lørdag, desember 20, 2008

MythBusters Co-Host Adam Savage on Obsession

Read More...

fredag, desember 19, 2008

Småskeptisk

Hva skjer?
Placebo
Helbreder
Overtro
Lureri


Se saken her.

Read More...

torsdag, desember 18, 2008

2000-year-old computer recreated

Read More...

mandag, desember 15, 2008

How It's Made: Communion Wafers

Jeg fikk ikke til koden her så dere får stikke bortom her for å se videoen. Fasinerende statistikk han kommer med.

Read More...

søndag, desember 14, 2008

Nye opplysninger om Julenissen

Visste dere at Julenissen har skylden for finanskrisen, dreper soldater i Irak og voldtar smågutter om natten? Ikke jeg heller, men Westboro Baptist Church vet som oftest hva vi andre dødelige ikke en gang kan forestille oss...

Read More...

Metal Søndag 14. desember


Rainbow - Ritchie Blackmore's Rainbow
Polydor, 1975

I 1975 børt heavy metal gitarlegenden Ritchie Blackmore opp med Deep Purple og dannet Rainbow. Da han var i Deep Purple pleide det å være et rockeband som het Elf som ofte varmet opp for dem på konserter. Vokalisten til det bandet het Ronnie James Dio og Ritchie Blackmore fikk han til å synge for Rainbow. Dette ble starten på Dio sin karriere som metalgud.
Det første Rainbow albumet er ikke en melodiøs heavy metal klassiker som oppfølgerne, men det er uansett er et veldig bra album. Alle band må jo starte et sted og Rainbow startet som et hard rock band før de gikk over til metal.
Riffene er kanskje ikke like tøffe som oppfølgerne, men de uansett gode hvis du liker 70-talls rock. Dessuten er de skrevet og fremført av selveste Ritchie Blackmore, så man vet på forhånd at de er gode.
Vokalprestasjonen til metalguden Ronnie James Dio tar ikke like mye av som på oppfølgerne, men det er fortsatt fucking Dio vi snakker om her.
Det er for det meste prog og bluesinspirert rock på dette albumet, metalelementene er minimale. Men siden det er Ritchie Blackmore som står bak musikken er det riff og gitarsoloer her og der som absolutt er metal. De tyngste og metalliske sporene er de to første, men ikke tro det er noen nedtur etter det. Så lenge du liker god rock er resten av albumet like genialt.

Er du ute etter metal får du gå rett på de to neste albumene, men det er ingen grunn til å gjøre det spranget hvis bare er ute etter god musikk.
Dette albumet er et lite stykke av alt det geniale som kom ut på 70-tallet og derfor verd å sjekke ut.

------------------------------

Name in Vain er et groove metal band fra USA som har gitt ut en selvfinansiert EP. Er dere ute etter litt mer groove i livet burde dere sjekke ut deres Myspace.

Jeg reiser bort neste uke, så det blir ikke noe mer Metal Søndag før på nyåret.
Men selv jeg tar juleferie betyr ikke at jeg tar ferie fra å kjempe i krigen imot fiendene av ekte metal. Metal er essensen i livet og ingen Jul skal prioriteres over metal. Det er bare at jeg tar pause fra bloggingen i Julen.

Her er metal musikkvideoer.

Falkenbach - ...As Long As Winds Will Blow...
Fanvideo

Judas Priest - Diamonds and Rust

Neurosis - Crawl Back In

Read More...

"That's my niece Diane, and she's going to Hell."



Dansing er den sikre vegen til helvette!

Read More...

Belief in Elves Strong in Iceland

Video

Read More...

