Vitnepsykologi - Pålitelighet og troverdighet i dagligliv og rettssal

Vi har lært å være skeptiske til anekdotisk bevisførsel. Vitnepsykologi av Svein Magnussen handler om hvorfor vi bør være det. Hva menes så med ”vitnepsykologi”?

Vitnepsykologi [...] handler om oss som vitner til og formidlere av personlige, sosiale og historiske begivenheter, det handler om hvordan vi observerer og fortolker hendelser og hvordan vi senere gjenforteller disse, om hvordan vi bedømmer andre menneskers ansiktsuttrykk, utsagn og handlinger, og om hvordan vi selv regulerer løgn og sannferdighet i omgang med andre.

Som man kunne forvente, kommer det til å handle mye om vitnepsykologiens anvendelse i forbindelse med kriminalsaker. Mesteparten av materialet er imidlertid direkte overførbart til temaer som opptar skeptikere. Både innen vitenskaplig forskning og rettslig etterforskning er vi opptatt av å finne ut hva som er sant. Mye av det vi finner i kategorien pseudovitenskap og annen overtro baserer seg primært eller utelukkende på anekdoter og vitneutsagn.

Slik undertittelen antyder, er skillet mellom pålitelighet og troverdighet et viktig tema i boken. Under troverdighet forstås noe slikt som ærlighet eller oppriktighet - kort sagt: at man ikke bevisst lyver. Vi har imidlertid lett for å tenke at dersom et vitne er en ærlig og sannferdig person, må vedkommende også ha oppfattet og husket situasjonen korrekt, hvilket er det vi her mener med pålitelighet. Som jeg skrev i et tidligere innlegg:

Nå er løgn så avgjort en mulighet som ikke kan utelukkes á priori, men det er ikke gitt at folk snakker sant bare fordi de ikke lyver. Minst like sannsynlig er det at de simpelthen tar oppriktig feil. Vi kan aldri stole helt på andre av nøyaktig samme grunn som vi ikke kan stole helt på oss selv. Strengt tatt finnes det ikke noe slikt som ”pålitelige vitner” i det hele tatt, slik en rekke justismord har vist.

Apropos justismord kan Magnussen fortelle at:

I en gjennomgang av 205 rettssaker fra USA der den tiltalte etter all sannsynlighet var uskyldig dømt, var hovedårsaken i 100 av tilfellene at øyenvitner hadde identifisert feil person [...]. Nyere studier basert på DNA-bevis gir vitners feilidentifisering skylden for over 80 prosent av saker der uskyldige er dømt - også til døden.

Som et eksempel på hvor galt det kan gå, beretter Magnussen om en episode fra Frankrike i 1796 der en postvogn ble ranet av 5 menn. Til slutt var intet mindre enn 13 mistenkte identifisert, og 7 henrettet (!) på grunnlag av skråsikre vitneutsagn. Det tragiske er at mens vitneutsagn alminnelig regnes som den minst pålitelige av alle former for bevis blant forskere, er det ofte den bevisformen som virker mest overbevisende på dommere og jurymedlemmer. Anekdoter har sterk emosjonell appell. Spesielt personer som selv har vært offer for en forbrytelse nyter gjerne stor sympati, ingen har mer interesse av at riktig gjerningsmann blir tatt og følgelig mindre motiv for å utpeke feil person. Men verken de beste hensikter eller absolutt subjektiv sikkerhet er noen garanti mot å ta horribelt feil.

En mulig feilkilde er at personen ikke har oppfattet situasjonen korrekt i utgangspunktet. Sanseinntrykk er ofte tvetydige og involverer en hel del tolkning som tildels kan være ekstremt subjektiv og upålitelig. Selv enkle observasjoner inneholder som regel langt mer informasjon enn hjernen har kapasitet til å prosessere. Hjernen er derfor avhengig av å single ut deler av informasjonen som relevant og se bort fra resten:

Denne seleksjonen er delvis styrt av eksterne faktorer, av hva som er oppmerksomhetsfangende faktorer ved omgivelsene. [...] Men seleksjonen av informasjon i en kognitivt overbelastet situasjon er også styrt av psykologiske faktorer, av egenskaper ved personen som observerer. Det handler både om den følelsesmessige tilstanden, og om eksplisitte og implisitte forventninger til hva som skal skje. Psykologer kaller slike forventninger kognitive skjemaer. Kognitive skjemaer er en slags hypoteser eller kart over verden basert på tidligere erfaring, og disse hypotesene eller mentale kart over verden styrer hva hjernen velger av informasjon og hvordan den fortolkes og senere huskes.

