Mistakes Were Made (but not by me) - Why We Justify Foolish Beliefs, Bad Decisions and Hurtful Acts

Hvordan er det mulig for intelligente personer - etter å ha mottatt definitive beviser på at det de tror er feil - å ikke bare komme fra det med troen inntakt, men sågar enda mer overbevist om at de hadde rett hele tiden? Hvordan kan de ansvarlige personene bak katastrofale beslutninger og astronomiske feilgrep ignorere alle beviser på at de har gjort noe galt og insistere desto sterkere på at beslutningen var den rette? Hvordan er personer som har begått utilgivelige ugjerninger i det hele tatt i stand til å leve med seg selv?

I Mistakes Were Made (but not by me) argumenterer Carol Tavris og Elliot Aronson for følgende svar: Ved å gjøre det samme som vi alle gjør i mindre skala hver dag; ved å plukke og velge data som støtter vårt eget syn samt ignorere, bagatellisere eller bortforklare resten; ved å dikte opp grunner til at våre handlinger var de eneste rette, eller i det minste tilgivelige under de rådende omstendighetene. Og i den grad "det ble begått feil", så i hvert fall ikke av oss. En slik hvitvasking i ettertid er kjent som rasjonalisering, og noe vi alle gjør til daglig enten vi vil innrømme det for oss selv eller ikke. Tittelen henspeiler på tendensen vi har til å distansere oss fra våre egne feilgrep ved å skifte til passiv eller bruke uttrykk som "det skjedde" i stedet for "jeg gjorde".

Uttrykket "kognitiv dissonans" står for den indre konflikten vi opplever når bildet vi har av oss selv som intelligente, kompetente og moralske personer konfronteres med beviser for at vi har gjort noe tåpelig, inkompetent eller umoralsk. For å redusere den kognitive dissonansen er vår naturlige reaksjon å legge oss i forsvarsposisjon og rasjonalisere feilen: "Hvis det virkelig var en feil, kunne ikke en så smart/kompetent/moralsk person som meg ha begått den". Jo mer vi har investert i en ide eller praksis desto sterkere legitimeringsbehov: Så lenge vi kun har omfavnet ideen i vårt eget stille sinn, går det som regel forholdsvis smertefritt å la den dø en stille død i lys av nye beviser. For den som har satset sitt navn og rykte, sitt levebrød eller hele sin moralske integritet på ideens riktighet, kan derimot prisen for å vedstå seg feilen fort bli uakseptabelt høy. Den naturlige reaksjonen er da å grave seg ned enda dypere.

Teorien om kognitiv dissonans ble formulert av psykologen Leon Festinger i When Prophecy Fails (1956). I 1950 infiltrerte Festinger og hans kolleger en liten UFO-sekt ledet av husmoren Marian Keech som hadde tidfestet verdens undergang til den 21. desember samme år. Dette var en ideell anledning til å teste ut dissonansteoriens forutsigelser om hva som ville skje når profetien (forhåpentligvis) ikke gikk i oppfyllelse. Festinger forutsa at de mest dedikerte tilhengerne kom til å redusere dissonansen ved å omtolke nederlaget som suksess og misjonere for sin tro med fornyet entusiasme. Siden du leser dette, kommer det neppe som noe altfor stort sjokk at fru Keechs spådom ikke gikk i oppfyllelse, men Festinger fikk rett: Etter at det første sjokket hadde lagt seg, kunne Keech fortelle at hun hadde fått en åpenbaring: sektmedlemenes egen tro hadde frelst verden! (Halleluja!) Oppmuntret av "miraklet" - at ingenting skjedde - gikk gruppen ut for å spre det glade budskap... Mer om dette i Dommedag! - Verdens Undergang Før og Nå redigert av Asbjørn Dyrendal og Arnfinn Pettersen.

Dissonansteorien utfordret datidens ortodoksi innen psykologien. For eksempel viser en studie av Aronson at personer som har utsatt seg for mye ubehag for å oppnå noe, statistisk sett er mer fornøyde med resultatet enn personer som har betalt en lav pris for samme resultat. Dette ga ingen mening ut fra datidens behavioristiske forklaringsmodell hvor all menneskelig atferd måtte forstås som strategier for å oppnå belønning og unngå straff. Derimot er resultatet nøyaktig som man kunne forvente hvis målet er å rasjonalisere at så smarte personer som oss selv kunne utsette oss for så mye ubehag for noe som andre vurderer såpass lavt.

Dissonansteorien utfordrer også ideen om at mennesker generelt prosesserer data rasjonelt. Som jeg skrev i en annen blogg:

De fleste av oss har nok en forestilling om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som oftest skjer i praksis er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening - ofte på verdens spinkleste grunnlag - og så rasjonaliserer det i ettertid.