fredag, desember 12, 2008

Illusjonen om den "frie" viljen

Overskriften på dette blogginnlegget er også arbeidstitelen på en av disse artiklene jeg hele tiden har ment å skrive, men som liksom aldri kommer lenger enn til utkaststadiet uansett hvor mange ganger jeg starter forfra igjen. Som så ofte ellers, består mye av problemet i å avgrense det man faktisk mener å si fra alt det man verken sier eller mener. Da jeg i sin tid skulle forsøke å forklare hvorfor jeg ikke trodde på fri vilje i Dagbladets livssynsforum (nedlagt), uttrykte en annen forumdeltaker sin overraskelse over at en ultramaterialist som meg kunne tro på skjebnen, og jeg ble som så ofte ellers sittende igjen med den utilfredsstillende følelsen av å ikke ha fått frem poenget. En viktig utfordring er med andre ord å skille tilstrekkelig klart mellom deterministisme og fatalisme (skjebnetro). I en fatalistisk virkelighetsoppfatning er det for så vidt ingenting i veien for at mennesker kan ha fri vilje, men våre "frie" valg kan ikke endre det uavvendelige utfallet (skjebnen): Ødipus var ment å drepe sin far og gifte seg med sin mor, og alt de involverte parter gjorde for å hindre spådommens oppfyllelse førte bare til at de endte opp der de ikke ville (ref. "skjebnens ironi"). I en deterministisk virkelighetsoppfatning er våre valg av stor betydning for hvilke utfall vi ender opp med, men valget i seg selv er fullstendig årsaksbestemt av den fysiske hjernens tilstand under innflytelse av miljøet. Et annet syn man gjerne blir beskyldt for å forfekte hvis man stiller seg skeptisk til den "frie" viljen, er at vi kun er "viljeløse roboter" som blindt følger innprogrammerte instruksjoner fra våre gener og/eller miljøet uten å tenke. For dem som fremsetter denne beskyldningen, kan viljen knapt eksistere i det hele tatt hvis den ikke er fri. Jeg må derfor presisere at jeg på ingen måte benekter at vi har en vilje, og heller ikke at vi foretar egne valg ut fra det vi selv vil. Men hvis "fri vilje" ikke er noe annet eller mer enn dette, er det ingenting ved den "frie" viljen som tilsier at vi kunne valgt annerledes enn vi gjorde i noe gitt tilfelle, og det er nettopp her illusjonen det vises til i overskriften kommer inn. Man kan selvsagt si at vi kunne valgt annerledes dersom vi ville, men kunne vi også villet annerledes selv om situasjonen for øvrig samt alle forutgående årsaker hadde vært identiske ned til den minste detalj? Hvis ikke er vi like langt. Det de fleste synes å mene med ”fri vilje” er nettopp at vi kunne valgt annerledes under ellers identiske omstendigheter. For å akseptere et slikt syn, må vi se for oss en velgende instans som opererer fullstendig uavhengig av alle fysiske årsaker, inkludert den fysiske hjernens aktivitet. Det er altså dette synet jeg kaller en illusjon.
En av de tre mytene som Steven Pinker tok et oppgjør med i The Blank Slate, var myten om gjenferdet i maskinen. Her tenker man seg menneskesinnet - og i særdeleshet viljen - som en "ubeveget beveger" med makt til å forårsake fysiske handlinger uten selv å være forårsaket av noe utenom seg selv. Myten er nært knyttet til kartesisk dualisme og forestillingen om en overnaturlig sjel, men kommer også i sekulære utgaver (hos dem Daniel Dennett betegner som "cartesian materialists"). Når vi leser svar av typen "Ja, men vi kan fremdeles velge å overstyre våre egne impulser" etc., tyder det på at motparten enda ikke har tatt poenget og fordrevet gjenferdet fra maskinen. Nå er menneskehjernen uten tvil det mest kompliserte system vi kjenner til, og utmerket kapabel til å operere med flere motstridende motiver samtidig. At en impuls motvirker og overstyrer en annen er en naturlig del av hjernens virkemåte, og noe som foregår mellom ørene våre mer eller mindre til enhver tid, men hvem er denne "vi" som angivelig kan overstyre hjernens impulser utenfra - som kan velge å handle eller ikke handle på en impuls uten at "vi" selv er et produkt av hjernens aktivtet? Forvirringen blir ikke mindre av at mange forskere, filosofer og andre som ikke tror på gjenferdet i maskinen simpelthen bruker uttrykket "fri vilje" som betegnelse på evnen til å velge og handle slik vi selv vil uten ytre tvang (eller uten av kroppen nekter å adlyde). Forskjellen på deres syn og mitt er ikke først og fremst hva vi tror på, men hva vi velger å kalle det. I et naturalistisk verdensbilde er ”sjelen” kun et annet ord for "det som hjernen gjør". Ser vi på hva hjernen gjør i praksis, finner vi ingenting ”fritt”, men alt som skjer er et resultat av alt som skjedde tidligere. Den amerikanske neurologen Benjamin Libet har ved hjelp av et enkelt eksperiment vist at hjernen allerede har begynt å forberede en handling før vår egen subjektive opplevelse av å treffe et valg: En gruppe forsøkspersoner ble bedt om å utføre noen enkle håndbevegelser når de selv følte for det samt å merke seg det nøyaktige tidspunkt da de bestemte seg for å bevege hånden ved å følge med på en spesiell klokke. Ved hjelp av EEG-målinger av hjerneaktiviteten kunne Libet vise at hjernen allerede hadde begynt å forberede håndbevegelsene før testpersonene selv rapporterte å ha truffet sitt valg *. Det som testpersonene subjektivt opplevde som sitt "frie" valg kunne med andre ord ikke være den egentlige årsaken til at de beveget hånden når de gjorde. Det ser snarere ut til at hjernen gjør det den gjør før den blir seg bevisst at den gjør det. En nyttig analogi kan være denne: Hvis du kommer i skade for å sette hånden på en varm kokeplate, trekker du instinktivt til deg hånden før du registrerer noen bevisst smerte. Subjektivt oppleves det likevel som om du trakk til deg hånden fordi du kjente smerten. * Eksperimentet har senere blitt repetert av en rekke andre forskere med liknende resultater. Sterk determinisme møter nok på problemer innen kvantefysikken som synes å inneholde et element av ren tilfeldighet. Nå synes den rådende konsensus blant fysikere riktig nok å være at disse effektene er for små til å påvirke virkeligheten i makroskopisk skala, men selv om vi gikk med på at indeterminisme på kvante-nivå kunne påvirke utfallet av våre valg (jfr. sommerfugleffekten), på hvilken måte impliserer i så fall dette at vi har fri vilje? Å appellere til kvantefysikken introduserer kun et element av tilfeldighet i systemet som dermed ikke er under viljens egen kontroll. Viljen selv er like fullt en effekt av den fysiske hjernens aktivitet, selv om denne aktiviteten er delvis tilfeldig. Det de fleste synes å mene med "fri vilje" er derimot verken deterministisk eller tilfeldig. Å trekke inn kvantefysikken er derfor irrelevant. Men selv blant dem som avviser fri vilje på et intellektuelt nivå, er det tilsynelatende kun noen få som er beredt til å ta konsekvensene av et slikt syn. Et slikt unntak er Susan Blackmore. Ett av spørsmålene Blackmore stilte til ledende forskere og filosofer under arbeidet med boken Conversations on Conciousness var "Har du fri vilje?". Til Blackmores overraskelse svarte flertallet ja, men selv blant dem som svarte nei, mente de fleste at det var nødvendig å leve som om man hadde fri vilje. Selv innbitte ateister og materialister høres ofte påfallende ut som religiøse når de argumenterer for nødvendigheten av å beholde illusjonen om den frie viljen. Slik vi kunne lese i The Blank Slate av Steven Pinker, henter myten om gjenferdet i maskinen mye av sin appell fra frykten for determinisme: Hvordan kan vi holde andre ansvarlige for sine valg hvis de uansett ikke kunne valgt annerledes i den aktuelle situasjonen? Personlig deler jeg langt på vei Blackmores syn: hvis jeg ikke kan akseptere en ide intellektuelt, kan jeg heller ikke få meg til å late som jeg tror på den fordi det er nyttig. I stedet for å forsøke å redde våre verdier og normer med "nyttige fiksjoner" burde vi fokusere på hva som gjør dem verd å redde i utgangspunktet. Fiksjonen om den frie viljen er heller ikke bare nyttig, ettersom den altfor ofte leder fokus bort fra å bekjempe de kjente årsakene til uønsket atferd til å gi folk "som fortjent". Som en annen meddebattant fra Dagbladets livssynsforum en gang uttrykte det:
Å få som fortjent er ofte ekstremt urettferdig.

Read More...

Richard Dawkins interviews Derren Brown (1/6)



Spill alle.

Read More...

torsdag, desember 11, 2008

Bush answers questions about his Faith pt.1



Ikke fundamentalist, tror på evolusjon, ikke valgt av gud, hører ikke stemmer. Han gjør det han kan for å gjøre seg upopulær hos alle før han trer av.

Read More...

tirsdag, desember 09, 2008

Bjorn Lomborg Says Cool It!

Read More...

Jule podcast

New Humanist i England har en podcast-kalender som er vel verdt de tre minuttene det tar. Gjester har vært PZ Meyers, Ben Goldacre, Stephen Fry for å nevne noen.

Her er RSS'en, hvis du ikke vet hva det er så får du ganske enkelt gå her og gjøre det beste ut av det.

Read More...

søndag, desember 07, 2008

Dave Allen on Religion

Read More...

Metal Søndag 7. desember


Cynic - Focus
Roadrunner, 1993

Cynic er et av de bandene som blir tilbedt av progressiv og teknisk metal fans. I likhet med Atheist er de kjent for sin fusjon av jazz og death/thrash metal. De startet i 1987 som et thrash band for å så gå i retningen av mer teknisk death metal.
Dette albumet blir ofte sett på som en teknisk death metal klassiker, men dette er bare death metal i sammenheng med noen riff her og der. Selv om musikken er tung nok er den ikke tung nok til å virkelig være death metal. Men det tekniske aspektet er absolutt der.
Riffene og trommene er en hver fan av teknisk metal sin våte drøm. De progressive sangstrukturene og de jazzinspirerte trommene er noe det mest unike innfor både prog og metal. Lydbildet er eksotisk og annerledes uten at det føles ut som steril instrumentalonani.
En ting mange kommer til å legge merke til er vokalen. Det første som møter lytteren er robotvokaler av alle ting, og det blir litt sært for en del førstegangslyttere. Det er også old school death metal vokal og kvinnelig bakgrunnsvokal, så robotvokalene er selvsagt ikke alene på dette albumet.
Man blir vandt til det, dessuten er vokalen noe av det som gir albumet stemningen den har.

Focus er en klassiker blant fans av både teknisk death metal, prog og unik musikk, så faller du inn i noen av disse gruppene burde du absolutt sjekke ut dette albumet.
Etter femten år med stillhet fra bandet har de gikk ut et nytt album i år som heter Traced in Air. Jeg har ikke hørt det enda, men det har fått mange gode anmeldelser, så jeg kommer sikkert til sjekke det ut om ikke så altfor lenge.
Anbefaler dere å sjekke ut Focus først og fremst.

------------------------------------

Sodomy Squad er et crossover band fra Australia som har gitt ut en demo. Du kan høre dem på deres Myspace.

Nå over til metal musikkvideoer.

Cro-Mags - Crush The Demoniac

Forgotten Tomb - A Dish Best Served Cold

Warlock - All We Are

Read More...