Why is All Sand the Same?
|
| 0
kommentarer
tirsdag, november 26, 2013
søndag, november 24, 2013
Metal Søndag 24. november
Combat Records, 1989
Devastation er et thrashband fra Texas. De gav ut et
album som het Violent Termination i 1987 som jeg neppe kommer til å høre på
eller skrive om her. Alle anmeldelser jeg kommer over sier at det suger og er
møkkjedelig. Jeg vet ikke hva som skjedde mellom debuten og dette albumet, men Signs
of Life er alt annet enn kjedelig. Hver låt er fylt med geniale thrashriff, som
ikke bare er raske, men også blytunge. De tunge riffene skaper et brutal
lydbilde som gjør at det høres ut som tidlig death metal til tider. Dette er
musikk som fører til intens headbanging, og jeg kan se for meg noen virkelige ville
moshpiter da de spilte disse låtene live i 1989. Det er knallhardt og tøft som
faen fra start til slutt. Det eneste som stopper Signs of Life fra å være en av
de store thrashklassikerne er vokalen. Den er typisk hes roping, men den står
ikke ut på noen måte. Den er ikke aggressiv nok, ikke rå nok eller høy nok. Ingen
innslag av høy pitch skrik eller noe annet for å skape variasjon. Den bare er
der. Personlig synes jeg den er grei nok å høre på, men det er mest fordi den
ikke er irriterende og aldri kommer i veien for resten av musikken.
Elsker du thrash, så vil du elske Signs of Life. Det er
album alle thrashere burde høre på til tross av uinteressant vokalbruk. Dette albumet
ruler når det kommer til alt annet. Det er hardt, tungt, raskt, rått, og
viktigst av alt når det kommer til thrash, det har nok skarpe riff til drepe en
elefant.
-----------------------------------------------------------------
Abyssgale er et gresk black metal band som har gitt ut en
selvfinansiert EP. Dere kan høre en låt fra den på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
tirsdag, november 19, 2013
Was Jimi Hendrix’s death a case of insurance fraud?
Forty-three years after his death, Jimi Hendrix is still considered one of the most influential guitarists in the history of rock and roll. Despite a short career of only four years, he permanently changed the landscape, ushering in the age of psychedelia and paving the way for heavy metal. He redefined the electric guitar, pioneering its use as a source for sound, to be transformed by wah pedals, whammy bars, and the previously undesirable effects of distortion and feedback. The result was something that couldn’t help but get a reaction. It was the sound of hard earned technical proficiency, raw passion, and a bomb going off next to your head. Whether or not you’re a fan of his sound, he expanded the range of what was thought possible at the time, and the ripples are still being felt today. Unknowingly, he spawned generations of future guitarists who would agonize for years over their attempts to emulate his playing. His technicality has since been surpassed by many of them, but there remains something about his distinctive, quirky sound that is almost impossible to imitate. However, the holy grail of his guitar tone is not the only thing that people are still trying to figure out. The circumstances surrounding his untimely death are shrouded in mystery. Gaps in knowledge and contradictory accounts of what happened on the night of his death have generated much speculation, but one conspiracy theory tends to get the most attention. It is often rumored that Hendrix was murdered by his debt-ridden manager, Michael Jeffrey, who wanted to cash in his £1.2million life insurance. Is this really justified by the evidence?
Link
|
| 0
kommentarer
søndag, november 17, 2013
Metal Søndag 17. november
Warner Bros. Records, 1985
Sacred Heart er klassisk Dio. Albumet åpner med et raskt
stykke heavy metal fylt med masse energi som pumper opp lytteren, for å så gå
over til det atmosfæriske tittelsporet. Denne formelen ble brukt på de to
første albumene, og den brukes her igjen. Tittelsporet er et fantastisk stykke
midttempo heavy metal. Både gitarriffene og bruken av keyboard er genial, og
det vel en selvfølge at vokalen til Dio er magisk. Hele albumet er veldig stereotypisk
80-tallsheavy med veldig 80-tallssynthbruk. Det er ren og ekte heavy metal, men
det er veldig lite speed å finne. Det er mer fokus på midttempolåter som krever
flere gjennomlytninger før man kan virkelig sette seg inn i dem. Samtidig er
musikken også veldig catchy på en måte som gjør at den en er nesten like mye hard
rock som den er ekte metal. Dette var dessverre det siste albumet med Vivian Campbell på gitar. Hans riff or soloer er mye av grunnen til at dette og de to
forrige albumene er så geniale. Heldigvis var det ikke siste med Vinny Appice
på trommer, som skal ha like mye ros for at musikken er så genial som den er.
