A Patreonic Update
|
| 0
kommentarer
tirsdag, juni 28, 2016
søndag, juni 26, 2016
Metal Søndag 26. juni
Selvfinansiert, 2015
With Malice spiller ganske rettfrem death thrash. Riffene
er for det meste thrash, men det er det er en dose med death metal flere steder
i musikken og hele albumet føles brutalt. Vi snakker om rask metal som slår til
hardt og uten nåde. Vokalen er growling, noe som er med på å bygge opp på death
metalfølelsen musikken har, men syvende og sist, så vil jeg si at dette er mer
på thrashsiden av ting. Albumet er bare 25 minutter langt, men det er en
brukbar lengde for et slikt album siden dette er et av de albumene som er laget
for å spilles når man bare vil ha noe hardt, tungt og sint for å komme i den
rette stemningen for en langt natt med vold og grusomheter. Det er egentlig
fint lite mer som man trenger å si om dette albumet. Det er noe fans av både
old school og moderne thrash og ekstrem metal kan digge.
Det er bra nok til at man burde støtte dette bandet siden
jeg ser for meg at dette albumet er bare starten på noe virkelig bra. Man kan
kjøpe albumet på deres BigCartel og Bandcamp, samt høre det gratis på
sistnevnte.
--------------------------------------------
Sermos er et amerikansk death metal band som har gitt ut
2 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
fredag, juni 24, 2016
søndag, juni 19, 2016
Metal Søndag 19. juni
Metal Blade Records, 1990
Cannibal Corpse er uten tvil det mest kjente death
metalbandet i hele verden. De er assosiert med den berømte Florida death
metalscenen, men de var faktisk lokalisert i Buffalo, New York da de spilte inn
dette og de to neste albumene. De er et av de få bandene i sjangeren som er
virkelig kommersielt suksessfull og musikken deres er for mange selveste
definisjonen på death metal. Growling til vokal, blast beats, brutale atonale
riff og selvsagt splatterlyrikk er alle assosiert med sjangeren, og Cannibal
Corpse har vært det bandet som har gitt oss nettopp det gjennom alle disse
årene. Eaten Back to Life gjorde et enormt inntrykk på metalverden da det kom
ut i 1990. Death metal hadde kun eksistert som et obskur undergrunnsfenomen på
80-tallet og var fortsatt bare enda en form for thrash metal i manges ører. Eaten
Back to Life er et av de aller første skikkelige death metalalbumene der
thrashelementene er nesten strippet helt vekk og vi kan peke til og si at dette
er tilhører en egen sjanger. Det er fortsatt hint av thrash i enkelte riff her
og der, men det er aldri tvil om hva sjanger dette er. Et lite hint av thrash
jeg synes er veldig underholdene er at gang vocals dukker opp på Mangled og A Skull
Full of Maggots. Det er nesten litt synd at de ikke gjør det på de senere
albumene. Det er Chris Barnes som står for den hese og dype growlingen på dette
albumet. Dette var i gode gamle dager da han faktisk kunne det i motsetning til
nå, hvor det er bare flaut å høre på han. Her høres han virkelig rå ut når han
spyr ut lyrikken om brutale drap, tortur og likskjending. For er det en ting
Cannibal Corpse er kjent for, så er den ekstremt groteske og blodige lyrikken med
veldig detaljerte beskrivelser av grusomheter.
De gjorde alt riktig på debuten og la grunnlaget for den
formelen de har repetert siden den gang. En formel som har gjort dem
forutsigbar, men en formel jeg ikke kan få nok av. Eaten Back to Life har en
del småting som gjør at albumet skiller seg ut litt fra de andre albumene som
kom senere, men alt det jeg elsker med bandet er der. Den brutale trommingen til
Paul Mazurkiewicz er på plass, der han skaper den syke følelsen at noe er galt
med sin monotone og sære bruk av blast beats. Riffene føles onde ut og som om
de er spilt av seriemordere. Platecoveret er tegnet Vincent Locke og viser
tarmer og zombier. Det er 100 % Cannibal Corpse og det er 100 % hva jeg ser frem
til i skikkelig death metal.
---------------------------------------------------
Tetrarchate er et italiensk thrash band med to
demoer/EP-er ute. dere kan høre dem på deres Myspace.
Jeg var i Oslo denne uken og så Iron Maiden på Telenor Arena. Ganske bra show selv om det var slitsomt.
