Illusjonen om den "frie" viljen

Overskriften på dette blogginnlegget er også arbeidstitelen på en av disse artiklene jeg hele tiden har ment å skrive, men som liksom aldri kommer lenger enn til utkaststadiet uansett hvor mange ganger jeg starter forfra igjen. Som så ofte ellers, består mye av problemet i å avgrense det man faktisk mener å si fra alt det man verken sier eller mener. Da jeg i sin tid skulle forsøke å forklare hvorfor jeg ikke trodde på fri vilje i Dagbladets livssynsforum (nedlagt), uttrykte en annen forumdeltaker sin overraskelse over at en ultramaterialist som meg kunne tro på skjebnen, og jeg ble som så ofte ellers sittende igjen med den utilfredsstillende følelsen av å ikke ha fått frem poenget. En viktig utfordring er med andre ord å skille tilstrekkelig klart mellom deterministisme og fatalisme (skjebnetro). I en fatalistisk virkelighetsoppfatning er det for så vidt ingenting i veien for at mennesker kan ha fri vilje, men våre "frie" valg kan ikke endre det uavvendelige utfallet (skjebnen): Ødipus var ment å drepe sin far og gifte seg med sin mor, og alt de involverte parter gjorde for å hindre spådommens oppfyllelse førte bare til at de endte opp der de ikke ville (ref. "skjebnens ironi"). I en deterministisk virkelighetsoppfatning er våre valg av stor betydning for hvilke utfall vi ender opp med, men valget i seg selv er fullstendig årsaksbestemt av den fysiske hjernens tilstand under innflytelse av miljøet. Et annet syn man gjerne blir beskyldt for å forfekte hvis man stiller seg skeptisk til den "frie" viljen, er at vi kun er "viljeløse roboter" som blindt følger innprogrammerte instruksjoner fra våre gener og/eller miljøet uten å tenke. For dem som fremsetter denne beskyldningen, kan viljen knapt eksistere i det hele tatt hvis den ikke er fri. Jeg må derfor presisere at jeg på ingen måte benekter at vi har en vilje, og heller ikke at vi foretar egne valg ut fra det vi selv vil. Men hvis "fri vilje" ikke er noe annet eller mer enn dette, er det ingenting ved den "frie" viljen som tilsier at vi kunne valgt annerledes enn vi gjorde i noe gitt tilfelle, og det er nettopp her illusjonen det vises til i overskriften kommer inn. Man kan selvsagt si at vi kunne valgt annerledes dersom vi ville, men kunne vi også villet annerledes selv om situasjonen for øvrig samt alle forutgående årsaker hadde vært identiske ned til den minste detalj? Hvis ikke er vi like langt. Det de fleste synes å mene med ”fri vilje” er nettopp at vi kunne valgt annerledes under ellers identiske omstendigheter. For å akseptere et slikt syn, må vi se for oss en velgende instans som opererer fullstendig uavhengig av alle fysiske årsaker, inkludert den fysiske hjernens aktivitet. Det er altså dette synet jeg kaller en illusjon.

