Metal Søndag 8. mai
Earache Records, 1999
The Stargate er kanskje mest kjent for sitt corny platecover fremfor musikken, men for fans av Mortiis og hans dungeon synth, så er The Stargate det siste klassiske albumet før hans store stilskifte til en form for electropop rock. Mens de forrige albumene besto av to låter som ofte var over 20 minutter lange, så består The Stargate av åtte låter fordelt over en time. Disse kortere låtene er ikke noe nytt fra Mortiis siden han gav ut en rekke EP-er med slike låter og samlet dem på Crypt of the Wizard i 1997. Disse åtte nye låtene skiller seg ut fra tidligere materiale. Det er fortsatt mørk ambient inspirert av fantasysjangeren og rollespill, men det er ikke ren dungeon synth som ofte er kun spillt med en billig synthesizer for å skape den rette antikke stemningen fra tidlige dataspill som prøvde å gjenskape rollespill som Dungeons & Dragons i elektronisk format. Det er selvsagt en stor del av lydbildet på The Stargate, men det er mange flere elementer som det var svært lite av på de forrige albumene. Akustisk gitar dukker noen ganger opp, det er av og til lydeffekter, og ikke minst, det er betydelig mer vokal i form av stemmen til Sarah Jezebel Deva og Kalle "Drunk Monk" Metz i tillegg til stemmen til Mortiis. Tidligere album hadde til nød Mortiis som sa noen ord her og der. Her er det synging gjennom det meste av musikken. For det meste uten ord, stemmene er bare en del av det vakre og mystiske lydlandskapet.
Musikalsk, så er dette mer klassiskinspirert darkwave enn ren dungeon synth, men stemningen er den samme dunkle og episke som på tidligere album. Men i stedet for bare en reise gjennom tåkekledde skoger og fjell, dype grotter og fangehull under gamle ruinerte borger, så gir disse nye elementene musikken en større preg av et helt univers av fantastiske ting og skapninger. Låttitlene er på engelsk istedet for norsk og musikken høres ut som score til en fantasyfilm eller dataspill, men det er fortsatt klassisk Mortiis. The Stargate markerte slutten på noe magisk, slutten på en tidsperiode, men det er bare med på å gjøre det til et så vakkert album.
-----------------------------------------------------------------------------------
Perduratum er et mexicansk progressiv metalband som har gitt ut to demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Ric Parnell døde den 1. mai i en alder av 70 år. Hans spilte trommer i Atomic Rooster, et hard rockband som hadde innflytelse på tidlig metal på starten av 70-tallet. Men hans mest direkte tilknytning til metal er at det var han som sto for de faktiske trommene til Spinal Tap. Måtte bare nevne Atomic Rooster siden han var så mye mer enn noen som spilte i et mer eller mindre fiktivt band fra en film.
Nå over til metal musikkvideoer.
0 Comments:
Post a Comment