Denne tendensen viser seg allerede i valget av kilder: Vi er alle mest tilbøyelige til å oppsøke kilder som tror og mener det samme som oss selv, samt styre unna kilder som utfordrer våre "hellige" overbevisninger. Vi har også lett for å tilskrive overdrevet stor viktighet eller pålitelighet til data som bekrefter vårt eget syn, samt ignorere, bagatellisere eller bortforklare data som motsier det. Videre har vi en tendens til å tvangstolke nye data til å bekrefte det vi tror og mener fra før, uansett hvor søkt en slik tolkning måtte være. Selv hukommelsen er selektiv. Vi er alle mest tilbøyelige til å huske data som bekrefter det vi tror og mener fra før, og glemme resten.

Fenomenet er kjent som bekreftelsesbias, og later til å være en naturlig del av hjernens måte å prosessere informasjon på:

For example, in a study of people who were being monitored by magnetic resonance imaging (MRI) while they were trying to process dissonant or consonant information about George Bush or John Kerry, Drew Westen and his colleagues found that the reasoning areas of the brain virtually shut down when participants were confronted with dissonant information, and the emotion circuits of the brain litt up happily when consonance was restored.

Andre undersøkelser viser at folk blir mer sikre på riktigheten av sine beslutninger når det er for sent å endre på dem. Gamblere som spiller på hester, vurderer favoritthestens vinnersjanser høyere etter at de har satset penger enn før, selv om ingen ny informasjon har blitt tilgjengelig i mellomtiden.

Nok en diskreditert teori som lever videre i populærkulturen er den såkalte "katarsis"-teorien. Mange har nok fremdeles en forestilling om at det er usunt å undertrykke negative følelser, mens det å "slippe ut sinnet" hjelper oss å "lette på trykket" slik at vi blir roligere etterpå. Undersøkelser tyder derimot på det stikk motsatte: Personer som uttrykker sine negative følelser i ord eller handlig føler mer aggresjon etterpå enn personer som holder følelsene for seg selv. Dissonansteorien forklarer dette med behovet for å rettferdiggjøre vår egen aggresjon: Vi finner på så mye negativt om offeret som mulig for å overbevise oss selv om at aggresjonen var fortjent med det resultat at våre fiendtlige følelser mot offeret styrkes ytterligere.

Standardeksemplet på bekreftelsesbias er tendensen til å inndele menneskeheten i "oss" og "dem", og tvangstolke alle data til å støtte vår egen side. For eksempel viser undersøkelser at amerikanske liberale vil støtte en meget restriktiv velferdspolitikk hvis de tror den er foreslått av Demokratene, mens konservative vil støtte en tilsvarende sjenerøs velferdspolitikk som de tror er foreslått av Republikanerne. Som forfatterne skriver:

Label the same proposal as coming from the other side, and you might as well be asking people if they will favor a policy proposed by Osama Bin Laden.

Et meget dramatisk eksempel kommer fra en undersøkelse av psykologen Lee Ross som har jobbet for å redusere bitterheten mellom israelere og palestinere. Ved en anledning utga han et israelsk fredsforslag for å komme fra palestinerne og ba israelske statsborgere om en evaluering Når forslaget ble presentert på denne måten, foretrakk de fleste det palestinske forslaget som de trodde kom fra israelsk side fremfor et israelsk forslag tilskrevet palestinerne.

Av spesiell interesse for skeptikere er kapitlene om falske minner og pseudovitenskap. Ikke bare er hukommelsen selektiv - vi har lett for å huske data som støtter vårt eget syn og glemme resten - men våre minner omskrives over tid for å fremstille oss selv i et best mulig lys. Andre minner gir ikke bare et forvrengt bilde av det som skjedde, men har ingen rot i virkeligheten i det hele tatt. Binjamin Wilkomirski utga i 1995 selvbiografien Fragments hvor han skildrer sine gruvekkende minner som overlevende etter holocaust. Boken vakte betydelig oppsikt og ble belønnet med flere priser. Problemet er bare at det aldri skjedde. Forfatteren, bosatt og oppvokst i Sveits, heter egentlig Bruno Grosjean, har ingen jødiske aner og har aldri vært i noen konsentrasjonsleir. Detaljene i boken er hentet fra diverse bøker og filmer om holocaust. En annen mann, Will Andrews fra Boston, hevder i likhet med tusener av andre amerikanere å være bortført og eksperimentert på av romvesener.

