Stewart Lee Don't Get Me Started What's So Wrong About Blasphemy
|
| 0
kommentarer
fredag, januar 30, 2015
søndag, januar 25, 2015
Metal Søndag 25. januar
Napalm Records, 1995
Summoning er et ganske kjent navn for fans av episk
atmosfærisk black metal som er basert på bøkene til J.R.R. Tolkien. Med andre
ord ikke et så fryktelig kjent band, men har du litt peiling på black metal, så
vet du hvem de er. De er mest kjent for sine ambient lydlandskaper bygget opp
av monotone riff, keyboards og trommemaskin. Men dette var ikke hvordan de
startet. Lugburz er deres debut og det første og siste albumet med en faktisk
trommis i stedet for en trommemaskin. I stedet for en monoton marsj beat, så er
trommene mye nærmere typisk black metal trommer. Det er heldigvis ikke
overdreven bruk av blast beats, men de er betydelig raskere og mer intens enn
det fans assosierer med de senere klassiske Summoning albumene. Riffene er også
betydelig raskere og mindre monotone. De er ikke så ulike hva man forventer fra
klassisk Burzum, og sammen med den skrikende vokalen, så føles det nesten som
at man faktisk hører på gammel Burzum til tider. Dette er med andre ord veldig annerledes
fra de senere albumene.
Jeg ser for meg at folk som aldri har hørt Summoning
burde kanskje høre på noen av de senere albumene før de hører på Lugburz. Dette
albumet representerer ikke den unike sounden de skulle utvikle etter at de
kvittet seg med trommisen og erstattet han med en trommemaskin. Når det er
sagt, så er dette et veldig solid album som de fleste fans av old school black
metal vil like. Det er ingen klassiker, men bra nok til at det er verdt å
skaffe seg. Men ønsker du å forstå hvorfor Summoning alltid må nevnes når det
er snakk om østerisk og atmosfærisk black metal, så må du se til oppfølgerne
til Lugburz.
-----------------------------------------------------
Accursed Spawn er et canadisk death metal band som har
gitt ut 4 demoer/EP-er. Dere kan høre den siste på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, januar 24, 2015
torsdag, januar 22, 2015
søndag, januar 18, 2015
Metal Søndag 18. januar
EMI, 1986
Det er ikke lett å forklare hvorfor alle albumene Iron
Maiden gav ut på 80-tallet er klassikere. De bare er det. Somewhere in Time er
hvor de for første gang brukte synth, og det fungerte fantastisk. De mistet
ikke noe av tyngden eller energien, men fikk i stedet et enda mer episk
lydbildet. Det var selvsagt noen heavy metalpurister som klaget på bruken av
synth når dette albumet kom ut, men så godt som alle fans av ekte heavy metal
ser på dette albumet som en klassiker i dag. Og det var ikke mangel på de som
så på det som en fremtidig klassiker da det kom ut. Dette albumet griper deg
det øyeblikket man setter det på og holder oppmerksomheten gående frem til
slutten, hvor man med en gang setter albumet på igjen. Åpningssporet har en
klar og tydelig følelse av tidlig power metal og er åpenlyst hvorfor alle i den
sjangeren tilber Iron Maiden. Det er flere låter som oser av tidlig power
metal, men alle låtene skriker med den ekte Iron Maiden følelsen all de klassiske
albumene har. Alt er så perfekt på dette albumet. Stemmen til Bruce Dickinson
er i topp form, trommene til Nicko McBrain er fantastiske, bassen Steve Harris
kommer frem i lydbildet og skaper den ekte Iron Maiden sounden ingen har helt
klart å kopiere, og gitarspillet til Adrian Smith og Dave Murray skaper magi.
Det er null negative ting å si om dette albumet. Bruken av
synth er ekstrem minimal, men legger så utrolig mye til lydbildet. Hele albumet
er episk, og føles faktisk dypt og emosjonelt tilfredsstillende. Det er gåsehud fra start til slutt uansett
hvor mange ganger jeg har hørt på Somewhere in Time. Det er nesten umulig for
meg å virkelig sette ord på hvor fantastisk det er.
