søndag, april 26, 2009

Kjærlighetens Budskap?

"Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen"

Det kunne være fristende å spørre hvilken djevel som kunne kommet med en så horribel uttalelse som i sitatet over. Svaret er at dette er hentet fra Bibelen (nærmere bestemt Salmenes Bok 137:9), som i følge mange kristne inneholder Guds egne ord…

Allerede på barneskolen lærte vi – som om det var et ubestridelig faktum – at Bibelen forteller om en grenseløst god, kjærlig og tilgivende Gud mens essensen i Guds budskap, slik det fremgår av Bibelen, kommer til uttrykk gjennom bud som: ”Du skal ikke slå i hjel”, ”Gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg” og ”Du skal elske din neste som deg selv”. Selv om man i mellomtiden skulle ha fått med seg at Bibelen, og i særdeleshet det Gamle Testamentet, også inneholder en del som ikke harmonerer med dette idylliske glansbildet, så tror nok fremdeles mange at det her er snakk om enkelte unntak eller løsrevne sitater tatt ut av sin kontekst, mens helheten i overveldende grad vitner om Guds godhet og kjærlighet. Slik har Bibelen altfor lenge fått nyte en legitimitet som den aldri burde hatt.

Denne artikkelen tar for seg bibelvers som sjelden eller aldri reklameres for av de kristne. Leseren oppfordres til å lese i Bibelen selv og spørre seg hvorvidt versene blir noe mindre avskylige i lys av konteksten, eller hvorvidt det i det hele tatt eksisterer noen kontekst som kan gjøre alt dette forenlig med bildet av den bibelske Gud som fullkomment god og rettferdig.

1. Folkemord og krigsforbrytelser

The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomanical, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.
Richard Dawkins

Gud setter tidlig standarden ved å utrydde alt liv på jorden (unntatt dem om bord i arken) i storflommen (1. Mosebok 6:7, 13, 17, 7:4, 21-23). Som vanlig rettferdiggjøres massakren ved å demonisere ofrene, som i dette tilfellet inkluderer alle verdens menn, kvinner, barn, dyr og planter. Som regel viser ”forbrytelsen” seg å være av rent teologisk art, som å tilbe andre guder eller lage støpte gudebilder. Hvis man måler ondskap ut fra hvor mye reell skade eller lidelse den forårsaker, har ingen mer ondskap å svare for enn Gud selv, se for eksempel: 1. Mosebok 19:24-25, 4. Mosebok 16:20-35, 26:9-10, 5. Mosebok 4:3, 32:42, Salmenes bok 9:6, 10:16, Jesaja 26:11, 33:12, 34:1-5, 60:12, 63:3-6, 65:11-12, 66:16-17, 24, Jeremia 12:17, 27:8, 29:16-19, 46:10, 47:4, Esekiel 14:13-21, 21:28-32, 26:3-11, 19-21, 28:6-10, 18-19, 22-23, 29:8-9, 30:4-8, 10-26, 32:11-13, 20-31, 33:27-29, Hosea 8:3-4, Amos 1:8, Nahum 1:8-9, 3:3-4, 8-10, 15, Sefanja 2:5, 9, 12, 3:6, Sakarja 12:9.

Før han leder israelittene ut av Egypt, straffer Gud egypterne ved å slå i hjel alle landets førstefødte barn (2. Mosebok 11:4-5, 12:12, 29-30, 4. Mosebok 33:4), dette på tross av at Gud selv med vilje har ”forherdet” Faraos hjerte for å sikre at han ikke lar israelittene fare, (Se punkt 4) åpenbart for å gi seg selv et påskudd for å straffe egypterne etterpå: 2. Mosebok 4:21-23, 7:3-4, 9:12, 10:1-2, 16-20, 24-27, 11:4-10, 14:1-4, 8, 15-17.

