The Age of American Unreason
The Age of American Unreason av Susan Jacoby er til dels ment som en oppfølger til Richard Hofstaders Anti-Intellectualism in American Life fra 1966. Jacoby tar et oppgjør med anti-intellektuelle og anti-rasjonelle tendenser i amerikansk kultur etter Hofstadters tid – en trend som nådde et foreløpig klimaks under Bush-æraen. Boken er også ment som et forsvar av det utskjelte ordet "elitisme" som tross alt bare betyr å ønske seg det beste. Jacoby betegner seg selv som ”conservationist”, dvs. en person som nettopp er opptatt av å ta vare på det beste fra fortiden, i motsetning til ”conservative”, et ord som har blitt kapret til å betegne en person som primært er opptatt av slike "verdispørsmål" som å bekjempe abort, homofilt ekteskap eller sex før ekteskapet samt å beholde "under God " i The Pledge of Allegiance. Anti-elitismen har imidlertid gått så langt at politikere som stiller til valg konkurrerer om å fremstå som vanlige gjennomsnittsborgere som ikke på noen måte hever seg over det som nå heter "the folks". Å høre en politiker appellere til lytternes intelligens, som da Roosewelt ba amerikanske radiolyttere finne frem et verdenskart for lettere å kunne følge logikken i hans utredning om hærens strategiske utfordringer under andre verdenskrig, ville i dag vært så godt som utenkelig.
Nå er kunnskapsløshet og vitenskaplig analfabetisme på ingen måte forbeholdt amerikanere, og det er all grunn til å være urolig over utviklingen også på vår side av Atlanterhavet. Det er imidlertid enestående i den vestlige, industrialiserte verden at rundt halvparten av amerikanerne kategorisk avviser at evolusjon forekommer i noen som helst form, mens enda flere ønsker å likestille kreasjonisme med evolusjon i skolene. Dette er vesentlig mer enn antallet kristne som tolker Bibelen bokstavlig. Og problemet er ikke begrenset til evolusjon: En undersøkelse Jacoby refererer til, viser for eksempel at 2 av 3 amerikanere ikke kan identifisere DNA som lagringsmediet for genetisk arvemateriale mens 1 av 5 er overbevist om at solen går i bane rundt jorden. Stort bedre stilt er det ikke med kunnskapen om eget lands politikk og historie: et flertall av amerikanere under 40 kan ikke nevne de 3 statsmaktene, og hele 30% kan ikke nevne en eneste rettighet fra The Bill of Rights.
Det mest foruroligende er kanskje at såpass mange ikke en gang oppfatter sin egen kunnskapsmangel som noe problem. ”Hvorfor bry seg med å lære når alt man trenger å vite er lett tilgjengelig på internett?”, er holdningen. Men uten visse basiskunnskaper kombinert med kritisk tenkning har man heller ingen forutsetninger for å evaluere det man leser på nettet, og da blir det lett til at den som roper høyest blir hørt. I en overpolitisert kultur der meninger og ideologi trumfer fakta, og ubeleilige fakta automatisk avvises som uttrykk for motpartens ideologiske agenda, forsvinner alt som heter objektivitet ut gjennom vinduet. Etterhvert som kulturkampen mellom konservative og liberale tilspisser seg, forsvinner også viljen til å gi motpartens syn en redelig fremstilling eller i det hele tatt høre hva motparten har å si: Bush skal selv ha uttrykt at han aldri leser aviser fordi det ville eksponere han for "meninger". Slik Jacoby selv uttrykker det:
Jacoby viser hvordan nåtidens amerikanske anti-intellektualisme til dels representerer et brudd med, og til dels en logisk fortsettelse av en lengre tradisjon. På den ene siden er USA selv et produkt av opplysningstiden, og grunnlovsfedrene var ledende intellektuelle i sin tid. Det nye demokratiet vektla "aristocracy of mind" over "aristocracy of birth", og informerte velgere var regnet som en absolutt forutsetning for at systemet kunne fungere. Amerikansk kultur har da også alltid vært preget av en generelt positiv holdning til utdanning.