Dette er et økonomisk prinsipp som utvilsomt tjener oss vel i hverdagen, men mekanismen kan slå feil. Som eksempel på hvordan dette kan skje, nevner Magnussen en episode fra oktober 1981 da en russisk ubåt gikk på grunn utenfor Karlskrona i den svenske skjærgården. I de neste ukene strømmet det inn øyenvitneskildringer om ubåtobservasjoner langs norskekysten - ofte bevitnet av flere edru og nøkterne personer samtidig, men på tross av storstilte søk fra marinen ble ingen av observasjonene verifisert (og det virker rimelig å anta at russerne ville holde en lav profil etter en slik flause):

Men grunnstøtingen i Karlskrona aktiviserte ubåt-i-våre-farvann-skjemaet i Skandinavia, og beredte grunnen for skjema-bekreftende observasjoner. Når så informasjonen var uklar - det kunne være mørkt med usikker avstand - er det ikke så underlig at flytende stokker og andre gjenstander ble til periskoper eller til hele ubåter.

Her har vi trolig også mye av forklaringen på observasjoner av flyvende tallerkener og Loch Ness-monsteret etc. Et forbilledlig historisk eksempel hvor fasiten er kjent, er Percival Lowell's angivelige observasjoner av kanaler på Mars.

Det er selvsagt én ting å observere situasjonen rett i utgangspunktet: Noe helt annet er hvordan man husker den i ettertid. Magnussen tar et oppgjør med ideen om at hukommelsen er som et videoopptak av det som objektivt skjedde mens det å hente frem et minne fra hukommelsen er analogt med å spole tilbake filmen. Faktum er snarere at minner er rekonstruksjoner som kan slå feil på en rekke ulike måter. En vanlig feil er å forveksle kilden til et minne. Vi snakker i da om feilattribusjon:

Det er ikke uvanlig at vi husker riktig person og sted, men tar feil av tidspunktene, eller at vi husker riktig hendelse men feil tidspunkt og kanskje feil person, og verst at vi forveksler personer.

Minner påvirkes også i høyeste grad av informasjon vi har mottatt fra eksterne kilder, enten det er andre personer, massemediene eller bilder. Når vi inkorporerer villedende informasjon utenfra i vår egen hukommelse, snakker vi om suggestibilitet. Slik vi kjenner fra en rekke pseudovitenskaper, skal det nesten ingenting til å legge inn en ubevisst bias i forskningsprosedyrene. I forbindelse med kriminaletterforskninger ser vi dette bl.a. ved en klassisk personkonfrontasjon der vitnet skal peke ut den skyldige blant en rekke statister. At en slik personkonfrontasjon i det hele tatt finner sted skaper en forventning om at politiet har den skyldige. En annen svakhet med prosedyren er muligheten for å benytte eksklusjonsmetoden og utpeke den som likner mest. Og faren er ikke bare hypotetisk. Slik Magnussen skriver, ville det ikke vært noe stort problem dersom de som ikke husket riktig ville avstå fra å utpeke noen, men skremmende ofte foretar vitnet en positiv identifikasjon selv når den mistenkte ikke er tilstede i konfrontasjonen.

Slik bl.a. Elizabeth Loftus har vist, er det sågar mulig å plante minner av hendelser som aldri har funnet sted i hukommelsen ved hjelp av ledende spørsmål og andre sterkt suggestive teknikker som f.eks. hypnose. I ekstreme tilfeller kan en uskyldig mistenkt sågar begynne å tro han har begått forbrytelsen og tilstå for senere å bli frifunnet av DNA-bevis eller en tilståelse fra den virkelige gjerningsmannen. Mange av de groveste rettsskandalene vi kjenner til har nettopp vært saker hvor bruken av suggestive forhørsmetoder har løpt løpsk - ofte styrt av forutinntatte mistanker fra politi og forhørsapparat. Magnussen presiserer at enkelte ledende spørsmål ikke er problemet. Et virkelig suggestivt intervju kjennetegnes ved:

• Ulike former for overtalelse eller press for å gi et bestemt svar. Dette kan omfatte ulike former for sanksjoner som å nekte vitnet hvile, misbilligelse for å gi et annet svar enn det intervjueren er ute etter, samt ros og løfter om belønning for å gi intervjueren det svaret han vil ha.
• Konformitetspress som når et barn får høre at alle de andre barna allerede har forklart seg slik intervjueren ønsker samt antydninger om at intervjueren allerede vet hva som skjedde og kan bevise det.
• At spørsmål gjentas selv om vitnet allerede har svart på dem, for på denne måten å antyde at intervjueren ikke er fornøyd med svaret.

Fra det pseudovitenskaplige området kjenner vi bl.a. til fenomenet i forbindelse med fremkalte minner om UFO-bortføringer og tidligere liv. I motsetning til hva Freud har lært oss å tenke, er det liten eller ingen dekning for at traumatiske minner fortrenges fra hukommelsen, og kan hentes frem på nytt ved hjelp av terapi. Problemet er ofte tvert imot at slike minner sitter spesielt godt, og stadig trenger seg frem slik at personen aldri får lagt hendelsen bak seg. Hvis forskningen har lært oss noe, er det at minner svekkes med tiden, og det går imot alt vi har lært å hevde at minner blir mer pålitelige over tid.

En tredje feilkilde er kjent som kognitiv redigering, og kjennetegnes ved at "hukommelsen for hva som tidligere har hendt, tilpasses den nåværende kunnskap, og nåværende holdninger og følelser": Når vi allerede vet at en person er mistenkt for et mord, er det f.eks. lett å tolke alt vedkommende sa og gjorde rundt drapstidspunktet som mistenkelig, selv om man ikke reagerte på det der og da.

