Sånn det er
|
| 0
kommentarer
torsdag, november 20, 2008
onsdag, november 19, 2008
Great Pyramid Mystery Solved?
Tja, jeg har nå alltid trodd på trebukker selv. En bok jeg har i fra Det Beste viser en slik lang rampe, tror boken heter Slik gjorde de det.
|
| 0
kommentarer
Sjelen i steinen
”Min sjel er i denne steinen”, lyder inskripsjonen på en nyoppdaget gravstein fra Tyrkia. Dette er første sikre tegn på at folk i området trodde at sjelen forlot kroppen.
Link
|
| 3
kommentarer
Albino girl killed for body parts
A six-year-old albino girl in Burundi has been found dead with her head and limbs removed, in the latest killing linked to ritual medicine.
Link
|
| 0
kommentarer
tirsdag, november 18, 2008
mandag, november 17, 2008
Blue Stripe - The Life and Times of a Harkonnen Florist
A beginning is a very delicate time. Know then, that it is the year 10191. The planet Giedi Prime is ruled by Baron Vladimir Harkonnen, an obese lunatic that looks like he's been frying in a skillet for half an hour.
His two nephews are always lurking nearby. One of them, appropriately named The Beast Rabban, is a towering halfwit that eats raw meat and bites women's faces for pleasure. Feyd-Rautha is the other, and he is a prancing idiot savant prone to walking around nearly naked and covered in grease. The House mentat is a sniveling human snake with giant eyebrows.
The rest of us live together with them as one big happy family in the immense and sunless cities of Giedi Prime. We're just breathing polluted air and wishing we were somewhere else.
My therapist told me to be less negative and I told him I had cancer. I don't really have cancer it was just a spontaneous reaction. Based on the rash in my lung I think it was phosgene. I react very poorly to that. Allergies.
Link
|
| 0
kommentarer
søndag, november 16, 2008
Metal Søndag 16. november
Windir - Sóknardalr
Head Not Found, 1997
Er du typen som hører på viking metal og/eller melodiøs black metal er det nesten garantert at du er en Windir fan. Windir er sognamål for kriger og all lyrikken på dette albumet er skrevet på denne dialekten.
Siden dette er melodiøst black metal så blir det brukt keyboard, men heldigvis er Windir et av de bandene som vet bedre enn å la dem dominere lydbildet. Jeg tror de fleste fans av ekte grim og mørk black metal har Windir på listen over melodiøse band som er ok å høre på og fremdeles beholde kvlt status.
Riffene er gode og fylt med en gammelnorsk og hedensk stemning som skaper fantastiske indre bilder av norske vinternetter blant skog og fjell. Dette er riff man kan la seg rive med av i flere timer og man ender ofte opp med at man faktisk ønsker at låtene virkelig var så lange.
Det Windir kanskje er mest kjent for er vokalisten Terje "Valfar" Bakken som frøys i hjel i 2004 på vei til familiehytten på Fagereggi. Vokalen til Valfar er virkelig god og jeg tror at selv de som ikke hører så mye på black metal kan høre at det er en unik kvalitet med den.
Dette albumet og resten av deres diskografi er alt en fan av viking og melodiøs black metal kan ønske seg.
Sóknardalr kan ta noen gjennomlytninger før det sitter som støpt. Jeg syntes det var en smule kjedelig første gang jeg hørte på dette albumet, men nå er jeg betatt av de fantastiske melodiene og stemningen som man finner på Sóknardalr.
-----------------------
Eklyps er et fransk folk metal band som har gitt ut noen demoer og en selvfinansiert EP. De er ganske kule og jeg anbefaler dere å sjekke dem ut på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
Swallow the Sun - Descending Winters
GoatPenis - The Future Of Mankind
Madder Mortem - My Name Is Silence
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 15, 2008
Biodynamics in the Wine Bottle
Is supernaturalism becoming the new worldwide fad in winemaking? Here is an examination of the biodynamic phenomenon, its origins, and its purported efficacy.
Link
|
| 0
kommentarer
fredag, november 14, 2008
Media Mythmakers - how journalists, activists and advertisers mislead us
Benjamin Radford skulle være et kjent navn for de fleste skeptikere. Han er en sentral skikkelse i Committee for Skeptical Inquiry, redaktør for Skeptical Inquirer Magazine og en ledende etterforsker av påstått paranormale fenomener sammen med sin venn og kollega Joe Nickell. I Media Mythmakers retter han et kritisk blikk mot den største mytesprederen av dem alle: massemedia.
Første del tar for seg villedende eller meningsløse utsagn fra annonser og reklame. Hvordan skal man f.eks. forstå en frase som "100% vegetable juice" når et kjapt blikk på listen over ingredienser avslører at produktet inneholder en hel del mer enn juice? Representanten som Radford snakket med hos produsentens kundeservice kunne ikke si stort annet enn at den delen av produktet som var ren juice var 100 % juice (duh!), og lurte på om han ønsket å returnere produktet. Radford forsikret at han ikke hadde noe å utsette på produktet, men kun ønsket å vite hva frasen skulle bety. Den forfjamsede servicerepresentanten måtte til slutt innrømme at reklameavdelingen neppe hadde regnet med at noen kom til å spørre.
Nå skal man riktig nok være mer enn lovlig naiv for å ta alt reklamen sier for god fisk, og eksemplet over er tross alt harmløst nok. Verre er det at skillet mellom reklame, underholdning og journalistikk blir stadig mer utvannet, slik ord som "infomercials" og "infotainment" vitner om. Ikke bare er annonser ofte laget for å likne til forveksling på nyhetsreportasjer, men reportasjer og betalte infomercials forekommer ofte side om side uten å gi noe hint om hva som er hva. En publikasjon kalt Journal of Longevity rapporterer om de siste gjennombruddene på helsefronten i form av artikler skrevet av forfattere med M.D. etter navnet. Hver artikkel ender imidlertid med å vise til et bestillingsskjema bakerst i bladet for verdiløse kosttilskudd fra Gero Vita Laboratories. Et annet triks er å kamuflere reklamen som informasjon fra offentlige myndigheter. For eksempel en bedrift som går under det offisielt lydende navnet The United States Trademark Protection Agency spesialiserer seg på å sende ut det som likner et offentlig registreringsskjema til bedrifter. Leser man det som står med liten skrift, viser det seg imidlertid raskt at det kun er snakk om et bestillingsskjema for en kommersiell tjeneste.
Ikke bare blir skillet mellom nyhetsstoff og reklame stadig mer diffust og flytende: En minst like viktig kilde til forvrengning er at nyhetene selv i stadig større grad fremstår som et kommersielt produkt laget for å selge. Dette merkes allerede på hvilke temaer som tas opp, og fører til uforholdsmessig sterkt fokus på sensasjonsstoff som genererer mye hete uten å kaste mye lys over noe. For eksempel står kriminalitet for nærmere 30% av alle amerikanske nyhetsreportasjer selv om dette ikke står i noe rimelig forhold til problemets faktiske omfang. Ingenting selger bedre enn spill på følelser, og kanskje spesielt frykt - et tema som går igjen gjennom hele boken. Radford tar også for seg hvordan mediene gjør god butikk på tragedier som 11. september samt på å gjøre døde kjendiser som prinsesse Diana og John F. Kennedy Jr. til martyrer.
Minst like ille er det at komplekse og viktige temaer dekkes på en simplistisk og fordummende måte, uten å sette historiene i noen større kontekst og uten kritisk analyse av noe slag. Et eksempel på dette er tendensen til å sette helt urelaterte interesser opp mot hverandre: "Mens politikerne bruker milliarder på ny opera, må Thorstein på 96 år sove i gangen fordi sykehuset mangler midler. Siv Jensen: "Dette må regjeringen svare for"." I en komplisert verden hvor det meste er et spørsmål om prioritering, avveining og kompromisser mellom ulike interesser, vil det alltid være mulig å grave frem et offer og vinkle det hele som nok et eksempel på systemets overkjøring av individet. Og "offeret" skal ha sympatien enten problemet er reelt eller ikke slik vi bl.a. har sett i forbindelse med mye av mediedekningen omkring el-overfølsomhet. Å fokusere på enkeltpersoners følelser er lettvint, umiddelbart fengende og krever ingen granskning av fakta. Problemet forsterkes ytterligere av at ethvert tema helst skal komprimeres ned til minst mulig tid for å tekkes publikums (antatt) stadig kortere oppmerksomhetsspenn.
