søndag, mai 29, 2016

Metal Søndag 29. mai



Det er lite snakk om norsk thrash, og mye av det kommer vel av at det har aldri har vært en stor sjanger her til lands. Men det stopper ikke enkelte band fra å prøve. Grimfist er kanskje mest kjent for at de hadde Horgh fra Immortal på trommer, og utover det, så tviler jeg at det var så mange som brydde seg om dette bandet og dette albumet da det kom ut. Det var vist nok folk brydde seg til at de laget en oppfølger, men Grimfist er på ingen måter et av de store kjente bandene der ute. 2003 var før retro-thrash tok av, så det var ikke den største interessen for Ghouls of Grandeur da det kom ut det året. Ikke at noen retro-thrash bølge ville ha hjulpet noe særlig på albumets suksess siden det er alt annet en klassisk 80-tallsthrash. Det er mer snakk om moderne thrash med mye inspirasjon fra moderne death metal og groove metal fra 90-tallet. Det er med andre ord den type thrash metal som ikke er ute etter å være så old school som overhodet mulig, men å være hard, tøff og rask musikk. Jeg vil si Grimfist klarte det på Ghouls of Grandeur. Det er harde saker fylt med aggresjon og god gammeldags satanistisk lyrikk. Det er en god dose groove metal i riffene til tider, men det er aldri tregt og det er med på å gi musikken en mer fresh sound enn om de bare gikk for stereotypisk thrash. Vokalen er av den ekstreme typen og hadde fungert like fint på et death metal eller black metalalbum som på dette albumet. Og med Horgh på trommer, så er det en selvfølge at tromming er intenst og bra tvers igjennom.

Dette er veldig solid moderne thrash med den rette sinte og mørke stemningen. Det er headbanging hele veien og alle låtene er fulle av nok riff som river opp øregangene. Det er alt man kunne ønske seg fra denne type musikk. Grimfist er gjenforent med en ny line up, så det blir interessant å se hva fremtiden vil bringe for dem.

-----------------------------------------------

Fell Ruin er et amerikansk black metal band med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

søndag, mai 22, 2016

Metal Søndag 22. mai




Det er alltid hyggelig med litt slam death metal engang i blant. Simple atonale riff, masse breakdowns og en ekstrem stor dose med hjernedød brutalitet. Det er nok av de som hater slam og mener det er den verste trenden innenfor death metal, men jeg liker simpel og dum death metal, så jeg er veldig positiv til slam. Analepsy spiller ganske rettfrem slam, men de gjør det med stil. Det er alt det man forventer fra slam, men veldig velspilt fra et instrumental ståsted. Det er selvsagt ikke noe teknisk avansert siden det er slam, men det er tydelig at dette er et band med talent som kan lage gode låter utover det som er typisk for stilen. Jeg er ganske sikker på at den gjennomsnittelige death metalfansen vil like dette uavhengig av stilen Analepsy er assosiert med. Det foregår nok i låtene til at de er aldri kjedelig samtidig som at de har den virkelige brutale sounden. En ting som skiller Analepsy fra andre slamband er at lyrikken drar mer inspirasjon fra science fiction og går bort fra den typiske slamlyrikken om brutal voldtekt og nekrofili. Men til tross av at lyrikken er litt annerledes, så er det splatter og grusomme drap hele veien.

Dehumanization by Supremacy er 22 minutter med den uforståelige growlingen og ultrabrutaliteten den gjennomsnittelige slamfans ønsker å høre, samt nok av gode riff og faktisk låtskriving som fans av mer tradisjonell brutal death metal digger. Liker du brutal musikk, så har du mer enn nok god grunn til å skaffe deg denne EP-en.

------------------------------------------

Freedomination er et finsk thrash band som har gitt ut 5 demoer/EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Vic Mazzoni døde den 14. mai. Han var kanskje ikke en av de mest kjente gitaristene utenfor Italia, men er du en stor power metalnerd som liker pompøs og pinglete italiensk power metal med fantasylyrikk, så har du kanskje kommet over noen av bandene han spilte for. Band som Projecto og Wonderland, samt han var gjestegitarist på en rekke låter av Skylark og en EP av Shadows of Steel. Det er alltid trist når en talentfull gitarist dør.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

lørdag, mai 21, 2016

This Video Will Make You Angry


Read More...

fredag, mai 20, 2016

Immovable Object vs. Unstoppable Force - Which Wins?


Read More...

mandag, mai 16, 2016

Solution to the Grandfather Paradox


Read More...

The pointless question: "Who would win?" (samurai vs knight, etc)


Read More...

søndag, mai 15, 2016

Metal Søndag 15. mai





Da puddelrocken startet på tidlig 80-tallet, så var den farlig og (ut i fra den tids standarder) mørk. Mange av de tidlige bandene i stilen var faktiske ganske tunge og spilte heavy metal. Så utover 80-tallet ble stilen redusert til mer tryggere partymusikk og musikken redusert til hard rock. Da vi nådde 90-tallet, så var den blitt kjempesoft og pinglete med sappy låter som knapt kunne kalles hard rock engang, og det tok ikke lang tid før grunge tok over hard rockmarkedet. Heldigvis var det i det minste noen band i denne stilen på 90-tallet som hadde baller. Blitzspeer tok puddelrocken tilbake til sine heavy metalrøtter med raske og harde låter fylt med sleaze og rå energi. Med noen klare hint av punk rock og noen skikkelige riff, så laget de sleaze rock magi. Dette er den type album som gjør at man virkelig ønsker at man var der og så dem live da de var aktive. Det er så mange sterke låter på Saves. Til og med balladene er fantastiske siden de har den rette stemningen av skitt og flere dager på fylla. Alt er så perfekt at jeg kunne ha blitt skikkelig rørt hvis jeg ikke hadde vært for opptatt med å headbange og drikke øl når jeg hører på Saves.

