søndag, juni 19, 2016

Metal Søndag 19. juni


Cannibal Corpse - Eaten Back to Life

Cannibal Corpse er uten tvil det mest kjente death metalbandet i hele verden. De er assosiert med den berømte Florida death metalscenen, men de var faktisk lokalisert i Buffalo, New York da de spilte inn dette og de to neste albumene. De er et av de få bandene i sjangeren som er virkelig kommersielt suksessfull og musikken deres er for mange selveste definisjonen på death metal. Growling til vokal, blast beats, brutale atonale riff og selvsagt splatterlyrikk er alle assosiert med sjangeren, og Cannibal Corpse har vært det bandet som har gitt oss nettopp det gjennom alle disse årene. Eaten Back to Life gjorde et enormt inntrykk på metalverden da det kom ut i 1990. Death metal hadde kun eksistert som et obskur undergrunnsfenomen på 80-tallet og var fortsatt bare enda en form for thrash metal i manges ører. Eaten Back to Life er et av de aller første skikkelige death metalalbumene der thrashelementene er nesten strippet helt vekk og vi kan peke til og si at dette er tilhører en egen sjanger. Det er fortsatt hint av thrash i enkelte riff her og der, men det er aldri tvil om hva sjanger dette er. Et lite hint av thrash jeg synes er veldig underholdene er at gang vocals dukker på Mangled og A Skull Full of Maggots. Det er nesten litt synd at de ikke gjør det på de senere albumene. Det er Chris Barnes som står for den hese og dype growlingen på dette albumet. Dette var i gode gamle dager da han faktisk kunne det i motsetning til nå, hvor det er bare flaut å høre på han. Her høres han virkelig rå ut når han spyr ut lyrikken om brutale drap, tortur og likskjending. For er det en ting Cannibal Corpse er kjent for, så er den ekstremt groteske og blodige lyrikken med veldig detaljerte beskrivelser av grusomheter.

De gjorde alt riktig på debuten og la grunnlaget for den formelen de har repetert siden den gang. En formel som har gjort dem forutsigbar, men en formel jeg ikke kan få nok av. Eaten Back to Life har en del småting som gjør at albumet skiller seg ut litt fra de andre albumene som kom senere, men alt det jeg elsker med bandet er der. Den brutale trommingen til Paul Mazurkiewicz er på plass, der han skaper den syke følelsen at noe er galt med sin monotone og sære bruk av blast beats. Riffene føles onde ut og som om de er spilt av seriemordere. Platecoveret er tegnet Vincent Locke og viser tarmer og zombier. Det er 100 % Cannibal Corpse og det er 100 % hva jeg ser frem til i skikkelig death metal.

---------------------------------------------------

Tetrarchate er et italiensk thrash band med to demoer/EP-er ute. dere kan høre dem på deres Myspace.

Jeg var i Oslo denne uken og så Iron MaidenTelenor Arena. Ganske bra show selv om det var slitsomt.

Første band var The Raven Age, som jeg er sånn passe sikker på at kun fikk varme opp for Iron Maiden fordi bassisten er Steve Harris sin sønn. De var ok nok, men ikke akkurat det bandet jeg ville ha valgt til å varme opp for et så stort og kjent band. De spilte «moderne» metal og jeg antar melodiøs groove metal er den beste sjangerbeskrivelsen. De hadde passet fint på kommersiell hard rock radio sent på 90-tallet og utover 2000-tallet. Jeg har problemer å huske en eneste sang av dem, men de sugde ikke, de bare var der.

Ghost på den andre siden var langt mer interessant å se live. Vokalen var svak, men det var nok av energi i fremføring til at det ikke gjorde så mye. Det var også da publikum begynte å virkelig å trekke nærmere scenen, og plutselig var det nesten umulig å gå og hente øl eller å gå på dass. Selv om Ghost var bra, så har jeg egentlig lite å si om dem live. Jeg er ingen stor fan. De var bra og det er det hele.

Men jeg har nok av ting å si om Iron Maiden. Siden dette er turnen for The Book of Souls, så var det en selvfølge at de kom til å spille en del låter fra det albumet. Jeg liket det albumet, men det er problematisk fra et live ståsted at så mange av låtene på The Book of Souls strekker seg imot å være 10 minutter lange. Dette betyr at de spiller et like langt sett som de pleier, men med mindre låter siden de nye tar opp så mye tid. De har bestandig vært flinke til å spille låter fra hele deres lange karriere, men her var det mange låter som ble kuttet fra settet. Utover den obligatoriske Fear of the Dark, så var det null låter fra 90-tallet. Og det var null låter fra 2000-tallet utover Blood Brothers. Null låter fra de de forrige albumene de har gitt ut i de siste årene. Det var noe få 80-tallslåter og resten var fra det siste albumet. Det er ingenting galt med det, og det var en positiv overraskelse at de spilte Children of the Damned, men jeg ser for meg at mange fans ble skuffet over mangelen på enkelte favoritter. Jeg er i alle fall veldig glad for at de ikke spilte Empire of the Clouds, som er nesten 20 minutter lang. Jeg var ekstremt sliten i føtter og knær mot slutten og hadde gått ut i protest hvis de hadde begynt på den som ekstranummer.

Det var veldig tettpakket med folk da Iron Maiden spilte, og Telenor Arena føltes ut som en badstue. Da var det fantastisk at det regnet når jeg kom ut. Det var skikkelig regn og det var akkurat det jeg trengte etter den varmen. Jeg måtte stå i kø i en halvtime for bussene de hadde satt opp for folk, men jeg hadde ikke noe imot det siden de gav meg tid til å nyte regnet.

Nå over til metal musikkvideoer.

Kansas cover.


0 Comments: