Captain Disillusion: Heroic Feats of YouTube Debunkery - Live at QED 2016
|
| 0
kommentarer
mandag, oktober 31, 2016
søndag, oktober 30, 2016
Metal Søndag 30. oktober
Massacre Records, 1998
Det er Halloween i morgen og det er tid for skrekk. King Diamond er kongen av skrekkmetal og Voodoo er hans konseptalbum om (gjettet
riktig) voodoo. Historien i lyrikken handler om et ektepar som flytter inn i et
hus langs elven Mississippi i Louisiana. Huset tilhørte en ond houngan og bokor
(prest og trollmann i voodootradisjonen) og som forventet, så skjer det
overnaturlig ting i huset når nattemørket senker seg. Det er den type historie
man forventer fra King Diamond. Og som forventet, så kjører han på med sin
unike falsettvokal og sære sangstil. Han høres like forskrudd ut som på de
tidligere albumene og vokalprestasjonen er like imponerende som vanlig. Når det
kommer til riffene, så er de også veldig solide. Det er kraft bak dem og de
høres ut som skikkelig heavy metalriff. I tillegg til å være kule som faen
riff, så bygger de opp atmosfæren som albumet går inn for. I likhet med de
andre 90-tallsalbumene til King Diamond, så kunne lydproduksjonen vært et hakk
bedre, men den er ikke så ille at den ødelegger for albumet.
Det er klassisk King Diamond hele veien, så digger du
hans tidligere album, så er det null grunner til å hoppe over Voodoo. Platecoveret
alene er nesten god nok grunn til å skaffe seg Voodoo. Det er tegnet av Necrolord,
som har stått for coverne til en hel rekke klassisk album, og på toppen av det
hele har vært gitarist for en rekke band. Voodoo er et album som burde være i en
hver platesamling.
-------------------------------------------------------
Omnifariam er et death metal band fra Puerto Rico som har
gitt ut 3 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
søndag, oktober 23, 2016
Metal Søndag 23. oktober
Selvfinansiert, 2013
Bare et år etter at britiske Abyssal gav ut Denouement,
så kom dette albumet ut. En verdig oppfølger som tok musikken til nye mørke og
onde nivåer. Det er fortsatt grim death doom med et sterkt fokus på death
metalsiden av sjangeren og med en dose black metal, men de klarte å skape noe
som føles enda mer undertrykkende. Det er alt det som fungerte på debuten, bare
gjort litt bedre. Gitartonen er enda tykkere, skitnere og tyngre enn før. Sammen
med trommene, så skaper de et dystert lydbilde strippet for alt håp og glede,
der ingenting kan overleve. Musikken føles gammel og råtten, som om den kommer
fra et glemt gravkammer laget for de eldre gudene fra en H. P. Lovecraft historie.
Vokalen er dyp growling som spyr ut den kryptiske lyrikken om død og undergang.
Alt kommer sammen til et tykt og tungt lydlandskap fylt med mareritt. Det er en
perfekt miks av death metal, doom og black metal med et sterkt fokus på
atmosfære og stemning.
Likte du debutalbumet, så vil du like Novit enim Dominus
qui sunt eius minst like mye, om ikke enda mer. Musikken har en fantastisk
black metalfølelse når de øker tempoet og en knusende følelse av doom når ting
går ned til mer sakte nivåer, men det er aldri tvil om at man hører på bekmørk
og brutal death metal. Novit enim Dominus qui sunt eius er perfekt for når man
ønsker å la mørket og ondskapen ta over natten. Man kan høre albumet
gratis på deres Bandcamp, samt kjøpe det på vinyl både der og på deres BigCartel.