Amerikanernes respekt for utdanning har imidlertid alltid vært kombinert med en dyp mistro til for mye utdanning samt kunnskap for kunnskapens skyld. Kunnskap kunne aldri bli noe mål i seg selv, men måtte alltid ha et praktisk eller økonomisk formål, slik mange så det. Å dyrke kunnskap for dens egen skyld ble forbundet med åndssnobberi og praktisk udugelighet. Mange fryktet også at konsentrasjon av kunnskap hos en liten intellektuell elite ville true demokratiet. Ut fra den amerikanske drømmen om "the self-made man" ble det dessuten regnet som spesielt beundringsverdig å lykkes uten å ha mottatt noen formell utdannelse. Mange amerikanere ønsket ellers minst mulig statlig innblanding i det som ble oppfattet som foreldrenes ansvar (eller privilegium), og slett ikke alle var like begeistret for tanken på å betale skatt for å finansiere en offentlig utdanning for andres barn.
Den eldste formen for organisert anti-intellektualisme og anti-rasjonalisme kan spores tilbake til fundamentalismens fremmarsj under den andre store vekkelsen i første halvdel av 1800-tallet. Fundamentalismen kan til dels forstås som en reaksjon mot vitenskapens utfordring mot bibelsk literalisme og økende sekularisering, men også mot mer moderate former for religion. Den rådende deismen blant intellektuelle tok bort mye av den teologiske basisen for tradisjonelle makthierarkier, og hadde lite å tilby mhp. trygghet og trøst i en hverdag preget av usikkerhet og fremtidsangst. For slaveeiere i sørstatene kunne Bibelens bokstavelige budskap tilby all den legitimitet de trengte for å opprettholde slaveriet. Fundamentalistenes kategoriske skråsikkerhet og løfter om evig frelse ved å følge noen enkle regler hadde en emosjonell appell som ingen andre kunne konkurrere med. Den grunnlovsfestede religionsfriheten etablerte et fritt marked hvor ulike religiøse bevegelser kunne konkurrere om å tilfredsstille ethvert emosjonelt behov. I motsetning til i Europa, hvor stat og kirke var to sider av samme sak, var det her også mulig å være i opposisjon til staten uten samtidig å havne i opposisjon til kirken.
Helt siden utgivelsen av Darwins The Origin of Species i 1859 har evolusjonslærens plass i skolene stått i sentrum av konflikten mellom fornuft og religiøs tro. Mange trodde kreasjonismen hadde fått dødsstøtet etter Scopes-saken i 1925, der kreasjonistene riktig nok vant, men evolusjonistene fremsto som de moralske vinnerne. Ingen av kreasjonistenes nederlag, verken på den rettslige eller den vitenskaplige arena, synes imidlertid å ha hatt noen nevneverdig effekt på oppslutningen, og den vitenskaplige konsensus avvises med den største selvfølgelighet som uttrykk for en liberal, sekularistisk konspirasjon. Den lokale kontrollen over skolestyrer (som bestemmer pensum) gjør amerikanske skoler spesielt sårbare for infiltrasjon fra grupper med en ideologisk agenda, og tvinger dem som forsvarer den vitenskaplige konsensus til å utkjempe den samme kampen på nytt hver gang kreasjonister griper kontrollen i et nytt distrikt. Selv der hvor det ikke er gjort åpenlyse forsøk på å trumfe gjennom undervisning i kreasjonisme/intelligent design, velger mange lærere å unngå å nevne det fryktede ”e-ordet” for å unngå bråk.
Med sin ensidige appell til følelsene i stedet for fornuften har fundamentalismen vist seg spesielt velegnet til å utnytte den nye mediekulturen hvor fakta er redusert til meninger og alle meninger anses som likeverdige. Det religiøse høyre får her uventet støtte fra en venstreside som betrakter kritikk av et sett abstrakte, filosofiske ideer om teologi og metafysikk som mer eller mindre jevngodt med å angripe andres etnisitet eller rase. Å respektere andres rett til å tro oppfattes som ensbetydende med å respektere troens innhold, og ”religionsfrihet” oppfattes som en rett til å aldri bli motsagt i noe så sant det er forankret i tro. Ellers er religiøs fundamentalisme i dag nært knyttet til det Republkanske Parti slik vi bl.a. kan lese om hos Michelle Goldberg.