Før israelittene inntar kanaanittenes land, lover Gud å hjelpe dem å utrydde de innfødte (2. Mosebok 23:23, 5. Mosebok 7:22-24, 9:3, 12:29-30, 19:1-2, 31:3-4, Salmenes Bok 135:10-12, Apostlenes Gjerninger 13:19) og instruerer dem om å "ikke la noget som drar ånde bli i live”, men å ”slå dem med bann [1], både hetittene og amorittene og kana’aneerne og ferisittene, hevittene og jebusittene, slik som Herren din Gud har befalt deg." (5. Mosebok 7:1-2, 20:16-17) Igjen er motivet for folkemordet rent teologisk, nemlig å forhindre at israelittene blir fristet til å tilbe de innfødtes guder (5. Mosebok 7:4). Kanaan erobres omsider etter en serie blodige slag ledet av Josva (Josva 6:21, 7:24-25, 8:22-25, 10:10-27, 28-42, 11:7-9, 9-15, 16-23, 23:3-5). Men enda er det ingen fred i sikte. Israelittene forblir i permanent krig med rivaliserende stammer som amalekittene. Følgende er bare noen få smakebiter:
Gå nå av sted og slå Amalek. Slå med bann alt det han har. Spar han ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel.
1. Samuel 15:3

Og folket som bodde der, førte han ut og skar dem over [2] med sager og treskesleder av jern eller hugg dem sønder med økser. Så gjorde David med alle Ammons barns byer.
1. Krønikebok 20:3, 2. Samuel 12:31

Og ti tusen tok Judas barn levende til fange og førte dem op på toppen av en klippe og styrtet dem ned derfra, så de alle knustes.
2. Krønikebok 25:12

Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!
Jeremia 48:10
Selv om Gud ofte assisterer sitt utvalgte folk på slagmarken ved å utslette deres fiender (2. Mosebok 14:26-28, 2. Kongebok 1:10-12, 19:35, Salmenes bok 21:9-11, Jesaja 37:36, Esekiel 25:6-7, 12-17, 35:3-9, 38:18-22, 39:4-5), er heller ikke de trygge for hans skiftende luner. Faktisk må de jobbe veldig hardt for å unngå å vekke hans vrede, hvis ikke sender han død og ulykker over sitt folk eller overgir dem i hendene på sine fiender [3]: 4. Mosebok 11:33, 16:44-49, 21:6, 5. Mosebok 2:14-15, 32:25, 2. Samuel 24:15, 2. Kongebok 17:25-26, 24:2-3, 1. Krønikebok 21:9-14, 2. Krønikebok 28:5-8, Salmenes bok 78:62-64, Jeremia 5:14-17, 7:32-33, 9:16, 22, 11:22, 12:12, 13:14, 14:12-16, 15:1-9, 16:3-6, 18:21-23, 20:4, 21:4-10, 24:9-10, 33:5, 34:19-22, 44:11-14, 27, Esekiel 5:11-12, 13-17, 6:3-7, 11-13, 9:4-6, 11:8-10, 15:6-8, 16:37-41, 21:9-15, 22:19-22, 31, Hosea 4:1-3, Sakarja 13:8, Amos 4:10, 6:8-10, 9:1-4, 8, 10, 7:17, Mika 6:13-14, Malaki 2:11-12

Som om alt dette ikke var ille nok, ligger det verste i følge Bibelen fremdeles foran oss. Slik vi kan lese hos profeten Sefanja:
Jeg river bort mennesker og dyr, jeg river bort fuglene i luften og fiskene i havet, alt det som volder anstøt sammen med de ugudelige. Jeg vil utrydde menneskene av jorden, sier Herren.
Sefanja 1:3

Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.
Sefanja 1:18

Derfor vent på meg, sier Herren, på den dag jeg reiser meg for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede. For ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.
Sefanja 3:8
Se også: Jesaja 13:9, 24:6, 28:22, Jeremia 4:23-26, 25:32-34, Malaki 4:1, 2. Peter 3:7, 10, Johannes åpenbaring 6:4, 7-8, 9:15-18
_________________________________________________
1. Samme uttrykk er på engelsk oversatt med ”utterly destroy”.
2. I enkelte oversettelser er dette sitatet forfalsket til ”han […] satte dem til å jobbe med sager og treskesleder” etc..
3. Merk for øvrig at de ytterst få menneskene som til en viss grad nyter Guds velvilje – menn som Moses, Josva, David etc. – slett ikke utmerker seg for sin godlynte natur, men tvert imot for sin bestialske brutalitet og umettelige blodtørst.