------------------------------------------------
Morthus er et tysk black metal band som har gitt ut en
selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
tirsdag, oktober 18, 2016
søndag, oktober 16, 2016
Metal Søndag 16. oktober
Cogumelo Records, 1990
Sextrash er et av de bandene som kun er kjent for fans av
old school brasiliansk thrash og tidlig ekstrem metal, men de som kjenner til
dem verdsetter deres skitne thrash metal med hint av både tidlig death og black
metal. Det er tydelig at dette bandet er inspirert av Sarcófago både når det kommer
til image og musikk. De har den råe og stygge lyden den brasilianske scenen var
kjent for på 80-tallet, bare med litt mer fokus på sex og perversjoner enn bare
satanisme og blasfemi. Riffene er råe og raske med en god dose med rask
thrashtromming og blast beats. Musikken føles nesten kaotisk til tider, og den
har den barbariske og ville følelsen denne type thrash skal ha. Ingen av låtene
er lange og treffer lytteren med det ene blitskrigangrepet etter det andre. Vokalen
er en mix av hes rop og dyp growling. Det er ingen tvil om at man hører på god
gammeldags brasiliansk ekstrem metal. Man kan føle at Satan var med dem da de
spile dette albumet inn i en orgie av sadomasokistisk sex og sodomi av kristne
verdier. Dette er et av de albumene som er perfekt å drikke seg dritings til mens man
voldtar ei nonne og/eller liket til paven. Sexual Carnage fanger opp den
brasilianske ånden av metal og blasfemi.
Sextrash ble aldri et av de største og meste kjente bandene
fra den brasilianske thrashscenen på 80-tallet, og når de endelig gav ut dette
albumet, så hadde både death metal og black metal så vidt begynt å ta over den
brasilianske ekstrem metalscenen. Heldigvis er det nok av metalheads som
interesserer seg for dette albumet til at det er blitt reutgitt med EP-en XXX
fra 1989 som bonusspor. Elsker man skitten thrash med en god dose tidlig death
metal, så er det en selvfølge at man burde skaffe seg Sexual Carnage.
---------------------------------------------
Fyrecross er et gresk heavy metal band som har gitt ut en
selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
Fanvideo.
|
| 0
kommentarer
søndag, oktober 09, 2016
Metal Søndag 9. oktober
Selvfinansiert, 2012
Det første som tiltrekker med dette albumet er selvsagt
coveret. Det er tegnet av den pornografiske kunstneren RiskyGraphics og man kan
sjekke ut hans ikke fult så pornografiske verker her. Men rett etter coveret,
så er musikken det som tiltrekker med Larger than Life. Det er solid power
metal med en gode dose thrash og holdning. Thrashelementene er veldig tydelig
fremme i lydbildet og gjør at det føles mye tøffere ut enn mye annen power
metal. Låtene Queen of Beers og spesielt Bong Zombies lener seg langt mer imot
thrash enn power metal, men når man ser på albumet i sin helhet, så føles det
mer som et power metalalbum. Når det er sagt, så er Bong Zombies 100 % thrash i
mine ører. Det er nok av power/thrash hybrider der ute, men Sonic Pulse klarer
å skape en unik energi som er deres egen på Lager than Life, som gjør at de
skiller seg ut. Kanskje det er fokuset på øldrikking og moro, men de har noe
som gjør at de er unike som jeg ikke klarer helt å sette fingeren på.
Lager than Life er full av gode riff og har den energiske
følelsen denne type power metal burde ha. Det er kanskje ikke noe album som
fortjener noe klassikerstatus, men det er solid saker en hver fan av power
metal og melodiøs thrash burde sjekke ut. Man kan både høre albumet gratis og
kjøpe CD-en deres på deres Bandcamp. De er et band som fortjener støtte.
