Metal Søndag 5. juni
Rise Above Records, 2010
Opus Eponymous er det første albumet til det populære
svenske heavy metalbandet Ghost. Deres bruk av catchy 70-tallsrock og deres
mystiske image har gjort dem til et populært band, noe som betyr at de har en
fanbase bestående av idioter. Det er først og fremst folk som ikke hører på metal
som digger dem, så en rekke metalheads føler at det er deres plikt å hate
bandet, men jeg har aldri likt denne holdningen. Jeg foretrekker å dømme band
basert på musikk, ikke på hvor dumme fansen er. Jeg tror det største
irritasjonsmonumentet for mange er de idiotiske påstandene til fansen, som for
eks. å sammenligne Ghost med klassiske band som Black Sabbath og Mercyful Fate.
Utover låta Elizabeth har noen tøffe riff, så er det nesten ingenting som minner om
Mercyful Fate i musikken. Og jeg er mer fristet til å sammenligne Ghost med
Eagles og Dire Straits enn Black Sabbath når det kommer til 70-tallselementene
av musikken deres. Men er det et 70-tallsband de høres ut som, så er det Blue
Öyster Cult. Kanskje ta med et lite hint av Uriah Heep og ha litt mer heavy
metaldrive i gitarene, så har du Ghost. Det er ikke spesielt hardt eller tungt,
men det har en fin stemning og er catchy nok, så det er godt nok musikk til at
man kan høre på det og til og med like det. De ble tross alt ikke populære på
det satanistiske image og maskene alene.
Opus Eponymous er fin miks av heavy metal og lettere
70-tallsrock. Det er akkurat på grensen på hvor pinglete heavy metal kan være,
men det er litt av grunnen til at musikken fungerer så bra som den gjør. Ignorer
idiotene som prøver å kalle dette for doom metal til tross av at det er
omtrent null doom i musikken, eller som prøver å fremstille Ghost som noe superoriginalt
og unikt til tross av at det er tonnevis andre band innenfor både rock og metal
som har drevet med retro 70-talls okkult rock like lenge som dem. Er det ute
etter en satanistisk rock og lettvekt metal hybrid som er både mørk og catchy,
så sjekk ut dette albumet og oppfølgerne.
-------------------------------------------
Engutturalment Cephaloslamectomy er en parodi på slam som
har en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Jeg glemte å skrive noen ord om Nick Menza da han døde den
forrige måneden. Han var trommis i en hel rekke med band, men mest kjent for å
ha vært medlem av Megadeth. Det er hans tromming som var med på å gjøre Rust in Peace til den klassikeren den er i dag. Jeg er også en stor fan av Countdown to Extinction, så det er synd at noen som var med på det albumet er død. Men han
er langt i fra den eneste trommisen som har død i det siste.
Juan Espósito døde av kreft and 30. mai. Han var kjent som trommeslager i El Reloj, som var et av de bandene som var med på å bane veien for progressiv metal på slutten av 70-tallet og for metal generelt i Latin-Amerika. Han var også trommis i heavy metalbandet Almafuerte. Han var kanskje mest kjent i Argentina, men hans død er et tap for metal på et internasjonalt nivå.
Og som om ikke det er nok, så døde tidligere Municipal Waste trommis Brandon Ferrell den 31. mai. Han var også bassis i Sarcoma fra Ohio og sto for alle instrumenter og vokal i Obsessor. Han var ikke akkurat noen musikalsk legende akkurat, men han hadde sin plass retro-thrash trenden da den var på vei til å ta av.
Nå over til metal musikkvideoer.
0 Comments:
Post a Comment