Kommersielle interesser påvirker journalistikken også på en mer indirekte måte ved at mediene unnlater å ta opp kritikk av eiere og annonsører. Andre temaer sensureres av frykt for søksmål, som da 60 Minutes-redaksjonen unnlot å inkludere et vitnesbyrd fra en tidligere ansatt forsker hos tobakkgiganten Brown and Williamson som kunne bevitne hvordan tobakkselskapene bevisst forsket på å gjøre sigarettene så avhengighetsskapende som mulig.
En mindre innlysende, men minst like viktig effekt er at temaene som dominerer nyhetsbildet i stor grad påvirker hva folk oppfatter som viktige og aktuelle temaer i vår tid: "Det må være viktig siden det er på nyhetene". Som eksempel viser Radford til mediedekningen av skyteepisoder i amerikanske skoler som lett kan skape et inntrykk av at problemet er langt mer utbredt enn hva som faktisk er tilfelle, og at volden i skolene er helt ute av kontroll. Slike episoder er imidlertid først og fremst oppsiktsvekkende på grunn av hvor sjeldne de er. Faktum er, paradoksalt nok, at de minst typiske hendelsene har størst sannsynlighet for å ende som nyheter, og dermed størst sannsynlighet for bli oppfattet som typiske. Ikke bare bidrar dette til at innbilte eller marginale problemer blåses opp til apokalyptiske proporsjoner, men reelle problemer havner ofte helt i skyggen. Et tilbakevendende tema i boken er da også hvordan mediene ofte bidrar til å selge simplistiske og ubrukelige svar på komplekse problemer som kun skaper en illusjon av at noe blir gjort.
Selvsagt er også politiske og ideologiske agendaer en evig kilde til forvrengning - nok til å fylle en egen blogg eller ti - samtidig som ethvert ubeleilig faktum automatisk kan avvises som uttrykk for motpartens ideologiske agenda. Nok et problem, som vi bl.a. kjenner fra debatten omkring evolusjon vs. kreasjonisme, er tendensen til å tillegge ethvert syn - uansett hvor dårlig begrunnet - like mye vekt som den vitenskaplige konsensus under påskudd av å skulle gi en "balansert" fremstilling og "presentere begge sider av saken". På grunn av dette misforståtte objektivitetsidealet som setter likhetstegn mellom objektivitet og nøytralitet, har det paradoksalt nok blitt så godt som umulig å forsøke å rapportere - så objektivt som mulig - hvor bevisene faktisk peker uten å bli beskyldt for å mangle objektivitet.
Et fenomen som har tatt av med digitale medier som internett og sms er antallet tjenester som skal gi publikum en illusjon av deltakelse og innflytelse. Hvilken innsikt forventes det at folk flest skal bidra med ved å klikke på "ja" eller "nei " til et spørsmål som: "Is breast milk best for babies?" Åpne diskusjonsfora på nettet har i stor grad fungert som et kloakkrør for meninger og kommentarer som kun fortjener å ties i hjel, og innringerkommentarene på slutten av debattprogrammer som Holmgang (eller var det Tabloid? Jeg kvittet meg med TVen for godt for over to år siden, så jeg vet ikke lenger...) er bare pinlige. Andre initiativer er velmente, men misforståtte og verdiløse. Etter 11. september sirkulerte det f.eks. et kjedebrev med oppfordring om å sende takkekort og gaver til politi og brannvesen i New York. Resultatet var at disse måtte kaste bort tid og ressurser på logistikkproblemer på grunn av alt for mye post som ingen trengte. En underskriftskampanje for å stoppe steiningen av en nigeriansk kvinne utga seg feilaktig for å komme fra Amnesty, og bygget på en rekke gale opplysninger. I følge Amnesty selv risikerer slike initiativer å øke risikoen for dem de er ment å hjelpe, og i følge kvinnens egne forsvarere gjorde aksjonen trolig mer skade enn nytte.
Mange har fremhevet fordelene med digital teknologi som gjør det lettere enn noen gang å dele eller oppsøke informasjon. Dette er imidlertid et tveegget sverd. Teknologi som gjør det lettere å spre god informasjon, gjør det også lettere å spre dårlig informasjon. At informasjonen er lett tilgjengelig hjelper heller ikke hvis ingen oppsøker den. Vi har alle en tendens til å oppsøke kilder som tror og mener det samme som oss selv, og nettet gjør det lettere enn noen gang å utelukkende oppsøke informasjon som bekrefter vårt eget syn.
