Metal Søndag 31. juli
Ildjarn er et navn en hver fan av undergrunnen av norsk black metal burde være kjent med. Han var tidlig ute med å danne et enmannsband på 90-tallet, spille inn rene elektroniske ambientutgivelser og han dyttet black metal i en enda mer rå og primitiv retning (noe som sier mye med tanke på at black metal er nettopp kjent for å være rå og primitiv). Han hadde også en rekke utgivelser i samarbeid med Nidhogg, og kanskje den mest ikoniske tingen som kom ut fra deres fellesprosjekt er Hardangervidda fra 2002. Hardangervidda er et rent elektronisk ambientalbum. Når man tenker den norske black metalscenen og elektronisk ambient, så tenker man gjerne på fengselalbumene til Burzum eller dungeon synthen til Mortiis, men Hardangervidda står ut i fra dem og andre sideprosjekter. Dette er ikke musikk som handler om å skape noe stemning fra mytologi, middelalder eller fantasy, men av norsk natur, av et av våre mest ikoniske naturlandskap, Hardangervidda. Det er som forventet ambient synth spilt i et sakte tempo, og noe av det kan beskrives som kaldt og mørkt i hvordan det høres, men mye av det høres nesten mer varmt ut, til og med fredelig og rolig. Først og fremst er det vakkert. Man kan kjenne at lydlandskapet bli virkelig og man kan se for seg at Hardangervidda strekke seg ut mens man kjenner vinden i ansiktet.
Dette er et mesterverk i elektronisk musikk. Måten notene svever på, den esoteriske følelsen de har, den majestetiske stemningen, gjør dette til noe av det vakreste av norsk musikk som noen gang har blitt spilt inn. Det er ingen tvil om at Hardangervidda er en klassiker, bare ikke langt nær så kjent på grunn av Ildjarn og Nidhogg sin obskure natur. De er ikke to individer som ofte blir nevnt når man snakker om den norske black metalscenens historie. De har alltid stått litt utenfor det hele. Hardangervidda er et album som kanskje appellerer først og fremst til fans av ambient fremfor fans av black metal, men har du i den minste interesse i atmosfærisk musikk, så er Hardangervidda en obligatorisk klassiker.
Norse League Productions, 2002
Når det kommer til å sette sammen et album, så er det viktig å velge ut hvilke låter man tar med og hvilke man dropper å ta med. Hardangervidda kom ut i juli 2002 og gav oss nesten en time av noe av den mest vakre ambient musikk noen gang spilt inn, så i september samme året kom det en EP med alle stykkene Ildjarn-Nidhogg droppet å bruke på albumet. De ble ikke droppet fordi de var dårlige stykker med musikk, men fordi de ikke passet helt inn i flowen til albumet. Det er noen låter her som absolutt høres ut som de hører hjemme på et helt annet album enn Hardangervidda. En ting jeg ikke nevnte i anmeldelsen av Hardangervidda er at det ble spilt inn i 1997, så de hadde nok av tid til å velge ut materiale. Hardangervidda part 2 er 22 minutter lang i motsetning til albumet som er 57 minutter lang. For det meste høres musikken her ut som noe som kunne ha passet på Hardangervidda, men det er to låter jeg føler står en del ut. Spring tar i bruk av aukustisk gitar, noe som ville ha stått veldig ut på et ellers rent elektronisk album, og The Troll Dome har bruk av trommer. Trommer som er fra en trommemaskin, men uansett noe som hadde stått ut i et album som er ren ambient.
Hvis Hardangervidda er et så perfekt album, burde man droppe Hardangervidda part 2 siden det bare er en EP med outtakes? Så klart ikke siden det er uansett interessant å høre hva som kunne ha vært på albumet. Dessuten ble både EP og album reutgitt av det ukrainske plateselskapet The Devil's Elixirs i 2021 på både CD og vinyl, og er tilgjengelig på Platekompaniet. Skal du skaffe deg albumet, så kan du også like godt skaffe deg EP-en.
------------------------------------------------------------------------
Splatt er et amerikansk grindcoreband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
0 Comments:
Post a Comment