2. Perversiteter

Jahve er en nidkjær og hevnende Gud (Nahum 1:2) som gleder seg over å forderve og ødelegge dem som ikke adlyder han (5 Mosebok 28:63). Her finner vi flere av de mest avskylige uttalelsene som noensinne er ytret. Blant annet truer Gud gjentatte ganger med å tvinge dem som ikke adlyder han til å spise sine barn. Andre trusler inkluderer knusing av spedbarn, voldtekter, oppspretting av gravide kvinner etc. Versene taler klart nok for seg selv:
Og dersom I enda ikke lyder mig, men står mig imot, da vil også jeg stå eder imot i vrede og tukte eder syvfold mere for eders synder. I skal ete eders sønners kjøtt og ete eders døtres kjøtt.
3. Mosebok 26:27-29

Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre, som Herren din Gud gir dig; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over dig.
5. Mosebok 28:49-53

Og jeg vil la dem ete sine sønners og døtres kjøtt, og de skal ete hverandres kjøtt, under den trengsel og angst som deres fiender og de som står dem efter livet, fører over dem.
Jeremia 19:9

Derfor skal foreldre ete sine barn hos dig, og barn ete sine foreldre, og jeg vil holde dom hos dig og sprede alt som blir igjen av dig, for alle vinder.
Esekiel 5:8-10

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
Salmenes bok 137:9

Deres små barn skal knuses for deres øine; deres hus skal plyndres, og deres kvinner skjendes.
Jesaja 13:16

Samaria skal bøte fordi det har vært gjenstridig mot sin Gud; for sverdet skal de falle, deres små barn skal knuses, og deres fruktsommelige kvinner opskjæres.
Hosea 14:1
Se også: 3. Mosebok 26:14-30, 5. Mosebok 28:15-68, 54-57, Dommerne 19:22-29, 2. Samuel 12:11, 2. Kongebok 6:28-29, Salmenes bok 58:11, 68:22-24, 110:6, Jesaja 13:4-19, 49:26, Jeremia 19:7-9, Esekiel 5:7-17, 23:1-49, 32:5-6, Sefanja 1:17, Sakarja 9:15, 11:9, 14:1-2, 12-13, Malaki 2:3, 4:3.

3. Leveregler og straff

Den bibelske Gud krever dødsstraff for et stort antall teologiske "synder" som ikke går ut over andre på noen måte, blant annet for å ikke være omskåret som mann (1. Mosebok 17:14) eller for å spise syret brød under påskehøytiden (2. Mosebok 12:15, 19). Døden er også straffen for å forbanne sine foreldre (2. Mosebok 21:17, 3. Mosebok 20:9, Matteus 15:4, Markus 7:10), for å være en heks (2. Mosebok 22:18), for å lage bestemte typer salvingsolje eller røkelse til ikke-religiøse formål (2. Mosebok 30:31-33, 37-38), for å jobbe på sabbaten (2. Mosebok 31:14, 35:2, 4. Mosebok 15:32-36), for å spise, eller komme nær, herrens takkoffer mens man er uren (3. Mosebok 7:20-21, 22:3), for å spise fettet av dyr som skulle ofres som ildoffer (3. Mosebok 7:25), for å spise kjøtt med blod i (3. Mosebok 7:26-27, 17:10-14), for å unnlate å bære frem Herrens offer foran inngangen til møteteltet (3. Mosebok 17:3-4, 8-9), for utroskap (3. Mosebok 20:10), for homoseksualitet (3. Mosebok 20:13), for å ha samleie under menstruasjonen (3. Mosebok 20:18), for å spise eller jobbe på den tiende dagen i den syvende måneden (3. Mosebok 23:26-30), for å unnlate å feire påsken (4. Mosebok 9:13), for å røre ved et lik (4. Mosebok 19:13), for å unnlate å rense seg når man er uren (4. Mosebok 19:20), for å nekte å adlyde en prest eller dommer (5. Mosebok 17:12-13) og for å fremsette gale profetier (5. Mosebok 18:20-22).[4]