Første band var The Raven Age, som jeg er sånn passe sikker på at kun fikk varme opp for Iron Maiden fordi bassisten er Steve Harris sin sønn. De var ok nok, men ikke akkurat det bandet jeg ville ha valgt til å varme opp for et så stort og kjent band. De spilte «moderne» metal og jeg antar melodiøs groove metal er den beste sjangerbeskrivelsen. De hadde passet fint på kommersiell hard rock radio sent på 90-tallet og utover 2000-tallet. Jeg har problemer å huske en eneste sang av dem, men de sugde ikke, de bare var der.
Ghost på den andre siden var langt mer interessant å se
live. Vokalen var svak, men det var nok av energi i fremføring til at det ikke
gjorde så mye. Det var også da publikum begynte å virkelig å trekke nærmere
scenen, og plutselig var det nesten umulig å gå og hente øl eller å gå på dass.
Selv om Ghost var bra, så har jeg egentlig lite å si om dem live. Jeg er ingen
stor fan. De var bra og det er det hele.
Men jeg har nok av ting å si om Iron Maiden. Siden dette
er turnen for The Book of Souls, så var det en selvfølge at de kom til å spille
en del låter fra det albumet. Jeg liket det albumet, men det er problematisk
fra et live ståsted at så mange av låtene på The Book of Souls strekker seg
imot å være 10 minutter lange. Dette betyr at de spiller et like langt sett som
de pleier, men med mindre låter siden de nye tar opp så mye tid. De har
bestandig vært flinke til å spille låter fra hele deres lange karriere, men
her var det mange låter som ble kuttet fra settet. Utover den obligatoriske Fear
of the Dark, så var det null låter fra 90-tallet. Og det var null låter fra
2000-tallet utover Blood Brothers. Null låter fra de de forrige albumene de har
gitt ut i de siste årene. Det var noe få 80-tallslåter og resten var fra det siste albumet. Det
er ingenting galt med det, og det var en positiv overraskelse at de spilte Children
of the Damned, men jeg ser for meg at mange fans ble skuffet over mangelen på
enkelte favoritter. Jeg er i alle fall veldig glad for at de ikke spilte Empire
of the Clouds, som er nesten 20 minutter lang. Jeg var ekstremt sliten i føtter
og knær mot slutten og hadde gått ut i protest hvis de hadde begynt på den som
ekstranummer.
Det var veldig tettpakket med folk da Iron Maiden spilte,
og Telenor Arena føltes ut som en badstue. Da var det fantastisk at det regnet
når jeg kom ut. Det var skikkelig regn og det var akkurat det jeg trengte etter
den varmen. Jeg måtte stå i kø i en halvtime for bussene de hadde satt opp for
folk, men jeg hadde ikke noe imot det siden de gav meg tid til å nyte regnet.
Nå over til metal musikkvideoer.
Kansas cover.
|
| 0
kommentarer
søndag, juni 12, 2016
Metal Søndag 12. juni
Chapa Discos, 1978
Metal med folkemusikk er noe mange tror ikke dukker opp
før på 90-tallet, men allerede i 1978, så hadde Ñu gitt Cuentos de ayer y de hoy
som kombinerte de to formene for musikk. Grunnen til at dette albumet ikke er
mer kjent er fordi det ikke har lyrikk på engelsk og kom ut av prog rockscenen i
stedet for den tidlige metalscenen. Ñu er tydelig inspirert av Jethro Tull, noe
som er veldig tydelig i at fløytespill er en viktig del av lydbildet. Det er mye
fokus på fløyte og felespill hentet fra spansk folkemusikk, men det betyr ikke
at riffene tar baksetet. Riffene er tunge, harde og metal som faen mesteparten
av tiden. Musikken er minst like mye metal som hvilken som helst heavy metalutgivelse
som kom ut samme året og på samme nivå som mange album fra flere år fremover. Jeg
ble faktisk sjokkert første gang jeg hørte på dette albumet hvor langt foran musikken
var. Dette er ikke bare skikkelig folk metal lenge før sin tid, men også
skikkelig progressiv metal fra før det i det hele tatt var en egen sjanger. Og om
man ignorer året det kom ut og bare fokuserer på kvaliteten på musikken, så er
dette noe av den mest energiske og geniale jeg har hørt av progressiv metal.