Noen vil si dette er det svakeste av alle
80-tallsalbumene til Dio, men det sier ikke annet enn at det er et lite hakk
under perfekt. I likhet med alle Dio album, så kreves det gjentatte gjennomlytninger
før man kan virkelig oppdage hvor genial musikken er, men har du et godt øre
for musikk, så vil du elske det allerede gjennom første gjennomlytting.
-----------------------------------------
Vishapakahr er et amerikansk black metal band med 2
demoer/EP-er ute. Dere kan høre dem på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
Fanvideo.
|
| 0
kommentarer
onsdag, november 13, 2013
mandag, november 11, 2013
Richard Dawkins Writes Product Descriptions for a Raw Honey Gift Shop
Atheist scientist Sir Richard Dawkins returns to write about his favorite artisanal honeys from BeeRaw.com.
Link
|
| 0
kommentarer
søndag, november 10, 2013
Metal Søndag 10. november
Damnation Records, 1996
Norge er kjent for black metal, og er det en stilart vi
er nr. 1 på, så er det symfonisk black metal. Vi var først ut med stilen takket
være Emperor og Dimmu Borgir. Dimmu Borgir som er vårt mest kjente band utenlands startet ut
i denne stilen før de ble et glattpolert popband. Troll er bandet til Nagash Blackheart, som begynte som bassist og keyboardspiller for Dimmu Borgir samme året
dette albumet kom ut. Drep de kristne er ikke så ulik Dimmu Borgir i konsept,
bare betydelig mye mer black metal. Riffene er råe og grimme, mens keyboardene
er majestetiske og episke samtidig som at de er mørke og dystre. Til tider
minner de litt om Finntroll. Dette er veldig typisk norsk symfonisk black
metal, men heldigvis ikke for melodiøs som mange andre band i stilen. Råskapen er
der og det symfoniske elementet høres ut som en del av det faktiske lydbildet.
Drep de kristne har en genuin black metalstemning og
høres ut som ekte black metal. Dette er et perfekt eksempel på at symfonisk black
metal kan være like kvlt som ren black metal. Dette er metal for norske black
metalkrigere som liker å drepe kristne.
--------------------------------------------------
ФС ПROJEKT er et russisk power metal band som har gitt ut
en selvfinansiert EP. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Gamma Bomb - Slam Anthem
Tristania - My Lost Lenore
Tony MacAlpine - Tears of Sahara
Gamma Bomb - Slam Anthem
Tristania - My Lost Lenore
Tony MacAlpine - Tears of Sahara
|
| 0
kommentarer
torsdag, november 07, 2013
tirsdag, november 05, 2013
søndag, november 03, 2013
Metal Søndag 3. november
Spinefarm Records, 1999
Jeg har nevnt uttrykket flower metal i tidligere utgaver
av Metal Søndag. Det brukes for å beskrive pinglete, overmelodiøst og up beat
power metal. De fleste som hører på metal assosierer sjangeren med mørke, brutalitet
og fare. Mye power metal har det, men det har ofte mer fokus på melodiøse riff
enn i andre former for metal, og som et resultat høres mye power metal ut som en
mer metallisk, episk og cheezy utgave av 80-talls hard rock og pompøs AOR. Er det
et band som fanger opp hele flower metalbegrepet perfekt, så er det Sonata Arctica.
De er fra Finland, de gav ut dette albumet akkurat den tiden power metal begynte
å eksplodere og musikken deres er alt det man assosierer med det negative
begrepet flower metal. Og jeg elsker hver sekund av det. Det er verdt å nevne
at de gikk under navnet Tricky Means før de gav ut dette albumet og startet som
en popgruppe. Ecliptica er så stereotypisk finsk power metal som man får det. Up
beat melodier, episk lyrikk og stemning, trommer som dundrer i vei med nonstop
dobbelbass og dramatisk vokal. Og selvsagt er keyboards plassert godt fremme i
lydbildet. Tony Kakko fremfører den corny lyrikken med all den følelse overhode
mulig som om det skulle være det vakreste og dypeste lyrikk noen hadde skrevet.
Musikken veksler mellom rask som faen power/speed metal og dramatiske ballader.
Dette er et album og band man enten elsker eller hater. Jeg
vet det er metalheads der ute som digger power metal, men som ser på Sonata Arctica
som litt for up beat og pinglete. Siden jeg elsker ting som er over the top
nerdete, cheezy og corny, så er det en selvfølge at jeg er en av de som digger
dette albumet. Det er raske og tøffe riff under keyboardene. Veldig melodiøse
riff, men raske og tøffe uansett. Liker du overdramatisk og melodiøs metal, og
ikke er redd for å bli stemplet som en teit nerd som hører på teit metal, så må
du sjekke ut dette albumet.
-----------------------------------------
Tod Huetet Uebel er et portugisisk black metal band som
har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
lørdag, november 02, 2013
Abonner på:
Innlegg (Atom)
