Metal Søndag 1. oktober
Selvfinansiert, 2016
Nok en Nødutgangfestival, så jeg gir meg selv noe kort å skrive om i år også. Vaurien er en 15 minutter lang EP av Quebecbandet Mort aux Gueux. Bandnavnet betyr død til tiggere, noe som jeg antar skal reflektere deres misantropiske holdning til menneskeheten, mens Vaurien betyr røver. Det er en selvfølge at all lyrikken deres er også på fransk. Musikken er som forventet lo-fi og stygg black metal. Vi snakker om råe raske riff med raske trommer. Gitarspillet er ganske bra, men det er vanskelig å plukke opp på grunn av den råe produksjonen. Den eneste låtene av de fem som er på denne EP-en som ikke er rask og sint er den tredje og fjerde låta. Den tredje går ned i et doom tempo. Den har iskald og dyster atmosfære i store doser og er et lite avbrekk fra det grimme angrepet resten av låtene er, mens den fjerde er en akustisk stykke som varer bare i 46 sekunder.
Dette er klassisk stygg black metal som går mer inn for å være iskald og rå enn noe annet. Det er den typen black metal jeg alltid kommer tilbake til, fordi det er den typen som virker best. Nå er det på tide å snakke om Nødutgangfestivalen.
-----------------------------------------------------------------------------
Goblin King er et britisk death ’n’ roll band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nødutgangfestivalen er her i Bodø hvert år i slutten av september. Det er en festival dedikert til industrial, støy, ambient, frijazz, avantgarde, alternativ, osv.. Det er altså alt annet enn vanlig pop og rock.
Festivalen startet på torsdag, men jeg var så syk at jeg ikke klarte å gå. Artistene jeg glipp av var Forsvaret, Sysselmannen, Jenny Hval og Aiming for Enrike. Alle så obskure at jeg knapt kan finne info om dem. Alle unntatt, Jenny Hval som er etablert og kjent kunstpopartist. Det var ganske leit å gå glipp av den kvelden.
På fredagen var jeg i mye bedre form og fikk med meg alt. I følge programmet, så er en artist med navnet Tone Aanes nevnt, men jeg var der da de åpnet, så jeg antar hun var kansellert. Det første jeg så den kvelden var NXP. Litt anderledes ambient med lyden av rennende vann og andre ting jeg ikke husker så mye av, men jeg husker det var bilder av bylandskaper prosjektert på scene veggen som ble forvrengt av diverse effekter. Ganske trippy.
Psykisk Tortur var selvsagt på plass igjen i år også. En på trommer og en som lager en masse støy mens han vifter rundt med armene og bruker slipemaskin på metallplater så gnistene flyr avgårde. I år var Lasse Marhaug med som gjest, og han laget virkelig hard støy. Så mye at det overdøvet den vanlige støyen. Utrolig underholdene i år også.
Neste var Moon Relay, som var i sin egen alternative sjanger når det kommer til rock. Det var det vanlige oppsettet med trommis, bassist og to gitarister. Det var ingen vokal. Den ene gitaristen brukte mer tid på å fikle med noen elektroniske ting på et bord. Han spilte diverse elektronisk beats imot trommisen, så det var to forskjellige rytmer som komprimerte hverandre. Musikken hadde en drone følelse. Tenk Earth med alle doomelementer fjernet. Det låt fantastisk og ble aldri kjedelig. Jeg likte også at når det kom til hårfrisyrer og måten de var kledd på, så så de ut som om de var plukket rett ut av musikkvideo til et grunge/alternativ rockband fra 1993.
Kvelden ble avsluttet av Shining. Jeg tror de fleste har hørt om dem etter at de gav ut albumet Blackjazz i 2010. Blackjazz ble jo hyllet av musikkjournalister som har peiling på verken jazz eller black metal som en jazz og black metalhybrid. Jeg hørte ikke noe black metal i musikken og jeg er tvilsom at det er så mye jazz i den heller. Men ingenting av det betyr noe. Det som betyr noe er at de rocker hardt. Nesten alle som møtte opp var bare der for å se dem. De spilte et knallbra sett der jeg headbanget hele veien.