Fundamentalismens stilling må også sees i sammenheng med en generell forkjærlighet for det overnaturlige og irrasjonelle, samt en preferanse for meninger basert på intuisjon og magefølelse over fakta, slik dette bl.a. kommer til uttrykk i new age-kulturen og pseudovitenskapene. Jacoby forener alle disse formene for irrasjonalisme under fellesbegrepet "junk thought":
Den neste store bølgen av anti-intellektualisme hadde forbindelse med det 20. århundrets kommunistjakt som nådde sitt klimaks under McCarthy-æraen. I likhet med sosialdarwinsimen utga også kommunismen seg for å bygge på rent "vitenskaplige" prinsipper, hvilket for mange bidro til å assosiere vitenskap med kommunisme. Ettersom intellektuelle var overrepresentert blant kommunistene, kom alle intellektuelle til venstre for sentrum til å bli mistenkeliggjort som "pinkos" eller "fellow travellers" enten de var sosialdemokrater, liberale, eller anarkister. Mens sosialdarwinistene tok evolusjonslæren til inntekt for en hensynsløs kapitalisme, ble evolusjonslæren nå også holdt ansvarlig for kommunismen. Også blant ateister er det en overrepresentasjon av intellektuelle, og etter Sovjetunionens sammenbrudd synes ateistene til en viss grad å ha overtatt kommunistenes rolle som de nye demonene.
Hovedansvaret for den nåtidige miseren – slik Jacoby ser det – ligger imidlertid hos en fordummende infotainment-kultur som bare så vidt begynte å bli synlig da Richard Hofstadter utga Anti-Intellectualism in American Life i 1966. Skjermmedier som TV, video, internett og dataspill har så godt som fortrengt lesing blant yngre. Ca. halvparten av amerikanere under 40 oppgir at de aldri leser bøker av noe slag. Mange rapporterer også at fjernsynet stort sett står på i bakgrunnen til enhver tid så lenge de er hjemme. Selv om det totale antallet timer foran fjernsynsskjermen ikke nødvendigvis har økt de siste årene, svarer flere enn tidligere at de ser på ”whatever’s on”. Ett problem med dette er – slik vi kan lese om hos Benjamin Radford - at kvaliteten på ”whatever’s on” typisk stinker, og som alle vet: Garbage in – garbage out. I en medievirkelighet hvor objektivitet*, kontekst og kritisk analyse glimrer med sitt fravær, finnes det intet annet kriterium for å avgjøre hvem som har rett enn hvem som roper høyest.
* For ordens skyld: å behandle ethvert syn som likeverdig uansett hvor dårlig det er begrunnet har like lite med "objektivitet" å gjøre som å dømme uavgjort etter en fotballkamp som endte 10-0.
Det dypere problemet er imidlertid at skjermmedier som TV og video kun tilbyr passive former for informasjon: bildene fra skjermen og lyden fra høytalerne kommer til deg uten at du selv trenger å utføre det aktivt oppsøkende og fortolkende mentale arbeidet som følger helt naturlig av å lese en bok. Den som har vent seg til å forvente konstant underholdning og visuell stimuli samt å finne fasiten på alle spørsmål på internett, mister raskt tålmodigheten med kompliserte resonnementer, ideer det tar tid å sette seg inn i eller teorier som det kreves mye forkunnskap og mentalt arbeid å for forstå. I vår utålmodighet krever vi at enhver forklaring skal ”komme til poenget” før vi i det hele tatt har fått på plass nok bakgrunnskunnskap til å fatte det. I takt med at distraksjonsnivået øker, blir også langtidshukommelsen stadig kortere med det resultat at mange fortsetter å falle for de samme gamle grunnløse påstandene hver gang de dukker opp uansett hvor ofte de har blitt tilbakevist i fortiden. Det har gått så langt at man nå også får kjøpt pseudo-pedagogiske videoer beregnet på spedbarn som angivelig skal gjøre barna smartere. Resultatet er at barn læres opp til å forvente passiv underholdning før de i det hele tatt har lært å snakke eller gå.