Gud har ellers en spesiell forkjærlighet for den eksepsjonelt barbariske henrettelsesmetoden steining. Denne bestialske praksisen er påbudt for følgende "synder": for å være et medium (3. Mosebok 20:27), for blasfemi (3. Mosebok 24:16), for å tilbe eller misjonere for andre guder (5. Mosebok 13:6-10, 12-16, 4. Mosebok 25:3-5), for å bryte Guds lov (5. Mosebok 17:2-6, Hebreerne 10:28), for å nekte å adlyde sine foreldre (5. Mosebok 21:18-21) samt for å mangle bevis for sin jomfrudom på bryllupsnatten som kvinne (5. Mosebok 22:13-21). Og akkurat når du trodde det umulig kunne bli verre, overgår Gud seg selv ved å kreve at et voldtektsoffer skal steines sammen med sin overgriper hvis hun ikke skriker høyt nok etter hjelp (5. Mosebok 22:23-24).

Hvis en mann gifter seg med en mor og datter samtidig (3. Mosebok 20:14) eller hvis en prestedatter driver hor (3. Mosebok 21:9), skal de brennes levende. Hvis noen urettmessig gir seg ut for å være en profet, skal hans egne foreldre gjennombore han (Sakarja 13:3). Den som ikke hører på Jesus skal utryddes av folket (Apostlenes gjerninger 3:22-23). Det er fristende å spørre hvor mange som ikke skulle vært drept dersom vi skulle følge alle Guds straffebestemmelser i praksis. Jeg vet i hvert fall ikke om noen...

Mange kristne har innvendt at disse straffebestemmelsene ble satt ut av kraft, fordi Gud sendte Jesus for å sone for menneskenes synder en gang for alle (Se punkt 4 og 7). Vil det si at det faktisk var rett å steine folk for slike ”forbrytelser” som å jobbe på sabbaten før Jesus døde på korset? Ville det vært rett i dag hvis det ikke var for justismordet på Jesus?
____________________________________
4. Dårlig nytt for Pat Robertson og ikke så rent få andre fundamentalister.

4. Urettferdighet
Men hvis gudens retfærdighetsbegrep er forskjellig fra vort, da skal vi ikke bruke betegnelsen ’ret’ om gudens dispositioner. Og da skal vi heller ikke taale den svindel i de troendes theodicée, at de kaller en handling for den skammeligste forbrydelse, den mest uoprettelige skjændsel, naar den utføres av et menneske, men for uransagelig kjærlighet, hvis den stammer fra Gud. Ett av to: samme lov og samme dom for begge parter, eller forskjellig lov og forskjellig dom, men ikke samme lov og forskjellig dom. Skal vi anerkjende verdensstyrelsen som retfærdig […], så må meningen være: retfærdig i menneskelig forstand. Ellers kan Gud være så ’retfærdig’ han vil paa sit eget sprog […], men paa vort sprog heter det uretfærdig.
Peter Wessel Zapffe

Ut fra enhver rasjonell standard er hele forestillingen om at en persons straff kan sones av en annen fullstendig absurd. Men nettopp denne ideen utgjør et av kristendommens mest sentrale premisser. Ikke bare straffer den Bibelske Gud folk gjentatte ganger for deres forfedres synder (2. Mosebok 4:23, 20:5, 34:7, 4. Mosebok 16:27-33, 5. Mosebok 23:2-3, 2. Samuel 12:13-14, 1. Kongebok 2:33, 11:11-12, 14:10, 21:29, 2. Krønikebok 21:12-14, 16-17, Job 27:13-14, Jesaja 14:21-22, Jeremia 2:9, 5:17, 11:22, 13:14, 14:16, 16:3-4, 32:18, Klagesangene 2:20-21, 5:7, Esekiel 23:46-48, 24:21, Hosea 2:4-5, 9:12-13), men doktrinen om at Jesus døde for våre synder (Se også punkt 7) gir ingen mening uten et slikt premiss. I følge de kristne inngikk Jesu død på korset i Guds plan for å frelse menneskene (Romerne 3:25-26, 5:6, 9-10, Efeserne 1:5, Kolossenserne 1:19-20, Hebreerne 9:12-14, 28, 10:10, 1. Peter 2:24, Johannes Åpenbaring 1:5, 5:9). Denne angivelige ”offerhandlingen” fremholdes ofte som det ultimate uttrykk og bevis for Guds kjærlighet. Man kan like gjerne spørre hva det sier om Gud at han måtte ofre sin sønn til seg selv før han var villig til å avstå fra å dømme menneskene til død og fortapelse. For det var vel ingen andre som tvang han?

