Pretty Maid fra Danmark var et av de bandene som var med
på å inspirere tidlig power metal med sitt debutalbum Red, Hot and Heavy i
1984. I 1987 gikk de en mer kommersiell retning med Future World og slo gjennom
i USA, Tyskland og Japan. Future World er mye mer melodiøs og nærmere den
sounden man assosierer med puddelrock band fra denne tiden. Til tross av dette,
så jeg våge å si at dette er et lite hakk bedre enn debuten. Det er fortsatt
heavy metal, bare litt mer catchy og velspilt. Åpnings og tittelsporet rocker
hardt og har litt av den tidlige power metal sounden de var med på å pionere
med debuten. Den har den energien som gjør at 80-tallsmetal er den udødelig
sjangeren den er i dag. Neste låt er We Came to Rock, som er en veldig god
midttempo heavy metal låt. Det er ikke før tredje låt, Love Games, at
puddelrocken dukker opp med mye bruk av keyboards og en enkel hard rock
låtstruktur. Man kan miste litt håp at dette er lengre et heavy metalalbum når Yellow
Rain starter og høres ut som en myk og klissen ballade, men det går ikke lang
tid før den går over til å være skikkelig metal. Og når Loud 'n' Proud starter,
så vet man med sikkerhet at de er like metal som debuten.
Jeg trenger ikke å beskrive andre halvdel av albumet. Man
forstår fort etter noen få låter at det er snakk om solid heavy metal her. Det
er klare hint at de følger de kommersielle trendene fra 80-tallet i både
musikken og imaget, men det er mye av sjarmen. Det er catchy, melodiøst og
jævlig bra musikk, og album som dette er grunnen til at 80-tallsnostalgi aldri
kommer til å dø ut.
--------------------------------------------
Circle the Sky er et australsk metalcore band me en demo
ute. Dere kan høre hele demoen på deres Myspace.
Crossover thrash har kommet tilbake i de siste årene
etter at retro-thrash tok av. Men uansett hvor mange nye band som gir ut gode
utgivelser, så er det viktig å huske de klassiske bandene som formet stilen.
Lawnmower Deth har den klassiske crossoversounden der thrash og hardcore punk
møtes. Det er selvsagt snakk om raske thrash riff og låter som ligger i
underkant av to minutter eller kortere. Vokalen er for det meste den type
roping man finner i punk og old school hardcore. Det som gjør musikken
interessant utover at det er bra crossover er at låtstrukturene og riffene er
veldig varierte. Musikken klarer å være up beat og catchy samtidig som at den
er hard og aggressiv. Det er fokus på humor og absurditeter i lyrikken, noe som
fungerer som en unnskyldning for dem å gjøre annerledes ting med låtene enn å
bare spill rettfrem crossover. Selv om man ikke finner lyrikken morsom, så er
det nok humor i selveste musikken at det er alt annet enn kjedelig å høre på. Det
skjer hele tiden noe med låtstrukturene og med ting som plutselig dukker opp i
låtene.
Lawnmower Deth er et av de få britiske thrashbandene den
gjennomsnittelige metalhead har i det hele tatt hørt om. Det er synd at den
britiske scene fra 80-tallet er så ignorert og bortglemt, men jeg er glad at i
det minste at det er nok av fans thrash, punk og humor der ute som fortsatt verdsetter
dette bandet og dette albumet. Ooh Crikey It's... Lawnmower Deth er kanskje
ikke akkurat det viktigste albumet som noen gang har kommet ut, men det er en
fin påminning at metal ikke trenger å være seriøs og at det er mulig å lage
humoristisk musikk som ikke suger.
--------------------------------------------
Violent Hammer er et finsk death metal band som har gitt
ut 3 demoer. Dere kan høre dem på deres Bandcamp.
Kartanolaisuus var en kristen dommedagssekt i Finland som
varte fra rundt 1920 frem til 50-tallet. Sekten var kjent for tungetale,
barnepredikanter, grov barnemishandling og et strengt avhold fra all sex. Det er
nesten en selvfølge at noen har laget et doomband basert på dem. Siden det er
god gammeldags doom, så kommer det neppe som noen overraskelse at riffene er
tunge og seige. De er også til tider trege, men Mansion er ikke redde for å øke
tempoet i låtene og rocke hardt. De klarer å gjøre nettopp det uten å ødelegge
den mørke og undertrykkende atmosfæren de går inn for å skape. Vokalisten Alma er
oppkalt etter en av de kvinnelige lederne av sekten. Hun har en veldig vakker
og mystisk stemme som passer musikken perfekt. Det har vært en trend de siste
årene med retro-doom/okkult rockband med kvinnelig vokalister,
men jeg vil si Mansion ikke føles som enda et band fra den trenden. Riffene har
riktignok en retro følelse, men stemningen i musikken og mystikken rundt bandet
er unikt nok til at de føles som sin egen ting.
Alle vinylplatene av denne EP-en er for lengst utsolgt
(og selvsagt klarte jeg å skaffe en kopi før det var for sent), men man kan fortsatt
streame på deres Bandcamp. Det er et interessant stykke doom en hver fan av
alle ting tradisjonelt og retro burde sjekke ut.