Det er bare så alt for lettvint å utrope oss selv (for dette gjelder ikke bare amerikanere) til uskyldige ofre for andres løgner og legge alt ansvar for miseren på politikere eller massemedia. Å nevne problemet med sitt rette navn ville trolig kreve mer mot enn vi kan håpe på fra noen politiker med ambisjoner om å bli valgt:
Nå er kunnskapsløshet og vitenskaplig analfabetisme på ingen måte forbeholdt amerikanere, og det er all grunn til å være urolig over utviklingen også på vår side av Atlanterhavet. Det er imidlertid enestående i den vestlige, industrialiserte verden at rundt halvparten av amerikanerne kategorisk avviser at evolusjon forekommer i noen som helst form, mens enda flere ønsker å likestille kreasjonisme med evolusjon i skolene. Dette er vesentlig mer enn antallet kristne som tolker Bibelen bokstavlig. Og problemet er ikke begrenset til evolusjon: En undersøkelse Jacoby refererer til, viser for eksempel at 2 av 3 amerikanere ikke kan identifisere DNA som lagringsmediet for genetisk arvemateriale mens 1 av 5 er overbevist om at solen går i bane rundt jorden. Stort bedre stilt er det ikke med kunnskapen om eget lands politikk og historie: et flertall av amerikanere under 40 kan ikke nevne de 3 statsmaktene, og hele 30% kan ikke nevne en eneste rettighet fra The Bill of Rights.
Det mest foruroligende er kanskje at såpass mange ikke en gang oppfatter sin egen kunnskapsmangel som noe problem. ”Hvorfor bry seg med å lære når alt man trenger å vite er lett tilgjengelig på internett?”, er holdningen. Men uten visse basiskunnskaper kombinert med kritisk tenkning har man heller ingen forutsetninger for å evaluere det man leser på nettet, og da blir det lett til at den som roper høyest blir hørt. I en overpolitisert kultur der meninger og ideologi trumfer fakta, og ubeleilige fakta automatisk avvises som uttrykk for motpartens ideologiske agenda, forsvinner alt som heter objektivitet ut gjennom vinduet. Etterhvert som kulturkampen mellom konservative og liberale tilspisser seg, forsvinner også viljen til å gi motpartens syn en redelig fremstilling eller i det hele tatt høre hva motparten har å si: Bush skal selv ha uttrykt at han aldri leser aviser fordi det ville eksponere han for "meninger". Slik Jacoby selv uttrykker det:
In the land of politicized anti-rationalism "facts" are whatever "folks" choose to believe.
Jacoby viser hvordan nåtidens amerikanske anti-intellektualisme til dels representerer et brudd med, og til dels en logisk fortsettelse av en lengre tradisjon. På den ene siden er USA selv et produkt av opplysningstiden, og grunnlovsfedrene var ledende intellektuelle i sin tid. Det nye demokratiet vektla "aristocracy of mind" over "aristocracy of birth", og informerte velgere var regnet som en absolutt forutsetning for at systemet kunne fungere. Amerikansk kultur har da også alltid vært preget av en generelt positiv holdning til utdanning.
Amerikanernes respekt for utdanning har imidlertid alltid vært kombinert med en dyp mistro til for mye utdanning samt kunnskap for kunnskapens skyld. Kunnskap kunne aldri bli noe mål i seg selv, men måtte alltid ha et praktisk eller økonomisk formål, slik mange så det. Å dyrke kunnskap for dens egen skyld ble forbundet med åndssnobberi og praktisk udugelighet. Mange fryktet også at konsentrasjon av kunnskap hos en liten intellektuell elite ville true demokratiet. Ut fra den amerikanske drømmen om "the self-made man" ble det dessuten regnet som spesielt beundringsverdig å lykkes uten å ha mottatt noen formell utdannelse. Mange amerikanere ønsket ellers minst mulig statlig innblanding i det som ble oppfattet som foreldrenes ansvar (eller privilegium), og slett ikke alle var like begeistret for tanken på å betale skatt for å finansiere en offentlig utdanning for andres barn.
Den eldste formen for organisert anti-intellektualisme og anti-rasjonalisme kan spores tilbake til fundamentalismens fremmarsj under den andre store vekkelsen i første halvdel av 1800-tallet. Fundamentalismen kan til dels forstås som en reaksjon mot vitenskapens utfordring mot bibelsk literalisme og økende sekularisering, men også mot mer moderate former for religion. Den rådende deismen blant intellektuelle tok bort mye av den teologiske basisen for tradisjonelle makthierarkier, og hadde lite å tilby mhp. trygghet og trøst i en hverdag preget av usikkerhet og fremtidsangst. For slaveeiere i sørstatene kunne Bibelens bokstavelige budskap tilby all den legitimitet de trengte for å opprettholde slaveriet. Fundamentalistenes kategoriske skråsikkerhet og løfter om evig frelse ved å følge noen enkle regler hadde en emosjonell appell som ingen andre kunne konkurrere med. Den grunnlovsfestede religionsfriheten etablerte et fritt marked hvor ulike religiøse bevegelser kunne konkurrere om å tilfredsstille ethvert emosjonelt behov. I motsetning til i Europa, hvor stat og kirke var to sider av samme sak, var det her også mulig å være i opposisjon til staten uten samtidig å havne i opposisjon til kirken.