Det er uklart hva et slikt ”offer” i det hele tatt skulle være godt for. Hvis Gud ønsket å frelse menneskene fra sin egen dom, kan man spørre seg hvorfor Gud på død og liv skulle dømme dem i utgangspunktet, eller hvorfor Gud ikke simpelthen kunne benåde menneskene og oppheve dommen. Og hvis det uansett ikke var aktuelt for Gud å spare menneskene for død eller evig tortur uten å ta sin hevntørst ut på noen (Hva sier i så fall det om Gud?), så er det i hvert fall ubegripelig hvorfor det skulle bli noe mer grunnlag for tilgivelse i Guds øyne fordi en annen ble drept i de skyldiges sted.

Nå trenger man riktignok ikke å ha gjort noe galt selv for å regnes som ”skyldig” ut fra Bibelens forkvaklede rettferdighetsbegrep. I henhold til doktrinen om "arvesynd" (1. Mosebok 2:17, 3:16-19), er alle mennesker født som syndere og trenger tilgivelse på grunn av noe som andre gjorde lenge før de ble født. Men om man så er aldri så rettferdig i Guds egne øyne, så er man likevel ikke trygg for hans umettelige blodtørst. Hos profeten Esekiel kan vi lese:
Og si til Israels land: Så sier Herren: Se, jeg kommer over dig og drar mitt sverd av skjeden, og jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i dig. Fordi jeg vil utrydde både rettferdige og ugudelige i dig, derfor skal mitt sverd fare ut av skjeden mot alt kjød, fra syd til nord. Og alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, har draget mitt sverd av skjeden; det skal ikke mere vende tilbake.
Esekiel 21:3-5
Som om ikke dette var ille nok, finner vi en rekke eksempler på at den bibelske Gud manipulerer folks vilje for å få dem til å synde bare for å gi seg selv et påskudd for å straffe dem etterpå (5. Mosebok 2:30-35, Josva 11:19-20, 2 Samuel 24:1-15, Jesaja 6:10, Esekiel 14:7-10, 20:26, Romerne 9:18-22, 11:8-9, 2 Tessalonikerne 2:11-12). For eksempel skal Gud ha "forherdet" Farao intet mindre enn 10 ganger for å sikre at han ikke ville gi slipp på israelittene (2. Mosebok 4:21-23, 7:3-4, 9:12, 10:1-2, 16-20, 24-27, 11:4-10, 14:1-4, 8, 15-17) og lot deretter alle egyptere, inkludert alle landets førstefødte barn, unngjelde for noe som var Guds egen skyld.

Jesus forteller sine disipler at hensikten med å tale i liknelser er at synderne ikke skal forstå hans budskap for at de ikke skal vende om å få tilgivelse (Markus 4:10-12), noe som kun gir mening hvis Jesus faktisk ønsket at noen mennesker skulle gå fortapt. Enkelte vers sier sågar at Gud med vilje skapte noen mennesker som syndere bare for å ha noen å straffe og utslette (Salomos ordspråk 16:4, Romerne 9:18-22). Hvem som skal frelses og hvem som skal gå fortapt er forutbestemt fra evig tid (Apostlenes Gjerninger 13:48, Romerne 8:29-30, 9:11-13, Efeserne 1:4-6, 1:11, 2. Timoteus 1:9).

