Skepticism for dummies

Del 1. Hvordan vi lurer oss selv

Følgende er ment å være den første i en serie av lengre blogger om ting man trenger å vite for å utvikle en genuin sans for kritisk tenkning. En helt essensiell del av denne kunnskapen er hvordan våre egne psykiske predisposisjoner virker imot oss og gjør oss sårbare for selvbedrag. Verdens mest kjente skeptiker James Randi har ofte sagt at hans bakgrunn som profesjonell tryllekunstner har lært han to ting: hvordan folk kan bli lurt, og fremfor alt hvordan de lurer seg selv. Og sistnevnte er så avgjort det viktigste. Vi kan neppe lære å kvitte oss helt med disse tendensene. Til det er de en altfor integrert del av hjernens virkemåte. Men når vi vet at vi har dem, kan vi gjøre en hel del for å komme dem i forkjøpet, og forhåpentligvis hindre dem i å lede oss alt for mye på villspor. Den vitenskaplige metode er på mange måter et produkt av alt erfaringen har lært oss om hvordan vi unngår å lure oss selv.

Statistisk sannsynlighet vs. intuisjon

Statistikk og sannsynlighetsregning er ikke noe som det faller naturlig for oss å være gode i. Selvsagt kan vi lære å beherske dette også, men i så fall må vi gå frem på den tungvinte måten og studere statistisk metode. Hvis vi bare forsøker å gi vårt beste estimat ut fra hva som intuitivt virker "rimelig å anta", er sannsynligheten stor for at svaret ikke bare er feil, men astronomisk feil. Spesielt har vi altfor lett for å avskrive muligheten for at pussige sammentreff kan skyldes tilfeldigheter fordi vi systematisk undervurderer hvor mange situasjoner som kunne ført til et liknende utfall. Selv en milliontedels sjanse er nok dersom man får en million sjanser.

Mønstergjenkjenning

Noe av det menneskehjernen gjør best er å kjenne igjen mønstre, se sammenhenger eller finne mening - selv ut fra ekstremt mangelfulle og defekte data*. Problemet er bare at den gjør det altfor godt, derfor finner vi ofte mønstre, sammenhenger eller mening, selv der det objektivt sett ikke er noe annet enn tilfeldig kaos. Dette er forklaringen på fenomener som pareidolia, dvs. vår naturlige tendens til å se (eller høre**) kjente mønstre i tilfeldige støydata: Vi ser ansikter i skyer, jomfru Maria på et stykke toast***, ansikter på Mars**** etc. Gitt hvor mange slike data vi eksponeres for i hverdagen ville det vært alle miraklers mor dersom ingen av dem bar noen tilfeldig likhet med kjente fenomener. Et relatert fenomen er kjent som retrofitting eller retroactive shoehorning, og viser til vår tendens til å tolke spesifikke hendelser fra virkeligheten inn i vage profetier fra horoskoper, Bibelen eller påstått "synske". Gitt antallet mulige tolkninger ville det vært langt mer sensasjonelt om ingen var i stand til å assosiere noen av profetiene med senere hendelser.

* Tenk f.eks. på hvor vanskelig det er å lære en datamaskin å tyde menneskelig tale eller håndskrift.

** Satanistiske beskjeder i musikk spilt baklengs etc.

*** Hvor vet vi at dette skal forestille Maria når ingen vet hvordan den historiske Maria så ut (dersom hun i det hele tatt eksisterte)?

**** Et bilde med høyere oppløsning av samme formasjon.

Anekdotisk bevisføring

Det er en menneskelig egenskap å feste overdrevet stor lit til ting vi har hørt eller lest, av kjente, på internett eller i massemedia. Når vi hører om personer som har opplevd kontakt med døde slektninger under nær-døden-opplevelser eller blitt friske etter å ha vært hos homøopat, synes vi det låter imponerende overbevisende og troverdig. Ofte kan en eneste slik anekdote ha større overbevisningskraft enn all verdens forskning. Kanskje føles det sågar en smule galt å stille seg altfor skeptisk, ettersom det oppfattes som å trekke personens ærlighet i tvil. Nå er løgn så avgjort en mulighet som ikke kan utelukkes á priori, men det er ikke gitt at folk snakker sant bare fordi de ikke lyver. Minst like sannsynlig er det at de simpelthen tar oppriktig feil. Vi kan aldri stole helt på andre av nøyaktig samme grunn som vi ikke kan stole helt på oss selv. Strengt tatt finnes det ikke noe slikt som ”pålitelige vitner” i det hele tatt, slik en rekke justismord har vist. Vitenskapen har for lengst innsett dette, og legger ikke vekt på anekdoter som ikke kan bekreftes av uavhengige tester.

Rasjonalitet vs. rasjonalisering

Vi er alle overbevist om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som oftest skjer i praksis, er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening - ofte på verdens spinkleste grunnlag - og så rasjonaliserer det i ettertid. Tildels gjør vi dette ved å dikte opp hele skinnbegrunnelser (de fleste tradisjonelle "gudsbevis" havner f.eks. i denne kategorien), men fremfor alt ved å forholde oss selektivt til informasjon. For eksempel har vi alle en tendens til å oppsøke kilder som hevder det samme som oss, samt styre unna kilder som utfordrer våre ”hellige” overbevisninger. Vi har også lett for å tilskrive overdrevet stor viktighet og pålitelighet til data som samsvarer med vårt eget syn, samt ignorere, bagatellisere eller bortforklare data som motsier det. Videre har vi en tendens til å tvangstolke nye data til å bekrefte det vi tror og mener fra før, uansett hvor søkt en slik tokning måtte være. Selv hukommelsen er selektiv: Vi er alle mest tilbøyelige til å huske informasjon som bekrefter det vi tror fra før og glemme resten. Problemet er selvsagt at vi på denne måten manipulerer oss selv til å bli stadig sikrere i det vi tror fra før enten det objektivt sett er sant eller usant. Høy intelligens er heller ingen garanti mot irrasjonalitet, ettersom intelligente personer bare er desto flinkere til å rasjonalisere.

Vanens makt

Eks-katolikk Julia Sweeney hadde nådd voksen alder før hun hørte for første gang hva mormonerne egentlig trodde på, og kunne knapt fatte hvordan noen kunne få seg til å tro noe så absurd. Men etter nærmere refleksjon måtte hun innrømme for seg selv at hun neppe ville funnet det kristne budskap noe mindre absurd dersom hun hørte det for første gang i voksen alder. Hun var bare så vant til den historien. Mye av det vi tror i dag har knapt noen annen begrunnelse enn at vi trodde det i går. De fleste religiøse fortsetter simpelthen å "spille tilbake" det samme "opptaket" de fikk innprentet i barndommen, før de var i stand til å fatte noe informert standpunkt. Troen overlever simpelthen fordi den var der først. Dersom de fikk høre om det kristne budskap for første gang i voksen alder, ville nok de færreste tenkt: "Jøss! Dette låt jo overbevisende!"

Groupthink

En stor del av verdens befolkning hevder å tro at en kjeks kan forvandles til Jesu legeme ved å mumle noen gloser på latin. Slik Sam Harris har påpekt, måtte man vært splitter pine gal for å tro noe slikt i isolasjon. Men når mange nok har akseptert en ide, så blir det i seg selv den nye begrunnelsen for å tro på den - uansett hvor dårlig ideen opprinnelig var begrunnet. Mye overtro holdes kunstig i live ved at man til stadighet omgås likesinnede slik at troen stadig bekreftes utenfra.

Vi vet best selv

Selv om mennesker ofte oppfører seg som flokkdyr, har vi også et behov for å oppfatte oss selv som autonome agenter med full kontroll over vårt eget liv, og hater å bli belært av eksperter som mener de vet bedre. Selv om vi ikke har hatt et sekund med medisinsk utdannelse, føler vi oss minst like kvalifisert som legen til å si hva som feiler oss samt hvilken behandlingsform som er mest effektiv, og forventer at legen skal gi oss det vi vil ha. Moderne kvakksalveri spiller på vår iboende solipsisme, og markedsfører seg som et alternativ for folk som ønsker å bestemme selv. Så enkelt er det å vinkle fokusen bort fra det som burde være det hovedspørsmålet, nemlig: "Virker det?"