Å si at Cuentos de ayer y de hoy er undervurdert
klassiker er ingen overdrivelse. Det er et album som er like viktig for metal og
genialt som Stained Class av Judas Priest, Long Live Rock & Roll av Rainbow
og Hemispheres av Rush, all klassiske album som også kom ut i 1978. Det er på
samme nivå som de nevnte albumene og fortjener å bli nevnt sammen med dem. Digger
du Jethro Tull, spansk folkemusikk og genial prog rock og heavy metal, så er
det en no brainer at du skal høre på Cuentos de ayer y de hoy.
-----------------------------------------------
Masquerader er et taiwansk thrash band med to
selvfinansierte EP-er ute. Dere kan høre den første på deres Myspace.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, juni 05, 2016
Metal Søndag 5. juni
Rise Above Records, 2010
Opus Eponymous er det første albumet til det populære
svenske heavy metalbandet Ghost. Deres bruk av catchy 70-tallsrock og deres
mystiske image har gjort dem til et populært band, noe som betyr at de har en
fanbase bestående av idioter. Det er først og fremst folk som ikke hører på metal
som digger dem, så en rekke metalheads føler at det er deres plikt å hate
bandet, men jeg har aldri likt denne holdningen. Jeg foretrekker å dømme band
basert på musikk, ikke på hvor dumme fansen er. Jeg tror det største
irritasjonsmonumentet for mange er de idiotiske påstandene til fansen, som for
eks. å sammenligne Ghost med klassiske band som Black Sabbath og Mercyful Fate.
Utover låta Elizabeth har noen tøffe riff, så er det nesten ingenting som minner om
Mercyful Fate i musikken. Og jeg er mer fristet til å sammenligne Ghost med
Eagles og Dire Straits enn Black Sabbath når det kommer til 70-tallselementene
av musikken deres. Men er det et 70-tallsband de høres ut som, så er det Blue
Öyster Cult. Kanskje ta med et lite hint av Uriah Heep og ha litt mer heavy
metaldrive i gitarene, så har du Ghost. Det er ikke spesielt hardt eller tungt,
men det har en fin stemning og er catchy nok, så det er godt nok musikk til at
man kan høre på det og til og med like det. De ble tross alt ikke populære på
det satanistiske image og maskene alene.
Opus Eponymous er fin miks av heavy metal og lettere
70-tallsrock. Det er akkurat på grensen på hvor pinglete heavy metal kan være,
men det er litt av grunnen til at musikken fungerer så bra som den gjør. Ignorer
idiotene som prøver å kalle dette for doom metal til tross av at det er
omtrent null doom i musikken, eller som prøver å fremstille Ghost som noe superoriginalt
og unikt til tross av at det er tonnevis andre band innenfor både rock og metal
som har drevet med retro 70-talls okkult rock like lenge som dem. Er det ute
etter en satanistisk rock og lettvekt metal hybrid som er både mørk og catchy,
så sjekk ut dette albumet og oppfølgerne.
-------------------------------------------
Engutturalment Cephaloslamectomy er en parodi på slam som
har en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Jeg glemte å skrive noen ord om Nick Menza da han døde den
forrige måneden. Han var trommis i en hel rekke med band, men mest kjent for å
ha vært medlem av Megadeth. Det er hans tromming som var med på å gjøre Rust in Peace til den klassikeren den er i dag. Jeg er også en stor fan av Countdown to Extinction, så det er synd at noen som var med på det albumet er død. Men han
er langt i fra den eneste trommisen som har død i det siste.
Juan Espósito døde av kreft and 30. mai. Han var kjent som trommeslager i El Reloj, som var et av de bandene som var med på å bane veien for progressiv metal på slutten av 70-tallet og for metal generelt i Latin-Amerika. Han var også trommis i heavy metalbandet Almafuerte. Han var kanskje mest kjent i Argentina, men hans død er et tap for metal på et internasjonalt nivå.
Og som om ikke det er nok, så døde tidligere Municipal Waste trommis Brandon Ferrell den 31. mai. Han var også bassis i Sarcoma fra Ohio og sto for alle instrumenter og vokal i Obsessor. Han var ikke akkurat noen musikalsk legende akkurat, men han hadde sin plass retro-thrash trenden da den var på vei til å ta av.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
fredag, juni 03, 2016
Cyberpunk Anthony Bourdain's Parts Unknown 2077
The year is 2077. Anthony Bourdain is looking for the best street food or high cuisine on the neon-drenched cyber streets of the world.
Link
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