---------------------------------------------------
Bomb Scare er et amerikansk crossover band som har gitt
ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
onsdag, oktober 05, 2016
søndag, oktober 02, 2016
Metal Søndag 2. oktober
Schibsted, 2008
Etter tre festivalkvelder med alt for lite søvn i mellom
dem, så er jeg ikke i humør til å skrive om noe langt album. I stedet, så
skriver jeg kort om en singel som varer akkurat under 4 minutter. Nightsweat
Agony er en singel som kom med tegneserien Kollektivet nr. 2/2008. Blacktööth er
det fiktive black metalbandet til karakteren Ronny. De hadde sin egen
tegneserie i tillegg til at de var i avisstripen Kollektivet, og når man bruker
så mye tid og krefter på et fiktivt band, så må man lure på hvordan de høres
ut. Denne singelen svarer akkurat på det, og det er ikke så ille. Det er black
metal. Ikke det råeste eller grimmeste black metal har å by på, men låta er kul
nok. Den har solide riff og det er faktisk en ond atmosfære hvis man ignorerer
at det er fra en tegneserie som parodierer black metal. Jeg har for lengst mistet
bladet den kom med, med CD-en er en fast del av min platesamling, og det er
alltid et lite smil når jeg legger merke til at den stikker litt ut mellom alle
CD-ene. Tegneseriens skaper Torbjørn Lien skrev litt om Nightsweat Agony her. Låta
kan høres gratis på Youtube.
-----------------------------------------------------------
Nødutgangfestivalen er festival her i Bodø som jeg
oppdaget i fjor og som jeg ser fremover til å delta på hvert år. Det var bra i
fjor, og det var bra i år. Tre kvelder med eksperimentell, alternativ og litt annerledes
musikk.
Julius Androide var første artist på torsdag. Jeg antar
navnet var inspirert av Julius, sjimpansen i dyreparken i Kristiansand, med
tanke på bruken av en sjimpansemaske og bruken av et sjimpanseimage i det
visuelle under konserten. Det er tydelig at både musikk og det visuelle er
inspirert av vaporwave. Mye av det som faller under vaporwave er ofte mer rolig
og atmosfærisk, men Julius Androide kjørte på med mye energi i musikken. Det
var både gamle Windows skjermbeskyttere og spill fra den første Playstation på
skjermen mens Julius Androide spilte sine elektroniske låter. Et ganske
underholdene bidrag og en god start på festivalen.
Hanssen/Wærnes var ren støy. Ronny Wærnes er en lokal
støyartist og Kjetil Hanssen er sånn passe halvveis kjent navn for de som hører
på støy. Det er egentlig ikke så ekstremt mye å si utover at de gikk opp på
scenen med hver sine pedaler og mikrofoner. Det var ganske underholdene og jeg
likte det støyende og stygge lydlandskapet, men jeg tror det ikke var alle i
publikum som satte pris på det. Men er man på Nødutgangfestivalen, så må man
forvente støy.
Siste bandet den kvelden var Bushman’s Revenge. Et band
jeg hadde hørt om på forhånd, men aldri hørt på før den kvelden. De spilte skikkelig
god jazz. Det var jazz rock, men ikke i den prog rock konteksten mange tenker
på når det er snakk om jazz rock. Dette var rett frem solid jazz, og av og till
ble man påminnet om at de spilte litt rock også når de kjørte på litt harde og
tøffe riff. En veldig bra konsert og det var tydelig at eldre jazztilhengeren som
satt ved samme bord som meg storkoste seg. Jeg kjøpte platene deres etter
showet.
Det var flere band på fredagen og kvelden ble åpnet med black
metalbandet Dødsangst. Det virker som om at de ikke har gitt ut noen skiver
enda siden det ikke er noe info om dem på metal-archives.com og det var
ingenting til salgs fra dem. De var et solid liveband. Veldig rettfrem black
metal, men jeg er den siste personen her i verden som vil klage på det.
Origami Replika var mer støy og det var enda mer kaos på
scenen enn i går. To bord med hver sin støyartist som laget en masse bråk mens det
var en mannlig danser som hoppet rundt, plukket opp stoler og krøp rundt på
golvet. Så var det en skallet fyr med en gylden rustning og toga som gikk rundt
og hilste på folk. Så kom ei dame med regntøy og en fuglemaske (ikke så ulike den
pestdoktorer hadde i middelalderen) som også var laget av regntøy. Hun hadde
også en kjepp og jaget fyren i togaen, for å så kle han naken. Han var naken
resten av showet mens hun dyttet han og danseren rundt. Det var kaos hele tiden
og mye å se på siden det var flere karakterer som dyttet hverandre rundt
omkring publikum.