Det er synd at dette albumet ikke ble en større hit og at Blitzspeer ikke mer kjent blant både metalheads og hardrockere. Det er ikke nok å si at det er fordi de gav ut dette albumet i 1991 i stedet for 80-tallet siden det er egentlig en myte at puddelrock døde på 90-tallet. Kanskje det var fordi de var fra New York i stedet for Los Angeles. Kanskje fordi de valgte å lage sin eneste musikkvideo ut av åpningssporet, som er i min mening den svakeste låta på hele albumet. Hvem vet? Uansett, liker du skikkelig heavy metal med en god dose puddel og sleaze, så burde du gjøre det du kan for å spore opp dette albumet. Det er fantastisk musikk hele veien.

-----------------------------------------

Monuments er et nederlandsk black/doom band som har gitt ut en selvfinansiert EP. Dere kan høre den på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

mandag, mai 09, 2016

Why an Entire Field of Psychology Is in Trouble


Read More...

søndag, mai 08, 2016

Metal Søndag 8. mai






Det er alltid hyggelig med Tolkien inspirert metal, og det er enda mer hyggelig når musikken er progressiv og fylt med seige doomriff. Battle of the Peak består av 3 episke låter strukket ut til nesten en hel time og er fylt med elementer av både prog, doom, stoner og sludge. Det er seige saker, men føles aldri monoton eller kjedelig siden det skjer hele tiden noe med låtstrukturene. Vokalen er den ropende typen man kan forvente fra sludge metal, men den er ikke spesiell hes, så det er praktisk talt ren vokal sammenlignet den mer skitne typen man ellers forbinder med sjangeren. Den dukker så sjelden opp at man kan nesten kalle Zirakzigil et instrumentalt band. For det er instrumentene som er hovedfokuset her. Det handler om tunge og kule stoner og sludgeriff i et dynamisk lydlandskap, så det at det er en vokalist som av og til roper om noe fra Ringenes Herre blir mer noe som bare er der for legge til litt ekstra smak på musikken.

Liker du atmosfærisk sludge med klare hint av stoner og prog, så er det en selvfølge at du burde skaffe deg dette albumet. CD-utgaven har en 8-bit versjon av siste sporet som bonus. Kassett utgaven som er dessverre utsolgt kom i en SNES eske. CD-utgaven er heldigvis ikke utsolgt og kan kjøpes her, men er du kjip, så kan du alltids høre på Battle of the Peak gratis på bandes Bandcamp.

--------------------------------------------------

Napalm Ted er et finsk grindcore band som har gitt ut 2 selvfinansierte EP-er. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.

Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...

torsdag, mai 05, 2016

inFact: Vinyl vs Digital


Read More...

inFact: Do Pit Bulls Attack?


Read More...

søndag, mai 01, 2016

Metal Søndag 1. mai




Fantômas var et av de første bandene jeg skrev om da jeg startet med Metal Søndag i 2006. Jeg ville skrive om noe veldig annerledes fra typisk metal, og jeg kan ikke tenke meg noe særlig mer annerledes enn Fantômas. Fantômas er et av Mike Patton mange prosjekter og uten tvil noe av det mest eksperimentelle og sære han har vært involvert i. Musikken går langt forbi det vi kaller progressiv og dypt inn i det vi kaller avantgarde. Det er 30 spor på Fantômas (også kjent som Amenaza Al Mundo på grunn av coveret), og med noen få unntak, så er alle sporene rundt 1 minutt lange. Låtstrukturen føles kaotisk der den hopper frem og tilbake mellom raske og harde partier og rolige, men ofte creepy atmosfæriske partier. Det kan høres ut som man hører tilfeldige bruddstykker med musikk limt sammen etter å ha blitt blandet sammen i en hurtigmikser, men det er en viss logikk bak galskapen. Det er i det minste aldri kjedelig å høre selv om man ikke forstår musikken. Vokalen består av Mike Patton som babler. Det er ingen ord, bare lyder han lager med stemmen. Det er ikke bare Mike Patton som roper og babler over ulyder. Trevor Dunn som var Patton sitt tidligere band, Mr. Bungle, er på bass. Og i tillegg er det også metallegendene Buzz Osborne fra Melvins på gitar og tidligere Slayer trommis Dave Lombardo på (du gjettet riktig) trommer.

Fantômas er et unikt og fantastisk band og album en hver fan av avantgarde burde sjekke ut. Det er lett å avvise dem som noen som bare lager tilfeldige lyder uten mål og mening, men jeg hører mye genial musikk i deres tilsynelatende kaotiske eksperimenter. Det er nesten ingenting som minner om låtstruktur, men det er ikke mangel på interessante riff og fantastisk tromming.

----------------------------------------------------------

Siblings of Hatred er et thrash band fra Siri Lanka med en selvfinansiert EP ute. Dere kan høre dem på deres Myspace.

Kenny Wagner er død. Han var kanskje ikke noe kjent person i metal, men han var trommis i Sixty Watt Shaman, Super Heavy Goat Ass og Halfway to Gone. Det siste bandet han var involvert i var A Thousand Knives of Fire. Jeg ser for meg at Sixty Watt Shaman er det eneste bandet enkelte stonerfans har hørt om, men det er uansett tragisk.


Nå over til metal musikkvideoer.




Read More...