Helt siden utgivelsen av Darwins The Origin of Species i 1859 har evolusjonslærens plass i skolene stått i sentrum av konflikten mellom fornuft og religiøs tro. Mange trodde kreasjonismen hadde fått dødsstøtet etter Scopes-saken i 1925, der kreasjonistene riktig nok vant, men evolusjonistene fremsto som de moralske vinnerne. Ingen av kreasjonistenes nederlag, verken på den rettslige eller den vitenskaplige arena, synes imidlertid å ha hatt noen nevneverdig effekt på oppslutningen, og den vitenskaplige konsensus avvises med den største selvfølgelighet som uttrykk for en liberal, sekularistisk konspirasjon. Den lokale kontrollen over skolestyrer (som bestemmer pensum) gjør amerikanske skoler spesielt sårbare for infiltrasjon fra grupper med en ideologisk agenda, og tvinger dem som forsvarer den vitenskaplige konsensus til å utkjempe den samme kampen på nytt hver gang kreasjonister griper kontrollen i et nytt distrikt. Selv der hvor det ikke er gjort åpenlyse forsøk på å trumfe gjennom undervisning i kreasjonisme/intelligent design, velger mange lærere å unngå å nevne det fryktede ”e-ordet” for å unngå bråk.
Med sin ensidige appell til følelsene i stedet for fornuften har fundamentalismen vist seg spesielt velegnet til å utnytte den nye mediekulturen hvor fakta er redusert til meninger og alle meninger anses som likeverdige. Det religiøse høyre får her uventet støtte fra en venstreside som betrakter kritikk av et sett abstrakte, filosofiske ideer om teologi og metafysikk som mer eller mindre jevngodt med å angripe andres etnisitet eller rase. Å respektere andres rett til å tro oppfattes som ensbetydende med å respektere troens innhold, og ”religionsfrihet” oppfattes som en rett til å aldri bli motsagt i noe så sant det er forankret i tro. Ellers er religiøs fundamentalisme i dag nært knyttet til det Republkanske Parti slik vi bl.a. kan lese om hos Michelle Goldberg.
Fundamentalismens stilling må også sees i sammenheng med en generell forkjærlighet for det overnaturlige og irrasjonelle, samt en preferanse for meninger basert på intuisjon og magefølelse over fakta, slik dette bl.a. kommer til uttrykk i new age-kulturen og pseudovitenskapene. Jacoby forener alle disse formene for irrasjonalisme under fellesbegrepet "junk thought":
The defining characteristics of junk thought, which manifests itself in the humanities and social sciences as well as the physical sciences, are anti-rationalism and contempt for countervailing facts and expert opinion.Innen konservativ propaganda har uttrykket "junk science" blitt et synonym for all vitenskap som ikke passer inn i en ultrakonservativ politisk agenda, enten forskningen bygger på forsvarlig metodikk eller ikke. For seriøse forskere står uttrykket for ethvert misbruk av vitenskap for å fremme en ideologisk eller økonomisk agenda. Den første store manifestasjonen av junk science i moderne amerikansk historie var den sosialdarwinistiske bevegelsens misbruk av evolusjonslæren for å hevde at imperialisme og hensynsløs kapitalisme var en uforanderlig naturlov samt avvise ethvert krav om sosial rettferdighet som "uvitenskaplig". I motsetning til den religiøse fundamentalismen som alltid har appellert sterkest til dem med lavest utdanning, var sosialdarwinismen forsvart av ledende intellektuelle, hvilket utvilsomt har bidratt til ytterligere anti-intellektualisme og utstyrt kreasjonistene med et nyttig stråmann-argument mot evolusjonslæren.