Eoin Dillon / Bjørn Andor Drage / Finn Sletten var irsk
folkemusikk, eller i det minste irskinspirert (for det meste) akustisk musikk. Bjørn
Andor Drage var på (jeg antar) elektrisk piano, Finn Sletten med noen gamle
trommer og Eoin Dillon med en sekkepipe. Det var ikke den typen man blåser i,
men en som man klemmer på. Det var utrolig vakker og det var et parti jeg
nesten ble skikkelig rørt.
Upsilon Acrux er et amerikansk prog rock band med røtter
i math rock. Den typen som virkelig er eksperimentelle og går for avanserte
lydlandskaper. De hadde to trommiser som bygget opp den nesten brutale musikken
de spilte. Det var alt annet enn trygge og snille prog rocken fra 70-tallet. Også
et band jeg endte opp med å kjøpe platene deres etter konserten.
Deathcrush avsluttet kvelden med heftig støyrock. Dette var
en trio som kunne spille og det var en energisk avslutning. Riffene var tunge
og brutal som faen og det var knalltøft. Jeg antar de kan til en viss grad
sammenlignes med Sonic Youth på deres hardeste. Hjelper også at de hadde et
kvinnelig medlem. Uten tvil høydepunktet i festivalen.
Siste kvelden var like variert og åpnet med ritual
ambientprosjektet Origami Galaktika. Benny Braaten sto for all musikken med
utstyret sitt, som inkluderte en rekke treverk av mange rare sorter han laget
lyd med og en sjamantromme. Til slutt droppet han instrumentene og gikk over
til strupesang. Han trykket på en av pedalene sine og fikk tatt opp
strupesangen, for å spille den av mens han sang over opptaket med mer
strupesang. På den måten skapte han flere lag med strupesang og det hørtes
jævlig tøft ut.
Blaakraft er et av prosjektene til støyartisten Ronny
Wærnes fra første kvelden. Det er en interessant form for eksperimentell
industrial rock. Bandet spiller solide harde riff med heftig tromming mens han
lager støy og fremfører lyrikk. Rockedelen alene er bra nok siden den var hard
og tung, men det fungerte interessant nok med støyen som et ekstra lag. På slutten
tok Ronny Wærnes frem en slipemaskin og begynte å slipe noe på scenegolvet slik
at gnister spratt opp i luften.
Nopiax er en dark ambient duo. De satt der med hver sin Laptop,
og det var det hele. Det var bra ambient og lett å ta tak i det mørke lydlandskapet,
så det var ikke så kjedelig som man skulle tro, men det skjedde bokstavelig talt
ingenting.
Nest siste var Nilsen-Love/Terry Ex. Eksperimentell rock.
Trommisen spilte tilfeldige beats and gnei ting på trommeskinnet. Gitaristen spilte
tilfeldige noter og gnei en kaffekopp på strengene. Svakeste gruppen for min
del, men kjedet meg ikke og jeg mislikte det ikke, så jeg kan ikke klage.
MoE/Marhaug/Pain Jerk var et av de beste med hele
festivalen. MoE er et norsk støyrockband mens de to andre navnene er
støyartister. MoE spilte første del av settet uten dem. Det var virkelig tykk
og tung sound. Ikke ulik den type tyngde og lydlandskaper man kan finne i
sludge metal, post-metal og mer eksperimentelle doomband. Det var hardt og det
var bra, så kom de to støyartistene på scene og gjorde det harde og brutale lydlandskapet
enda hardere og enda mer brutalt. Det var skikkelig heavy saker.
Og det var alt fra årets Nødutgangfestivalen. Ikke noe
mer å rapportere utover at jeg ser frem til neste år.
Nå over til metal musikkvideoer.
|
| 0
kommentarer
Abonner på:
Innlegg (Atom)