I visse tilfeller er problemet ikke bare tendensiøs og simplistisk presentasjon, men blank løgn. Den guatemalske kvinnen Rigoberta Menchu vant internasjonalt ry som talsperson for undertrykte folk og ble tildelt Nobels fredspris for 1992 tildels basert på hennes egen selvbiografi. Antropologen David Stoll fant noen av påstandene suspekte, og begynte å gå boken nærmere etter i sømmene. Ved nærmere undersøkelser viste store deler av Menchus "sanne" historie seg å være ren fiksjon. Merkelig nok ble svindelen for en stor del ignorert som irrelevant eller sågar unnskyldt med at det var for et høyere gode. (I følge Christopher Hitchens var dette også tilfelle for Mor Theresas vedkommende). Det er noe som heter at sannheten alltid er krigens første offer. Mange husker sikkert den sjokkerende historien til en kuwaitisk tenåringsjente om hvordan irakiske soldater gikk inn i en fødeavdeling i Kuwait, rev de nyfødte barna ut av kuvøsene og etterlot dem på gulvet for å dø. Historien ble brukt som påskudd for invasjonen av Irak i 1990, men det hele var en løgn. Den unge kvinnen var datter av den amerikanske ambassadøren, og hadde ikke en gang vært i Kuwait. Vi kan med andre ord ikke uten videre tro alt vi hører om folk enten de er fredsprisvinnere eller krigsforbrytere. Hvis boken har noen overordnet konklusjon, er det at vi selv ikke må ha så fordømt lett for å la oss blende av følelser. Siste ord går til Radford selv:
The roots of the problem may lie in the way the media operates, the way we view and understand the nature of news, and the way we react to it. But the deeper and more resilient issue is within ourselves. It's the question of how we train ourselves to not respond on cue, reaching for our wallets whenever someone offers us simple solutions and tragic stories. It's a skill, like any other, and it requires practice. If the simple solution or tragic story still seems good after rational reflection, then by all means we should give the money or support the cause.
|
| 6
kommentarer
torsdag, november 13, 2008
U.S. police fear post-Obama Ku Klux Klan recruitment drive after woman is 'shot dead when she asked to leave initiation ritual'
Police fear race hate groups are stepping up recruitment over the Internet in the wake of Barack Obama’s U.S. election triumph.
The warning came after a woman was shot and killed during a Ku Klux Klan initiation ritual in America’s deep south.
Eight people have been arrested after the victim was allegedly killed when she said she no longer wanted to go through with the twisted ceremony and asked to go home.
Link
|
| 0
kommentarer
onsdag, november 12, 2008
Armenian and Greek Monks Fighting in Jerusalem 11/09/08
Er det noen de kristne virkelig hater er det andre kristne. Mer info om denne saken her.
|
| 1 comment
tirsdag, november 11, 2008
The Canon - A Whirligig Tour of the Beautiful Basics of Science
Etter å ha hørt forskere jamre seg over massenes vitenskaplige analfabetisme og generelt bedrøvelige kunnskapsnivå i over 20 år bestemte den anerkjente vitenskapsreporteren Natalie Angier seg omsider for å ta dem på ordet og spørre forskere innen alle hovedgrener av naturvitenskapen helt konkret hva de skulle ønske mannen i gata visste om deres eget forskningsfelt spesielt og vitenskaplig tenkning generelt. Kort sagt: hva må man vite om vitenskap for å kvalifisere som en informert legperson og ikke en komplett idiot?:
Scientists have long whinnied about rampant scientific illiteracy and the rareness of critical thinking and the need for a more scientifically sophisticated citizenry. Fair enough. But what would it take to rid people of this dread condition, this pox populi ignoramus, and replace it with the healthy glow of erudition? What would a nonscientist need to know to qualify as scientifically seasoned? If you, Dr. Know, had to name a half-dozen things that you wish everybody knew about your field, the six big, bold canonical concepts that even today bowl you over with their beauty, what would they be? Or if you're the type of professor who still on occasion teaches undergraduate courses for those soft-shelled specimens known as "nonmajors," what are the essential ideas that you hope your students will distill from the introductory class, and even retain for more than a few femtoseconds after finals? What does it mean to think scientifically? What would it take for a nonscientist to impress you at a cocktail party, to awaken in you the sensation that, hmm, this person is not a buffoon?Slik alle som har noen erfaring med undervisning kan skrive under på, er det én ting å forstå noe selv, og noe helt annet å gjøre det forståelig for andre. Begreper som for en selv virker så elementære at de er selvforklarende, kan for andre representere en alvorlig hindring på veien mot forståelse (hva betyr det for eksempel at en partikkel har "ladning"?). Det er også en vesentlig forskjell mellom å ha lært noe i teorien, og å kunne relatere det til den konkrete virkeligheten rundt oss. Kanskje den største utfordringen er å formidle en grunnleggende forståelse uten å overforenkle så mye at all substans blir borte i prosessen. I The Canon tar Angier utfordringen på strak arm væpnet med intelligens, et bredt utvalg av kreative metaforer (det som Daniel Dennett kaller "intuition pump") og en god dose humor.
