Metal Søndag 29. juli

Accept - Eat the Heat
Epic Records/RCA, 1989

Etter at Udo Dirkschneider fikk sparken i 1987, så måtte Accept se etter en ny vokalist. De valgte amerikaneren David Reece. De satte i gang med å spille inn Eat the Heat året etterpå og i 1989 gav de ut det første Accept albumet med en annen vokalist enn Udo. Stemmen til David har noen likheter med stemmen til Udo når han skriker, men man legger merke til en stor forskjell når han synger rent. Og med tanke på at dette er et veldig kommersielt album, så synger han rent nesten hele tiden. Men når han setter i gang skrikene, så kan man høre hvorfor Accept valgte han som deres nye vokalist. Han har en mer hard rockvokal enn det vi er vant med fra Udo, så det den passer bedre til den mer kommersielle stilen bandet skiftet til rundt denne tiden. Eat the Heat høres knapt ut som Accept, og det er ingen tvil om at dette er det mest kommersielle de noen gang har vært. Det er også i mange fans ører deres eneste dårlige album. Jeg vil ikke gå så langt siden jeg liker kommersiell hard rock, men jeg forstår skuffelsen mange fan følte da Eat the Heat kom ut. Eat the Heat solgte dårlig og få møtte opp på konsertene da Accept turnerte i USA. Men til tross av dette, så finner jeg ting å like med dette albumet.

Det er ingen låter jeg ser på som favoritter her, men det er ingen tvil om at hvis du digger den kommersielle 80-tallssounden, så høres dette ganske fett ut. Det er puddelrock fra start til slutt, så hvis du ignorer at dette er skal liksom være Accept, så er det faktisk ikke så ille. Det er kanskje et elendig heavy metalalbum, men det er et mer enn bra nok kommersielt hard rockalbum. Hvis du ikke er en fan av den type musikk, så unngå Eat the Heat som pesten. Men digger du musikk som oser av hårspray og svett spandex, så er dette absolutt et album som er verdt å sjekke ut. Det er også verdt å nevne av CD-utgaven har to ekstra spor som ikke er på vinylutgaven, men jeg tviler på at selv den mest dedikerte Accept fan ikke gidder å spore opp vinylutgaven. Dette er et album du enten kommer til å digge eller hate, og det handler til syvende og sist om hvor mye puddel du tollerer i din musikk.

-------------------------------------------------------------

Light Dweller er et amerikansk death metalband som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

På den 27. juli døde en av den amerikanske undergrunnens største helter, Mark “The Shark” Shelton. Han var vokalist og gitarist i Manilla Road, et av de viktigste bandene i utviklingen av U.S. power metal. Den amerikanske formen for power metal fra 80-tallet er kanskje obskur for de som ikke er så opptatt av ren og ekte episk heavy metal, men Manilla Road har alltid vært et av de største navnene i den stilen. Så mange av albumene deres er sett på som klassikere i dag. Deres musikk oset av noe antikt og magisk som for mange er selveste definisjonen på metal.

Mark Shelton fikk hjertestans like etter bandet hadde spilt på Headbangers Open Air i Tyskland i natt. Han døde i ambulansen. Han ble 60 år gammel, og selv om det ikke akkurat er noen ung alder, så hadde han fremdeles mye å gi som musiker og låtskriver. Hans sære nasale stemme kommer alltid til å bli savnet.

Nå over til metal musikkvideoer.

Napalm Ted - Burnt Arm

Pretty Maids - Mother of All Lies

Deadspace - Birth