Den neste store bølgen av anti-intellektualisme hadde forbindelse med det 20. århundrets kommunistjakt som nådde sitt klimaks under McCarthy-æraen. I likhet med sosialdarwinsimen utga også kommunismen seg for å bygge på rent "vitenskaplige" prinsipper, hvilket for mange bidro til å assosiere vitenskap med kommunisme. Ettersom intellektuelle var overrepresentert blant kommunistene, kom alle intellektuelle til venstre for sentrum til å bli mistenkeliggjort som "pinkos" eller "fellow travellers" enten de var sosialdemokrater, liberale, eller anarkister. Mens sosialdarwinistene tok evolusjonslæren til inntekt for en hensynsløs kapitalisme, ble evolusjonslæren nå også holdt ansvarlig for kommunismen. Også blant ateister er det en overrepresentasjon av intellektuelle, og etter Sovjetunionens sammenbrudd synes ateistene til en viss grad å ha overtatt kommunistenes rolle som de nye demonene.
Hovedansvaret for den nåtidige miseren – slik Jacoby ser det – ligger imidlertid hos en fordummende infotainment-kultur som bare så vidt begynte å bli synlig da Richard Hofstadter utga Anti-Intellectualism in American Life i 1966. Skjermmedier som TV, video, internett og dataspill har så godt som fortrengt lesing blant yngre. Ca. halvparten av amerikanere under 40 oppgir at de aldri leser bøker av noe slag. Mange rapporterer også at fjernsynet stort sett står på i bakgrunnen til enhver tid så lenge de er hjemme. Selv om det totale antallet timer foran fjernsynsskjermen ikke nødvendigvis har økt de siste årene, svarer flere enn tidligere at de ser på ”whatever’s on”. Ett problem med dette er – slik vi kan lese om hos Benjamin Radford - at kvaliteten på ”whatever’s on” typisk stinker, og som alle vet: Garbage in – garbage out. I en medievirkelighet hvor objektivitet*, kontekst og kritisk analyse glimrer med sitt fravær, finnes det intet annet kriterium for å avgjøre hvem som har rett enn hvem som roper høyest.
* For ordens skyld: å behandle ethvert syn som likeverdig uansett hvor dårlig det er begrunnet har like lite med "objektivitet" å gjøre som å dømme uavgjort etter en fotballkamp som endte 10-0.
Det dypere problemet er imidlertid at skjermmedier som TV og video kun tilbyr passive former for informasjon: bildene fra skjermen og lyden fra høytalerne kommer til deg uten at du selv trenger å utføre det aktivt oppsøkende og fortolkende mentale arbeidet som følger helt naturlig av å lese en bok. Den som har vent seg til å forvente konstant underholdning og visuell stimuli samt å finne fasiten på alle spørsmål på internett, mister raskt tålmodigheten med kompliserte resonnementer, ideer det tar tid å sette seg inn i eller teorier som det kreves mye forkunnskap og mentalt arbeid å for forstå. I vår utålmodighet krever vi at enhver forklaring skal ”komme til poenget” før vi i det hele tatt har fått på plass nok bakgrunnskunnskap til å fatte det. I takt med at distraksjonsnivået øker, blir også langtidshukommelsen stadig kortere med det resultat at mange fortsetter å falle for de samme gamle grunnløse påstandene hver gang de dukker opp uansett hvor ofte de har blitt tilbakevist i fortiden. Det har gått så langt at man nå også får kjøpt pseudo-pedagogiske videoer beregnet på spedbarn som angivelig skal gjøre barna smartere. Resultatet er at barn læres opp til å forvente passiv underholdning før de i det hele tatt har lært å snakke eller gå.
Det er bare så alt for lettvint å utrope oss selv (for dette gjelder ikke bare amerikanere) til uskyldige ofre for andres løgner og legge alt ansvar for miseren på politikere eller massemedia. Å nevne problemet med sitt rette navn ville trolig kreve mer mot enn vi kan håpe på fra noen politiker med ambisjoner om å bli valgt:
The problem isn't just that you were lied to. The real problem is that we, as a people, have become too lazy to learn what we need to know to make sound public decisions. The problem is that two thirds of us can't find Iraq on a map, and many members of Congress don't know a Shiite from a Sunni. The problem is that the public doesn't know enough or care enough about culture to be outraged when a United States secretary of defense, informed that some of the oldest artifacts of Western civilization are being looted from a Baghdad museum on our watch, says dismissively, 'Stuff happens.' The problem is that most of us don't bother to read newspapers or even watch the news on television. Our own ignorance is our worst enemy.
0 Comments:
Post a Comment