Vi ser med andre ord at troverdige personer ikke trenger å være pålitelige vitner. Men det er selvsagt ikke alltid personen er troverdig. Undersøkelser viser at vi alle lyver mer eller mindre hver dag. De fleste slike løgner er selvsagt harmløse eller sågar nødvendige for å kunne fungere sosialt ("hvite løgner"). I rettslig og vitenskaplig kontekst er løgn derimot er alvorlig problem. Spørsmålet er da hvordan vi kan vite hvem som lyver. De fleste av oss har nok en forestilling om at løgnere har en tendens til å røpe seg gjennom nervøs eller påtatt opptreden, unnvikende blikk, hyppige pauser etc. Slike symptomer kan imidlertid like gjerne skyldes at forhørssituasjonen i seg selv er ubehagelig eller frykten for å bli uskyldig anklaget. Løgnere vet dessuten at dette er tegn som vekker mistanke, og vokter seg derfor vel for å unngå dem. Magnussen konkluderer:

Evnen til å skille løgnaktige forklaringer fra sannferdige på grunnlag av hvordan løgnere fremtrer, ligger meget nær tilfeldighetsnivå. De viser alle at vi ikke er i stand til å benytte vitners atferd som indikator på løgn og sannferdighet.

Det forholder seg heller ikke annerledes med såkalte ekspertvitner eller sakkyndige. Hva så med polygraftester?

Den vitenskaplige status av polygrafen er uomtvistelig, den foreliggende forskning viser at på et statistisk nivå øker prediksjonen av løgn versus sannferdighet, skyld versus uskyld betraktelig. Men som forskere er vi i første rekke interessert i de generelle tendenser og statistiske prediksjoner, ikke i enkelttilfeller som det er tale om i en kriminaletterforskning og i retten.

Skillet mellom pålitelighet og troverdighet er heller ikke nytt for skeptikere. Som skeptikere skiller vi ofte mellom "true believers" som oppriktig tror på sine egne påstander og "charlatans" som bevisst bløffer. Mange av disse lyver selvsagt for profitt eller oppmerksomhet, men som Magnussen påpeker i første kapittel, hender det også "at vitnet/offeret blir fanget i prosessens egen dynamikk": Det som begynte som løst sladder eller beskyldninger fremsatt i affekt blir tatt på alvor, og siden blir det stadig vanskeligere å trekke historien tilbake. I følge James Randi (i Flim-Flam!) var det trolig noe slikt som skjedde i episoden med the Cottingley fairies: Det som i utgangspunktet var en harmløs spøk av to sjarmerende ungjenter utartet, og siden var det ingen vei tilbake uten å bli holdt ansvarlig for grovt bedrag.

Vitnet selv er selvsagt bare en av partene i en forhørssituasjon. Mange av feilkildene - som kanskje representerer den alvorligste trusselen mot rettssikkerheten - ligger hos etterforsknings- og forhørsapparatet selv. Som skeptikere er vi godt kjent med fenomenet confirmation bias hvor man starter med en forutinntatt konklusjon, og velger eller tolker data selektivt for å bekrefte det man allerede har bestemt seg for å tro. Det er ille nok når dette skjer innen forskning, men når politietterforskere og forhørspersonell blir fanget av sin egen forutinntatthet, kan det bære riktig galt avsted. Magnussens beskrivelse av intervjumetodene som har vært anvendt på barn i Bjugn-saken og liknende overgrepssaker er rystende lesning og en grell påminnelse om hvorfor vi trenger kritisk tenkning. Magnussen presiserer at det ikke handler om hvorvidt vi skal "stole på barna":

Spørsmålet er snarere: Kan vi stole på voksne?

Dessverre viser svaret seg alt for ofte å være nei. I en spørreundersøkelse fra 2001 ble 62 eksperter i vitnepsykologi bedt om å ta stilling til 30 utsagn, og rangere dem etter pålitelighet fra 1-6. Følgende 7 punkter som fikk fra 90 til 100 % tilslutning kan tjene som en oppsummering:

1. Et øyevitnes forklaring om en hendelse kan påvirkes av hvordan spørsmålene til vitne blir formulert.
2. Politiets instruksjoner kan påvirke et øyenvitnes villighet til å foreta en positiv identifikasjon.
3. Et øyenvitnes subjektive sikkerhet (konfidens) kan påvirkes av faktorer som er urelatert til identifikasjonens nøyaktighet.
4. Øyenvitners forklaring om en hendelse reflekterer ofte ikke bare det de så, men også informasjon de senere har fått.
5. Små barn er mer sårbare enn voksne for suggestiv påvirkning fra intervjueren, sosialt press fra andre barn, og andre sosiale påvirkninger.
6. Et øyenvitnes subjektive sikkerhet er ikke en god indikator på hans eller hennes objektive pålitelighet.
7. Et øyenvitnes persepsjon og hukommelse for en hendelse kan påvirkes av hans eller hennes holdninger og forventninger.