Phone Buttons - Numberphile
|
| 0
kommentarer
fredag, august 30, 2013
mandag, august 26, 2013
søndag, august 25, 2013
Metal Søndag 25. august
Necropolis Records, 1994
Mange ser på black metal som en typisk norsk ting, mens
death metal er en mer svensk ting. Til tross av dette, så har svenskene klart å
komme med black metal som kan konkurrere med den norske. The Black er stykke
med skikkelig rå og grim old school black metal. Ikke bare i form av musikken,
men de har Jon Nödtveidt (mest kjent fra Dissection) på gitar og vokal. Jon
Nödtveidt har vært i fengsel for å være medskyldig i drap og begikk ritualistisk
selvmord i 2006. Han var en skikkelig satanist og alt det der, så dette er
virkelig kvlt black metal. Vokalen og riffene han er betydelig råere enn noe av
låtene han laget og fremførte for Dissection. Musikken har den virkelige råe,
kalde og satanistiske stemmingen ekte black metal skal ha. En sjelden gang i
blant, så dukker keyboards opp i musikken. De er sjeldne nok til at de aldri er
i veien for riffene og de gjør en god jobb med skape en mørk stemning. Dette er
den rene ondskapen som alle tilhengere av old school leter etter.
Jeg ønsker å avslutte denne anmeldelsen med Jon Nödtveidt
sin holdning til selvmord:
"The Satanist decides of his own life and death and prefers to go out with a smile on his lips when he has reached his peak in life, when he has accomplished everything, and aim to transcend this earthly existence. But it is completely un-satanic to end ones own life because one is sad or miserable. The Satanist dies strong, not by age, disease or depression, and he chooses death before dishonor! Death is the orgasm of life! So live life accordingly, as intense as possible!"
--------------------------------------
7.5 Tonnes of Beard er et britisk sludge band som har
gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres ReverbNation.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
tirsdag, august 20, 2013
søndag, august 18, 2013
Metal Søndag 18. august
Big Chief, 1991
Vanligvis skriver jeg om album fordi de er klassikere,
men i dette tilfellet, så er det handler det om et album som jeg synes er jævlig
bra. Andre grunnen til at jeg skriver om det, er at det er det eneste album
Dead Horse gav ut etter klassikeren Horsecore: An Unrelated Story That's TimeConsuming, som jeg skrev om tilbake i 2010. Debuten var et mesterverk innenfor
både tidlig death metal og crossover thrash, mens dette albumet er mer rettfrem
thrash. Det er ingenting superoriginalt, unikt og fantastisk sammenlignet med
den legendariske debuten, men det er helt greit siden det er et veldig kult
album til tross av det. Det er solide riff hele veien som jeg assosierer med
tidlig 90-talls thrash. Av og til dukker det hint av death metal i form av både
vokal, riff og tromming, som gjør dette til et lite hakk mer ekstremt en vanlig
thrash. En klage jeg har er lydproduksjonen på CD-utgaven jeg har. Lyden er på
et så lavt nivå. Det er selvsagt bare å skru opp lyden, men med tanke på at jeg
alltid har lydvolumet på max, så hjelper det meg lite.
Dette albumet kan føles som nedtur etter debuten, men Peaceful
Death and Pretty Flowers blir betydelig bedre etter at man har hørt på det
20-30 ganger. Så bra at man ender opp å høre på det like ofte som debuten. Det er
et bra stykke thrash, og med tanke på at Dead Horse bare gav ut 2 album, så er
det like greit å skaffe seg begge.
---------------------------------------------
Dishearthed er et chilensk melodiøs death metal band som
har gitt ut 3 demoer/EP-er. Dere kan høre den siste EP-en på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
torsdag, august 15, 2013
mandag, august 12, 2013
søndag, august 11, 2013
Metal Søndag 11. august
Mercury Records, 1981
Jeg kan ikke huske hva som var det første Rush albumet
jeg hørte, men jeg er passe sikker at Moving Pictures er et av de aller første.
Moving Pictures er hvor den gamle 70-tallssounden deres ble byttet ut med den
nyere 80-tallssounden. Bruken av synth, keyboards og elektronisk musikk er
veldig klart fremme i lydbildet sammenlignet med tidligere utgivelser. Bassist og
vokalist Geddy Lee gjør en bedre vokalprestasjon her enn på det forrige albumet.
Alex Lifeson er fortsatt en genial gitarist og Neil Peart er fortsatt en av
tidenes beste trommiser. Det er ingen tvil om at det klassisk Rush. Moving
Pictures består for det meste melodiøs hard rock med elementer av tidlig 80-tallsrock
og pop, men klarer fremdeles å være både teknisk og progressiv. Ikke på noen
overdreven langtenkelig måte. Det er bare en låt som er 10 minutter lang, mens
resten er i mer normal lengde. Det er mer progressivt gjennom at det er genialt
spill uten komme i veien for at låtene er catchy og lette å høre på. De klarer
å være teknisk uten at man føler at man må ha doktorgrad i musikkteori og matematikk
for å forstår det.
Det er ikke noe metal på dette albumet. De var metalpionerer
på 70-tallet. 80-tallet var en ny tid for dem. I stedet for å dytte tung musikk
til nye nivåer, så gikk de inn for å spille god rock med god dose prog, og det
fungerte veldig bra for dem. Dette albumet er en klassiker på like linje med de
gamle. Det er et tvers igjennom genialt album, som bare blir bedre og bedre for
hver gjennomlytting.
-----------------------------------------------------
Biipiigwan er et canadisk sludge band med 3 demoer/Ep-er
ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
fredag, august 09, 2013
søndag, august 04, 2013
Metal Søndag 4. august
Decius Productions, 2002
Er det en black metal scene som får for lite
oppmerksomhet, så er den australske. Det håper jeg å gjøre noe med. Reverend
Kriss Hades er et enmannsprosjekt med en mørk og mystisk sound. Det er snakk om
veldig atmosfærisk black metal med store doser av dark ambient. Gitaren er lo-fi
og monoton. Den er der som en strøm som drar deg gjennom det dystre og okkulte
lydlandskapet. Den er hypnotisk og bakgrunnen av den hese viskingen, som
vokalen hovedsakelig består av. Av og til kommer gitaren frem i lydbildet i psychedelic partier. Jeg er ganske sikker på at trommene er laget med
trommemaskin. De er kalde og i likheten med gitaren, så er de ofte gjemt i
bakgrunnen, men kommer av og til frem. Musikken går fra satanistisk meditasjon
til bråkete kaos på enkelte låter, men hovedsakelig er det et rolig album som
fokusere på de hypnotiske delene. Often føles det som om man er fanget i et
maleri av H. R. Giger eller Zdzisław Beksiński når man hører på dette albumet.
Jeg har allerede brukt ord som atmosfærisk, mørk, mystisk,
dyster, okkult, hypnotisk, psychedelic, satanistisk og meditasjon. De er ord som beskriver
dette albumet perfekt. Det er den typen musikk du hører på for å komme i den mørke
mentale tilstanden hvor du utforsker din mest dype og grusomme landskaper du
har laget i din drømmeverden. En verden hvor liv er umulig. En verden som er ødelagt.
Fremmed og urørt menneskeheten.
-------------------------------------------
Ooze er et italiensk sludge band som har gitt ut en
selvfinansiert EP. Dere kan høre hele EP-en på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
fredag, august 02, 2013
Abonner på:
Innlegg (Atom)