Lørdagen hadde enda særere musikk. Jeg kom litt sent, men fikk med meg mesteparten av hva James Welburn med Skjit-Lars spilte. Skjit-Lars på trommer og James Welburn på gitar. Det var tungt og hadde en doomstemning i måten de tunge riffene ble spilt på. Helt på slutten, så plukket han strengene slik de gjør i black metal og det gav meg enda mer metalassosiasjoner. Tøffe saker og noe av de få stykkene som minnet om vanlig musikk.
Joel Grip & Sven-Åke Johansson var ganske spesielle. Sven-Åke Johansson er en liten gammel svenske som hadde to trommer og en cymbal, samt et stativ full av papirer. Ved siden av sto Joel Grip med en svær cello. Sven-Åke begynte å lese i fra hva jeg antar er hans egne dikt. Han var veldig animert og bevegde på både armer og bein når han fremførte sin poesi. Av og til gnidde han ting på trommene og cymbalen for å lage diverse ulyder, av og til slo han på dem, enten med faktiske trommestikker, eller så klasket han dem med et håndkle. Joel Grip lagde tilfeldige lyder med celloen mens han ikke bare gnidde med buen på strengene, men også på alle de andre delene av celloen. Han gnidde den på stativene rundt seg også. Det var en sær time med improviserte lyder og lange svenske dikt. Det var nesten som en parodi på kunstmusikk, der de gjorde narr av den eller folk som frivillig sitter gjennom en slik forestilling. Det var tydelige humoristiske elementer her og der. Uansett formål, så var jeg underholdt.
Så ble vi alle bedt om å forlate salen og gå inn i mindre en. Åtte høyttalere sto der rundt rommet og alle stolene i miten med ryggen til senteret av rommet. Det var et stykke som originalt var for en kunstmesse i Chicago, så senere i New York basert på lyder av Saltstraumen utenfor byen her. Jeg hørte ikke så mye Saltstraumen, men det var et greit ambient stykke som ble mer kaotisk mot slutten. Så var det tilbake til konsertsalen for å se Svarte Greiner. En fyr med gitar og en masse pedaler. Det var sample av fioliner som loopet mens han spilte på gitaren med en felebue. Han droppet den og spilte gitaren med fingeren etterhvert. Igjen veldig ambient saker. Så tilbake til den andre salen for et litt annerledes stykk. Litt mer kaotisk fra starten av. Også denne gange først spilt på en kunstmesse to steder i Europa. Husker bare at Frankrike var et av landene.
Etter alt det ambient sakene og kunstgreiene, så var det godt å høre Susanne Lundeng Trio. Susanne Lundeng er en kjent og etablert folkemusiker, mens Susanne Lundeng Trio er godt plassert i prog rockens verden. Man kan si at det er prog rock uten rocken. Susanne Lundeng står for vokal og fele, mens det er en fyr på keyboards/synth og en på trommer. Jeg skal ikke prøve å beskrive musikken, bare si at det låt fantastisk. Atmosfæren var varm og god.
Festivalen ble avsluttet med det motsatte av varm med Trepaneringsritualen. Okkult støyende industrial med mye bruk av religiøse ikoner. På scenen var det et lite bord med en holdeskalle, noen bein, en offerdolk og svarte stearinlys. På scenen kom det en skitten og mørkkledd mann som så ut som en seriemorder fra en skrekkfilm. Det var blod på armene og han hadde en skitten sekk over hodet. Støyende lydlandskaper fylte salen mens bilder av hodeskaller og kors flashet på sceneveggen. Han messet med en dyp growling som hadde gjort hvilken som helst death metalvokalist stolt. Etterhvert kom sekken av og han så nesten mer truende ut siden han så ut som en morderisk og hårete uteligger. Det var en morbid og mørk avslutting på nødutgangen, og slik skal det være. Årets festival var nok en gang fantastisk. Jeg kan knapt vente til neste år.
Nå over til metal musikkvideoer.
Sonic Pulse - Bong Zombies
Inter Arma - The Summer Drones
Arcane Symphony - A New Day Begins
0 Comments:
Post a Comment