Litt om skala

Å forsøke å danne seg et mer riktig bilde av vår egen størrelse i kosmisk målestokk er en nyttig øvelse i ydmykhet, og får våre menneskeskapte myter til å fortone seg som desto mer smålige, nærsynte og provinsielle i sammenlikning. Når man f.eks. ser vår egen sol som et enkelt piksel mens hypergigantstjernen VY Canis Majoris knapt får plass på resten av skjermen, skal det noe til å la seg imponere av en brennende tornebusk (legger ved denne til sammenlikning, ettersom størrelsesforholdene synes å avvike noe).

En klassiker i denne sammenheng er filmen "Powers of 10" som først zoomer ut fra et ungt par på piknik i parken til en klynge med galakser, og deretter inn igjen, helt ned til innsiden av en enkelt atomkjerne i en celle i mannens hånd:


Å visualisere vår relative varighet i tid er enda vanskeligere, men Carl Sagans kosmiske kalender i "Cosmos" er i hvert fall et godt forsøk: