresjon, spiseforstyrrelser etc. nødvendigvis må skyldes overgrep. Men terapeutenes egen bekreftelsesbias gjorde dem uimottakelige for alle andre forklaringer enn at pasientene var blitt misbrukt.
Hvis det forårsaker kognitiv dissonans å vedstå seg en feil som ikke har gått ut over andre på noen måte, hvor mye sterkere må ikke dissonansen da være hos personer som har ødelagt liv, splittet familier og sendt uskyldige personer i fengsel? Noen av pasientene som anklaget sine foreldre for misbruk på grunnlag av fremkalte minner, har senere trukket tilbake beskyldningene og saksøkt sine terapeuter for feilbehandling. De fleste har derimot trolig gravd seg ned for dypt. Tanken på at andre er uskyldig fengslet på grunn av våre feil foråsaker så sterk dissonans at de fleste vil gjøre hva som helst for å unngå en slik konklusjon.
Det samme legitimeringsbehovet gjelder i enda større grad for terapeutene selv. Av dem som gjorde det til en karriere å diagnostisere og fremkalle fortrengte minner om overgrep på 80- og 90-tallet, har nesten ingen innrømmet noen feil, i hvert fall ikke for eget vedkommende. Da en kvinne forfatterne kaller "Grace" fortalte sin terapeut at hun ikke lenger trodde faren hadde misbrukt henne, fikk hun beskjed om at hun var sykere enn noensinne. Mange har forsøkt å bagatellisere problemet, legge skylden over på pasienten eller diskreditere forskerne. Etter en rekke justismord og påfølgende søksmål har fenomenet til en viss grad blitt marginalisert, men ikke utryddet, og flere av de samme terapeutene gjør fremdeles karriere av å overbevise sårbare personer om at de har vært misbrukt.
Det øverste ansvaret for justismord ligger imidlertid hos politi og rettsvesen, og derfor er det heller ikke overraskende å finne de samme tendensene også der. Flere av de verste rettsskandaler vi kjenner til har vært saker hvor politiet startet med en forutinntatt konklusjon, og utelukkende søkte å bekrefte sine egne forhåndsmistanker. Under et avhør har politiet gjerne som mål å presse frem en tilståelse med alle lovlige midler. For å rettferdiggjøre sine egne metoder overbeviser mange forhørsledere seg selv om at alle de forhører er skyldige. Psykologen Saul Kassin spurte en politimann hvordan han kunne være sikker på at han aldri hadde presset noen uskyldige til å tilstå, og fikk til svar: "Because I never interrogate inncoent people". Nå er det sikkert ofte gode grunner til at personen er mistenkt i utgangspunktet, men med en så forutinntatt innstilling må det også være en del feil som aldri blir rettet i tide. De som har vært involvert i å få en person dømt er som regel også de mest negative til å gjenoppta saken i lys av nye beviser, og mange fortsetter å insistere på at dommen var riktig, selv etter at personen er frifunnet av DNA-bevis eller etter at en annen har tilstått. Forfatterne konkluderer:
Doubt is not the enemy of justice; overconfidence is.Forfatterne tar også for seg hvordan tendensen til å rasjonalisere og rettferdiggjøre er med å intensivere konflikter mellom ektefeller og folkegrupper hvor begge parter tolker motpartens handlinger som umotivert aggresjon og sine egne som en rettferdig reaksjon.
Er vi er så dømt til å gå i sirkel til evig tid? Fullt så ille er det heldigvis ikke. Tavris og Aronson gir oss også flere eksempler på personer som har vist moralsk ryggrad ved å stå for sine feil uten å pynte på sannheten, og kommet styrket ut av det etterpå. Og ikke bare opplever de selv en enorm lettelse, men responsen de får er for det meste overveldende positiv. Hvor mange av oss er ufeilbarlige uansett? Dumhet er ikke å begå feil, men å ikke rette på dem.
Vitenskaplig og kritisk tenkning er den beste medisin vi har mot tendensen til å rasjonalisere og rettferdiggjøre. Som forsker har man valget mellom å oppdage sine feil på egen hånd eller å la andre avsløre dem i full offentlighet. Forskere lærer seg derfor å gjøre sitt ytterste for å finne svakhetene i sine egne teorier før noen andre gjør det. Ellers er noe av det viktigste for oss alle å våge å utsette oss for motstridende synspunkter. Abraham Lincoln skal ha utpekt flere av sine argeste politiske motstandere til ministerposter i sin regjering fordi han ønsket å høre alle mulige argumenter som kunne være av betydning for de vanskelige beslutningene han hadde foran seg. Kontrasten kunne knapt vært større mellom Lincolns "team of rivals" og Bush-regjeringen hvor avvikende synspunkter var så fraværende at det faktisk kunne komme som et sjokk da de amerikanske styrkene ikke ble møtt med jubel av sivilbefolkningen under innmarsjen i Irak.
Før invasjonen av Normandie hadde Dwight D. Eisenhower klargjort en kort tale som han planla å offentliggjøre hvis invasjonen mislyktes:
Our landings in the Cherbourg-Havre area have failed to gain a satisfactory foothold and the troops have been withdrawn. My decision to attack at this time and place was based on the best information available. The troops, the Air [Force] and the Navy did all that bravery and devotion to duty could do. If any blame or fault attaches to the attempt, it is mine alone.Etter å ha lest gjennom det han hadde skrevet strøk han ut formuleringen"the troops have been withdrawn" og rettet den til "I have withdrawn the troops".
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
