Metal Søndag 15. august

Megadeth - So Far, So Good...So What!
Capitol, 1988

Har man hørt på metal hørt på metal mer enn et år, så har man ingen unnskyldninger for å ikke være kjent med de klassiske Megadeth albumene fra 80-tallet. Spesielt hvis man hører på thrash.
Hva som gjør dette og forløperne til klassikere er at de definerer hva melodiøs thrash burde være. Riff etter riff som sitter som støpt. Det er flere riff per låt enn det er på et helt album med moderne kommersielt pseudometal. Og hvert riff betyr noe og er ikke der bare for å være der. Jeg kan ikke understreke hardt nok hvor fantastisk noen av disse riffene er.
Megadeth er på den melodiøse siden av thrash, men siden de er 100 % thrash, så er det på ingen måte pinglete. Det er bestandig noe kynisk, fiendelig og utrygt med melodiene, noe som blir forsterket med Dave Mustaine sin skitne drittsekkstemme.
Thrash har dype røtter punk, noe som ofte kommer igjen i de skitne vokalstilene man finner i så mange thrashband. Megadeth minner oss på nettopp dette med å spille Anarchy In The U.K. av The Sex Pistols. De thrasher den opp og det kommer tydelig frem hvor lite som egentlig skiller thrash fra punk/hardcore. Ganske ironisk med tanke på fiendeligheten mellom punkere og metalheads på 80-tallet.

For å si det kort og enkelt, dette albumet ruler. Det er perfekte eksemplet på hvordan melodiøse band kan ende opp med å høres tøffere ut enn de som prøver å være brutale. Det er fucking klassisk Megadeth, så man kan ikke forvente annet enn perfeksjon og drittøff metal.

---------------------------

Nihil Mortum er et finsk black metal med en selvfinansiert EP ute. Hvis du digger black metal som mer eksperimentell enn gjennomsnittet, så sjekk dem ut på deres Myspace.

Never Mind the Bollocks Here's metal musikkvideoer.

Morkobot - Zotgongollac

Black Label Society - Graveyard Disciples

Firewind - Breaking The Silence