En av de tre mytene som Steven Pinker tok et oppgjør med i The Blank Slate, var myten om gjenferdet i maskinen. Her tenker man seg menneskesinnet - og i særdeleshet viljen - som en "ubeveget beveger" med makt til å forårsake fysiske handlinger uten selv å være forårsaket av noe utenom seg selv. Myten er nært knyttet til kartesisk dualisme og forestillingen om en overnaturlig sjel, men kommer også i sekulære utgaver (hos dem Daniel Dennett betegner som "cartesian materialists"). Når vi leser svar av typen "Ja, men vi kan fremdeles velge å overstyre våre egne impulser" etc., tyder det på at motparten enda ikke har tatt poenget og fordrevet gjenferdet fra maskinen. Nå er menneskehjernen uten tvil det mest kompliserte system vi kjenner til, og utmerket kapabel til å operere med flere motstridende motiver samtidig. At en impuls motvirker og overstyrer en annen er en naturlig del av hjernens virkemåte, og noe som foregår mellom ørene våre mer eller mindre til enhver tid, men hvem er denne "vi" som angivelig kan overstyre hjernens impulser utenfra - som kan velge å handle eller ikke handle på en impuls uten at "vi" selv er et produkt av hjernens aktivtet? Forvirringen blir ikke mindre av at mange forskere, filosofer og andre som ikke tror på gjenferdet i maskinen simpelthen bruker uttrykket "fri vilje" som betegnelse på evnen til å velge og handle slik vi selv vil uten ytre tvang (eller uten av kroppen nekter å adlyde). Forskjellen på deres syn og mitt er ikke først og fremst hva vi tror på, men hva vi velger å kalle det. I et naturalistisk verdensbilde er ”sjelen” kun et annet ord for "det som hjernen gjør". Ser vi på hva hjernen gjør i praksis, finner vi ingenting ”fritt”, men alt som skjer er et resultat av alt som skjedde tidligere. Den amerikanske neurologen Benjamin Libet har ved hjelp av et enkelt eksperiment vist at hjernen allerede har begynt å forberede en handling før vår egen subjektive opplevelse av å treffe et valg: En gruppe forsøkspersoner ble bedt om å utføre noen enkle håndbevegelser når de selv følte for det samt å merke seg det nøyaktige tidspunkt da de bestemte seg for å bevege hånden ved å følge med på en spesiell klokke. Ved hjelp av EEG-målinger av hjerneaktiviteten kunne Libet vise at hjernen allerede hadde begynt å forberede håndbevegelsene før testpersonene selv rapporterte å ha truffet sitt valg *. Det som testpersonene subjektivt opplevde som sitt "frie" valg kunne med andre ord ikke være den egentlige årsaken til at de beveget hånden når de gjorde. Det ser snarere ut til at hjernen gjør det den gjør før den blir seg bevisst at den gjør det. En nyttig analogi kan være denne: Hvis du kommer i skade for å sette hånden på en varm kokeplate, trekker du instinktivt til deg hånden før du registrerer noen bevisst smerte. Subjektivt oppleves det likevel som om du trakk til deg hånden fordi du kjente smerten. * Eksperimentet har senere blitt repetert av en rekke andre forskere med liknende resultater. Sterk determinisme møter nok på problemer innen kvantefysikken som synes å inneholde et element av ren tilfeldighet. Nå synes den rådende konsensus blant fysikere riktig nok å være at disse effektene er for små til å påvirke virkeligheten i makroskopisk skala, men selv om vi gikk med på at indeterminisme på kvante-nivå kunne påvirke utfallet av våre valg (jfr. sommerfugleffekten), på hvilken måte impliserer i så fall dette at vi har fri vilje? Å appellere til kvantefysikken introduserer kun et element av tilfeldighet i systemet som dermed ikke er under viljens egen kontroll. Viljen selv er like fullt en effekt av den fysiske hjernens aktivitet, selv om denne aktiviteten er delvis tilfeldig. Det de fleste synes å mene med "fri vilje" er derimot verken deterministisk eller tilfeldig. Å trekke inn kvantefysikken er derfor irrelevant. Men selv blant dem som avviser fri vilje på et intellektuelt nivå, er det tilsynelatende kun noen få som er beredt til å ta konsekvensene av et slikt syn. Et slikt unntak er Susan Blackmore. Ett av spørsmålene Blackmore stilte til ledende forskere og filosofer under arbeidet med boken Conversations on Conciousness var "Har du fri vilje?". Til Blackmores overraskelse svarte flertallet ja, men selv blant dem som svarte nei, mente de fleste at det var nødvendig å leve som om man hadde fri vilje. Selv innbitte ateister og materialister høres ofte påfallende ut som religiøse når de argumenterer for nødvendigheten av å beholde illusjonen om den frie viljen. Slik vi kunne lese i The Blank Slate av Steven Pinker, henter myten om gjenferdet i maskinen mye av sin appell fra frykten for determinisme: Hvordan kan vi holde andre ansvarlige for sine valg hvis de uansett ikke kunne valgt annerledes i den aktuelle situasjonen? Personlig deler jeg langt på vei Blackmores syn: hvis jeg ikke kan akseptere en ide intellektuelt, kan jeg heller ikke få meg til å late som jeg tror på den fordi det er nyttig. I stedet for å forsøke å redde våre verdier og normer med "nyttige fiksjoner" burde vi fokusere på hva som gjør dem verd å redde i utgangspunktet. Fiksjonen om den frie viljen er heller ikke bare nyttig, ettersom den altfor ofte leder fokus bort fra å bekjempe de kjente årsakene til uønsket atferd til å gi folk "som fortjent". Som en annen meddebattant fra Dagbladets livssynsforum en gang uttrykte det:

Å få som fortjent er ofte ekstremt urettferdig.