Skal vi gidde å bry oss?

This film gives a unique insight into the conditions the people of Afghanistan must live. It is a society destroyed by war and run by a tradition. But despite this, there is also a strong longing to change. But how can democracy be implemented in a land where the people are illiterate? In a land where votes can be bought and where women do not have the luxury to leave their children so that they can vote? It is a film that reminds us that democracy can not be implemented merely by the presence of western diplomats and soldiers.

I går så jeg dokumentarfilmen Enemies of happiness som uten tvil må være en av de aller sterkeste filmene jeg noen gang har sett. Dette var ikke en sånn Michael Moore greie som vrenger og vrir på det, men en film som viser ett menneskes fantastiske vilje til å stå opp i mot huleboermentaliteten som rår i landet. Filmen viste mange negative men også noen positive sider i fra dagliglivet i Afghanistan.

Jeg husker da Taliban ble fjernet i 2001 at en gjeng norske forfattere hadde annonser i avisen som sa at de stod samlet i mot invasjonen av Afghanistan, jeg husker også at jeg lurte på hvorfor de var i mot invasjonen noe annonsen glemte å informere om. Så jeg fant aldri ut hva de var for eller hva de var i mot, kanskje de bare ytret sin motstand for å være hippe, in, mainstream, anti-amerikanske, radikale eller kule?

Men det eneste som jeg klarer å finne ut er at Afghanistan er ett land som har ett desperat behov for sikkerhet i form av militær tilstedeværelse og humanitær bistand slik at de en dag kan klare å komme seg ut av steinalderen. Eller skal vi bare vende dem ryggen?

[En slags oppdatering]
Blair sender 1400 soldater til Afghanistan: - Siden ingen andre vil gjøre det, må vi.