Boken starter med en introduksjon i vitenskaplig tenkning generelt, foruten kapitler om sannsynlighet og skala. De øvrige kapitlene er dedikert til de mest grunnleggende konseptene innen alle hovedretninger av naturvitenskapen: fysikk, kjemi, evolusjonær biologi, molekylær biologi, geologi og astronomi. Hver enkelt av disse grenene omfatter selvsagt langt mer informasjon enn noen bok kan formidle – nok til at flere av verdens smarteste personer kan dedikere sine liv til å studere ett lite sub-fenomen uten å få med seg på langt nær alt som er å vite om saken. Hvis du ikke er en ekspert fra før, vil du heller ikke bli det av å lese The Canon, men det er heller ikke meningen. For interesserte legpersoner som meg er boken derimot et meget godt sammendrag. Følgende er mitt sammendrag av sammendraget:
Fysikken handler om hvilke grunnleggende bestanddeler som utgjør vårt univers samt kreftene som virker mellom disse. Vi vet for eksempel at alle kjente stoffer er oppbygd av atomer, og alle atomer består av de samme elementære byggesteinene: En kjerne av positivt ladede protoner og nøytrale nøytroner omgitt av en sky av negativt ladede elektroner. Antallet protoner i kjernen bestemmer atomets kjemiske grunnstoff, og er som regel identisk med antallet elektroner i skyen rundt, med det resultat at atomet som helhet fremstår som nøytralt.
Ellers koker alle kjente krefter ned til kun fire: Tyngdekraften får alle ting med masse til å tiltrekke hverandre. Selv om tyngdekraften virker mektig for den som skal flytte et piano, er dette den svakeste av alle kjente naturkrefter. Hver gang du løfter en kaffekopp, overvinner du enkelt den samlede tyngdekraften til en hel planet. Den elektromagnetiske kraften får like ladninger til å frastøte hverandre og motsatte ladninger til å tiltrekke hverandre. Dette ville fått de positivt ladede protonene i atomkjernen til å flykte skrikende i hver sin retning hvis det ikke var for den sterke kjernekraften som binder atomkjernen sammen. Slik navnet antyder, er dette den sterkeste av alle kjente naturkrefter, men virker kun over ekstremt korte avstander. Den svake kjernekraften behandles kun overfladisk, men den forårsaker i hvert fall radioaktiv nedbryting av stoffer.
Atomet selv består så godt som utelukkende av tomrom: At jeg føler tastaturet mot fingertuppene mens jeg skriver dette - i stedet for at fingrene går rett igjennom tastaturet - skyldes at elektronene i fingertuppene og elektronene i tastaturet frastøter hverandre. Faktisk er alle våre sanser - på et fundamentalt nivå - basert på elektromagnetisme:
Sight: the electromagnetic waves that we call light waves convey their message by interacting with the electrons in the atoms of our retina. Hearing: atoms of air press against the atoms of our auditory canal, and the consequent skirmishing among electrons is interpreted by the brain as Bach's sonata for oboe and harpsichord. Taste and smell: food atoms poke their electrons against the atoms of the taste buds on our tongue and of the olfactory receptors in our nose, and the specific pattern of taste and smell receptors thus chafed informs the brain, Roast chicken.