5. Intoleranse og diskriminering


Slaveri er godkjent av Gud så lenge slavene ikke er israelitter (3. Mosebok 25:44-46). Gud velsignet personlig Abraham ved å gi han slaver (1. Mosebok 24:34-35). Hvis noen selger sin datter som trellkvinne, skal hun ikke settes fri etter 7 år som mannlige slaver (2. Mosebok 21:2, 21:7). Hvis en slave som skulle vært frigjort, ikke ønsker å skilles fra sin kone og sine barn (som fremdeles tilhører slaveeieren), skal eieren stikke en syl gjennom slavens øre, og slaven skal tjene han for alltid (2. Mosebok 21:4-6). Den som kommer i skade for å drepe sin slave skal slippe straff så lenge slaven ikke dør for raskt, ettersom slaven tross alt er hans eiendom (2. Mosebok 21:20-21).

Bibelens kvinnesyn er et også kapittel for seg selv. Bibelen gjør det tidlig klart at kvinnen ble skapt for mannens skyld (1. Mosebok 2:18, 2:21-22, 1. Korinterne 11:9). Syndefallet var kvinnens skyld, og alle kvinner skal straffes som følge (1. Mosebok 3:6-12, 16, 1. Timoteus 2:14). Lot tilbyr sine døtre til en gjeng med overgripere. Den samme Lot omtales andre steder som "rettferdig" (1. Mosebok 19:4-8, 2. Peter 2:7-8). En kvinne skal være uren i 22 dager etter å ha født barn, og dobbelt så lenge hvis barnet er en jente. Hun må deretter gjøre syndoffer, hvilket kun gir mening hvis barnefødsler er en synd (3. Mosebok 12:2-8). Kvinner må også gjøre syndoffer etter menstruasjonen for å bote for sine normale biologiske funksjoner (3. Mosebok 15:19-30). En kvinne skal straffes hvis det bare foreligger en mistanke om utroskap, men hvis hun er uskyldig skal hun ikke ta skade av det (4. Mosebok 5:11-31). En kvinnes løfte om seksuell avholdenhet kan overstyres av hennes far eller ektemann (4. Mosebok 30:4-14). Moses blir rasende over at hans generaler har latt midianittenes kvinner leve og beordrer drap på alle guttebarn samt alle kvinner som ikke er jomfruer (4. Mosebok 31:15-17). Fiendens kvinner kan ellers tas som krigsutbytte. Siden det poengteres spesielt at kvinnene må være jomfruer, trengs det ikke mye fantasi for å tenke seg til resten… (4. Mosebok 31:18, 5. Mosebok 20:14, 21:10-13, Dommerne 21:6-23). En voldtatt kvinne må gifte seg med sin overgriper (5. Mosebok 22:28-29). Flerkoneri og elskerinner er vanlig blant Herrens tjenere. Ingenting tyder på at Gud har noen innvendinger så lenge man holder seg unna utenlandske kvinner (1. Mosebok 4:19, 25:6, Dommernes Bok 8:30-31, 1. Samuel 1:1-2, 25:42-43, 2. Samuel 5:13, 12:7-8, 1. Kongebok 11:2-3, 2. Krønikebok 11:20-21, 13:21, Salomos Høysang 6:8). Mannen er kvinnens hode. Hun skal underordne seg mannen og adlyde han i alt (1. Korinterbrev 11:3, 7-9, 14:34-35, Efeserne 5:22-24, Kolosserne 3:18, 1 Timoteus 2:11-14, Titus 2:3-5).

Homoseksualitet fremstilles som en vederstyggelighet som fortjener dødsstraff (3. Mosebok 18:22, 20:13, Romerne 1:26-32, 1. Korinterbrev 6:9, 1. Timoteus 1:10-11). Kanaanittene skal diskrimineres som straff for at Kanaans far (Se punkt 4) så Noah naken (1. Mosebok 9:21-27). Moabittene er i følge Bibelen et resultat av incest (1. Mosebok 19:30-37). Edomittene skal diskrimineres fordi Gud favoriserte Jakob over Esau allerede før tvillingene ble født (1. Mosebok 25:23-25, 36:9, Romerne 9:11-13). Ingen som har noe handikap skal være velkommen i Herrens menighet (3. Mosebok 21:16-21). Det samme gjelder alle som er født utenfor ekteskap samt alle moabitter og ammonitter (5. Mosebok 23:2-3, Nemia 13:1-3).