Tavris og Aronson argumenterer for at verken Grosjean eller Andrews er sinnsyke eller lyver, men begge husker feil og begge har skapt sine falske minner av bestemte egennyttige grunner: Typisk for slike historier er at personen har lett etter noe som kunne forklare hans/hennes problemer i voksen alder (angst, depresjoner, panikkanfall, spiseforstyrrelser etc.), og etablerte psykologiske forklaringer føles for trivielle til å gi et tilfredsstillende svar. Mistanken om være utsatt for krigsforbrytelser henholdsvis UFO-bortføringer oppstår etter å ha hørt eller lest liknende historier fra annet hold, og når ideen først har festet seg, sørger bekreftelsesbiasen for at man kun ser bekreftende data over alt. Over tid kommer personen gradvis til å "huske" sine traumatiske opplevelser, som regel gjennom en eller annen form for suggestiv terapi. De falske minnene etablerer en ytre årsak for våre problemer i voksen alder, som samtidig føles "stor" nok til å forklare vår bedrøvelige tilstand, og forvandler våre liv til en triumferende historie om overlevelse mot alle odds. Personer som hevder å være bortført av romvesener oppgir også at opplevelsen gir dem en ny mening i tilværelsen og en følelse av å være utvalgt. Alternative forklaringer forårsaker kognitiv dissonans, og avvises derfor a priori.

Mange av historiene om hvordan personer kommer til å "huske" seksuelle overgrep i barndommen følger nøyaktig samme grunnformel. På 80-tallet og tidlig på 90-tallet oppstod det en hel industri dedikert til å diagnostisere og gjenopplive fortrengte minner om seksuelt misbruk (Steve Salerno behandler fenomenet som en del av victimization-kulturen innen selvhjelpsbevegelsen). Under sterkt suggestive metoder som hypnose, visualisering, drømmetydning etc. begynte personer som aldri tidligere hadde oppfattet seg som ofre for misbruk av noe slag, å anklage foreldre, lærere og andre omsorgspersoner for brutale overgrep over lang tid, ekspertevitner argumenterte for minnenes pålitelighet i retten med henvisning til sin "kliniske erfaring" og en rekke totalt uskyldige personer ble fengslet i rene hekseprosesser.

De røde varsellampene var ikke vanskelige å få øye på for dem som hadde øynene åpne: Ikke bare var de påståtte "ofrene" mistenkelig fri for arr og fysiske symptomer men mange av historiene inkluderte totalt usannsynlige elementer som minner fra tidligere liv. Barn som angivelig var ofre for organiserte pedofilinettverk fortalte fantastiske historier om hvordan de var blitt bortført i fly og tvunget til sex med roboter og klovner. Det ble rapportert om underjordiske torturkamre under skoler og massegraver for ofrene etter satanistiske ritualdrap, men omfattende undersøkelser på de utpekte stedene ble uten resultat.

Forfatterne presiserer at seksuelt misbruk av barn i høyeste grad er et reelt problem, men det betyr ikke at fortrengte minner også er det. Teorien om at traumatiske opplevelser fortrenges fra hukommelsen og kan hentes frem på nytt gjennom terapi er behørlig testet og diskreditert. Forskere som Elizabeth Loftus har vist hvordan suggestive teknikker som hypnose og bruk av ledende spørsmål tvert imot kan bidra til å plante minner i hukommelsen av hendelser som aldri har funnet sted. Slik vi kunne lese hos Svein Magnussen, er våre minner ikke fotografiske "opptak" av det som faktisk skjedde, men rekonstruksjoner som kan slå feil på en rekke måter. Uansett hvor sikre vi er på våre minner, og uansett hvor ekte de virker for oss, er det ingen garanti for at vi husker rett. Andre undersøkelser tyder på at klinisk erfaring kun gjør terapeuter mer sikre i sine vurderinger, men ikke mer nøyaktige. Det er heller ikke belegg for at angst, depresjon, spiseforstyrrelser etc. nødvendigvis må skyldes overgrep. Men terapeutenes egen bekreftelsesbias gjorde dem uimottakelige for alle andre forklaringer enn at pasientene var blitt misbrukt.

Hvis det forårsaker kognitiv dissonans å vedstå seg en feil som ikke har gått ut over andre på noen måte, hvor mye sterkere må ikke dissonansen da være hos personer som har ødelagt liv, splittet familier og sendt uskyldige personer i fengsel? Noen av pasientene som anklaget sine foreldre for misbruk på grunnlag av fremkalte minner, har senere trukket tilbake beskyldningene og saksøkt sine terapeuter for feilbehandling. De fleste har derimot trolig gravd seg ned for dypt. Tanken på at andre er uskyldig fengslet på grunn av våre feil foråsaker så sterk dissonans at de fleste vil gjøre hva som helst for å unngå en slik konklusjon.