-----------------------------------------------------
Klikk på bildet for større.
-----------------------------------------------------
A Scar for the Wicked er et canadisk deathcore band med 2
demoer/EP-er ute. Dere kan høre den siste på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, januar 11, 2015
Metal Søndag 11. januar
Noise Records, 1992
I 1992 skjedde det utenkelige. Tankard tilsynelatende
sluttet å drikke og gav ut album som het Stone Cold Sober. Lyrikken er for det
mest om mer seriøse ting i stedet for om fyll og øl, og heller mer om seriøse
sosialpolitiske ting. Hadde bandet virkelig sluttet å drikke? Selvsagt ikke,
men de følte for å være et mer seriøst thrashband enn bare handle om fyll. Noen
fans misliker dette og andre 90-talls album fra Tankard, men det er ingen tvil
om at riffene er solide og at de holdt thrash i livet når så mange andre
thrashband skiftet stil på 90-tallet. Dette betyr ikke at det er seriøst hele
veien. Tittelsporet handler om at de drikker vitaminvann og tomatjuice i stedet
for øl og Whiskey nå for å gå ned i vekt og Blood, Guts & Rock'n'Roll gjør
narr av lyrikken til death metalband. Riffene her er tekniske og jeg har null
forståelse hvorfor noen som kaller seg en thrasher skulle mislike dette
albumet. Hver låt er fylt opp med riff etter riff som ruler hardt. Den ene
låten som står ut som noe som kanskje ikke skulle ha vært med på albumet er Centerfold,
som er en cover av The J. Geils Band låta med samme navn. Den passer kanskje
ikke in på albumet, men den er så catchy og fantastisk morsom å høre på at den
overgår originalen. Jeg klager i alle fall ikke på at de tok den med.
Liker du thrash og gode riff, så liker du dette albumet. Det
er teknisk, energisk og fortsatt perfekt å drikke øl til selv om de prøver å
være mer enn et band som handler om øl. Dette er låter for intens headbanging
og moshing selv om musikken er mer moden enn noen gang før. Når man hører de
riffene sammen med trommene, så kjenner man det gjennom hele kroppen. Dette er
skikkelig thrash.
------------------------------------------------
Kannabinõid er et estlandsk stoner/doom band med en selvfinansiert
EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Fanvideo.
|
| 0
kommentarer
søndag, januar 04, 2015
Metal Søndag 4. januar
Spikefarm Records, 2000
Power metal med ekstrem metalvokal er en ekstremt sjelden
vare. Jeg skrev om Children of Bodom for ikke så mange uker siden som startet
denne stilen. Den tok aldri av og de endte opp med å bli mer en innflytelse på
melodiøs death metal enn på power metal. Men det er minst et til power
metalband der ute som gjorde det samme som Children of Bodom gjorde, og
selvsagt er de finske. Menace and Prayer er ikke så ulik mye av det som var
vanlig for melodiøs death metal fra tidlig 2000-tallet og det er på det andre
albumet hvor de kjører på med power metal hele veien, men det er en stor nok
dose power metal i musikken til at den teller som et power metalalbum i mine
ører. Vokalen er som i mange melodiøse death metalband en høy pitch growling
som knapt kan kalles growling, og i likhet med så mange melodiøse death
metalband, så har musikken ingenting med death metal å gjøre. Her er den ekstra
melodiøs og fylt opp med keyboards hele veien. Hadde det vært ren falsettvokal,
så hadde ingen reagert på om jeg kalte den for power metal. Trommene og riffene
er der, så hvorfor late som om det er noe annet på grunn av vokalen?
Menace and Prayer er catchy og tøff musikk. Vell, den den
er pinglete etter ekstrem metalstandarder, men tøff nok for power metalfans. Det
er ingen trege låter, bare raske riff fylt med energi. Det er umulig å sitte
stille når man hører på denne type musikk. Dette er musikk for både fans av de
mest pinglete melodiøse death metal bandene og finsk power metal.
--------------------------------------------------
Plaguewielder er et luxembourgsk atmosfærisk doom band
med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