Kjemien på sin side handler om å danne eller bryte elektromagnetiske bindinger for å skape ulike typer molekyler. Kovalente bindinger - det vi vanligvis forbinder med kjemiske bindinger - fungerer ved at to eller flere atomer deler elektroner for å fylle opp sine ytterste elektronskall. Atomer som mangler et elektron for å oppnå et fullt ytre skall, kan av og stjele dette fra et annet atom som kun har ett elektron i sitt ytterste skall. Førstnevnte atom får dermed et overskudd av elektroner (og følgelig negativ ladning) mens sistnevnte får et underskudd (altså positiv ladning). Siden motsatte ladninger tiltrekker hverandre, danner disse en kraftig binding - kjent som en ionebinding - som vi bl.a. finner i alminnelig bordsalt. Krystallstrukturen skyldes at molekylene kun tiltrekker hverandre i den ene enden (dvs. enden med motsatt ladning) og frastøter hverandre i den andre, med det resultat at molekylene automatisk arrangeres i et regelmessig, repeterende mønster. Metallbindinger kjennetegnes ved at elektroner deles av mange atomer samtidig og forklarer bl.a. metallers strømledende egenskaper.
Andre typer bindinger er langt svakere, slik som hydrogenbindinger: Hvis vi tenker oss vannmolekylet som et Mikke-Mus-hode hvor selve hodet er et oksygenatom og ørene er hydrogenatomer, så legger oksygen-hodet beslag på de felles elektronene en uforholdsmessig stor del av tiden med det resultat at hodet får en svak negativ, og ørene en svak positiv ladning. Dette er nok til å få vann til å danne dråper eller forårsake overflatespenning. Den svakeste formen for bindinger er kjent som Van der Waal-bindinger, og oppstår ved at elektronene i et atom søker over mot en side av elektronskyen for å komme seg lengst mulig vekk fra elektronene i et nabo-atom. Dette gjør atomet meget svakt polarisert, men nok til f.eks. å binde sammen flakene av grafitt i en blyant.
I kapitlet om evolusjonær biologi kommer det til å handle mye om bevisene for at evolusjonslæren er mer enn en ”teori” i den folkelige betydningen av ordet, samt hvorfor intelligent design er en bløff. Dette er forståelig i en bok som primært er skrevet for et amerikansk publikum. Jeg kunne likevel ikke helt la være å irritere meg over de obligatoriske forsikringene om at det ikke er noen konflikt mellom evolusjon og religiøs tro, spesielt ettersom en profilert ateist som Angier selv åpenbart ikke står helt inne for et slikt syn.
Men uansett lykkes kapitlet godt i å vise hvor mange uavhengige bevisrekker som alle peker mot et felles genetisk opphav for alt liv: Allerede før Darwins tid var det klart for biologer at arter kunne klassifiseres i grupper og undergrupper etter graden av likhet på en måte som til forveksling liknet et slektstre, f.eks. at hvaler og delfiner hørte hjemme blant pattedyr, mens likhetene med fisker var av mer overfladisk art. Virveldyr oppviser f.eks. mange av de samme knoklene på de samme stedene, men bøyd og strukket i ulike former for å tilpasses ulike funksjoner, nærmest som variasjoner over samme "grunntema". Vi ser også at arter som avviker sterkt fra hverandre i fullt utviklet form, likner hverandre til forveksling tidlig i fosterutviklingen. Fossilrekken viser entydig at fossilene blir gradvis mer primitive, samt mer forskjellige fra nålevende arter, jo dypere vi leter, og likhetene på protein og molekylnivå - inkludert defekter i vårt DNA som vi deler med sjimpansene - vitner om biologisk slektskap like definitivt som noen farskapstest. Det er heller ikke riktig at vi aldri observerer evolusjon i sanntid: Vi observerer evolusjon hver gang bakterier utvikler resistens mot antibiotika og hver gang et insektmiddel slutter å virke.
Darwins innsikt var at ikke alle individer av samme art stiller like sterkt i kampen for å overleve. I vill tilstand dør de fleste individer før de får sjansen til å reprodusere seg, mens de få som lykkes viderefører de samme egenskapene som hjalp dem å lykkes til avkommet. Prosessen er kjent som naturlig utvalg, og forklarer hvordan nye arter utvikler seg over tid: Tilfeldige mutasjoner fører til genetisk variasjon. De genetiske kodene som resulterer i de best utrustede individene vil lettere – og derfor oftere – gå i arv enn andre, og akkumuleres derfor i populasjonen over tid, mens konkurrerende gener fortrenges og blir borte. Over veldig lang tid akkumuleres så store genetiske endringer at vi kan snakke om en ny art.
Molekylær biologi handler om maskineriet inne i en celle. Eukariotiske celler, som danner basisen for flercellede organismer, kjennetegnes ved en kjerne som rommer cellens genetiske kode. Mellom kjernen og cellens ytre membran finner vi cytoplasmaen som omgir cellens "indre organer", deriblant kjemiske energifabrikker kalt mitokondrier som opprinnelig har vært selvstendige organismer, og fremdeles har sitt eget DNA. De fleste celler er for små til å se med det blotte øye, men noen er også digre. Faktisk er et strutse-egg - eller i det minste plommen i et strutseegg - en enkelt celle!
Med noen ganske få unntak inneholder alle våre celler et fullstendig sett med instruksjoner for å bygge den ferdige personen, kodet i DNA. DNA-molekylet likner en "spiraltrapp" hvor hvert "trappetrinn"* består av et bestemt par av kjemiske forbindelser kalt baser. I alt finnes det fire slike baser kjent som Adenin, Tymin, Guanin og Cytosin - som regel forkortet til A, T, G og C, og hver base har sin komplementære motpart: A opptrer alltid i kombinasjon med T, og G i kombinasjon med D. Basene kan forstås som "bokstavene" i den genetiske koden og rekkefølgen de forekommer i utgjør "ordene". Når cellen skal dele seg, splittes DNA-molekylet på midten nærmest som en glidelås, og hver halvdel fungerer som mal for en fullstendig ny kopi av det opprinnelige molekylet.
* Takk til Bill Bryson for den analogien.
Foruten å lage kopier av seg selv, er hovedfunksjonen til DNA-molekylet å kode proteiner. Og proteiner er langt mer enn hamburger: Det er de som omsetter den genetiske koden i praksis og holder cellens vitale funksjoner i gang. En enkelt celle kan inneholde så mye som 50 000 ulike typer proteiner, alle med sine helt spesielle funksjoner. De fleste er ensymer som kontrollerer cellens kjemiske prosesser. Andre utgjør cellens "skjelett", og gir cellen dens struktur. Alle proteiner er laget ved å kobinere de samme 20 aminosyrene i forskjellige rekkefølger, mens et proteins spesifikke funksjon. følger av dets form Når et nytt protein skal produseres, må DNA-molekylet atter splittes for å avdekke den genetiske oppskriften for det aktuelle proteinet. Andre proteiner lager deretter en kopi av oppskriften i RNA som deretter transporteres ut av cellekjernen til en av cellens mange proteinfabrikker kjent som ribosomer.
Geologien handler om jordens oppbygning og kreftene som er med å forme den. Jordens indre kjerne er ca. på størrelse med månen, og består hovedsaklig av jern og nikkel. På tross av en temperatur nær solens overflatetemperatur, holder den indre kjernen seg solid på grunn av det enorme trykket. Den ytre kjernen er ca. på størrelse med Mars og flytende. Strømninger i denne flytende massen genererer jordens magnetfelt som får kompassnålen til å peke mot nord og beskytter oss mot farlige solvinder. Over den ytre kjernen ligger jordens mantel, hovedsaklig bestående av silisium, oksygen og div. metaller. I motsetning til det mange (inkludert meg) alltid har trodd, består mesteparten av mantelen ikke av flytende lava, men solid eller ekstremt seigtflytende stein. Selve jordskorpen utgjør bare en halv prosent av jordens masse og en prosent av dens volum.