Det samme legitimeringsbehovet gjelder i enda større grad for terapeutene selv. Av dem som gjorde det til en karriere å diagnostisere og fremkalle fortrengte minner om overgrep på 80- og 90-tallet, har nesten ingen innrømmet noen feil, i hvert fall ikke for eget vedkommende. Da en kvinne forfatterne kaller "Grace" fortalte sin terapeut at hun ikke lenger trodde faren hadde misbrukt henne, fikk hun beskjed om at hun var sykere enn noensinne. Mange har forsøkt å bagatellisere problemet, legge skylden over på pasienten eller diskreditere forskerne. Etter en rekke justismord og påfølgende søksmål har fenomenet til en viss grad blitt marginalisert, men ikke utryddet, og flere av de samme terapeutene gjør fremdeles karriere av å overbevise sårbare personer om at de har vært misbrukt.

Det øverste ansvaret for justismord ligger imidlertid hos politi og rettsvesen, og derfor er det heller ikke overraskende å finne de samme tendensene også der. Flere av de verste rettsskandaler vi kjenner til har vært saker hvor politiet startet med en forutinntatt konklusjon, og utelukkende søkte å bekrefte sine egne forhåndsmistanker. Under et avhør har politiet gjerne som mål å presse frem en tilståelse med alle lovlige midler. For å rettferdiggjøre sine egne metoder overbeviser mange forhørsledere seg selv om at alle de forhører er skyldige. Psykologen Saul Kassin spurte en politimann hvordan han kunne være sikker på at han aldri hadde presset noen uskyldige til å tilstå, og fikk til svar: "Because I never interrogate inncoent people". Nå er det sikkert ofte gode grunner til at personen er mistenkt i utgangspunktet, men med en så forutinntatt innstilling må det også være en del feil som aldri blir rettet i tide. De som har vært involvert i å få en person dømt er som regel også de mest negative til å gjenoppta saken i lys av nye beviser, og mange fortsetter å insistere på at dommen var riktig, selv etter at personen er frifunnet av DNA-bevis eller etter at en annen har tilstått. Forfatterne konkluderer:

Doubt is not the enemy of justice; overconfidence is.

Forfatterne tar også for seg hvordan tendensen til å rasjonalisere og rettferdiggjøre er med å intensivere konflikter mellom ektefeller og folkegrupper hvor begge parter tolker motpartens handlinger som umotivert aggresjon og sine egne som en rettferdig reaksjon.

Er vi er så dømt til å gå i sirkel til evig tid? Fullt så ille er det heldigvis ikke. Tavris og Aronson gir oss også flere eksempler på personer som har vist moralsk ryggrad ved å stå for sine feil uten å pynte på sannheten, og kommet styrket ut av det etterpå. Og ikke bare opplever de selv en enorm lettelse, men responsen de får er for det meste overveldende positiv. Hvor mange av oss er ufeilbarlige uansett? Dumhet er ikke å begå feil, men å ikke rette på dem.

Vitenskaplig og kritisk tenkning er den beste medisin vi har mot tendensen til å rasjonalisere og rettferdiggjøre. Som forsker har man valget mellom å oppdage sine feil på egen hånd eller å la andre avsløre dem i full offentlighet. Forskere lærer seg derfor å gjøre sitt ytterste for å finne svakhetene i sine egne teorier før noen andre gjør det. Ellers er noe av det viktigste for oss alle å våge å utsette oss for motstridende synspunkter. Abraham Lincoln skal ha utpekt flere av sine argeste politiske motstandere til ministerposter i sin regjering fordi han ønsket å høre alle mulige argumenter som kunne være av betydning for de vanskelige beslutningene han hadde foran seg. Kontrasten kunne knapt vært større mellom Lincolns "team of rivals" og Bush-regjeringen hvor avvikende synspunkter var så fraværende at det faktisk kunne komme som et sjokk da de amerikanske styrkene ikke ble møtt med jubel av sivilbefolkningen under innmarsjen i Irak.

Før invasjonen av Normandie hadde Dwight D. Eisenhower klargjort en kort tale som han planla å offentliggjøre hvis invasjonen mislyktes:

Our landings in the Cherbourg-Havre area have failed to gain a satisfactory foothold and the troops have been withdrawn. My decision to attack at this time and place was based on the best information available. The troops, the Air [Force] and the Navy did all that bravery and devotion to duty could do. If any blame or fault attaches to the attempt, it is mine alone.

Etter å ha lest gjennom det han hadde skrevet strøk han ut formuleringen"the troops have been withdrawn" og rettet den til "I have withdrawn the troops".