Jesus nekter først å svare en kvinne fra Kanaan, og avviser hennes bønn om hjelp fordi han bare har kommet for å hjelpe jøder og ikke hedninger. Han sammenlikner det å hjelpe en hedning med å ta brødet fra barna og "kaste det for hundene" (Matteus 15:22-26). Jesus instruerer ellers sine disipler om ikke å oppsøke hedningenes eller samaritanenes byer (Matteus 10:5-6), formodentlig fordi disse uansett ikke er verd å frelse. Jødene krever at Jesu blod skal komme over dem og deres etterkommere (Matteus 27:24-25). Verset har vært brukt for å legitimere antisemittisme, inkludert holocaust.

6 Menneskeofring

Gud beordrer Abraham til å gi han sønnen Isak som brennoffer for å teste hans tro. Når Abraham viser seg villig til å slakte sin sønn på kommando, er Gud tilfreds og vil belønne han (1. Mosebok 22:1-18). Ironisk nok kunne Abraham ha vist moralsk ryggrad ved å nekte å utføre en så ond ordre. Hvis Gud ønsket å teste Abrahams moral, og ikke bare hans tro, burde Abraham ikke bestått testen ved å adlyde.

Jefta lover Gud å ofre den første som kommer ut av hans hjem for å møte han hvis Gud vil gi han seieren mot ammonittene. Og Gud går med på handelen, slik at Jefta må ofre sin datter:
Dommerne 11:30-39

Om Kong Josias av Juda kan vi lese:
Det hadde aldri før vært nogen konge som han, nogen som således hadde omvendt sig til Herren av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin styrke efter hele Mose lov, og efter ham opstod det ingen som han.
2 Kongebok 23:25
Hva var det denne Josias gjorde for å bli så rettferdig i Guds øyne? En profeti som senere går i oppfyllelse gir oss svaret:
Alter! Alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn for Davids hus, Josias skal han hete, og på dig skal han ofre offerhaugenes prester, som brenner røkelse på dig, og det skal brennes menneskeben på dig.
1. Kongebok 13:2

Og alle offerhaug-prestene som var der, lot han drepe på alterne og brente menneskeben på dem.
2. Kongebok 23:20
Merk at de hedenske prestene kun brente røkelse på alteret mens Guds egen favorittjener brente mennesker.

Noen flere vers som synes å handle om menneskeofring. Det er uklart hva som menes med at de førstefødte skal "gis til herren" hvis de ikke skal ofres:
2. Mosebok 22:29, 3. Mosebok 27:28-29, 4. Mosebok 3:13, 31:28-29.

7. Er det Nye Testamentet virkelig en forbedring?

Ingen som leser det Gamle Testamentet uten religiøse skylapper kan hevde at Jahve alt i alt fremstår som god, kjærlig eller rettferdig. Med en slik Gud kan man bare lure på hva kristendommen i det hele tatt skal med en djevel. Hvis det er noe overordnet budskap å utlede fra dette katastrofeområdet av en bok, er det at Gud ikke vil sky noen midler for å utrydde kjetteriet sammen med en lang liste andre teologiske "synder". Det er imidlertid en utbredt oppfatning, selv blant ateister, at det Nye Testamentet, og spesielt Jesu budskap, representerer en stor forbedring i forhold til det Gamle Testamentet hva moral angår. Hvis man kun forholder seg til det Jesus sier halvparten av tiden, er det da også mye bra å finne i hans budskap, slik som den gyldne regel. Dessverre blir ikke den andre halvparten borte bare fordi man velger å se bort fra den...