Som de fleste sikkert vet fra før, er jordskorpen og den øvre mantelen delt opp i såkalte tektoniske plater som er i kontinuerlig bevegelse. Drivkraften bak denne aktiviteten er varme fra jordens indre som forsøker å flykte ut i rommet. Mesteparten av dette er restvarme fra jordens fødsel for ca. 4,55 milliarder år siden, mens resten kommer fra radioaktive stoffer som brytes ned. Varmen fra jordens kjerne varmer opp steinmassene i den nedre mantelen slik at disse utvider seg og blir lettere med det resultat at de begynner å stige. Etter hvert som trykket reduseres, blir steinen også mer flytende og beveger seg enda lettere. Men idet massen fortsetter å stige avgir den varme til de kjøligere omgivelsene rundt helt til steinen trekker seg sammen og begynner å synke igjen.
Noe av denne massen trenger gjennom jordskorpen i form av magma, og forårsaker vulkaner. En del av magmaen trenger gjennom sprekker i havbunnen, og fortrenger eldre havbunn som til slutt tvinges ned i mantelen igjen via såkalte subduksjonssoner. Slik "resirkuleres" havbunnen fortløpende, slik at denne over alt fremstår som vesentlig yngre enn kontinentene. Fordi kontinentalplatene hovedsaklig består av lettere materialer, flyter de for det meste oppå subduksjonssonene. Bevegelser i kontinentalplatene forårsaker kontinentaldrift, mens jordskjelv skyldes plutselig frigjøring av oppbygd spenning mellom to plater som ligger og gnisser mot hverandre. Når en kontinentalplate dukker under en annen og ned i mantelen, løftes den andre også oppover, hvilket gir opphav til fjellkjeder som Himalaya.
I kapitlet om astronomi kan vi lese at hele vårt univers oppstod fra et virtuelt intet for ca. 13,7 milliarder år siden i en hendelse kjent som the Big Bang. Vi har lett for å tenke på universets fødsel som en kolossal eksplosjon i rommet, skjønt det ville vært mer korrekt å si at rommet selv begynte å eksistere og utvide seg med ufattelig hastighet, slik det fremdeles utvider seg i dag. Umiddelbart etter the Big Bang var universet i totalt kaos, alt var ren energi og ekstremt varmt. På så godt som ingen tid hadde tyngdekraft, sterk kjernekraft, svak kjernekraft og elektromagnetisme skilt seg til separate krefter, og kort tid etter begynte energi å "stivne" til de kjente elementærpartiklene og danne atomer.
Mesteparten av all kjent materie i universet består av det enkleste atomet, kjent som hydrogenatomet, med ett proton i kjernen og ett elektron i bane rundt. I tillegg til alt hydrogen i universet ble en viss mengde helium og små mengder lithium og beryllium skapt i selve Big Bang, mens alle andre grunnstoffer er skapt ved å smelte sammen atomer i en prosess kalt fusjon som foregår inne i stjerner hvor trykket og temperaturen er sterke nok til å overvinne elektromagnetismen og bringe protonene tett nok sammen til at den sterke kjernekraften kan gjøre seg gjeldene. Når dette skjer, frigjøres store mengder energi som er kilden til stjernens lys og varme. De tyngste stoffene skapes når en supermassiv stjerne eksploderer i en av de mest dramatiske hendelser i universet, kjent som en supernova.
Stjernene selv oppstår ved at tyngdekraften får enorme skyer av gass til å trekke seg sammen til roterende skiver. I sentrum av skiven øker trykket og temperaturen til hydrogen begynner å fusjonere til helium, og stjernen begynner å lyse. Dette er nøyaktig den samme prosessen som foregår når en hydrogenbombe eksploderer, og ville sprengt stjernen i filler på et øyeblikk hvis det ikke var for den enorme tyngdekraften som virker motsatt vei. Planeter og asteroider dannes av det som blir til overs av den opprinnelige skiven. Merk for øvrig at selv om universet er mørkt, er så godt som alt vi vet om det lært ved å studere lys.
Hvis The Canon faller i smak, kan jeg også anbefale A Short History of Nearly Everyting av Bill Bryson som tar for seg mye av det samme og mer. Bryson er ellers mest kjent for sine reisebøker, og legger opp stoffet på en litt annen måte enn Angier, men begge skriver elegant, morsomt og med en smittsom entusiasme for stoffet. Hvis du i tillegg får med deg Carl Sagans klassiske Cosmos-serie, bør du etter hvert ha et ganske brukbart grep på det mest grunnleggende innen vitenskapen.
|
| 6
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