Jørn Lande er en norsk vokalist som er kjent fra en rekke
melodiøse heavy metal og power metalband og prosjekter. Hører du på melodiøs
metal, så har du nok kommet over et eller flere av de bandene han har sunget
for. Starfire er debuten for soloprosjektet hans, og med tanke på de bandene
han har vært involvert i, så er det neppe noen overraskelse at Jorn som band
ligger et sted mellom melodiøs heavy metal og melodiøs hard rock. Jeg vil si at
akkurat dette albumet lener seg betydelig mer imot rock enn metal. Halve
albumet består av coverlåter, og med unntak av Burn av Deep Purple, så er alle
coverlåtene fra kjente AOR band fra 70-tallet. Det er tydelig at Jørn Lande
ønsker å vise at det er der han drar sin musikalske inspirasjon i fra. Utover
Gates of Tears, Deep Purple låta og Abyss of Evil, så er det egentlig fint lite som minner om metal på Starfire.
Er man ute etter metal, så er det best å høre på noen av
de andre albumene han gav ut under Jorn eller sjekke ut de bandene han har vært
med i. Men liker du stemmen hans og liker melodiøs hard rock, så er det ingen
grunn til å unngå Starfire. Det er et bra album i denne stilen og perfekt for
når man er i humør for denne type musikk.
---------------------------------------------
Combustion Spontanée er et fransk death metal band med en
demo ute. Dere kan høre en låt fra dem på deres Myspace.
Black metalscenen er kjent for sine ambient, neofolk og
industrial sideprosjekter. I en sjanger som er bygget på atmosfære, så er det
nesten naturlig at mange føler trangen til å droppe alt som heter elektriske
gitarer og fokusere kun på atmosfæren i musikken. Wardruna består av Gaahl og Kvitrafn
fra metalscenen, og av Lindy Fay Hella og Hallvard Kleiveland, som har null
tilknytning til metal. Musikken består av ambient lydlandskaper bygget på gammel
norsk folkemusikk. Ikke nødvendigvis norsk folkemusikk slik som vi kjenner den
i dag, men på ideene om noe antikk og førkristent som er nærmere naturen og
hedensk religion. De ambient lydlandskapene er mørke og mystiske, men også
veldig vakre. De hypnotiserer og tar lytteren bort fra alt som minner om den
moderne verden. Man blir dratt tilbake i tid og tilbake til noe primært og
urnorsk. Det er riktig nok en romantisk idé om hva urnorsk er fremfor noe 100 %
historisk korrekt rekreasjon av hva religiøs og rituell musikk fra før eller
under vikingtiden hørtes ut (for eks. jeg er ganske sikker på at de ikke hadde hardingfele
den gang), men med tanke om at vi vet så lite om hva musikk hørtes ut den gang,
så er det ingenting feil med å leve seg inn i fantasier om den tiden mens man
hører på dette albumet.
Dette er ment som første album i en trilogi dedikert til
de 24 runene i den eldre futharken. Så langt har bare del to kommet ut og jeg
har ikke hørt det albumet enda, men jeg ser frem til å gjøre det i en ikke så
fjern fremtid. Det viktigste jeg kan si om dette albumet er at det er fantastisk
folkebasert ambient med en tykk atmosfære. Man trenger ikke å være interessert i
det urnordiske og det norrøne for å bli fanget opp i atmosfæren og stemningen.
------------------------------------------------
Writhe er et britisk black metal band som har gitt ut en
demo. Dere kan høre hele demoen på deres Bandcamp.
2015 var et veldig trist år med tanke på hvor mange
fantastiske musikere som var med på å forme metal som døde. Jeg skrev dessverre
aldri noen ord om dem siden jeg ofte hadde glemt det når det var søndag. Artister
som A.J. Pero, John Grden, Martin "Kiddie" Kearns, Jim Sadist og Philthy Animal Taylor for å nevne noen få. Alle trommiser i legendariske band. Sistnevnte
var noen jeg følte spesielt skyldfølelse for å ikke skrive noen ord om. Jeg burde
ha skrevet noen ord om bassistene Frank Watkins og Craig Gruber. Jeg burde ha
skrevet noen ord om den legendariske skuespilleren Christopher Lee, som ikke
bare spilte Dracula og Saruman, men som var involvert i sitt eget metalprosjekt
i en alder av 93 år gammel. Det var så mange jeg burde ha skrevet noen ord om.
Men hva som virkelig gjorde 2015 til et trist år er at Lemmy Kilmister døde. Mannen var tilsynelatende udødelig. Hans alkohol og rusmisbruk
var legendarisk. Han hadde levd gjennom alle tidsperiodene i rock ‘n’ roll fra
dens start på 50-tallet og var en del av det musikklivet hele veien. Det var en
visdom i han som gjorde at han så gjennom samfunnets bullshit og han levde den
livstilen han hadde dedikert livet sitt til hele veien til han døde i en alder
av 70 år. Han kommer til å bli savnet.
Say the word and I’ll be yours, save me from the killing floor.
Outta time outta sight, creeping up on you tonight.
Can’t see your face no more, hanging in the sky.
Might be gone forever and that’s a long long time.
If I could find the cure I wouldn’t have to cry,
I know the law I know how to die.
Thousand years lost in time, outta shape and outta line.
Flying high you know it’s true, searching all the world for you.
Take the wild ride, teach you how to fly,
Be on my side I hate them long goodbyes.
Don’t believe in miracles and I won’t even try,
I know the law I know how to die.
No more lies no excuse, walk a mile in my shoes.
Outta luck out on bail, run like hell stay out of jail.
Can’t see the way no more needles in my eyes,
Rotten to the core hang me out to dry.
Give me satisfaction or a damn good reason why, Cross your heart and hope to die.
Stay on the right track; you can’t live a lie,
Make sure you don’t go back, look me in the eye,
Know I aint no angel, broken wings don’t fly,
I know the law I know how to die.
I was watching Star Trek — the early episodes — with the family a couple weeks ago when it occurred to me: Silicon Valley has got the lesson of the Star Trek computer all wrong.
| 0
kommentarer