For det første er det først og fremst Jesus som introduserer det "glade budskap" om Helvete og gjør det utmerket klart at han selv vil vende tilbake med en hærskare av engler for å utslette jorden og kaste det store flertall av menneskene i "ildovnen" for å tortureres i all evighet (Matteus 3:10-12, 7:13-14, 19, 13:40-42, 18:8-9, 49-50, 25:41, 46, Markus 9:43-48, Lukas 3:9, 17, Johannes 15:6, 2 Tessalonikerne 1:7-9, 2 Peter 3:7, 10, Johannes Åpenbaring 14:9-11, 20:15, 21:8). Den største forskjellen fra det Gamle Testamentet i så måte er at Guds grusomme straff til en viss grad utsettes fra dette liv til en evighet etter døden. Hvis du lar deg forferde av all drepingen i det Gamle Testamentet, er det som venter de fleste av oss etter døden i følge Jesus selv enda verre (Matteus 10:28, Lukas 12:4-5, Hebreerne 10:28-31).

Jesus sier også at han ikke har kommet for å bringe fred men sverd (Matteus 10:34-35, Lukas 12:51-53) samt for å kaste ild over jorden (Lukas 12:49). Han fordømmer hele byer til skjebner verre enn Sodoma og Gomorra (Matteus 10:14-15, 11:20-24, Lukas 10:10-15) for å ikke ta imot hans buskap og sammenlikner seg selv med en konge som beordrer at alle som ikke vil tjene han skal hugges ned for hans øyne (Lukas 19:11-27). Når Jesus kommer i sitt rike, skal det gå som under storflommen (1. Mosebok 6:7, 13, 17, 7:4, 21-23) og utslettelsen av Sodoma og Gomorra (Lukas 17:26-30).

Mange kristne har forsøkt å distansere seg fra det Gamle Testamentets barbariske lover (Se punkt 3) ved å hevde at disse kun gjaldt for den gamle pakten mellom Gud og Israelittene og at denne ble erstattet med en ny pakt da Jesus døde for menneskenes synder på korset. Argumentet er heller ikke helt uten dekning i Bibelen. Paulus synes helt klart å si noe slikt (Romerne 10:4, Galaterne 3:13, 4:4-5, Efeserne 2:15, Hebreerne 7:18, 8:13). I evangeliene sier derimot Jesus selv at: "Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven" (Matteus 5:17-19, Lukas 16:17). Så vidt jeg kan se kan dette bare tolkes som en full omfavnelse av moseloven med alle sine barbariske bestemmelser av Jesus selv.

Men det er verre enn som så: Den Gud som innførte den nye pakten skal liksom være den samme Gud som innførte den gamle. Det er fristende å spørre hvordan det på noe tidspunkt kan ha vært rett i Guds øyne å steine folk for slike "forbrytelser" som å jobbe på sabbaten hvis det ikke er rett i dag. Det er uklart om Guds moral endrer seg over tid, eller om han med vilje påla Israelittene å gjøre urett, men kanskje følgende vers gir oss en pekepinn:
Derfor gav jeg dem også bud som ikke var gode, og lover som de ikke kunde leve ved.
Esekiel 20:25
Som vi har sett under punkt 4, bygger hele doktrinen om at Jesus døde for menneskenes synder på absurde premisser. Hva skal være hensikten med å straffe noen i det hele tatt hvis det ikke er samme person som begikk "forbrytelsen"? Det ser ut til at det viktigste for Gud var å straffe noen enten de hadde gjort noe galt eller ikke. Merk for øvrig hvor utspekulert det egentlige budskapet er underforstått, nemlig:
Du trenger å frelses (ellers…!)
Mens synd og straff i det Gamle Testamentet hovedsaklig var forbundet med fysiske handlinger, omdefinerer det Nye Testamentet "synd" som tankeforbrytelse (Markus 16:16, Johannes 3:18, Johannes 8:24). Syndbegrepet er utvidet til å omfatte alle handlinger, tanker eller følelser som ikke bunner i tro (Romerne 14:23). Den som bare tenker en "syndig" tanke har allerede syndet enten han velger å omsette tanken i handling eller ikke (Matteus 5:21-22, 27-28).

2 Comments:

Anonym said...

God artikkel, godt arbeid.
Takk for innsatsen, jeg setter pris på den

Hume's Razor said...

Takk for det! Det kommer mer etter hvert, så det er bare å følge med.

Det var litt av en jobb å legge inn alle lenkene, men forhåpentligvis var det verdt det.
Jeg setter pris på om folk gir beskjed hvis de finner noen døde lenker så jeg får rettet på det.