Ønsketenkning

Ingenting definerer menneskenaturen bedre enn vår tendens til å forveskle det vi oppfatter som ønskelig med det som faktisk er sant. Vi ønsker å tro at det finnes et smutthull ut av døden, samt en overordnet mening i tilværelsen, en god og rettferdig orden i universet etc. Overtro kan også gi en følelse av kontroll over det som ellers ville fortonet seg som uforutsigbart og skremmende. Vi liker ikke uvisshet. Selv en konspirasjonsteori kan for mange virke mer attraktiv enn naturkreftenes blinde og meningsløse spill, og gir i tillegg en tilfredsstillende følelse av å være blant de få utvalgte som har gjennomskuet konspirasjonen. Mye overtro skyldes trolig noe så enkelt som behovet for enkle løsninger på livets problemer som ikke krever for mye arbeid. Vi har en hel milliardindustri dedikert til å markedsføre og selge magiske preparater, terapier, selvhjelpsbøker etc. uten at folk blir så mye friskere, lykkeligere eller mer vellykkede av den grunn. Mange føler nok også at livet blir mer spennende og interessant hvis det inneholder et element av "magi". Dessverre blir ingenting sant av at vi oppfatter det som ønskelig.

Vi hater å vedkjenne oss feil

Når vi først har fattet et standpunkt, går det raskt prestisje i å forsvare det: "Hvis det ikke var sant, ville ikke en så smart person som meg latt seg lure". Å ta feil oppfattes som et tegn på dumhet, og følgelig noe som aldri kunne skjedd med oss selv. De fleste vil heller forsvare et uholdbart standpunkt til det siste enn å innrømme en feil - spesielt overfor seg selv. Det er ikke dumt å ta feil. Det som er dumt er å beholde våre feil etter at de har blitt korrigert.

Intellektuell latskap

Mye av appellen til overtro og pseudovitenskap skyldes trolig noe så enkelt som intellektuell latskap. Vi foretrekker ferdigtygde svar som kan komprimeres til et halvtimes TV-program, en avisartikkel eller en nettside. Aller helst vil vi også at all kunnskap skal være underholdende og/eller ha en direkte praktisk eller økonomisk nytteverdi på kort sikt. Skal man sette seg inn i en vitenskaplig teori, er det imidlertid ingen vei utenom intens fordypning i lange, kompliserte bevisrekker som ofte forutsetter store mengder akkumulert forkunnskap. Innen moderne fysikk trengs det ofte årevis med matematisk utdannelse før man i det hele tatt har et språk til å beskrive virkeligheten man studerer. Dette er mer intellektuelt arbeid enn de fleste er villige til å investere, men den eneste metoden som faktisk virker.

Persepsjon og hukommelse

Hva så med ting vi har sett "med egne øyne" og husker "som om det var i går"? Kan noen i det hele tatt trekke disse i tvil uten å beskylde oss for sinnsykdom eller løgn? Svaret er ja. Vi er vant til å tenke på vår egen persepsjon og hukommelse som mer eller mindre fotografiske ”avtrykk” av virkeligheten slik den virkelig er, og det er selvsagt feil. Faktum er snarere at det vi tror vi ser, det vi tror vi hører og ikke minst det vi tror vi husker involverer en hel del tolkning og rekonstruksjon som til dels kan være ekstremt subjektiv og upålitelig. Hjernen kan lett lures til å feiltolke synsinntrykk slik at den tror den ser en ting når den i virkeligheten ser noe annet, samt fylle inn detaljer som objektivt sett ikke er der. Ikke bare kan hjernen lures til å feiltolke ting den faktisk ser, men den kan også generere synsinntrykk der hvor det ikke er noe i det hele tatt. Hallusinasjoner er vanlige selv blant åndsfriske personer, og kan for eksempel skyldes noe så enkelt som søvnmangel. Å hallusinere er egentlig ingenting annet enn å drømme i våken eller semi-våken tilstand. Et spesielt interessant fenomen i så måte er kjent som søvnparalyse, og er trolig hovedforklaringen på historier om UFO-bortføringer, demonbesettelser etc. Dette er et mellomstadium mellom søvn og våken tilstand hvor man oppfatter omgivelsene rundt seg, men fremdeles er paralysert. Tilstanden er ofte sterkt angstpreget og ledsaget av drømmer om et ondsinnet vesen i rommet. Heller ikke våre minner er statiske "opptak" av det som faktisk skjedde, men rekonstruksjoner som endrer seg over tid, blandes sammen med andre minner eller informasjon man har mottatt fra annet hold. Det er heller ingen sterk korrelasjon mellom hvor sikre vi er på våre minner, eller hvor ekte de virker for oss, og hvor pålitelige de er.