Media Mythmakers - how journalists, activists and advertisers mislead us

Benjamin Radford skulle være et kjent navn for de fleste skeptikere. Han er en sentral skikkelse i Committee for Skeptical Inquiry, redaktør for Skeptical Inquirer Magazine og en ledende etterforsker av påstått paranormale fenomener sammen med sin venn og kollega Joe Nickell. I Media Mythmakers retter han et kritisk blikk mot den største mytesprederen av dem alle: massemedia.

Første del tar for seg villedende eller meningsløse utsagn fra annonser og reklame. Hvordan skal man f.eks. forstå en frase som "100% vegetable juice" når et kjapt blikk på listen over ingredienser avslører at produktet inneholder en hel del mer enn juice? Representanten som Radford snakket med hos produsentens kundeservice kunne ikke si stort annet enn at den delen av produktet som var ren juice var 100 % juice (duh!), og lurte på om han ønsket å returnere produktet. Radford forsikret at han ikke hadde noe å utsette på produktet, men kun ønsket å vite hva frasen skulle bety. Den forfjamsede servicerepresentanten måtte til slutt innrømme at reklameavdelingen neppe hadde regnet med at noen kom til å spørre.

Nå skal man riktig nok være mer enn lovlig naiv for å ta alt reklamen sier for god fisk, og eksemplet over er tross alt harmløst nok. Verre er det at skillet mellom reklame, underholdning og journalistikk blir stadig mer utvannet, slik ord som "infomercials" og "infotainment" vitner om. Ikke bare er annonser ofte laget for å likne til forveksling på nyhetsreportasjer, men reportasjer og betalte infomercials forekommer ofte side om side uten å gi noe hint om hva som er hva. En publikasjon kalt Journal of Longevity rapporterer om de siste gjennombruddene på helsefronten i form av artikler skrevet av forfattere med M.D. etter navnet. Hver artikkel ender imidlertid med å vise til et bestillingsskjema bakerst i bladet for verdiløse kosttilskudd fra Gero Vita Laboratories. Et annet triks er å kamuflere reklamen som informasjon fra offentlige myndigheter. For eksempel en bedrift som går under det offisielt lydende navnet The United States Trademark Protection Agency spesialiserer seg på å sende ut det som likner et offentlig registreringsskjema til bedrifter. Leser man det som står med liten skrift, viser det seg imidlertid raskt at det kun er snakk om et bestillingsskjema for en kommersiell tjeneste.

Ikke bare blir skillet mellom nyhetsstoff og reklame stadig mer diffust og flytende: En minst like viktig kilde til forvrengning er at nyhetene selv i stadig større grad fremstår som et kommersielt produkt laget for å selge. Dette merkes allerede på hvilke temaer som tas opp, og fører til uforholdsmessig sterkt fokus på sensasjonsstoff som genererer mye hete uten å kaste mye lys over noe. For eksempel står kriminalitet for nærmere 30% av alle amerikanske nyhetsreportasjer selv om dette ikke står i noe rimelig forhold til problemets faktiske omfang. Ingenting selger bedre enn spill på følelser, og kanskje spesielt frykt - et tema som går igjen gjennom hele boken. Radford tar også for seg hvordan mediene gjør god butikk på tragedier som 11. september samt på å gjøre døde kjendiser som prinsesse Diana og John F. Kennedy Jr. til martyrer.

Minst like ille er det at komplekse og viktige temaer dekkes på en simplistisk og fordummende måte, uten å sette historiene i noen større kontekst og uten kritisk analyse av noe slag. Et eksempel på dette er tendensen til å sette helt urelaterte interesser opp mot hverandre: "Mens politikerne bruker milliarder på ny opera, må Thorstein på 96 år sove i gangen fordi sykehuset mangler midler. Siv Jensen: "Dette må regjeringen svare for"." I en komplisert verden hvor det meste er et spørsmål om prioritering, avveining og kompromisser mellom ulike interesser, vil det alltid være mulig å grave frem et offer og vinkle det hele som nok et eksempel på systemets overkjøring av individet. Og "offeret" skal ha sympatien enten problemet er reelt eller ikke slik vi bl.a. har sett i forbindelse med mye av mediedekningen omkring el-overfølsomhet. Å fokusere på enkeltpersoners følelser er lettvint, umiddelbart fengende og krever ingen granskning av fakta. Problemet forsterkes ytterligere av at ethvert tema helst skal komprimeres ned til minst mulig tid for å tekkes publikums (antatt) stadig kortere oppmerksomhetsspenn.

Kommersielle interesser påvirker journalistikken også på en mer indirekte måte ved at mediene unnlater å ta opp kritikk av eiere og annonsører. Andre temaer sensureres av frykt for søksmål, som da 60 Minutes-redaksjonen unnlot å inkludere et vitnesbyrd fra en tidligere ansatt forsker hos tobakkgiganten Brown and Williamson som kunne bevitne hvordan tobakkselskapene bevisst forsket på å gjøre sigarettene så avhengighetsskapende som mulig.

En mindre innlysende, men minst like viktig effekt er at temaene som dominerer nyhetsbildet i stor grad påvirker hva folk oppfatter som viktige og aktuelle temaer i vår tid: "Det må være viktig siden det er på nyhetene". Som eksempel viser Radford til mediedekningen av skyteepisoder i amerikanske skoler som lett kan skape et inntrykk av at problemet er langt mer utbredt enn hva som faktisk er tilfelle, og at volden i skolene er helt ute av kontroll. Slike episoder er imidlertid først og fremst oppsiktsvekkende på grunn av hvor sjeldne de er. Faktum er, paradoksalt nok, at de minst typiske hendelsene har størst sannsynlighet for å ende som nyheter, og dermed størst sannsynlighet for bli oppfattet som typiske. Ikke bare bidrar dette til at innbilte eller marginale problemer blåses opp til apokalyptiske proporsjoner, men reelle problemer havner ofte helt i skyggen. Et tilbakevendende tema i boken er da også hvordan mediene ofte bidrar til å selge simplistiske og ubrukelige svar på komplekse problemer som kun skaper en illusjon av at noe blir gjort.

Selvsagt er også politiske og ideologiske agendaer en evig kilde til forvrengning - nok til å fylle en egen blogg eller ti - samtidig som ethvert ubeleilig faktum automatisk kan avvises som uttrykk for motpartens ideologiske agenda. Nok et problem, som vi bl.a. kjenner fra debatten omkring evolusjon vs. kreasjonisme, er tendensen til å tillegge ethvert syn - uansett hvor dårlig begrunnet - like mye vekt som den vitenskaplige konsensus under påskudd av å skulle gi en "balansert" fremstilling og "presentere begge sider av saken". På grunn av dette misforståtte objektivitetsidealet som setter likhetstegn mellom objektivitet og nøytralitet, har det paradoksalt nok blitt så godt som umulig å forsøke å rapportere - så objektivt som mulig - hvor bevisene faktisk peker uten å bli beskyldt for å mangle objektivitet.

Et fenomen som har tatt av med digitale medier som internett og sms er antallet tjenester som skal gi publikum en illusjon av deltakelse og innflytelse. Hvilken innsikt forventes det at folk flest skal bidra med ved å klikke på "ja" eller "nei " til et spørsmål som: "Is breast milk best for babies?" Åpne diskusjonsfora på nettet har i stor grad fungert som et kloakkrør for meninger og kommentarer som kun fortjener å ties i hjel, og innringerkommentarene på slutten av debattprogrammer som Holmgang (eller var det Tabloid? Jeg kvittet meg med TVen for godt for over to år siden, så jeg vet ikke lenger...) er bare pinlige. Andre initiativer er velmente, men misforståtte og verdiløse. Etter 11. september sirkulerte det f.eks. et kjedebrev med oppfordring om å sende takkekort og gaver til politi og brannvesen i New York. Resultatet var at disse måtte kaste bort tid og ressurser på logistikkproblemer på grunn av alt for mye post som ingen trengte. En underskriftskampanje for å stoppe steiningen av en nigeriansk kvinne utga seg feilaktig for å komme fra Amnesty, og bygget på en rekke gale opplysninger. I følge Amnesty selv risikerer slike initiativer å øke risikoen for dem de er ment å hjelpe, og i følge kvinnens egne forsvarere gjorde aksjonen trolig mer skade enn nytte.

Mange har fremhevet fordelene med digital teknologi som gjør det lettere enn noen gang å dele eller oppsøke informasjon. Dette er imidlertid et tveegget sverd. Teknologi som gjør det lettere å spre god informasjon, gjør det også lettere å spre dårlig informasjon. At informasjonen er lett tilgjengelig hjelper heller ikke hvis ingen oppsøker den. Vi har alle en tendens til å oppsøke kilder som tror og mener det samme som oss selv, og nettet gjør det lettere enn noen gang å utelukkende oppsøke informasjon som bekrefter vårt eget syn.

I visse tilfeller er problemet ikke bare tendensiøs og simplistisk presentasjon, men blank løgn. Den guatemalske kvinnen Rigoberta Menchu vant internasjonalt ry som talsperson for undertrykte folk og ble tildelt Nobels fredspris for 1992 tildels basert på hennes egen selvbiografi. Antropologen David Stoll fant noen av påstandene suspekte, og begynte å gå boken nærmere etter i sømmene. Ved nærmere undersøkelser viste store deler av Menchus "sanne" historie seg å være ren fiksjon. Merkelig nok ble svindelen for en stor del ignorert som irrelevant eller sågar unnskyldt med at det var for et høyere gode. (I følge Christopher Hitchens var dette også tilfelle for Mor Theresas vedkommende). Det er noe som heter at sannheten alltid er krigens første offer. Mange husker sikkert den sjokkerende historien til en kuwaitisk tenåringsjente om hvordan irakiske soldater gikk inn i en fødeavdeling i Kuwait, rev de nyfødte barna ut av kuvøsene og etterlot dem på gulvet for å dø. Historien ble brukt som påskudd for invasjonen av Irak i 1990, men det hele var en løgn. Den unge kvinnen var datter av den amerikanske ambassadøren, og hadde ikke en gang vært i Kuwait. Vi kan med andre ord ikke uten videre tro alt vi hører om folk enten de er fredsprisvinnere eller krigsforbrytere. Hvis boken har noen overordnet konklusjon, er det at vi selv ikke må ha så fordømt lett for å la oss blende av følelser. Siste ord går til Radford selv:

The roots of the problem may lie in the way the media operates, the way we view and understand the nature of news, and the way we react to it. But the deeper and more resilient issue is within ourselves. It's the question of how we train ourselves to not respond on cue, reaching for our wallets whenever someone offers us simple solutions and tragic stories. It's a skill, like any other, and it requires practice. If the simple solution or tragic story still seems good after rational reflection, then by all means we should give the money or support the cause.